Gamle mennesker dør. Som Anne Cath. Vestly. Jeg forventet det. Hun var en synlig forfatter. Jeg hadde sett henne eldes gjennom NRK-arkivet. Idag fikk jeg vite at Harold Pinter hadde dødd julaften. Pinter er en usynlig forfatter i hodet mitt.

Når jeg tenker Pinter, ser jeg Stanley i The Birthday Party spille tromme på scenen. Jeg ser ikke for meg fjeset til forfatteren. Jeg hører personene i stykkene hans skrike til meg fra et indre bibliotek. Da synes jeg det er litt frekt å *plopp!* bare bli borte. Jeg har ikke vendt meg til å tenke på deg som et menneske, Harold Pinter. Det at du har gått hen og dødd har gjort at jeg har tilbragt første juledags formiddag med å lese om deg.

Jeg er motstandere av å forholde meg til bøker som verk skrevet av enkeltpersoner. Jeg får mageknip når professoren min i nordisk litteratur begynner å fortelle om hvordan Jørgen Moes barndom preget tekstene hans. Jeg gir bleng i om poeten hadde tuberkulose mens diktet ble skrevet. Venstreradikal? Høyreradikal? Når det kommer til bøker, bryr jeg meg ikke.

Om personen jeg er mest enig med i hele verden skrev en roman, ville den ikke interessert meg med mindre den var bra. Om personen jeg var minst enig med i hele verden skrev verdens beste roman, ville jeg fremdeles likt den, selv om vedkommende ellers mente at fattige mennesker er late, at det er en menneskerett å kaste søppel og at alle damer egentlig trenger deng for å høre på mannen sin.

Kort sagt: Forfatterbiografier er sjelden nyttige for å forstå litteraturen forfattere har skrevet. Bøker er sjelden nyttige for å forstå forfatteres liv. Som André Bjerke skrev om Ibsen: «Tenk at en mann som skrev så tennende, har levet så utrolig lite spennende!»

Likevel – det er fint å oppdage at en forfatter som i mitt hode utelukkende har vært navn på en forside har vært en knakende fin fyr. Det endrer ikke hvordan jeg leser The Homecoming, men det kjennes godt når jeg lager min egen, interne nekrolog en julemorgen.

Harold Pinter fikk nobelprisen i 2005 og benyttet taletiden sin til å gjøre det klinkende klart at Tony Blair var en massemorder og at hele Storbritannia burde stilles for menneskerettighetsdomstolen. Jeg må smile av sånt. Det er knapt tre år siden, og jeg ser for meg den sure, gamle mannen som brukte tiden sin i rampelyset til å gi verden så hatten passet før han tok kvelden. Det er noe med blandingen av banebrytende kulturinnsats og politisk aktivitet som får meg til å forelske meg litt.

Takk for en fin morgen, Harold. Hvil i fred.

Lyst til å lese noe av Pinter og lurer på hvor du skal begynne?
Du finner full bibliografi her. Jeg anbefaler The Birthday Party, The Homecoming og radioteaterstykket Voices, men det meste er av interesse.