Virrvarr tester: psykofarmaka

Noe av det mest slitsomme med å ha en psykisk lidelse, er at alle skal legge seg opp i hva slags piller du spiser eller eventuelt ikke spiser. Når jeg forteller folk at jeg er epileptiker, begynner de aldri med detaljerte spørsmål rundt hva slags medisiner jeg står på, om jeg føler meg nedsløvet eller om jeg er for eller mot medisinering av epileptikere.

De spør gjerne om jeg kjører berg og dalbane, og om anfallene plager meg i hverdagen. Og vet du? Jeg er en umedisinert epileptiker. Legen min synes jeg har annfall for sjelden til at medisiner er noe vits.

Medisiner mot psykiske lidelser er derimot et sosialt minefelt. Noen er så varme tilhengere at det virker som misjonering. «Du tar vel medisiner? Datteren til niesen min har adhd, og hun har sååå god effekt av ritalin, altså!» «Jeg håper du får medisinsk oppfølging? Bipolare må jo stå fast på noe!»

På den andre enden av skalaen har vi medisineringsmotstanderne. All psykofarmaka er en slags konspirasjon fra legemiddelselskapene for å kjemisk dressere alle de stakkars ofrene for samfunnets undertrykkelse. «Du tar vel ikke medisiner? Du mister personligheten din! Det er zombiepiller! Livet på lithium er lobotomi

Jeg prøver å unngå medisineringsdiskusjonene som pesten. Jeg får lyst til å gjøre stemmen min så skarp og syrlig som mulig og si: «Takk for gode råd, men dette er en diskusjon mellom legen min og meg. Mulig at datteren din ikke hadde overlevd uten antidepressiva. Mulig at broren din ble tvangsmedisinert og ikke har vært seg selv siden, men jeg er meg. Hva som passer for meg er ikke noe hvem som helst kan mene noe om.»

Uansett – psykofarmaka har et ufortjent skremmende rykte. Jeg sitter og ser Steven Fryes dokumentar om bipolaritet, hvor han snakker om at de fleste med min lidelse er mer redd for behandlingen av sykdommen enn sykdommen selv. Blås i sjansen for å ta livet av seg i nedetiden. Blås i sjansen for å bruke alle pengene din på drops og dromedarer i oppetiden.

Psykiatrisk innleggelse og humørstabiliserende midler skremmer gjennomsnittet av bipolare mer enn konsekvensene av lidelsen, i enkelte tilfeller i så stor grad at bipolare som blir konfrontrert med mulig behandling og ikke vil det selv, er mer utsatt for selvmordsforsøk.

Jeg kjenner godt igjen bekymringen som Frys intervjuobjekter beskriver. Tanken på å muligens måtte ta piller kjentes som et nederlag, en dom, en «jeg klarte ikke få kontroll, nå må jeg lobotomeres»-beskjed. Det er en stund siden ordet «medisinering» fikk meg til å fryse som et lite dyr i møte med en motgående bil.

Jeg har prøvd halvannen håndfull ulike piller, og tenkte jeg skulle skrive litt om hver enkelt. Ikke fordi en type medisin kommer til å kjennes lik ut for deg som den gjorde for meg, men for å vise at «nei, psykofarmaka er ikke livsfarlig». Noen ganger har det god effekt, noen ganger virker det ikke og noen ganger får du rare bivirkninger. Det endrer ikke personligheten din eller ødelegger hjernen din.

Først ut: Sovemedisiner:

Imovane:

Et innsovningsmidde som er ganske svakt, men også svært avhengighetsskapende. Du må ligge i senga når du tar det, og slappe av mens det skal virke. For meg kjennes det ut som om jeg ligger i en hengekøye som begynner å svinge av seg selv, helt til jeg sovner inn. Fordelen med Imovane er at du ikke får noen hangover dagen derpå, fordi dopet går fort ut av kroppen. Ulempen med Imovane når jeg er skikkelig manisk er at det er litt som å klø seg når du har byllepest: Det er for svakt. Uansett, siden det er vanedannende, går folk sjelden på det lenge av gangen.

Vallergan:

Jeg fikk vallergan for å kunne sove hele natten igjennom. I de mer angstfullte periodene våknet jeg etter halvannen time og hyperventilerte. Dermed trengte jeg et sovemiddel som kunne gjøre meg tung og sløv hele natten. Vallergan var opprinnelig en allergimedisin, men det fungerte for sløvende til at de gir det til allergikere mer. Ikke så rart, siden middelet gjør deg tung som en potetsekk, får deg til å snuble på vei til do og skaper mange «wops, jeg bommet på munnen»-øyeblikk når du skal drikke vann i løpet av natten.

For meg var Vallergan en dyne av bly som ikke gav seg før etter noen kopper kaffe til frokost. Jeg sluttet med det fordi jeg fikk så festlige bivirkninger: Siden pillene doper hele systemet, gav de meg tidenes mest fantastiske forstoppelse. Du vet ikke hva flau er før du har gått på apoteket og kjøpt femten flasker klyster, og legen synger «En kjempebæsj!» hver gang han ser deg. Fordelen med middelet var at jeg fikk sove hele natten, og at jeg ikke ble avhengig.

Angstdempende, antipsykotisk og humørstabiliserende:

Alle pillene jeg får virker som om de skal hjelpe «litt mot alt» på felleskatalogen. Her er noen av dem jeg har stått fast på eller brukt i nødstilfeller:

Truxal:

Antipsykotisk, angstdempende medisin fra midten av forrige århundre. «Velprøvd» som legen min liker å si. Å ta Truxal kjentes ut som å skru av lyset i hode for noen timers tid. Du blir tung og grå innvendig. Hadde du fått Truxal i fantasy rollespill, ville de solgt det som «zombiepulver». Jeg har bare tatt Truxal som akkuttmedisin, så jeg kan ikke si noe om hvordan de er å stå på fast. Jeg sluttet med dem fordi de er håpløse i maniske faser – da er de altfor svake.

Nozinan:

«Hva hjelper når jeg er så manisk at jeg ikke får sove?» spurte jeg psykiateren. «Haha, ingenting duger på mani!» lo han. «Vel, jeg har ett alternativ, forresten…» Så fikk jeg Nozinan. Smertestillende, angstdempende, beroligende, antipsykotisk, søvndyssende – de kunne like gjerne slått meg i hodet. Overdose kunne i følge pakningen føre til parkinson, men jeg kunne ta opp til fem om gangen «etter behov».

Når du er bipolar, er «etter behov» ganske varierende. Jeg tok en pille en formiddag i nedetiden jeg følte meg dårlig, og det kjentes ut som om noen slapp meg ned i et varmt bad. Jeg gikk i oppløsning og våknet tolv timer senere, sløv som en solvarm katt. Neste gang jeg prøvde å ta pillene, var jeg manisk som få. Da kunne jeg knaske tre-fire uten å merke noe som helst. Jeg sluttet på Nozinan fordi det bare fungerer når du er hjemme og er sykmeldt. Ja, du blir rolig. Ja, du slutter å være redd – men face it: Du sover bare tungt og megalenge.

Sobril:

«Jeg orker ikke mer. Jeg skal gjøre masse mediastæsj. Jeg er kjemperedd.» Jeg satt hos psykiateren og så i gulvet. «Åh,» sa hun. «Da skal du få yrkesdopet ditt, lille forfatterspire!» Så skrev hun ut en resept på sobril. «Men!» sa jeg. «Dette er jo narkotika!» «Det skal være gøy å gi ut bok!» sa hun. Og ja, sobril er helt fantastisk. Jeg satt på kaffebaren min og hørte på musikk. Selv om det var den vanlige musikken min, var det jammen den beste musikken i hele verden.

Og kaffen! Den var så digg at jeg fikk ståpels! Regnfulle, uoversiktlige Marjorstua var nydelig i den mørke kvelden. Vakkert, rett og slett. Jeg var ikke redd. Jeg var ikke trist. Jeg hadde funnet lykken i livet. Needless to say, de er giftige som eff og forferdelig vanedannende, i tillegg til at de er selvmordsforsøkpille #1. Du lærer ingenting om å mestre egen angst og vonde følelser mens du spiser dem. Velvel, jeg kan alltid selge dem med god fortjeneste om jeg ikke spiser alle…

Seroquel:

For meg er Seroquel støttehjul til hjernen. Jeg sovner godt, men ikke «dopet» godt, og våkner uten skyldfølelse om morgenen. De er antipsykotiske og humørstabiliserende, og jeg står fast på en lav dose. Første gang jeg tok middelet, hatet jeg det. Jeg fikk det på sykehuset, og siden de bestemmer når du skal legge deg, gav de meg det i åttetiden på kvelden, og jeg satt og så ordene forsvinne fra boken jeg leste.

«Omg!» tenkte jeg. «Kan jeg ikke lese, vil jeg ikke spise disse pillene!» Når jeg begynte å ta dem igjen senere i høst, tok jeg dem senere på kvelden og sov godt hele natten. Sløvhetsfølelsen gikk over etter et par dager, og nå kjennes det bare ut som om fornuften min har balletak på humørsvigningene. Manien og depressiviteten går ikke ut av kontroll.

Som du sikkert ser, har jeg ikke prøvd noen av de klassiske bipolar-medisinene. Hovedgrunnen er at jeg har et såpass hektisk liv at åtte ukers tilpasningstid med blodprøver og styr har vært umulig å presse inn i timeplanen. Akkurat nå er jeg komfortabel med pillene jeg står på, men utelukker ikke at jeg kommer til å forsøke flere typer. Fordelen med å stå fast på Seroquel er at jeg ikke trenger noe sovemidler ekstra.

Som dere ser, fungerer ingen av medisinene som en reell løsning på de psykiske problemene. Jeg kan ikke spise piller og fjerne noe, men jeg kan bruke piller som hjelp med situasjoner som går ut av kontroll. NB: Husk at min effekt av et legemiddel ikke nødvendigvis gjelder deg. Og husk at folk ikke er «mer syke» eller «mer friske» om de spiser psykofarmaka eller ei. Noen må ta sovemedisiner og antipsykotiske piller i perioder, på samme måte som noen må ta smertestillende.

42 kommentarer om “Virrvarr tester: psykofarmaka

  1. Du kloke, kloke Ida. Selvsagt har du rett når du skriver: «dette er en diskusjon mellom legen min og meg».

    Og jeg kjenner meg igjen som misjonær og sier herved høyt og tydelig unnskyld! *stor klem*

    Lene’s last blog post..Å koke egg

  2. Takk for innblikk! Jeg står jo på andre siden av disken og selger disse pillene. Det er ikke så ofte jeg får så grundige tilbakemeldinger 🙂

    Ikke at det er så nøye, men jeg tror nok disse midlene helst går under psykofarmaka, og ikke psykofarmatika.

    Synline’s last blog post..Ryddemusikk

  3. Psykiske lidelser er vel fremdeles det største «prøve og feile»-området i den moderne legevitenskapen.

    «Åja, du har det litt opp og ned ja – skal vi se… *bla tilfeldig i den store katalogen, putte fingeren på like tilfeldig medikament* – DETTE ja – det er FLOTT – vi setter deg på en middels dose, så funker det sikkert»

    etc. etc. repeat ad nauseam.

    Ikke egenopplevd, men var sammen med en bipolar i to år, så har vært med på både opp og nedturer så det holder 🙂

    Jeg tror medisinering ofte er en god ting, men som du sier, det passer ikke for alle. At det neppe er spesielt helsefremmende, brukt på lang sikt, er nå relativt klart – dermed ikke sagt at det er noe galt i å ta piller innimellom for å komme unna de værste oppturene og bølgedalene.

    Det handler vel i det store å hele bare å finne det ene (eller kombinasjonen) av medikamenter som fungerer for deg 🙂

    PoPSiCLe’s last blog post..Forrige ukes Tweets – 2008-11-16

  4. Jeg gikk på Seoquel ei stund. Ganske lav dose, bare halvparten av hva de hadde lyst til å gi meg. (De hadde lyst til å ha meg godt over 1000mg i døgnet…) Jeg sov i femten timer, spiste litt hvis jeg orket, sov noen timer, gikk på do, sov noen timer, prøvde å spise igjen. gjenta.
    Prøvde også å gå på skole samtidig. Fikk faktisk ståkarakter i alle fagene, men det er mer på grunn av snille lærere enn min innsats og oppmøte. Skitmedisin.

    Har prøvd mange andre. kunne ha fortalt masse om dem, men det får bli en annen gang, ett annet sted.

    Marianne’s last blog post..Å tilpasse seg

  5. Jeg har også prøvd mange av de du ramser opp her, og her har de virket på en helt annen måte.

    Imovane: Første forsøk ble spolert av en overivrig mamma. «Ta de klokka åtte du, så er du SIKKER på at du får sove klokka ti» Og vel, veloppdragen datter som jeg er, så gjorde jeg det. Det er vel unødvendig å si at jeg slettes ikke fikk sove klokka ti. Men når jeg begynte å ta de 10 minutter før jeg la meg, var de geniale. Tegnet på at jeg kom til å sovne var metallsmak i munnen. Når den kom, var det rett før første tog til drømmeland gikk.

    Sobril: Er de vireklig så sterke? Jeg gikk fast på de lenge. Angsten forsvant. Utrolig deilig. Dog lærte jeg på den harde måten at de kicker inn kjappere enn man tror, og man rekker IKKE en kjapp tur på Mega. Iallefall ikke når man kjører. Jeg måtte sette igjen bilen og gå hjem. (Men da var det 2 år siden sist jeg tok dem, og jeg hadde glemt litt virkningen)

    Truxal: Dette sto jeg også fast på. Helt til jeg tok 100 stykk i slengen. Jeg fikk ikke flere etterpå, gitt. Like greit. Apedop, rett og slett. Men de funket da. Angsten forsvant. Dog prøvde min kjære mor en ei natt hun var utslitt etter å roe ned meg, og fikk en rimelig hard dag på jobb dagen etterpå, for å si det mildt.

    Vallergan: Den hadde jeg nesten glemt. Jeg fikk de bare 2-3 ganger. Hos meg virket de ikke. JEg ble bare innmari, innmari rastløs av de, og gikk og trasket hele natta.

  6. Jupp. Mellom legen og deg. Og mellom legen min og meg. Jeg fikk lyst til å rope til alle som mente noe om mitt da meget reelle behov for medisiner.

    Og det med at det virker ulikt hos alle er helt klart. Vallergan fungerer like bra på meg som drops. Forsøkte igjen nå i høst da jeg ikke fikk sove – og det er ekstra frustrerende å ikke få sove med kroppen full av sovepille. Da jeg var innlagt på Ullevål fikk jeg sovemedisin + valium. Skal tydeligvis litt til for å knocke meg ut 🙂 Tviler på at legen synes det er greit å gi meg valium 😉

    Men enig om at sobril er kosedopet. Tok toppen av den seriøse angsten jeg hadde på det verste. Lot meg få sove i stedet for å vibrere og hyle av angst og ha ganske nøyaktig 96 i hvilepuls. Bedre enn valium. Legen ga meg lite i slengen med lange formaninger om avhengighet – og det kan jeg forstå. Alt blir ekstra bra med sobril. Jeg har en pille igjen. Den ligger i skapet mitt og passer på meg tilfelle jeg virkelig trenger den en dag.

    *kosemose Ida*

    Delirium’s last blog post..Å handle trygt på internett

  7. hei Ida!

    Moro å lese første del av innlegget om den offentlige diskusjonen rundt medisinering ja. Jeg er også bipolar, variant 2, og har en del andre helseproblemer som gjør jeg at jeg ikke kan ta noen medisiner. Jeg lever umedisinert.
    Har prøvd flere; SSRI: cipralex, cipramil, seroxat, beroligende: valium, sobril, sovemedisin/allergi: atarax, epilepsimedisin/stemnignsstabiliserende: lamictal. Alt var grusomme tripper av bivirkningshelvete – for meg. Men så er det ikke normalt å være hypersensitiv heller..

    Jeg er så lei av å forklare folk hvorfor jeg ikke tar medisiner, når de reklamerer for lithium og lykkepiller og spesialt vival/valium/sobril. Det funker ikke for meg! Jeg er jo av dem som mener jeg har pådratt meg varige mén av seroxat, så jeg stiller et lite spørsmåltegn til setningen: «Det endrer ikke personligheten din eller ødelegger hjernen din. »
    Det er faktisk bevist og høyaktuelt diskutert at SSRI fører til akutt personlighetsforandring for ganske mange brukere, som igjen gir økte problemer for pasientene. Aggresjon, manglende empati, manglende sosialisering og oppfatning av underliggende koder/beskjeder i kommunikasjon etc. Det er det mest skremmende med SSRI. Jeg er sterkt i mot at SSRI skrives ut i førstelinja i helsevesenet, den burde begrenses til psykiatere etter henvisning og utredning – ikke som halslinser og ibux.

    Takk for at du deler!!!
    Valgerd

    Valgerd’s last blog post..Unnskyld? Har De str 42?

  8. Jeg er fryktelig enig med deg, Virrvarr, medisiner er hver enkelts private greie, det finnes absolutt ingen riktig eller feil strategi, og alle burde legge misjonering eller heksejakt på hylla.

    Jeg er også enig med Valgerd i at man skal være forsiktig med disse medisinene uten å ha god oppfølging. Jeg har opplevd å fått resept på SSRI uten noen som helst form for informasjon eller oppfølgning annet enn beskjed om at jeg skulle øke dosen om en uke….

    Sobril kosedop? Isåfall var sobril en stor skuffelse for meg. Fikk det for ganske alvorlig vertigo (var så svimmel at jeg ikke klarte å stå på beina til tider), legen tenkte sikkert at det var angst eller innbilning eller noe sånt. Uansett, jeg sovnet som en stein. Kunne ta 5 mg og sove i timer etterpå, våkne opp igjen litt ullen i hodet, og det var det. Passet fryktelig dårlig under eksamenslesning.

  9. Flott post! Dette er sobert, balansert og helt sikkert nyttig for mange.

    Ellers er jeg helt enig med deg i at dette er en privatsak, og jeg forstår reaksjonen din etter å ha lest en del sterke meninger i tidligere kommentarfelt.

    Anathema’s last blog post..Skjebnenatt

  10. Isobel: hehe – kanskje sobril fungerer bedre når man faktisk trenger det som beroligende 😀

    Og jeg er enig om at SSRI trenger bedre oppfølging fra helsetjenesten enn mange får, men jeg er ikke enig med Valgerd om at man må til psykiater for å få det utskrevet. Skulle jeg ventet på time hos psykiater for å få antidepressiva hadde jeg sannsynligvis ventet enda… (og jeg startet på mine november i fjor og brukte dem til mai i år. Ca ett tonn bivirkninger, føles verdt dem alle sammen!)

    Delirium’s last blog post..Å handle trygt på internett

  11. Interessant å lese, – og det må det jammen være for helsepersonell også. Du har vel forstått det viktigste: Man kan ikke ta en pille for alt som er ille og forvente at man blir helt frisk. Du sier at dette er en sak mellom legen din og deg, og det er jo sant. Men mange er jo så redde for å prøve at de ikke lar legen få slippe til. Det gjør tydeligvis du, og i min verden er det fornuftig. Lykke til!

    Hege’s last blog post..Jenter som kommer

  12. Jeg blir en smule provosert av alle legfolk som skal mene noe om denne typen medisiner. Det er liksom legitimt å stille spørsmålet ved nødvendigheten av slike piller. Uansett hvorfor folk tar dem. Med tanke på at psykiske lidelser faktisk er noe av det som tar flest liv blant yngre mennesker er det kompelett uforståelig. Hvor mange hjertepasienter er nødt til å argumentere med hvermannsen omkring nødvendigheten av å gå på medisiner mot det?

    (og nå kommer jeg på at dette egentlig er noe jeg har tnekt på å blogge om en stund. Kanskje dette var sparket jeg trengte)

    Mihoe’s last blog post..Jeg har lest: Americana av Don DeLillo

  13. Heisann. Dette var informativt og ryddig ! Jeg er temmelig ny innen psykiatrien, og har aldri hatt tid til å sette meg ned for å finne ut hva alle de merkelige medisinene som florerer på posten min egentlig gjør for pasientene. Som sosionom har man jo ikke noe om medisiner i pensum. Jeg begynner så smått å forstå hvilke medisiner som «hører hjemme» i de forskjellige fasene av en psykose, men der er det også stopp.
    Såh –nyttig post for min del :o)

    Cecilium’s last blog post..livet^14

  14. «dette er en diskusjon mellom legen min og meg»: Veldig bra sagt.

    Når det gjelder diskusjonen rundt psykofarmaka, tror jeg mye av årsaken til de sterke oppfatningene for/imot skyldes at dette er medikamenter som fungerer veldig forskjellig fra person til person. De gjør deg ikke nødvendigvis _frisk_ (som du sier), det finnes medikamentfrie behandlingsalternativer, – i tillegg har de ofte uforholdsmessig mange bivirkninger.

    Og her kommer jeg til det jeg er uenig med deg i: Du skriver at «Det endrer ikke personligheten din eller ødelegger hjernen din.».
    For psykofarmaka endrer jo stemningsbildet og dermed også en del av følelsesregisteret. Det kan være positivt, det kan være negativt, og det kan være begge deler på en gang.

    Det er naturligvis individuelt hva man er villig til å tolerere av bivirkninger, men for å kunne ta et reelt valg om det, må man bli informert om både fordeler og ulemper. Så kanskje er det greit at synet på / informasjonen rundt psykofarmaka er så todelt?

    Rockette’s last blog post..Pwease

  15. Veldig viktig innlegg, Virrvarr! Og det gjelder ikk bare medisiner, men sykdom gnerelt. Hvor mye folk «vet» om lidelsen en har og hvor snurte de blir når man ikke sporenstrkes hiver seg iveggen av glede over forslagene dderes. det er slitsomt og vanskelig åforklakre og fosrsvare seg, og resultatet blir for meg i vhertfall at jeg isolerermeg og fjerner meg fra folk. Aner ikkehvr mange venner jeg har misttet eller faset ut, men det er mange. skulle ønske folk enten lot være å bry seg, eller hadde en littmer ydmyk holdning til andres liv. det jg trenger er en klapp på skuldra og: «fortell mer hvis du vi og orker, men du trenger ikke, jeg er her likevel. Vil du haen kopp te kanskje?».

    Trips & Tics’s last blog post..Den deprimerte elefanten

  16. Aahh… Nå skjønner jeg litt mer av en kommentar jeg fikk da jeg som hjelpekorpser hadde pratet med en suicidal kar i nesten en time: «Åh Mia, du er nesten like god som sobril du!» Det var tydeligvis komplimentet sitt, det.

  17. Jeg har tatt både Imovane og Vallergan mot søvnproblemer, og ble ikke viderebegeistret for noen av dem. Vallergan hjalp meg å holde meg søvne for natten, men gjorde det også forferdelig vanskelig å våkne ordentlig. Jeg ble også fyllesyk av dem, og det er ikke noe som jeg setter så stor pris på 🙂 Imovane ble jeg bare sløv av, og hjalp meg ikke å sove i det hele tatt. Jeg ble liggende å stirre i taket, å prøve å gjøre noe gikk jo ikke siden jeg var såpass sløv. Noe av det siste jeg prøvde var Remeron-S. De hjalp meg å sove, men problemet var at det ikke gikk fort nok ut av kroppen. Noe som resulterte i at jeg blant annet sovnet i en begravelse, og det var en smule pinlig. Jeg synes det er bra du skriver om emnet, spesielt siden mange fortsatt mener at du ikke er syk med mindre du har brukket et bein eller fått kreft.

    Kine’s last blog post..Halloween i Playa del Ingles

  18. Enig med deg (og dere) i at dette er noe mellom deg og legen, men når du først velger å blogge om det vil jeg si:
    Takk for utfyllende post 🙂
    Som sykepleierstudent syns jeg det er spennende å lese om erfaringer. Syns generelt din åpenhet om alt er beundringsverdig (høres litt klissete ut når jeg skriver det; men mener det!). Takk for innblikkene!

  19. Interessant post, Virrvarr! Bra poeng med at folk bør slutte å blande seg… som Trips sier også, det blir slitsomt i lengden med folk som skal mene så himla mye om den sykdommen jeg har.

    Jeg har ikke prøvd så mye, men Vallergan kan jeg bare glemme. Da har jeg hangover mesteparten av neste dag. Bruker av og til en halv sovepille (Zolphidem tror jeg de heter). Da jeg gikk på dem fast en periode måtte jeg øke til 1 hel for å få effekt. (1 hel er normal dose altså), men da fikk jeg skikkelig hallusinasjoner og lå og lallet og skrek en hel natt. Men en halv innimellom går greit. 😉

    Sobril… er og blir min medisin nr. 1. Den hjelper på uroen og adrenalinkjøret som følger ME’en. Av og til tar jeg en for å sovne om kvelden, fordi jeg føler den går fortere ut av kroppen enn sovemedisiner. Og dessuten fjerner den flyskrekken hvis jeg skal reise, slik at jeg kan sitte der og nesten nyte å være i et fly. (Bare nesten.)

    Hvis du skulle føle for å selge Sobrilen din, så ta gjerne kontakt. 😉

    Lothiane’s last blog post..Dorulljuntaen

  20. Kine: Remeron mot søvnproblemer? Hm, ja jeg kan i det minste se at det kan være effektivt. Jeg var zombieperson de første ukene jeg gikk på remeron og var sykemeldt fra jobb i påvente på at de verste bivirkningene skulle gi seg. Første kvelden jeg tok en tablett smeltet den på tungen og 25 minutter senere sov jeg som en stein rett opp og ned i stolen i stua… ;o)

    Og PS. Jeg kan slenge meg på de som mener du bare kan si i fra om du vil selge sobrilen din *fnise*

    Delirium’s last blog post..Sært sært sært –

  21. Håper flere sykepleiere enn meg leser denne posten. Vi deler ut bøttevis av disse greiene årlig (I mitt tilfelle åndssvakt mye sobril og immovane), og får vel så og si aldri høre noe om hvordan det kjennes ut å ta dem.

  22. Veldig bra, Virrvarr. Det er så tabu med psykiske lidelser og medisiner at dette er veldig bra. Artig at Sobril står som forfatterdopet, det visste jeg ikke. Jeg har jo noe liggende selv, så takk for tipset om å selge dem. He-he.

    Lindkvist’s last blog post..Jeg har en pikk

  23. Jeg har fremdeles tilgode å forstå enkeltes oppheng i «personlighetsforandring» som disse medisinene visstnok skal forårsake.

    Den største personlighetsforandringen er det sykdommen som forårsaker. Hvis personlighetsforandring er en bivirkning av at en faktisk klarer å tenke noen konstruktive tanker for første gang på lang tid — ja, så er det så absolutt å foretrekke fremfor å sitte der handicapet, avstumpet og med en personlighet som sykdommen forlengst har ødelagt.

    Medisiner er noe som i svært mange psykiatriske tilfeller faktisk viser seg å virke. Det samme kan ikke sies om psykologisk terapeutisk virksomhet.

    Har du ikke testet flere psykofarmaka? Mere! 🙂

    Goredom’s last blog post..Hallgrim Berg – årets mest cheesy tåpe?

  24. Dette er min daglige godtepose:
    – Orfiril 1200mg (stemningstabiliserende)
    – Imovane 7,5mg (funker bra for meg)
    – Cipralex 30mg (gjoer lite for depresjonene)
    – Sobril 60mg eller etter behov (30-40mg, og alt blir veldig koselig)
    – Zyprexa 10-20mg (naar jeg er manisk ser jeg doede mennesker paa bussen & hoerer stemmer. Zyprexa fikser det).

    Gikk paa litium i 14mnd, men da ble jeg saa emosjonelt avstumpet at jeg verken kunne le eller graate.

    Sobrilen har jeg gaatt fast paa siden -05, og jeg har ikke foelt noe behov for aa oeke dosen. Den dagen det skjer ringer nok varselklokkene mine. Tror ikke oxazepam er saa farlig, jeg. Diazepam (Valium, Vival, Stesolid) derimot, ble jeg nesten hekta paa etter tre uker, og tok stadig flere (kom meg ut av det)

  25. Ja,du snakker om godtepose…..
    Jeg sitter her å leser alle innlegg…finner det ganske interessant og litt skremmende.
    Har selv blitt innlagt på psykiatrisk 3 ganger over en 10-års periode…
    Forskjellige diagnoser fra gang til gang…samme gjelder medisiner.
    Startet med diagnose:angst. etter et par år:angst og depresjon. Til slutt :emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse….
    ja,ja..
    jeg er ikke så jævlig opphengt i diagnoser,men har jo samtykket hver gang,at JA-ENDELIG vet jeg hva som er galt med meg.
    Og det er sikkert noe i det,jeg føler meg ikke helt normal,desverre………
    Jeg har nå vært sykmeldt i over 1 år,jeg tar 100 mg seroquel hver kveld og sover i 10-12 timer i snitt.
    Det er bare deilig.
    Det som IKKE er deilig,og som gjør livet til et HELVETE av angst-er at ALLE mine behandlere(psykiater,psykolog,fastlege,NAV osv.osv) KUN har èn ting til felles: «kom deg i arbeid igjen!!!!»

    JEG-skjønner forsåvidt psykologien i det,MEN-samtidig så vet jeg at det er ren UTOPI.Desverre!
    Jeg er i utgangspunktet IKKE lat. MEN,jeg er desverre LIVREDD for å bli tvunget ut i det igjen…..
    Jeg har verdens beste kjæreste/samboer. Jeg har verdens beste herligste barn! MEN,samtidig:jeg har verdens største ANGST for å bli tvunget til noe som helst lenger!!!
    FAEN I HELVETE !!!!!!!!!!!!!!!!!!
    Er det ingen som skjønner det????
    Min psykolog forteller meg èn gang pr uke at det «er viktig at du kommer deg ut i arbeidslivet så fort som mulig»

    Jeg prøver å forklare at jeg har det bra uten jobb og er «dritredd» for å prøve igjen.

    Jeg tar cipralex,seroquel,og diverse.

    ALT press om «å komme seg i arbeid»-gjør meg kvalm og nervøs! FAEN,jeg er ikke lat!
    Jeg er dritredd!!
    Er det noen som har en god resept????-
    ALKOHOL er det som redder meg…..enn så lenge.

    Hilsen en som vet hva det er snakk om…..(desverre)

  26. Jo, jeg har full forsåelse for det å ha super angst mot ting jeg MÅ gjør… Det kan ver sånne helt daglidagse ting som å gå ut med søppel,poste brev og betaling av regninger.. hehe.. het merkelig ting. Men har også angst for,foreksempel ekamen, kom tidsnok til møter jobb ekstra.. osv, osv..

    Men en ting jeg lurer, det er hvordan medesin, er det som fungerer akkutt på depresive perioder???

    Det er ett, slit… «sitter og venter» på at min medisin skal kom i behandlende dose, men det tar jo hundre år!.. Og nå merker jeg at jeg begynner å bli deprimert IGJEN!!

    Også har jeg lest litt på anti dep medisiner, og de har jo også en virke tid på 1-2uker..

    Så hva virker da??

    Slitsomt, hele pakka..

    Har hatt ett helt utrolig silitsomt ett og ett halvt år, med nesten kun,opp og nedturer..

    (merker det veldig på søvn og at jeg issolerer meg, at jeg virkelig kan havne i en ny deprisiv fase.) sist jeg var deprisiv varte det utrolig lenge, og jeg har også rapid cycling, så det er veldig slitsomt.. Tips???

  27. Jeg har bare et lite spørsmål:
    Ble diagnosert med Bipolar (har hatt det siden jeg var 10år).
    jeg går på Lithsium eller hva enn det heter, og etter jeg starta med det har jeg ikke fått svingninger, men har ikke følt en shit på lenge…
    Bare tom…
    Noen tips?

  28. Så utrolig tullete å si at du blir rusa av Sobril!

    Det går ikke an å ruse seg på Sobril, den bare tak bort den fordømte angsten.
    Ta heller en øl da blir du ruset. Dust!

  29. Med posttraumatisk stress har jeg også prøvd en del av de medisinene du nevner.

    Valergan er vel den verste jeg noen gang har prøvd- jeg var like ute av stand til å sovne, men for dopet til å distrahere meg selv med tv/data/bøker/tegneserier/whatever og derved fanget i mitt eget tankehelvete i 5-6 timer. Nesten like traumatiserende som det opprinnelige traumet.

    Vival/Valium/rohypnol har jeg alle prøvd ved forskjellige anledninger. De fungerer – det er nesten som å være et barn igjen. Jeg får GJORT ting. Synd jeg ikke får mer enn ca. 20 i året. Synes egentlig det er latterlig at jeg skal gå rundt i et angsthelvete på femtende året bare fordi de er redde for at jeg skal bli avhengig. So what, lizm.

    Imovane funger godt til innsovning, men hjelper ikke når du våkner med angstanfall og flashbackdrømmer 3-4 timer senere.

    Truxal er en lifesaver for meg! Når jeg er utkjørt, når jeg faen ikke klarer mer, tar jeg 3-5 små brune og sover i 12 timer. Våkner uthvilt og klar til å kjempe med indre demoner på ny frisk. Håpløst som fast medisin dog.

    Sjekk forøvrig min erfaring med antidepressivaet Tolvon her: http://matshanssen.apeskalikkedrepeape.org/2009/12/tolvon.html

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.