O, habitus: Om å være sosialisert

18 thoughts on “O, habitus: Om å være sosialisert”

  1. Ja, det er moro dette med ens habitus. Her gjelder det å stadig forsøke å innta en bevisst holdning til hvordan en selv ser på og møter verden. Men nå er jo ikke målet å «fri» seg fra sin habitus heller da, men heller lære seg å se seg selv litt «fra utsiden», og dermed også få et innblikk i hvordan man kanskje oppfattes av omverden..

    viljar’s last blog post..Sosialt opprør i Københavns bydel Christiania.

  2. Høres liksom farlig kjent ut det der, – særlig harrodseksemplet. Jeg var der med mamma en gang og hun syntes det var litt stas tror jeg, og jeg følte meg mer «feil» for hvert skritt jeg tok gjennom barne-sminke-avdelingen.

    Men jeg gjør et forsøk igjen: hva med en middagsmat i 7-tida hjemme hos meg på torsdag? Om du er opp for det altså 🙂

    marthe’s last blog post..Kunstig luksus

  3. Eg veit at frisøren kun tente som eit eksempel på poenget ditt – men, men, eg vil óg drikke urtete når eg blir klypt! Kan eg spør kor henne du var?

  4. Takk, da har jeg et ord for hva jeg opplever når jeg går inn på Outland. Hva kaller man en sånn butikk? Nerdebutikk? Jeg opplevde en ekstra sterk habitus (er det riktig bruk av ordet?) en gang jeg var i Tyskland, og fant en butikk rettet mot den samme målgruppen. Overgangen fra å være på et ordentlig fremmed sted til å komme _hjem_ var så markant. (Men det varte bare et par sekunder, til jeg oppdaget at alle bøkene og tegneseriene de solgte var på .. tysk, i stedet for engelsk. Det skurret skikkelig, uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor.)

  5. Hah, jeg veit godt hva du meiner. Sjøl om «min habitus» er litt forvirra.

    Og frisører: Mitt største problem når jeg skal klippe håret er som regel å overbevise frisøren om at: «Ja, det skal være heilt glatt på sidene.»

    Tiram’s last blog post..Ikke et kjedebrev

  6. aah, hvorfor i all verden har jeg ikke lært om det begrepet før, makes so much sense.

    men jeg må inrømme at jeg på slutten av posten tenker litt som viljar: man må vel ikke prøve å fri seg fra habitusen? det er vel ikke nødvendigvis negativt? forresten er det ikke sikkert du mener det negativt heller, ved tredje gjennomlesing.

    Siri’s last blog post..om å skrive

  7. Hm. Kjenner meg igjen du skriver.
    Forøvrig vil jeg komme med en opplysning om at jeg har klipt meg selv i fem år, og klipper mange av vennene mine. Jeg er flink og avslappet og uformell og man kan høre på hva man vil, og det er gratis og koselig og man får te og kake yay? 😀
    Har bestilt boka deres, gleder meg vilt mye, og så elsker jeg å lese bloggen din. Det er yndlingsbloggen min i hele verden.

    Andrea’s last blog post..Knock, knock

  8. nå er det vel riktigere å karakterisere habitus som kroppsliggjorte strukturer som i sin tur også fungerer strukturerende, enn å si at det er » vår fysiske og følelsesmessige tilknytning til en sosial gruppe»? men det er kanskje akademisk flisespikkeri…

  9. Om eg skal sluke konseptet rått, så må eg likevel seie at ein ikkje treng vere flaska opp på utelukkande Pippi og Lyra for å tenke utanfor den kvinneboksen der. Det held i massevis at storebror din mekker bil og du får vere med og vips er det noko du kan og likar og føler deg vel og heime i.

    Eg tenker at dei nære relasjonane og dei fortellingane ein gjennomlever fysisk og konkret set sterkare spor enn det som blir formidla verbalt av gruppeidentifikasjonsatributtar.

    Avil’s last blog post..Utanomsnakk

  10. Eg har opplevd akkurat det same som deg! Når eg var i London var eg ti minuttar på Harrods, men då klarte eg ikkje meir. Til gjengjeld brukte eg ein heil dag på Camden Markets og elska det! Eg var rett og slett heime.

    Og eg har ikkje gått på steinern, men er oppvokst i ei trong vestlandsbygd.

  11. Da jeg var unge fikk jeg stadig høre at jeg «hørte ikke hjemme» noe sted. Ingen av de voksne jeg vokste opp rundt ville innrømme at det var mulig jeg hadde noe som helst til felles med dem, kan jeg vel si. Og de andre ungene tok etter dem.
    Så jeg føler meg hjemme bare på steder som minner om de første stedene der jeg ble godtatt, som universiteter og arbeidsplasser. Kontoret der jeg jobber nå er helt fint, akkurat som verkstedet der jeg engang jobbet med nettopp å mekke biler (eller digre diesellastebiler).
    Jeg er slett ikke intellektuell, men jeg føler meg likevel ikke utilpass i akademiske miljøer og kan greie å konversere noenlunde intelligent om alt fra filosofi til fysikk (det hjelper kanskje litt at jeg engang studerte fysikk?)
    Og jeg som bare ikke greier å sitte rundt med andre kvinner og snakke om ting som sminke og utseende har faktisk jobbet sammen med profesjonelle sminkører som «maler» fotomodeller (og jenter som vil bli fotomodeller) for fotojobber.
    Jeg er kanskje litt sær, men det er jo hva som er normalt for meg.

    Marina’s last blog post..Det er ikke over enda…

  12. Hvordan gikk det egentlig hos den frisøren, greide hun å gjøre jobben riktig?
    Frisører er også min skrekk, håret kan bli temmelig langt før jeg samler mot nok. Jeg er livredd for å se ut som en halvgrå permanentkrølledame *|o|*
    Skrekken gjelder også «fine» klebutikker, parfymeri og hudsalonger, der føler jeg meg som en gris i puddelsalongen…
    Men nå har jeg fått et ord på det: habitus

    Graylady’s last blog post..Norsk laks

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s