Livet som veggpryd

Det er mange forskjellige mennesker involvert i prosjekt «fikse hodet». Jeg har en lege, en psykolog, en psykiater, en personlig trener, en meditasjonslærer og en drøss med andre gode hjelpere. Likevel kan ingen av dem sammenlignes med bokterapeuten min. Sier det deg ingenting? Jeg har blogget om henne før. Konseptet er at hun tipser meg om bøker jeg kan lese for at alt som er vanskelig i livet mitt skal føles bedre. Hun gav meg en bok i presang i forgårs. «Du er ferdig med å skrive nå. Les denne og bli glad.»

Det var en pytteliten grønn pocketbok med tittelen The Perks of Being a Wallflower, og jeg slukte den i løpet av tre timer, uten noen annen lesepause enn å sms’e bokterapeuten og si «Yay, glad nå!»

Coveret til boken

Ikke for det – glad er litt upresist. Jeg begynte å spontangrine fire-fem ganger underveis, jeg lo dobbelt så ofte og rullet meg sammen til en klump av acky-bracky-feelgood da jeg hadde lest den ut. Alt jeg kan be om fra under 200 sider tekst, egentlig.

Så- hva slags bok er The Perks of Being a Wallflower? Samtlige fjasete anmeldere kaller den for 90-tallets The Catcher in the Rye og jeg tenkte jeg skulle benytte annledningen til å si dette én gang for alle: At en bok fortelles i førsteperson av en tenåringsgutt gjør den ikke til The Catcher in the Rye. Først og fremst er Charlie, hovedpersonen i The Perks of Being a Wallflower en helt annen personlighetstype enn Holden Caulfield.

Mens Holden går på pub, lyver til alle han møter, ser ned på hele verden, men er tøffere i ord enn handling, ønsker Charlie bare at noen skal klemme ham og være vennen hans. Når Charlie havner i slåsskamp med skolens største bølle, grisejuler han ham og blir sittende og storgråte etterpå, fordi han ble så satt ut av å ha skadet noen. Hendelser sett gjennom Charlies posisjon fra de ensomme hjørnene på klassefestene er den rake motsetningen til Holdens posisjon som festens midtpunkt og selvutnevnte bajas.

Videre er The Perks of Being a Wallflower noe så sjeldent som en énveis brevroman. Charlie skriver dagboken sin i brevform og sender dem fra seg til en ukjent vi aldri blir introdusert for, i frykt for at en tradisjonell dagbok vil bli funnet og lest. Romanen består utelukkende av Charlies brev, og får boken til å minne mer om The Secret Diary of Adrian Mole i fortellerstilen. Hovedforskjellen er at Charlie henvender seg til et veldig tilstedeværende «du» som får livshistorien hans i fanget, og dette du’et er på mange måter deg som leser boken.

Så – jeg har tilbragt tre timer med Charlies liv, og han har betrodd meg historier om savn, ensomhet, familietrøbbel, rus, seksuelt misbruk og mellommenneskelige relasjoner. Han har hvisket meg i øret at han prøver å delta i livet sitt så godt han kan, selv om han egentlig liker å gå i ett med tapeten, bestemme musikken som spilles og observere vennene sine. Han har vært så ensom etter at Michael tok livet av seg uten å fortelle hvorfor.

Han forteller meg at han er yngstemann i en vennegjeng han har på lånt tid før de flytter utenbys og begynner på college mens han går på videregående fremdeles. For det er vennskap Charlie skriver mest om. Ja, han forelsker seg. Ja, han får kjæreste, men han forteller ingen romantisk historie. Han skriver om gode diskusjoner, julegaver og delt musikksmak, om å høre til og redselen for å slutte å høre til.

Noe av det jeg liker best, er at Charlie betror meg hva han leser og hva han lytter til i brevene sine. Boken inneholder referanser til ti bøker, fra Shakespeare til Camus, i tillegg til å ha sitt eget soundtrack Charlie lager til leseren i ett av brevene sine. Dette resulterte i at jeg måtte laste ned og lytte til sangene de spilte i boken mens jeg leste. Denne broen av musikk har jeg ikke funnet i så mange andre romaner, men det gir en ekstra innfallsvinkel til teksten. Soundtracket knytter leseren tettere sammen med litteraturen.

Hvis du trenger å gråte, le og krølle deg sammen en oktoberdag, har jeg sendt videre medisinen min til deg. Unn deg noen timer varme betroelser om vennskap.

6 kommentarer om “Livet som veggpryd

  1. JEg skal absolutt lese boka – men du må absolutt lese Catcher in the Rye igjen og prøve å lese litt mellom linjene når du analyserer unge hr Caufield! Jeg kjenner han ikke igjen i det hele tatt i personkrakteristikken din! Ok, så er Holden er kynisk person og tøff i ord, men han er mer fortvilet enn noe annet og det han ønsker å «bevare» er jo nettopp barnligheten, kjærligheten og uskyldigheten i verden. Jeg tror ikke han ønsker seg så mye annet enn en klem han heller…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.