Plagiat, or: How I learned to relax and love fan fiction

Mye av oppveksten min gikk med på å skrive fanfiction. Det første seriøste forsøket mitt er fra jeg var seks år gammel og akkurat hadde fullført Rudyard Kiplings Jungelboken. Jeg likte ikke slutten av den siste novellen, jeg syntes den hang i løse luften og tenkte noe i rettning av «Kipling, Kipling. Hvordan kunne du finne på å utgi en bok som ikke er ferdig?» Så hentet jeg en stilbok og en kulepenn og satte meg ned for å fullføre klassikeren. Senere var dette et rituale jeg gjentok ved nesten alle bøker og tegneserier jeg fikk dilla på.

Først var det Fantomet. Jeg var åtte år og hadde bestemt meg: Når jeg ble voksen, skulle jeg skrive Fantomet-historier. Alle fortellingene i Fantomet-bladene var så like, og det var så mange ting jeg skulle ønske skjedde, at jeg forstod at den eneste måten å løse problemet på, var å skrive dem selv. Hva ville skjedd om General Worubu virkerlig møtte Den Hemmelige Kommandanten? Hva om Fantomet ble sykmeldt og Sala måtte ta på drakten og steppe inn?

Fantomet på norsk

Det var så mange historier de ikke hadde fortalt med hovedpersonene jeg likte, og hersens Lee Falk og kollegaene hans insisterte på at hver eneste Fantomet-historie handlet om at et forskerteam dro til Bengals jungel for å finne en skatt, og at alle i teamet utenom den søte jenta viste seg å være banditter. Hva gjorde Fantomet under andre verdenskrig? Burde han ikke banket Hitler? Slike historier skrev jeg. Jeg tegnet kart over hodeskallegrotten og plasserte essensielle rom som hybelkjøkken og toalett – fordi menn i trikot umulig kan dra ned kondomdrakten for å drite i jungelkrattet, og moret meg med å skrive historier som «Problemet som oppstod da det 20. Fantomet fant ut at han foretrakk menn.»

Utover barneskolen fikk fortellingene mine et publikum, og jeg utviklet et komplisert nettverk av crossover-historier med et Star Wars-Star Trek-Harry Potter-Dickie Dick Dickens-James Bond-Robin Hood-Ronja Røverdatter-Clueless-Step by Step-persongalleri. Jo flere ting vi leste, jo flere typer figurer hentet jeg ut og la til i den gigantiske historien, som strakk seg over kladdebok etter kladdebok. Å kunne blande alle figurene vi hadde lyst til å lese om gav uante muligheter. Hva med historier med utgangspunkt i at alle slemminger i alle bøker og tegneserier vi hadde lest slo seg sammen og laget en virkerlig skurkeklubb? Lex Luthor, Voldemort og Tengil måtte ha masse å snakke om.

Problemet oppstod i løpet av ungdomskolen. Det gikk opp for meg at om jeg skulle late som om jeg var en veslevoksen poet og forfatterspire, kunne ikke 90% av alt jeg hadde begått av skjønnlitteratur være av typen «Den gangen Darth Vader adopterte en kattunge i skjul for Emperor Palpatine». Jeg hadde ikke funnet på figurene selv, jeg skrev juksefortellinger. Det var først senere at jeg skjønte at å skrive fan fiction er som å kopiere bildene til en kunster du liker veldig godt.

Arbeidet ditt bedømmes ikke etter om du fant på et nytt og orginalt design selv, men på hvor flink du er til å kopiere. Philip Pullman sier at du blir forfatter når du irriterer deg over at en historie ikke finnes og setter deg ned for å løse problemet med penn og papir. Fan fiction oppstår når du likte boken du leste så godt at du ikke kan la være å dikte videre på den. Det er en grunn til at jeg fremdeles har Harry Potter-fan fiction på pc’en min: Det var litt for langt mellom hver bok, og å skrive fortsettelser var én måte å slå ihjel ventetiden på.

Jeg sluttet å skamme meg over å ha skrevet masse fan fiction av to grunner: Det ene var Internett, som bugner over av fantastisk fan fiction og fan art om de mest absurde temaer, det andre var oppdagelsen av at det fantes store kvalitetsforskjeller innen fan fiction også. Det var ikke slik at det fantes mange som hadde skrevet historier om Harry Potter der ute; det fantes mange som hadde skrevet virkerlig elendige historier om Harry Potter der ute. Jeg laget denne listen i dagboken min etter å ha gått på fan fiction-oppdagelsestur i 2006 en gang:

Du vet du leser forferdelig fan fiction når…

  • Hovedpersonen i fortellingen er Harry Potters ukjente søster, Dumbledoores adoptivdatter, drage-animagus, parselmouth, Sirius Black’s hemmelige elsker, besteveninnen til Draco Malfoy og den eneste virkerlige utfordreren til han du ikke skal si navnet på.
  • Novellen begynner som en Star Trek: Nex Generation-fortelling, men Q dukker opp etter en halvside og flytter hele Enterprise til «A long time ago, in a galaxy far, far away…» og det neste som skjer er den store Ewok-invasjonen.
  • Du møter plot av typen: «Den gangen alle figurene i Naruto måtte gå til psykologen», «Darth Vader- back in High School» og «Seksualundervisning på Hogwarts.»
  • Det er helt logisk at Hagrid og Hermione har en dirty BDSM-aktig relasjon som involverer å gjøre skogvokteren…stueren.
  • Du får vite «hemmeligeheter» om den seksuelle adferden til raser som vampyrer, alver, engler og svært kjekke romvesner som alltid går på at de er superelskere med konstant ståkuk og et libido som strekker seg langt ut i evigheten. Ja, den hete vampyrmannen simpelthen pule og dere er alene i et parallellunivers hvor tiden står stille. Oh-oh.

Noe av det mest underholdende med å lese store mengder fan fiction på Internett, er at deler av det er svært overlappende med folks seksuelle fantasier. Et fenomen som går igjen hele veien er at to mannlige karakterer som er rivaler, uvenner og bitre fiender i boken, spillet eller filmen fan fiction-forfatteren tar utgangspunkt i bare gjør dette for å dekke over en lidenskapelig forelskelse og at alt de egentlig vil er å overmanne hverandre på et offentlig toalett nær deg. Det overrasker deg antageligvis ikke at Harry og Draco har et godt øye til hverandre, eller at Han Solo og Luke Skywalker ender opp med å gjøre unevnelige ting i lasterommet på Millenium Falcon…

Harry elsker Draco

Jeg tror at å få skrevet masse klønete, overseksualisert, fantastisk fan fiction basert på bøkene sine er et av de største komplimentene en forfatter kan få: Noen elsket boken din så mye at de måtte skrive mer av den. Eller- i en del tilfeller: Noen fant persongalleriet ditt så tiltrekkende at de måtte basere sexfantasiene sine på det… Det er en tidvis absurd, men svært levende kjærlighetserklæring til litteraturen, en undergrunn der etablerte figurer lever sitt eget liv.

17 kommentarer om “Plagiat, or: How I learned to relax and love fan fiction

  1. Jeg har vel skrevet min del av fan fiction selv. Synes egentlig det er litt morro å skrive «Hva om..?»-historier, hive inn folk som ikke tilhører samme ‘verden’, misbruke replikker, putte folk inn i en «feil» setting..

    Kristin’s last blog post..Realisme

  2. Jeg har nok ikke skrevet noe fan fiction selv, men tenkt mye av det du tenker, Virrvarr, og lekt mye med mine egne versjoner. Og så tenker jeg ofte på barna i bøkene jeg leste da jeg var lita. hva gjør de nå, og hvordan gikk det med dem senere i livet. Guro og Ole Alexander, hvilken utdannelse tok de og hva gjør de nå? 🙂

    Eugenie’s last blog post..Å sette bloggen sin på kartet…

  3. Veldig mange forfattere begynner på den måten. Man har lyst til å skrive en like god historie som den man nettopp leste og ofte irriterer man seg over at det ikke er sex, ikke er voksne temaer i den boken.

    Feks star trek og star wars og også babylon 5 er jo nesten kjemisk fri for sex.

    Dog var ikke det mitt problem, da jeg begynte å med å skrive fortsettelsen på Morgan Kane boken Bandidos Yanqui…

    Dog, etter en stund innser man at man ønsker å gjøre sine egne ting og man vokser opp, både som kunstner og menneske. Man gjør det man virkelig ønsker å gjøre, og det er da man virkelig begynner å SKRIVE, og KOSER seg vilt med det.

    Grenseløs’s last blog post..De døde glimter

  4. Btw det såkalte homoerotiske mellom Kirk og Spock i Star Trek var/er så åpenbart at det var ikke rart at noen begynte å skrive om det. Så på den måten fungerte det også som en legitim protest mot kvalmende aspekter i amerikansk tv.

    Grenseløs’s last blog post..De døde glimter

  5. jeg har aldri skrevet fanfiction, men jeg vet om en som pleide å skrive laaange erotiske utlegninger om karakterene i buffy, som hun ofte viste frem. haha 😀
    jeg synes også det må være et kompliment til en forfatter eller hvemsomhelst at folk skriver fanfiction om arbeidet ditt. det er jo det

    Vutarie’s last blog post..Earthbound with Parents [4:31]

  6. Tilbaketråkk: Rablebloggen
  7. Det er ikke alle forfattere som er like glad for at karakterene deres (mis)brukes i fanfiction. Forfatteren Anne Rice (Interview with a Vampire osv) føler seg oppriktig såret over fanfiction, og har gått ut å bedt folk om å slutte å publisere fanfics som involverer hennes karakterer eller hennes univers. Og når det kommer til utløp av seksuelle fantasier trenger man jo ikke akkurat å skrive dem selv, når det kommer til Anne Rice 😉

  8. Eg kom til å tenkja på eit sitat frå ein ven av meg som såg på fan-art frå Final Fantasy: «Men Sephiroth, kva er det du gjer med Cloud?»

    Det oppsummerer eigentleg sjangeren ganske godt.

  9. Hehe Fan-fic er en ganske bred kunstform, ja. Selv om 90% av det er patetisk dritt, så finnes det faktisk ganske mye bra der ute og.

    Har aldri skrevet noe fan-fic selv, men har laget enkelte bilder basert på karakterer fra tegneserier og bøker i mine yngre år. Lenge siden jeg har laget noe som helst av bilder nå, gitt.

    Fan-art (billedlig) er vel i stor grad erotisk (okei, det rette ordet er vel egentlig hardpornografisk) – det er vel ganske mye av det rundt om kring på det vide internettet.

    PoPSiCLe’s last blog post..Tweets uke 2008-10-19

  10. For ufattelig mange år siden var jeg involvert i et lite forsøk på å skrive fan-fiction basert på Gor-bøkene til John Norman, bare med omvendt kjønnsrollemønster; store, sterke damer med pisk og sverd, og vakre, vevre unge menn som overga seg til sine herskerinner, kjente sin plass og egentlig likte å smake pisken…
    Det ble et kort prosjekt 😉

    Ut over det; vel jeg har brukt litterære figurer, steder og fenomener skapt av andre litt perifert i ting jeg har skrevet, men det er vel mer forsøk på intertekstualitet (det sa i alle fall en konsulent en gang, og mente det positivt).
    Og er ikke fan-fiction egentlig nettopp det; intertekstualitet? Høres mye bedre ut i alle fall! Kanskje til og med transposisjonalitet; det høres i alle fall vanvittig seriøst og fint ut? 😉

  11. Vi er nesten overraskende forskjellige ideer og meninger (og erfaringer?) om fan fiction. Men besides the point; jeg prøvde å ringe deg, men telefonen din er av. Ring meg.

  12. Det skal innrømmes at jeg har skrevet veldig lite fan fiction selv siden jeg personlig elsker den delen med å finne på alt selv og i fanfiction er mye av det gjort allerede. Men jeg liker å lese det og besøker stadig fanfiction.net for å lese i vei. Jeg er ellers helt enig i at det er et kompliment hvis noen skriver fanfiction inspirert av historiene dine :O)

    Karoline’s last blog post..Memes og sånt :O)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.