Lucianetter og oppvåkning

For to år siden ble jeg vekket av et Luciatog bestående av sykepleiere og et avsindig surt trekkspill. «Svaaart seeenker natten seg» surklet inn i søvnen min og i et tiendedels sekund lurte jeg på om himmelen bestod av falske julesanger og tussmørke. Så våknet jeg helt og skjønte at jeg var lenket til sengen. Ikke med kjetting eller remmer, men tusen ledninger, sonder og et drypp. Planen var å dø, ikke å våkne opp som Robocop.

«Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys – Saaantaaaa Luuuuciiiiiaaa!» To mannlige sykepleiere med glitter på hodet og en kurv på armen kikket inn i rommet jeg lå i. «Her! Ta en bolle!» «Hvor er jeg?» spurte jeg, og merket at stemmen kom langt borte fra. Mannen lo og sa navnet på sykehuset.
Han puttet en liten lussekatt i den hånden som ikke var dekket av veneflon. Jeg mistet den på dyna idet han forsvant ut døra.

Alt fra sengetøyet til håret mitt stinket oppkast uansett. Armene mine bar preg av å ha blitt brukt som nålepute. De var fulle av blåmerker, plasterlapper, et og annet dypt bitemerke og tegn på at noen hadde prøvd å ta blodprøver av meg mens jeg var bevisstløs, uten å få det til. På min høyre side var det en surklende ledning med en pose i enden. På min venstre side var det en skjerm hvor jeg kunne se min egen hjerterytme som en grønn, hoppende linje. Rett foran meg hang en kalender med påskriften «Gud er god» og en rød ring rundt dagens dato: 13. desember.

Lucianatten var regnet som å være årets mørkeste natt, men jeg hadde overlevd den. Jeg hadde ikke lys i håret, men en mengde trykknapper med ledninger klistret på brystkassen. I etterkant forsøkte jeg å fortelle folk historien om Luciatoget som en humoristisk anekdote – «Jeg trodde jeg var kommet til Himmelen, men skjønte at det ikke kunne være paradis når de spilte sååå surt på trekkspill!», men selvmordsforsøk er ikke på listen over ting det er morsomt å spøke med. Selv ikke når det er dine egne.

Selv lå jeg nummen og så verden som en blanding av gritty sosialrealisme og absurd teater den morgenen. Sykehus er en helt egen verden, og akkuttavdelinger er en salig blanding av andektighet og intimitet. Det kom en hvitkledd, lysblond, svensk Lucia og sjekket pulsen min, målte blodtrykket mitt og holdt ledningene unna mens jeg vasket meg. Jeg har en serviett med notater fra den dagen. Den mest sammenhengende setningen lyder: «Det lukter oppkast å overleve.»

Depresjonsspøkelset murret om at det hadde vært bedre å ikke våkne. At det smertefulle var å ikke dø. I etterkant har jeg skjønt at det er helt greit å gjøre feil, men det er ikke greit å gi opp. Idéen om døden som noe vakkert har vi konstruert i kunsten (og da snakker jeg ikke om Madame Bovary) – å forsøke å dø var grisete nok. For å slå ihjel en poetisk myte med poesi:

“Fuck the poets of the past, my friends.
There are no beautiful suicides
just cold corpses with shit in their pants
and the end of the gifts.”

I senere tid synes jeg at historier om mislykkede selvmordsforsøk er vakre, nettopp fordi det er historier om overlevelse. Fordi du tok feil type piller eller svimte av da du blødde så mye. Fordi du ombestemte deg og ringte sykebil. Fordi det gikk bra og du kan fortelle om det. Det burde ikke være skambelagt med historier der det fæle ikke skjedde. Det er det nærmeste du kommer «så gikk det bra til slutt» utenfor eventyrformen.

24 kommentarer om “Lucianetter og oppvåkning

  1. Hei Virrvarr!

    Det burde slett ikke være tabu lenger – den delen med å overleve!
    Flere burde fortelle. Tørre!

    Men jeg har forståelse for at det ikke er så lett; en legger bører av bekymring til den næres skulder.

    Skulle gjerne lest mer om «Overlevelsen». Utbrodert. Om etterpå. Om det finnes livslyst osv og hvilken form den evt. har.

    Jeg leser bloggen din, vettu. Stadig.

    Kjør hardt – kjør stil!

  2. Det er så riktig som du skriver, Virrvarr: Det er ikke vakkert å dø.

    Jeg har «bare» ett forsøk bak meg som voksen, men både det og ett av dem mens jeg var barn, var helt forferdelig idet jeg holdt på å bli borte for meg selv.

    Det var å miste seg selv i full bevissthet.

  3. Slike blogginnlegg er viktig.

    Man kan også våkne og tro at man har kjørt bil i noen timer, en gul bil, må vite. Og i det man setter seg opp og støtter seg mot veggen oppdager man at noen ikke har låst sengen, så man faller mot gulvet, samtidig som en stakkars mor løper for å redde en så man ikke ramler i gulvet så snubler hun i ledningen som overvåker hjertet ditt, og dermed har du satt hele intensivavdelingen i arbeid, og på 1-2-3 er rommet fult av sykepleiere og leger, mens man fortsatt er litt forundret og lurer på hva i h*** som skjedde..

  4. Jeg trodde det var vakkert å sovne (ved hjelp av et brett sovepiller) under stjerneklar himmel, i snøen, ved en klukkende bekk. I bevisstløs tilstand kravlet jeg meg opp på riksveien. Det var nok ikke vakkert. Etter to og et halvt års eksistens på plikt, begynte livsgleden å ulme. Nå blusser den. Det er alltid verdt å overleve!

    Takk for at du forteller at det er vakkert,
    Virrvarr.

    Titta’s last blog post..Det startet som krisehjelp til lutfattige barn…

  5. Kontrastene til gårsdagens 35 små Luciaer i barnehagen ble litt for store nå. *sippe*

    Det føles så feil å kalle det ‘mislykket selvmordsforsøk’, for det er ikke noe mislykket i å overleve.

  6. Jeg liker godt historier om de som overlevde allikevel.
    Den selvvalgte døden er så inderlig vond – for oss som blir igjen. Jeg vet ikke riktig hvor lenge det fortsetter å være vondt, annet enn at det i hvert fall varer 10 år og 4 måneder. Ganske sikkert lenger, også.

    Så ja, jeg vil veldig, veldig gjerne ha flere historier om overlevelse.

    Hanne’s last blog post..Fredagsdiktet: Reise seg

  7. Suicid er aldri vakkert! Selv om man ikke tar en Kurt Cobain & blaaser hjernen utover veggen, saa mister man kontrollen over alle kroppsfunksjoner, driter i buksa og kaster opp.
    Jeg forsoekte en gang med karbonmonoksyd (grillkull). Det skulle vaere en «renslig» metode, ifoelge internett.
    Men ikke! Jeg ble funnet for tidlig, og saa ut som noe katten hadde dratt inn.Det foerste de gjorde paa psykehuset var aa vaske meg.

  8. «men selvmordsforsøk er ikke på listen over ting det er morsomt å spøke med. Selv ikke når det er dine egne.»

    Vet ikke det. Jeg har gale venner, og vi fleiper om selvmordsforsoekene vaare naar det passer seg saann. Aa kunne fleipe med det har survival value for meg. Jeg vet at jeg er klin hakke gal, og hvis jeg ikke hadde kunnet ta det humoristisk ville jeg vaert ille ute!
    Men nei; ikke et emne jeg bringer paa bane i familieselskaper…

  9. Jeg synes ikke mislykkede selvmordsforsøk er vakre… det er og blir å mislykkes med noe. Da ser jeg bort fra forsøk som egentlig er et rop om hjelp.
    Å våkne opp på sykehus etter en slik opplevelse framkaller bare dårlige minner. Følelsen av å ha mislykkes, alle blikkene og formaningene.
    Jeg husker oppvåkningen med forvirring, hvor alle som ikke skulle være der var der, pratet uten å være der, slanger og maskiner, tårer… ubehag, innvendig protest.
    Senere seng på gangen bak et skjermbrett, seng midt på gulvet i et seksmannsrom.
    Taushet… med beskjed om å ta seg sammen og ta hensyn til sine foreldre…
    Siden har jeg vært taus. og vil fortsatt være det om jeg skulle få slike planer igjen. Aldri mer et mislykket forsøk.

    Graylady’s last blog post..Jeg vil bli tegnet

  10. Som jeg sier, man mislykkes aldri i et selvmordsforsøk, man overlever. Du skriver som alltid fint og vanskelige tema. Jeg kan ikke annet enn å si det jeg pleier: det er bra at du tør og vil dele dette med oss, jeg tror det er svært nyttig og verdifull lesning for veldig, veldig mange.

    Sunniva’s last blog post..tagging

  11. Dette er ein god tekst om noko eg heldigvis veit lite om. Eg veit ikkje anna om sjølvmord enn at eg aldri ville vurdert å utsetja mine næraste for det. Difor vert eg så overraska over alle som skriv her at dei har prøvd. Eg visste ikkje at det var så mange, og det forbløffar meg. Er terskelen låg eller er samfunnet så uleveleg blitt? Eg er forvirra.

  12. Det er flott at nokon kan skrive fint om det vakre i å overleve. Ein føler seg som ein idiot der ein ligg, fullstendig sløv og øydelagt av litt for mange Paracet, eventuelt litt for få, og vil ikkje meir. Det er berre kjipt. Også går det ei stund – og ein elskar livet igjen. Eg elskar livet, sjølv om eg tek meg sjølv i å lengte til ein annan stad nokon gonger.

    Viktig, bra og fin tekst. Du er så bra. *bukke og nikke*

  13. Som vanlig veldig bra skrevet. Godt du er i live.

    Det mange ikke tenker på er at innen psykiatrien bør man helst ha et selvmordsforsøk bak seg før man blir tatt på alvor. Jeg la meg inn frivillig for noen år siden da det begynte å rykke i foten hver gang jeg gikk i trafikken eller kom høyere en andre-etasje (såkalte suicidale impulser). Det første spørsmålet: Hvor mange tidligere selvmordsforsøk? Ingen sa jeg, for jeg veit hvordan jeg skal gjøre det skikkelig. Åja, fda kan du jo sove over her i natt og komme tilbake når det blir alvorlig var svaret. Så ble jeg putta på gang med psykotikerne, og ingen snakka til meg resten av den kvelden. De hadde da alvorligere ting å ta seg til.

    Det samme har jeg fått høre fra min fantastiske psykiater på DPSen: Hun hadde fått beskjed av ledelsen å utskrive meg tre ganger, da jeg ikke var regnet som alvorlig nok suicidal. Heldigvis så hun symptomene mineog nektet å følge ordre. Men fakta er at ihvertfall på østkanten er apparatet så sprengt at om du ikke har enten en ressurs-sterk familie eller er så syk at du begynner med selvskading i seriøs grad så får du ganske enkelt ikke hjelp og må vingle deg vei mellom NAV og sosialen helt til du blir gal nok til å gjøre noe med det, på den ene eller andre måten. (And dont get me started on NAV, lurer på hvor mange selvmord de forårsaker hvert år. «Din søknad er motatt, behandlingstiden er mellom ett til to år, dont call us, we call you.» Fy Fan.)

  14. Utrolig sterk og flott tekst. Modig. Får meg til å tenke.

    Døden har så mange ansikter.

    For noen måneder siden så jeg den sterke, gode mammaen min sovne stille inn i en sykehusseng. Slemme celler hadde funnet det for godt å okkupere kroppen hennes. Jeg skulle ønske hun hadde fått leve. At hun kunne fått mulighet til å vinne kampen.

    Jeg undrer meg over hva døden egentlig er…

    Jeg er glad du skriver så ærlig om det å ville ende livet sitt. Jeg tror det er viktig. Og jeg er glad du ikke gir opp!

    Tekstene dine betyr mye for meg. Tusen takk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.