«Les denne og bli glad» sa bokterapeuten til meg etter at jeg hadde tilbragt en lang høstkveld sammenkrøpet i lenestolen hennes foran en knitrende kamin. Vi hadde drukket mange liter brus, satt til livs flere liter is og snakket om alt fra Fedra til fanfiction. «Ok,» sa jeg. «Hva er det?» «Det er den perfekte kjærlighetshistorie.» Jeg ble litt overrasket, siden bokterapeuten og jeg ikke er så glad i kjærlighetshistorier, generelt sett. Ikke noe galt med romantikk, men det står ikke øverst på leselisten.

«Det er en realistisk utopi, en bok om hvordan verden burde være og hvordan den er i ferd med å bli» fortsatte bokterapeuten. Jeg tok Boy meets boy hjem og var lykkelig i nøyaktig tre timer. Ikke rolig-leselykkelig, men jeg-har-en-av-disse-drømmene-der-jeg-kan-fly-lykkelig.

Jeg tenkte jeg skulle dele litt av den lykken med deg.

Boy meets boy har ikke et komplisert plott. Den er bygget rundt den klassiske klisjéen «gutt møter jente, gutt mister jente, gutt blir sammen med jente til slutt», bare at det er Paul som møter Noah, Paul som mister Noah og Paul som blir sammen med Noah til slutt. Det deilige med boken er at det ikke er noen stor intrige at Noah og Paul er gutter som liker gutter. David Levithan har skrevet en bok der det å være homo er like naturlig som det å være hetero, lesbisk, bifil, trans eller dragqueen, samtidig som han bruker og leker med klisjéene fra alle high school-filmer og vanlige tenåringsromaner.

Handlingen i romanen er satt til en liten, ikke navngitt by i USA der legning og kjønnsidentitet ikke spiller noen rolle. Småhistoriene ved siden av hovedplottet gir en ramme som forteller om et svært mangfoldig og inkluderende samfunn. Pauls beste venn, dragqueenen Infinite Darleen, har det problemet at hun både er homecoming queen og stjernen på skolens guttefotballlag. De andre dragqueenene ser ned på henne fordi hun løper rundt i søla og brekker negler, mens gutta på fotballaget er bitre siden de har en heit dame på fotballaget, de får henne bare aldri til køys.

Når Paul og Noah har sin første date sammen, treffer de på en avdeling av Joy Scouts. «Vent,» sier Noah. «De kalles vel Boy Scouts?» Paul forklarer at de pleide å ha Boy Scouts før, men så fikk de beskjed om at ledelsen på landsbasis ikke godtok homser i rekkene sine, så dermed kuttet troppen båndene til hovedorganisasjonen, byttet navn til Joy Scouts og fortsatte som før.

I tillegg til å være sprudlende, varm og lettlest, er Boy meets boy den perfekte, skeive kjærlighetshistorie. Det er befriende lesning etter utallige bøker som handler om at det er stress å være homo. Det er ikke noen konflikt rundt at det er to gutter som er glad i hverandre, det er konflikter rundt hendelser som at Paul kysset flere gutter enn han planla.

David Levithan kaller boken sin «A dippy happy gay teen book.» Det oppsummerer godt. Kjøp den, og unn deg latter, tårer og flyvende lykkeflølelse.