Jeg synger julekvad, jeg prøver å være glad

Da jeg var liten var julen et magisk land. Det lå en centimeter fra livet mitt, det hadde sin egen kjenningsmelodi, sine egne ritualer, smaker og lukter, det var så nærme at det nesten var virkelig. Jeg klamret meg til julen hele oppveksten. Så fort høsten satte inn, gjemte jeg meg på rommet mitt med julemusikk og bøker fulle av pepperkakeoppskrifter og «gøy med barna».

Jeg husker å sitte i sengen, kaldsvett av angst og lese billedbøker med nissemalerier og vers om barn i Betlehem til redselen slapp taket, til jeg kunne holde ut. Jul for meg var Narnia, det kritthvite landet bak de illeluktende pelskåpene i klesskapet. En gang i året ble jorden hjemsøkt av en hellig høytid av håp og herlighet. Det fantes godhet i verden, og det gjemte seg i tusenvis av julesanger og kakeoppskrifter.

Det var en smertelig avskjed mellom meg selv og mitt gode skinn da jeg begynte å merke at et symbol ikke var spesielt hellig selv om det gav meg en sterk følelse av hellighet. Gryende politisk aktive Virrvarr ble kvalm av hvor sterk julestemning hun fikk av colareklamene og tenåringsvirre skjønte at Askepotts eventyr med tre nøtter ikke hadde noen form for relasjon til jesusbarnet. Plutselig satt jeg med en veldig hul jul jeg prøvde å fylle med innhold.

Jeg lette desperat etter julestemningen, og det kjentes ut som om jeg hadde mistet nøkkelen til Narnia på et kjøpesenter et sted og ikke kom inn igjen. Jeg visste at det fantes et magisk land, men jeg visste ikke hvordan jeg kom tilbake dit. Jeg forsøkte alle former for botsøvelser. Syv slag kaker. Hjemmelagde presanger. Salmer. Søtladne julefilmer. Gløgg. Sledeturer. Ingenting virket.

Et av problemene med å være et barn som vokser opp i en svært religiøs familie er at følelsene dine alltid er reaksjoner på verden utenfor. Julefølelsen kom av julen, ikke av noe inne i meg. Trygghet kom av Guds kjærlighet, ikke av noe inne i meg.

Fant jeg ikke julefølelsen, lette jeg på feil sted, og trygghet, julesteming og Gud blandet seg sammen i en grøt inne i meg. Jeg fant ingen av delene, uansett hvor mye jeg lette. «Jeg er så redd, det blir bra til jul. Ånei! Redselen gikk ikke over selv om vi har juletre i stua! Hva gjør jeg galt?»

Det er rart å se tilbake og skjønne at kristendommen, med jul, med vattnisser og White Christmas var en slags mental krykke jeg gikk rundt med i flere år. Tomme tegn jeg stappet med innhold og holdt meg oppreist via. Julejunkie. Ruset på rudolf og røde lys.

Jeg vet ikke hva jeg prøver å si. At jeg har det fint, slapper av og spiser god mat? At jeg er sur og pissredd av hele høytiden? En slags blanding. Whit or without you, julaften. Du er for følelsesmessig hardkodet i meg til at vi kan slå opp. Du er for full av sårhet og skuffelse til at jeg kan svelge deg ned.

Jeg skulle ønske vi sa at julen var kjøpefesten alle voksne stresset rundt og bøttet ned på drikkevarer, ikke den hellige tiden freden og gleden senker seg til ungene først som sist. Så hadde jeg sluppet å tro at det var meg det var noe galt med hele oppveksten.


12 kommentarer til “Jeg synger julekvad, jeg prøver å være glad”

  1. Veldig bra skrevet det der. Fine beskrivelser av julestemning.

    En ting har jeg lyst til å kommentere, som du kun nevnte i en liten setning men som julen handler om-og livet. Jeg er kristen, men Guds kjærlighet er ikke utenfor meg. Hele poenget er at jeg kjenner at den er på innsiden. Ellers kunne jeg ikke vært kristen.

    Synd du beskrev den som utenfor.

    Det er noe med barnetroen..man kan leve på voksnes tro-foreldrene. Men så må man koble på sin egen tro.

    Anne.

  2. Forxtår hvor du kommer fra, Ida, og hvor vanskelig det er å vende tilbake til sitt eget magiske liv når det er blitt så grundig kjørt ut på sidelinja.

    Det finnes ingen annen oppskrift enn aksept, tror jeg. Aksept av julen som noe vi kan bruke til kos og magi. Aksept av det faktum at gudemenneskene rundt et barn er for store til at det kan kjempe mot dem. Aksept av at barnet er blitt stort nå, og kan åpne opp for det som ble gjemt og glemt den gangen. Aksept av at at det magiske barnet fremdeles er meg selv, og verdt å dyrke frem igjen. Aksept av jula som ei magisk høytid, og et sted der virkelige mennesker kan møte hverandre med varme.

    God Jul, Ida! Tenn lyset ditt!

    Tomas’s last blog post..Poden og Lesehesten steller til jul

  3. Jul er bra når man er liten. Det er først når man blir litt større at man ser at glade jul ikker er så glad likevel. Det at en familie er mislykka kommer uunngåelig frem minst en gang i året, og det er rundt jul. Men jeg sparer julefølelsen inni meg, den er der ennå, helt fra jeg var liten, selv om jeg ikke har tatt den frem på noen år. Men det kommer et år..!

  4. Når jeg var liten hadde jeg en dritskummel nisseplakat trykket på gjennomsiktig plast hengende over senga. Jeg snudde meg vekk fra veggen og forsøkte å glemme den skrekkinjagende nissen som kikket ned på meg.

    Men ellers var det artig, og snøkamp mellom Donald & Ole, Dole og Doffen er fortsatt artig, selv om det er produkter fra det hyperkapitalistiske Disney-konsernet. Jeg har vokst opp på en relativt ateistisk del av landet og her heldigvis sluppet unna de mer alvorlige religiøse grubleriene.

    Vi får fylle jula med revolusjonært innhold som best vi kan – gi etter evne og få etter behov i morra!

Svar på AnneAvbryt svar

%d bloggere liker dette: