O, habitus: Om å være sosialisert

Jeg møtte min egen habitus i døra da jeg skulle til frisøren. Er habitus et fullstendig ukjent begrep for deg? Ti sekunder fremmedordforklaringst-time out: «Habitus» er et begrep i sosiologien som brukes om vår fysiske og følelsesmessige tilknytning til en sosial gruppe, klasse, trosrettning eller skjikt. Habitus får oss til å føle oss trygge i kjente omgivelser, engstelige på ukjente steder, er med på å definere hva vi liker og ikke liker, og belønner oss for å oppføre oss i tråd med sosialiseringen vår.

La meg demonstrere fremmedordet i praksis i historien min om å gå til frisøren. Jeg synes nemlig det er kjempeskummelt å gå og klippe håret. Frisøren spør meg om hva slags sminke jeg bruker til vanlig, om hva slags stylingprodukter jeg har hjemme og jeg er omgitt av popmusikk, moteblader og mennesker som er veldig opptatt av hår. Jeg føler meg utrygg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg aner ikke hva jeg skal prate om. Sist gang Mr. Jackson bestilte frisørtime til meg, var en skikkelig skjelve-dag. Jeg var en sammenkrøllet ball av «Nei&Nei!». Jeg gruet meg.

Da vi kom inn i frisørlokalet, senket jeg skuldrene. De spilte Tori Amos på høytalerannlegget, det stod på skiltet at de bare brukte økologiske produkter, det var masse hippie-designklær utstilt på veggene og damen som drev stedet lurte på om jeg kunne tenke meg en soyalatte eller en urtete? «Ah.» tenkte jeg. «Jeg er jo hjemme. Ingen grunn til å være redd.» Selv om jeg aldri kjøper hippe-designklær selv, og ikke drikker så mye urtete, har jeg tilbragt 10 år av livet mitt på en Steinerskole. Gi meg et lokale med elementer av steinerland, og jeg slapper av.

Selv om jeg er kritisk til Rudolf Steiner og vennene hans, er jeg kulturelt sett et steinerbarn. Jeg handler mer klær i butikker fulle av røkelse og bling-bling enn jeg gjør i et vanlig kjøpesenter. Jeg har et godt forhold til økologisk speltpasta, men vet ikke hvordan jeg skal forholde meg om du gir meg en kebab.

Mr. Jackson og jeg hadde en tilsvarende opplevelse av ulik habitus da vi var i London. Vi var på Harrods for å kjøpe gaver til noen slektninger av ham, og jeg hatet det. Jeg visste ikke hvor jeg skulle feste blikket, hva jeg skulle si, håret føltes uflidd, jakka var styggg, alle glodde på meg. Mr. Jackson var uflidd. Jakka hans var stygg. Han oppførte seg likevel som om shopping på overklassekjøpesentre var det han hadde gjort hele sitt liv.

Senere dro vi opp i Camden Town – et digert marked fullt av freakeklær, doplangere, bruktbutikker og kunsterkollektiver. «Åh! Nå kan jeg jo puste!» sa jeg – i en luft som var tung av hasj og menn med Magic Mushroom-glass. Vi traff en fyr med rastafar-outfit og en shvær bjørnefitte med sigd og hammer på som gjerne ville være venner med oss. Jeg pratet med ham i over en time, mens Mr. Jackson fikk utslett.

Poenget mitt er at sosialiseringsmessig er jeg programmert til å like freakere, hippier og mennesker med alternativ livsstil. Jeg føler meg trygg på dem og får en slags kjemisk belønning sammen med dem. Jeg har hatt venninner som kommer fra en annen bakgrunn enn meg, som får åndenød av å bli med meg på Blitz, og som først lapper av når grandisen er i ovnen. Følelsene våre sanksjonerer oss når vi gjør noe som «ikke er vår greie», og hva som vi er sosialisert til at skal være «vår greie» varierer fra gruppe til gruppe.

Jeg er var lenge redd når jeg går til legen, selv om jeg vet at legen ikke er farlig. Grunnen? All erfaringen min med sykdomsbehandling er fra alternative behandlere. Emosjonelt sett er jeg skeptisk til leger, selv når de skal ta en blodprøve og måle nivået av jern i blodet, spjelke ben eller gi meg penicilin. Rasjonelt sett er jeg skeptisk til homeopater og andre kvakksalvere, men det hjelper ikke på legeskrekken.

Selv om jeg ikke er kristen mer, kjenner jeg meg aldri så bra som når jeg synger salmer i et digert kor. Også lurer du på hvorfor folk som har en kulturbakgrunnen sin i et annet land foretrekker bestemte typer klær, mat og musikk?

Habitus er også en del av vår egen undertrykkelsesmekanisme. Selv om du vet at kvinner kan jobbe med det samme som menn, kjenner jeg en uvilje mot å velge en typisk mannejobb. Det er ikke sånt jeg liker, det er ikke det jeg føler meg vel med å gjøre. Selv om ingen sa til meg at jeg ikke kunne bli blimekaniker, er jeg såpass sosialisert i jenterollen at jeg får flere følelsesmessige plusspoeng av å lære meg å stelle neglene mine riktig. Får jeg ikke nok sosiale sanskjoner utenfra, så sanksjonerer jeg meg selv. Følelsesene mine vet hvordan en jente skal være. De har sett reklamefilmene, lest bladene, forstått hva jeg skal leve opp til.

Når noen sier til meg at «jammen jeg trives med å være feminin!», tenker jeg at «Big fat surprise!» Med mindre du har vokst opp utelukkende med Pippi, Lyra og Ronja Røverdatter er du kulturelt programmert til å trives med det. Det gjør vondt å bryte med habitus. Det er godt å stryke habitus med hårene.

Og hvordan endrer man habitus, i følge sosiologene? Ved å gjøre. Når jeg bryter med jenterollen inni meg, rent fysisk. Når jeg går til legen igjen og igjen. Når jeg går til andre typer butikker, andre typer frisører. Jeg kan ikke tenke meg ut av følelsesmessige mønstre. Jeg må gjøre meg ut av dem.

18 kommentarer om “O, habitus: Om å være sosialisert

  1. Ja, det er moro dette med ens habitus. Her gjelder det å stadig forsøke å innta en bevisst holdning til hvordan en selv ser på og møter verden. Men nå er jo ikke målet å «fri» seg fra sin habitus heller da, men heller lære seg å se seg selv litt «fra utsiden», og dermed også få et innblikk i hvordan man kanskje oppfattes av omverden..

    viljar’s last blog post..Sosialt opprør i Københavns bydel Christiania.

  2. Høres liksom farlig kjent ut det der, – særlig harrodseksemplet. Jeg var der med mamma en gang og hun syntes det var litt stas tror jeg, og jeg følte meg mer «feil» for hvert skritt jeg tok gjennom barne-sminke-avdelingen.

    Men jeg gjør et forsøk igjen: hva med en middagsmat i 7-tida hjemme hos meg på torsdag? Om du er opp for det altså 🙂

    marthe’s last blog post..Kunstig luksus

  3. Eg veit at frisøren kun tente som eit eksempel på poenget ditt – men, men, eg vil óg drikke urtete når eg blir klypt! Kan eg spør kor henne du var?

  4. Takk, da har jeg et ord for hva jeg opplever når jeg går inn på Outland. Hva kaller man en sånn butikk? Nerdebutikk? Jeg opplevde en ekstra sterk habitus (er det riktig bruk av ordet?) en gang jeg var i Tyskland, og fant en butikk rettet mot den samme målgruppen. Overgangen fra å være på et ordentlig fremmed sted til å komme _hjem_ var så markant. (Men det varte bare et par sekunder, til jeg oppdaget at alle bøkene og tegneseriene de solgte var på .. tysk, i stedet for engelsk. Det skurret skikkelig, uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor.)

  5. Hah, jeg veit godt hva du meiner. Sjøl om «min habitus» er litt forvirra.

    Og frisører: Mitt største problem når jeg skal klippe håret er som regel å overbevise frisøren om at: «Ja, det skal være heilt glatt på sidene.»

    Tiram’s last blog post..Ikke et kjedebrev

  6. aah, hvorfor i all verden har jeg ikke lært om det begrepet før, makes so much sense.

    men jeg må inrømme at jeg på slutten av posten tenker litt som viljar: man må vel ikke prøve å fri seg fra habitusen? det er vel ikke nødvendigvis negativt? forresten er det ikke sikkert du mener det negativt heller, ved tredje gjennomlesing.

    Siri’s last blog post..om å skrive

  7. Hm. Kjenner meg igjen du skriver.
    Forøvrig vil jeg komme med en opplysning om at jeg har klipt meg selv i fem år, og klipper mange av vennene mine. Jeg er flink og avslappet og uformell og man kan høre på hva man vil, og det er gratis og koselig og man får te og kake yay? 😀
    Har bestilt boka deres, gleder meg vilt mye, og så elsker jeg å lese bloggen din. Det er yndlingsbloggen min i hele verden.

    Andrea’s last blog post..Knock, knock

  8. nå er det vel riktigere å karakterisere habitus som kroppsliggjorte strukturer som i sin tur også fungerer strukturerende, enn å si at det er » vår fysiske og følelsesmessige tilknytning til en sosial gruppe»? men det er kanskje akademisk flisespikkeri…

  9. Om eg skal sluke konseptet rått, så må eg likevel seie at ein ikkje treng vere flaska opp på utelukkande Pippi og Lyra for å tenke utanfor den kvinneboksen der. Det held i massevis at storebror din mekker bil og du får vere med og vips er det noko du kan og likar og føler deg vel og heime i.

    Eg tenker at dei nære relasjonane og dei fortellingane ein gjennomlever fysisk og konkret set sterkare spor enn det som blir formidla verbalt av gruppeidentifikasjonsatributtar.

    Avil’s last blog post..Utanomsnakk

  10. Eg har opplevd akkurat det same som deg! Når eg var i London var eg ti minuttar på Harrods, men då klarte eg ikkje meir. Til gjengjeld brukte eg ein heil dag på Camden Markets og elska det! Eg var rett og slett heime.

    Og eg har ikkje gått på steinern, men er oppvokst i ei trong vestlandsbygd.

  11. Da jeg var unge fikk jeg stadig høre at jeg «hørte ikke hjemme» noe sted. Ingen av de voksne jeg vokste opp rundt ville innrømme at det var mulig jeg hadde noe som helst til felles med dem, kan jeg vel si. Og de andre ungene tok etter dem.
    Så jeg føler meg hjemme bare på steder som minner om de første stedene der jeg ble godtatt, som universiteter og arbeidsplasser. Kontoret der jeg jobber nå er helt fint, akkurat som verkstedet der jeg engang jobbet med nettopp å mekke biler (eller digre diesellastebiler).
    Jeg er slett ikke intellektuell, men jeg føler meg likevel ikke utilpass i akademiske miljøer og kan greie å konversere noenlunde intelligent om alt fra filosofi til fysikk (det hjelper kanskje litt at jeg engang studerte fysikk?)
    Og jeg som bare ikke greier å sitte rundt med andre kvinner og snakke om ting som sminke og utseende har faktisk jobbet sammen med profesjonelle sminkører som «maler» fotomodeller (og jenter som vil bli fotomodeller) for fotojobber.
    Jeg er kanskje litt sær, men det er jo hva som er normalt for meg.

    Marina’s last blog post..Det er ikke over enda…

  12. Hvordan gikk det egentlig hos den frisøren, greide hun å gjøre jobben riktig?
    Frisører er også min skrekk, håret kan bli temmelig langt før jeg samler mot nok. Jeg er livredd for å se ut som en halvgrå permanentkrølledame *|o|*
    Skrekken gjelder også «fine» klebutikker, parfymeri og hudsalonger, der føler jeg meg som en gris i puddelsalongen…
    Men nå har jeg fått et ord på det: habitus

    Graylady’s last blog post..Norsk laks

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.