Kjærligheten, kjemien og ønsket om noe mer

24 thoughts on “Kjærligheten, kjemien og ønsket om noe mer”

  1. Bra innlegg! Og kinkig problemstillig. Jeg tror du kommer fram til en riktig konklusjon. Kjærlighet er like kjemisk (eller nevrobiologisk eller genetisk) betinget som alt det andre som utgjør en personlighet. Oxytocin er forresten et nøkkelhormon her, og er hardt involvert i alle former for kjærlighet.

  2. Vanskelig å si, men du er nok inne på noe tror jeg.

    Uansett er det ikke noe som er bedre enn lykkelig kjærlighet, og lite som er vondere enn ulykkelig kjærlighet. Kjemisk reaksjon eller ei.

    Meter’n’s last blog post..Alltid. Uansett

  3. Jeg lærte en gang at duften av hverandre styrer mye av forelskelsen. Og når kvinner bruker p-piller så forandrer luktesansen seg litt = når hun slutter med pillene, så kan hun oppdage at hun virkelig misliker lukten av kjæresten.
    Det er ihvertfall kjemi.

    Lene’s last blog post..Slutten på årets tomathøst

  4. Kjærleik er «berre» kjemi. På same måte som ein eksploderande atombombe «berre» er fysikk. Det vert vel ikkje mindre viktig av det?

  5. Er ikke kjærlighet rett og slett miksen av alt personen får man til å føle? Glede, spenning, ro, trygghet, opphisselse, å være elsket, og så videre. Rett og slett en himmelsk eliksir av kjemiske stoffer som det ikke er mange som klarer å mikse helt riktig. Men når man først får en smak så vil man ikke drikke noe annet resten av livet.

    Minneapolise’s last blog post..Livslærdom

  6. Om noe er forårsaket av en blanding av biokjemi, nervenettverk og endringer i dette og kroppens egne videreverdigheter gjør det det hele jo bare mer virkelig og reellt. Om Kjærligheten skulle være styr ev en slags flyktig ånd over vannene uten noen som helst egentlig fysisk forankring i kroppen hadde det hele vært alt for skummelt. Jeg hadde jo ikke hatt noen innflytelse på når cden kom eller når den dro, eller om den i det hele tatt ville meg vel.

  7. Det er jo stort sett kjemi, i ordets videste forstand, alt i kroppen dreier seg om.

    Men det er vanskelig å mikse det sammen i et laboratorium.

    Kjærligheten og forelskelsen blir ikke mindre reell av at det er kjemi med i bildet. Snarere tvert imot, vil jeg si 🙂

    Synline’s last blog post..Inspirerende dilemma

  8. For en artig bloggpost – jeg har fundert på nesten det samme i det siste. Og her kommer en kommentar som nesten er som en liten bloggpost i seg selv, som svar.

    Kjærligheten er i alle fall irrasjonell, og uforutsigbar, og i det perspektivet kan den anses som en kjemisk reaksjon. Når jeg forelsker meg mot min egen fornuft, og min egen vilje, må det være noe lengre ned i «meg» som bestemmer – kanskje en kjemisk reaksjon, kanskje bare instinkter, som f.eks. «Nå må jeg ha mat», «Nå må jeg sove», eller «Nå må jeg holde rundt denne mannen, hardt.»

    Et eksempel:

    I sommer forelsket jeg meg. Jeg så før jeg var helt sikker på at forelskelsen hadde skjedd, at dette var en dårlig ide. Men forelskelsen var snart et faktum. Objektet for min interesse var gift, myyye eldre enn meg, vi hadde ikke egentlig veldig mye felles, han var på ingen måte pen å se på(ikke i begynnelsen, i alle fall), men han hadde en måte å være på som tok meg som et jordskred. førsteinntrykket var ikke skjarmerende – heller det motsatte. Han var fryktelig frekk, faktisk nesten ufyselig, han fornærmet meg så ofte han kunne – aldri har jeg møtt noen mindre innstilt på å skjarmere nye mennesker enn denne mannen.

    Siden vi jobbet sammen hver dag hele sommeren måtte jeg bare finne et vis å håndtere denne på dette tidspunktet fryktelig ubehagelige mannen på, og hvem kunne hjelpe meg bedre enn Eliza Bennett? «Eliza? Dearest Eliza? How am I to act against this man? It is all but insufferable!» Hvorpå hun svarte, som forventet: «Nothing so easy, if you have but the inclination. Tease him — laugh at him. Intimate as you are, you must know how it is to be done.» – «But upon my honour I do not. I do assure you that my intimacy has not yet taught me that!» svarte jeg, – men Eliza hadde gitt sitt svar, og jeg gav det et forsøk. Og jeg kan forsikre om at det fungerte!

    Ganske raskt merket han at det ikke var så enkelt å bli møtt med sin egen medisin – ledsaget av et ertende og muntert smil, og før jeg visste ordet av det hadde jeg oppnådd det man kan kalle for respekt. Med denne nyvunnede respekten kunne vi jobbe sammen med ganske høy humørføring, fremdeles med daglige frekkheter og fornærmelser i begge retninger, men nå med et stadig bredere smil bak hver setning.

    Før jeg visste ordet av det, var disse fornærmelsene det jeg gledet meg aller mest til når jeg sto opp om morgenen, jeg kunne komme litt tidligere på jobb bare for å få tak i en fornærmelse, og om jeg ikke så noe til denne mannen hele dagen, føltes det som en bortkastet dag. Jeg har skjelden hatt det så morro på en arbeidsplass. Det var selvsagt ikke bare fornærmelser – etterhvert hadde vi lange samtaler, det viste seg at denne mannen var mye klokere og mer kunnskapsrik enn jeg hadde trodd. Og når jeg våknet opp en dag og innså at jeg hadde drømt om denne mannen hele natten, måtte jeg innse de harde fakta. I was in love.

    Det hele endte hjerteskjærende for min egen del – Etter mange uker hvor jeg bare ble mer og mer oppslukt i hvert sekund jeg kunne tilbringe med denne mannen, innså jeg at det aldri kom til å ende lykkelig. Jeg måtte forlate hele situasjonen, (jeg sa aldri skikkelig farvel til ham), og jeg tenker fremdeles på ham hver dag. Sørgelige greier, to be sure.

    Likevel var denne sørgelige slutten det beste utfallet dette «forholdet» kunne få. Jeg er helt sikker i min sak. Mine fremtidsplaner i en alder av snart 25 innebærer på ingen måte et forhold til en mann på 52. Jeg vil heller lide for meg selv enn å forsøke å ødelegge det som etter alle tegn var et veldig lykkelig ekteskap. Så egoistisk håper jeg aldri jeg blir. Og så går jeg kanskje rundt og lider en stund, lager rare fantasier om «hvis bare sånn og sånn, da….».
    Men jeg tror at alle ting – alle hendelser som lærer deg mer om deg selv, om hva du liker og hva du ikke kan tolerere, er verdifulle. Selv om de er smertefulle. Bare det å lære hvor smertegrensen går, er verdifullt. Å føle litt på smertegrensen, og å gjøre noen refleksjoner rundt dette – å tørre å dvele en stund der, bare til den er kartlagt, og analysert. Litt sånn Sun Tzu-aktig. Det gjør at man i fremtiden muligens blir litt med overlevelsesdyktig, og selvsikker.

  9. If you ever get close to a human
    And human behaviour
    Be ready to get confused
    There’s definitely no logic
    To human behaviour
    But yet so irristible
    There’s no map
    To human behaviour
    They’re terribly moody
    Then all of a sudden they turn happy
    But, oh, to get involved in the exchange
    Of human emotions
    is ever so satisfying
    There’s no map
    And a compass
    Wouldn’t help at all
    Human behaviour

  10. Jeg blir litt fornærmet på vegne av den fysiske verden hver gang jeg hører sånne argumenter. Hvorfor skal det være så stusselig og smått at kjærligheten er kjemi? Er supernovaer stusselige? Isbreer? De er jo også kjemi og fysikk, i bunn og grunn. Det samme er jo vi, og alt som skjer i de rare hjernene våre må jo per deff være en kjemisk reaksjon. En annen sak er hvis man går fra å si «kjærlighet er en kjemisk reaksjon» til å si «kjærligheten er bare en kjemisk reaksjon, og derfor betydningsløs.» Da har vi gått fra metodisk reduksjonisme til ontologisk reduksjonisme, og dessuten vært innom både drittsekk og pubertal kyniker på veien.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s