Da jeg var liten trodde jeg at det lå et magisk land på Marienlyst. Deler av barndommen min var fullstendig TV-fri, og da vi først fikk et fjernsynsapparat (som riktignok var sort/hvitt, bare fikk inn signaler når det ikke regnet eller blåste og hadde en lei uvane med å få bildet til å hoppe opp og ned) var det én kanal og ett program som vi så: Barnetv på NRK.

Greit, jeg visste at en del av innslagene var skuespillere, dukker og plastelinaklumper. Jeg trodde ikke at Tøydukke-Anna var levende eller at Flukten fra dyreskogen var noe annet enn animasjon. Jeg skjønte at et menneske laget stemmen til Tøfflus. Jeg visste at tøfler ikke var så taleføre til vanlig.

Men Huset med det rare i, Portveien 2, Sesam Stasjon og resten av Skomakergata fantes på ordentlig, ikke sant? Det stod i rulleteksten at seriene var produsert på Marienlyst, så jeg så for meg at det fantes et magisk land i Oslo der Eli Rygg, Titten Tei og O.Tidemann vandret rundt. Det slo meg ikke at rommene var kulisser i et studio eller at ordentlige mennesker med ordentlige navn spilte roller og ikke «bare var seg selv» foran kamera.

Selv om jeg ikke har trodd at Marienlyst var et magisk land siden jeg var fem år, var det rart å flytte til Oslo og skjønne at buss-stoppet før inngangsdøra mi faktisk bar navnet på det en gang så magiske landet. «Neste stopp: Marienlyst.» Min indre femåring syntes det var like uvirkerlig som om de hadde sagt «Neste stopp: Narnia.»

Da damen fra NRK P1 ringte meg for to uker siden og spurte om jeg ville skrive et radiokåseri til Mellom himmel og jord, ble jeg både glad og litt overrasket. Om jeg ville skrive en tekst om hva jeg ville som skulle være tre minutter lang, og handle om hva som helst, så lenge det var relatert til hva jeg trodde på? Selvfølgelig! (Ja, NRK snoker rundt i bloggosfæren i disse dager. Ars Ethica har også laget et kåseri på bestilling fra dem.)

«Flott!» sa damen. «Da kommer du ned på Marienlyst på mandag og leser det inn i studio!» Ved det utsagnet delte Virrvarrs indre liv seg i tre fraksjoner: Pingle-Virrvarr tenkte: «Shit! Må jeg lese det selv? Jeg kommer sikkert til å høres kjemperar ut!» Overmodige-Virrvarr tenkte: «Woho! Jeg har aldri lest inn en tekst på radio før! Gøygøygøygøy!» Femårgamle-Virrvarr tenkte: «Omg! Jeg skal på utflukt til et Magisk Land!»

Jeg må nevne at radioerfaringen min før dette kåseriet har vært litt sær. Mitt første radiointervju var på direktesendt lokalradio. Jeg var ni år og hadde nettopp vunnet en tegnekonkurranse om miljøvern og resirkulering. Jeg ble oppringt fra Radio Fredrikstad, og konseptet var vel at jeg skulle si søte ting om å redde verden til glede for alle voksne lyttere der ute.

Problemet var at storparten av barneskolen hørte jeg ikke en dritt. Jeg hadde kronisk mellomørebetennelse og hørte ikke hva journalisten spurte meg om, bare at han sa et eller annet. Som det usjenerte barn jeg var begynte jeg å skravle i vei om det jeg trodde han var intressert i (som hvorfor jeg hadde valgt temaet jeg hadde valgt, hva som hadde inspirert meg og hvorfor alle må resirkulere søpla si) på ekte «God dag mann – økseskaft» vis. Foreldrene mine kunne fortelle meg at han hadde spurt om det var gøy å vinne og om jeg var glad og andre fjastete ting. Et minneverdig intervju, med andre ord.

Min andre radio-opplevelse var da jeg vant en Espen Lind-CD og et persisk teppe som jeg ikke ville ha. Jeg var hjemme fra skolen en gang i åttende klasse og hørte på Radio 1 da det dukket opp et spørreprogram. Jeg ringte inn, leste inn svaret på telefonsvareren og skulle legge igjen telefonnummeret mitt muntlig (dette var før displaytelefonens tid). Problemet var at selv om jeg hadde riktig svar, greide jeg ikke å si telefonnummeret mitt riktig. Jeg leste det inn en gang, bannet, prøvde igjen, bannet mer, unnskyldte meg, sang en liten sang, prøvde atter en gang og la på i ren irritasjon.

Fem minutter senere hørte jeg «Og vinneren er Ida Sofie Søland, som visste at Ibsens siste skuespill heter Når de døde våkner, men ikke kan sitt eget telefonnummer. Er du med oss, Ida?» Så ringte telefonen og de fortalte meg at de hadde slått meg opp i telefonkatalogen fordi min iherdige innsats på telefonsvareren deres hadde fått dem til å le godt. Deretter fulgte 14 andre spørsmål, som jeg svarte riktig på og brått var jeg den lykkelige eier av- tada- en Espen Lind-CD og et persisk teppe. Jeg hentet aldri noen av delene. Jeg var så avsindig flau. Og dessuten- hva skulle jeg med de rare premiene?

Min tredje, mest famøse radioopptreden var siste året på videregående. Klassen satte opp Sjefens begravelse av Dario Fo, og jeg hadde skrevet om på stykket, samt diktet om sangene på melodiene til gamle ML-klassikere som Bella Ciao , På Veg og Visa om enhetsfronten. Jeg syntes oversettelsen av stykket var litt dvask, så jeg hadde lagt inn noen ekstra revolusjonære ord i sangene (jeg syntes at «proletar», «kamerat» og «klassekamp» var veldig poetiske ord da jeg var 18).

Lokalradioen i Moss ville gjerne gjøre en greie på oss, og inviterte meg og to av de andre hovedrollene til studio. Der fikk vi beskjed om at de gjerne ville ha et lite sang og spillenummer på direkten. Jeg valgte den mest aggresive av sangene uten å blunke og skrålte i microfonen av mine lungers fulle kraft. Programmlederen så mer en middels fortvilet ut og forsøkte å si noen forsonene ord etter mitt sangnummer på direkten. Deretter spurte hun om hvorfor et stykke om å knuse kapitalismen er relevant for et norsk, moderne publikum og fikk svar på titale. Virrvarrs evne til å dikte flammende apeller på stående fot er sterkt undervurdert.

Med denne forhistorien friskt i minne gikk jeg til det magiske landet med manuset mitt. Jeg så hverken Alfa, Bjarne eller Leonora Dorothea Dahl, men jeg fikk klistrelapp med navnet mitt på jakkeslaget og mitt eget studio med blinkende lys på veggen, så det var nesten like bra. Damen som snakket i den andre enden av øretelefonene jeg hadde på forklarte at vi hadde satt av over tre timer til opptak, slik at jeg ikke skulle få prestasjonsangst.

Etter ti minutter høytlesning var hun fornøyd. Da jeg leste det første gangen, sa hun: «Bra, men litt for fort. Tenk det at du holder radioandakten, tempomessig.» Er det noe Bibelbelte-Virrvarr har peil på, så er det andakt. Jeg leste en gang til og tenkte at jeg var en blanding av en fet prest og Jan Erik Vold og så var opptaket ferdig. Uten feil. Uten plutselig skråling og politiske festtaler. Uten at hørselen min plutselig forsvant.

Du kan høre meg lese høyt på NRK P1 førstkommende søndag mellom 10 og 11, under programmet «Mellom himmel og jord.» Jeg er fremdeles litt lamslått over at Marienlyst finnes på ordentlig og at det gikk så glatt som det gjorde.