Mens Israel bomber Gaza i småbiter, kom jeg til å tenke på en palestinaopplevelse jeg hadde før jeg ble annet enn miljøpolitisk aktiv. Jeg var fjorten, i det minste tror jeg at jeg var fjorten, at bestevenninnen min var fjorten og Sarpsborg kommune fikk besøk av en rekke fjortiser fra vennskapsbyen sin, Betlehem.
Faren til bestevenninnen min var prost i den lille østlands”byen” og lurte på om hun og jeg kunne påta oss ansvaret å underholde to palestinske ungdommer for noen dager.
Det var høstferie, vi hadde masse tid og sa «ja» uten å nøle. De nye vennene våre het Bushra og Gabriel og var henholdsvis en muslimsk jente på 13 og en kristen gutt på 12. De snakket godt engelsk, vi snakket godt engelsk og vi ble venner i løpet av bilturen til bestevenninnens hus. Vent. Bestevenninnen er klønete å skrive i lengden. La oss kalle henne Julie fra nå av og late som om vi tror på personvern.
Bushra og Gabriel var svært forskjellige. Bushra var høy, godt ute i puberteten og så ut som var minst seksten. Hun lo høyt, snakket høyt, gestikulerte med hele seg og sa meningene sine rett ut uten å tenke seg om først.
«What an ugly hat!» «You know – it was plain luck I was able to get a passport! My family hopes I never come back and stays in Europe haha!» «Most Norwegian can’t speak English. They think they’re sooo clever, but their grammar sucks and they sound like hill billies!»
Gabriel var sped, fåmælt og sint. Han fulgte Bushra som en liten skygge, satte seg alltid i stolen lengst unna Julie og meg og brukte storparten av tiden vi hadde sammen til å stirre olmt ned i brusen sin. Vi prøvde å lure ham ut i samtaler, men måtte hale svarene ut av ham. Julie og jeg lagde programmet vårt sammen og tok med aktiviteter de kunne tenke seg mens de var her.
Den første tiden av utvekslingsoppholdet deres hadde de hatt sammen med mange andre ungdommer fra Betlehem og noen gørrkjedelige aktivitører fra Sarpsborg kommune. De hadde fått nok av å se på Powerpoint-presentasjoner om palamentarismen, Olav den hellige og konstitusjonelt monarki. De var klare for action.
Julie og jeg planla følgende: En hyttetur, en fest og en shoppingtur. I tillegg ville Bushra og Gabriel gjerne på kino. «There are no cinemas in Bethlehem, and because of the curfew we can’t be out after 6 o’clock- haha!» Overrasket la vi inn et besøk i eksotiske Sarpsborg kino i timeplanen.
Vi fylte opp skapet med massevis av snacks og planla for svinekjøttfrie hallalmiddager, bestilte billetter og sørget for at våre nye venner hadde nok varme klær. Kort sagt – vi følte oss sabla flinke.
Jeg kommer aldri til å glemme tiden vi tilbragte alene på Julies hytte. Vi lærte dem å spille Canasta og de lærte oss å banne, telle og skrive navnet vårt på arabisk. Jeg har fremdeles det arabiske alfabetet skrevet i Bushras skrift med gullpenn i en utrolig fjortisaktig notatbok. Ved siden av har jeg resultatet av mine patetiske forsøk på å skrive «Ida» med samme alfabetet.
Hytta var liten, bordet var lite og Julie, Gabriel, Bushra og jeg satt nesten nesetipp mot nesetipp på slagbenken og snakket. «Tell me about life in Bethlehem,» sa Julie. Og Bushra fortalte.
Hun fortalte om tv-kanaler som bare viste amerikansk søppeltv i fredelige perioder og porno i periodene Israel var millitært aggresive. Hun fortalte om tanks og bulldozere som moste gjennom gatene, om folk som ble skutt for å gå ut med søpla etter portforbudet.
Hun fortalte om slektninger som ble arrestert, slekninger som hadde blitt drept ved tilfeldigheter, om hvordan hun og søsknene i lange perioder ikke fikk gått på skolen fordi israelerne bestemte at alle måtte holde seg i huset hele dagen. «The soldiers has occupied my parents house three times during my childhood» sa hun.
«They forced us – my mother, my father, my grandmother and all my brothers and sisters to eat and sleep in one single room in our house. We could only leave the room if we had to go to the bathroom. They ate our food, got stoned, got drunk, they vandalized our house. They destroyed my doll house for fun- haha!»
Hun beskrev hvordan de israelske soldatene hadde brukt huset hun bodde i som base i opptil en måned av gangen, hvordan de hadde vært avhengig av soldatene for å få mat, toalettartikler og medisiner. «My grandmother got ill while they lived in our house, but they didn’t care.» Lamslåtte spurte Julie og jeg henne hvordan hun kunne fortelle om dette så liketil. Hun måtte jo være rasende? Det var jo helt forjævlig!
Bushra trakk på skuldrene, så ned og sjenket seg mer brus. Joo. Jaa. De hadde ikke voldtatt henne, moren hennes eller noen av søstrene hennes, så sånn sett var hun fornøyd. Mange hadde blitt dårligere behandlet.
En av oss, jeg vet ikke om det var Julie eller meg, klarte å lire av oss en settning som gikk alá: «But what about the suicide bombers? That’s not ok!» Reaksjonen var uventet. Bushra rullet med øynene og skar en grimase. Gabriel ble svart i blikket. «They’re heroes.» Vi skiftet tema.
Julie tok oss med ut til innsjøen som lå bak hytta hennes. En stor, islagt flate omringet av høye grantrær møtte oss. Gabriel småløp ut på isen uten å se seg for. Julie og jeg trippet forsiktig ut bak ham. Det var ikke november ennå, og selv om isen så ut til å bære oss, hadde den ikke hatt lang tid på å fryse seg tykk.
Vi holdt Bushra mellom oss så hun ikke skulle skli og falle. Et par meter uttpå tok vi Gabriel igjen. Han stirret som hypnotisert på den skinnende isen. «Is it safe?» suprte Bushra. «We should not further out» sa Julie.
Plutselig knaket det under oss. Jeg frøs. Julie frøs. Bushra frøs. Gabriel tok sats og hoppet. Da han braste ned igjen knaket det enda mer, og en tynn, hvit krakelering kom til syne rundt føttene hans. «Stop it!» skrek Bushra. «STOP IT!» Gabriel lo og hoppet igjen. Julie og jeg så på hverandre. «Let’s go back. Slowly.»
Vi rygget langsomt hele veien tillbake til land. Isen laget ekle kneppelyder og flere hvite sprekker kom til syne. Gabriel hoppet hele veien inn, hoppet med sats, smalt hele tyngden sin i isen. Det var noe groteskt, smilende selvdestruktivt ved det. Julie og jeg sa ingenting, vi bare kom oss i land og i hus. «STOP IT! STOP IT!»
Kinoturen var en sterk opplevelse. Vi gikk på den første og beste filmen vi fant, som viste seg å være Red Dragon, en film med mer brutalitet og nakenhet enn Gabriel og Bushra var helt komfortabel med. Likevel kom den kraftigste reaksjonen deres på selve kinolerretet: «The screen! It’s so BIG! Huge!» De satt med kulrunde øyne og munnen på vidt gap under hele filmen.
Vel, nesten hele filmen. Som Bushra sa til Julie og meg da vi gikk på do sammen (tenåringsjentekulturen er lik overalt): «And when that man was naked in that room – I had to go cover like this!» Hun gjemte ansiktet sitt i hendene. Julie og jeg lo hjerterått. «Nononono! I had to look real close!» Julie slikket seg rundt munnen. Yum, yum, Ralph Fiennes osv.
Vi utvekslet gaver og epostadresser da de dro hjem igjen. Julie og jeg hadde samlet sammen bøker, jålesaker, godis og bilder av oss selv. Bushra gav oss hver vår kassett med en eller annen snodig form for iranske viser. Jeg tror det var det hippeste blant arabiske fjortiser på det tidspunktet, men jeg synes fremdeles det høres ut som harpemishandling.
Bushra og jeg holdt kontakten en stund. Hun var uten Internett lange perioder, og jeg kunne bare sende epost fra biblioteket, så det ble litt sporadisk. Hver eneste gang jeg hørte et palestinaforedrag, tenkte jeg på hvor Bushra og Gabriel var oppi alt sammen.
En palkom-aktivist som hadde jobbet som sykepleier i palestinske områder, viste røntgenbilder av barnehoder med gummikuler inni. Noen fra RU viste bilder av palestinske arbeidere som beinfløy gjennom en kilometerlang checkpoint. Bilder på bilder med istykkerskutte kropper i avisene. Bushra sluttet å svare på mailen min i løpet av 2004 en gang. Jeg håper hun fikk realisert drømmen om å komme seg ut av landet for godt.
Det som skjer på Gaza nå kan mest av alt kalles en massakre. Alle fra Fredrik Mellem til Grenseløs er enige for en gangs skyld: Det er forjævlig. I morgen er det demo utenfor stortinget i Oslo og ved den blå steinen i Bergen. Begge steder er klokken 17. Alt fra FPU til Rød Ungdom er tilsluttet. Bli med.
19 kommentarer til “Personlig om Palestina”
Håper virkelig ikke du er med på de demonstrasjonene som har vært oppe i media i det siste? Og som pågår i dag?
Interessant tankevekker Jostein.
Det gjentas hele tiden at Israel er okkupant, men sjelden at de okkuperte områdene har kommet som et resultat av kriger påbegynt av araberstater. Det er viktig å huske. Land tas og mistes i krig. (Store deler av midtøsten var før kristent land, og ble okkupert av arabiske beduinstammer i sin tid.)
Ellers ble Hamas demokratisk valgt av palestinere på en politikk som handler om å utslette Israel og jødene. Det forteller tre ting: Palestinere flest er ikke moderate, de ønsker ingen annen løsning enn å kaste jødene på havet og innebærer, opplagt nok, at israelere må forsvare seg militært.
Det er veldig dumt at man sluker media-rapportene så rått som det gjøres over…
Det er ikke meg du skal være irritert på. Det er NRK, korrespondenter som ikek gir historikk eller bakgrunn-og som selv favoriserer-uten å intervjue jødiske familier der mamma og pappa er sprengt i luften og guttungen i rullestolen sitter igjen med ett bein…Hadde vi sett en sånn reportasje, så hadde vi sett lik mediadekning fra begge sider-og så kunne vi få lov til å tenke selv-isteden for at NRK filmer for oss, vinkler for oss, utelukker materiale og tenker for oss. CNN går for å være litt mer nyansert. Og i dag var jammen tv 2 ganske bra. De av dere som så tv 2 nyhetene i kveld fikk kanskje med dere at det var en jødisk familie som var intervjuet fordi huset deres var bombet. Og de hadde selv rukket å springe i skjul og dermed redde livet.
Begge parter må med i en konflikt. Det er ofre på begge sider.
Har har du litt andre tall:
Enligt rapporter från Gaza har striderna så här långt krävt ca 350 liv. Människorättsaktivister i området säger att ca 50 av dödsoffren är civila.
Ett ord till om dödsoffer och siffror: Juni 2006 påstod Hamas att IDF dödade 20 människor på stranden i Gaza. Det visade sig senare att sju blev dödade – och att explosionen orsakades av en Hamasförsåtsminering. I mars 2002 hävdade nästan alla internationella nyhetskkällor och ett antal utländska diplomatiska representanter i Israel att IDF hade utfört en massaker i Jenin. Chefsförhandlaren för den palestinska myndigheten sa på CNN att så många som 500 hade dödats. Den faktiska siffran visade sig vara 54. Liknande saker hände i Libanon år 2006. Ett varningsord är därför på sin plats: Just nu finns det nästan ingen utländsk press i Gaza, och det är ytterst svårt att kontrollera siffrorna.
Jeg prøver å si: det er mer komplisert enn det ser ut.
Sidan Anne er glad i tal (“Poeng: 200 raketter avfyrt fra palestinsk siden 19.desember etter at offentlig våpenhvile gikk ut.”), så har eg eit par andre tal:
29.09.00-30.11.08:
Palestinarar drepne av israelarar: 4826
Inkl. 952 barn. Inkl. 45 drepne av israelske sivile.
Israelarar drepne av palestinarar: 482
Inkl. 237 sivile, inkl. 39 barn.
[kjelde: btselem.org]
Hmm… Når Erling Fossen masar i avisa om at den norske sabotasjen under krigen var feil av di det førte til at Gestapo drap sivile som hevn, møter han ein vegg av historikarar som meiner han driv NS-argumentasjon.
…Men det er tydelegvis heilt greitt å meina at Israel har rett til å drepa over 300 sivile etter eit rakettåtak som ikkje drap sivile i det heile.
Hei! er en gammel tulling på snart 60 (mann)må bare si at dette er noe av det beste jeg har lest i julen synd det var så kort skriv en bok da vel.T J
En utrolig fin, men trist historie! Jeg skulle ønske jeg kunne delta på demonstrasjon, men jeg bor for langt unna.
Mellem: Men Fredrik da! Det stor jo i Bibelen at de har rett på landet! Det må du da forstå at betyr mye mer enn hva noen millioner sandniggere mener om at de har bodd der i 2000 år.
…
wow…
du skrive vanvittig nært og personlig; og ikke minst superbra,
Det er bra at vi får noen personlige historier midt inne i denne tragedien…
Bianca’s last blog post..Årets 10 beste album
Alle som forsvarer Israels handlinger med motpartens handlinger ser ut til å glemme noe helt grunnleggende: Israel er okkupant. De bygger og bor på okkupert grunn. De undertrykker og fortrenger det okkuperte landets egne innbyggere.
De servile supporterne av denne vedvarende israelske politikken velger å se bort fra dette, eller evner ikke å se det.
Fin bloggpost! En fin innføring i problematikken er boken “A beginners guide – The Palestine – Isreali Conflict” av Dan Cohn-Sherbok og Dawoud El-Alami. Jeg merker at jeg burde lese den igjen fordi det er vanskelig å få med seg alt på en gjennomlesing, men den gir et noe mer nyansert bilde av konflikten enn det man ofte får med seg gjennom media, spesielt sett i et historisk lys.
Anne:
Hyggelig av deg å legge igjen en kommentar, men jeg beklager: Jeg tar samtlige av de store nyhetskildene litt mer seriøst enn jeg tar «med Israel for fred». Faktisk er det den minst interessante kilden til hvordan ting er på Gaza nå.
Poeng: 200 raketter avfyrt fra palestinsk siden 19.desember etter at offentlig våpenhvile gikk ut.
-Anne
http://www.carolineglick.com/e/2008/12/the_realist_fantasy.asp
Les dette og rot litt rundt på bloggen til Caroline Glick(carolineglick.com). Ting er kanskje ikke så enkelt likevel..
Og så til Miff.no
Lesertips for å få et annet perspektiv enn fra nrk, er http://www.miff.no
Israelske forsvarsstyrker angriper Hamas
Publisert: Lørdag 27. desember 2008
Bakgrunn av Conrad Myrland
Ett utdrag fra Miff følger:
”
Dette for at det går an å se at det er to parter som har det vanskelig. Ikke bare en.
“Den eldste er ikke så stor og sterk likevel-fordi den massive støtten gis til “lillegutt”. Lillegutt er nok ikke så veldig liten likevel-men det er ikke så lett å se når man har NRK og sidsel wold som ikke gir noe bakgrunnsinfo for noe som helst. Å ikke gi historie i journalistikk er veldig skadlig.”
Israel har i dag satt i gang en omfattende gjengjeldelsesaksjon mot Hamas og de andre militante gruppene som angriper israelske tettsteder med granater og raketter.
Angrepene skal først og fremst være rettet mot Hamas-ledere og den islamske gruppens militære installasjoner.
Helt inntil for én uke siden gikk den israelske regjeringen inn for å vise tilbakeholdenhet overfor rakettangrepene fra Gaza-stripen. Nå er situasjonen snudd på hodet.
Hva utløste operasjonen?
Journalistene i Amos Harel og Avi Issacharoff i avisen Ha’aretz påpeker flere faktorer som har bidratt til kuvendingen:
Den viktigste er situasjonen på bakken. Israel er angrepet med nesten 200 raketter og granater etter 19. desember, dagen da en seks måneder lang våpenhvile gikk offisielt ut. Rakettene har ødelagt flere bolighus og rammet veldig nær andre sivile mål. Bare små og store mirakler har forhindret at sivile israelere er drept.
Den politiske situasjonen er også en faktor. Innbyggerne i de israelske landbrukssamfunnene rundt Gaza-stripen har tradisjonelt vært lojale tilhengere av Arbeiderpartiet og forsvarsminister Ehud Barak. Kravet fra lokalbefolkningen om å slå militært tilbake mot Hamas var nå massivt, og Knesset-valget er bare halvannen måned unna.
Det er også praktiske hensyn. I følge israelsk etterretning ønsker Hamas egentlig en ny periode med våpenhvile, for å fortsette sin militære oppbygging, men de ønsker å gå inn i en ny våpenhvile som den sterke part. De krever også at en ny våpenhvile vil inkludere Vestbredden og bety åpne grenser til Gaza-stripen. Israel på sin side er også interessert i å vise muskler mot Hamas før en eventuell ny våpenhvile.
Hva er Israels mål med operasjonen?
Dersom man hører på uttalelser fra israelske ledere, er det uklart hva man ønsker å oppnå på Gaza-stripen. Utenriksminister Tzipi Livni og visestatsminister Haim Ramon har gjentatte ganger tatt til orde for å frata Hamas makten på Gaza-stripen. Forsvarsminister Barak og forsvarssjef Gabi Ashkenazi mener et slikt mål er urealistisk på det nåværende tidspunkt.
Hovedmålet for de israelske forsvarsstyrkene er mer moderat: Å gi en dyr lærepenge til Hamas, som presser terrorgruppen til å inngå en ny våpenhvile. Middelet for å nå dette målet er ikke å okkupere Gaza-stripen med store bakkestyrker, men å ramme mål som er vitale for Hamas, først og fremst med hjelp av luftangrep.
Værforholdenes rolle
Etter at vinterværet nådde Israel for noen uker siden, er det igjen blitt understreket hvilken rolle skyforholdene spiller for kampforholdene ved Gaza-fronten. Når skydekket ligger tett over Gaza er det veldig vanskelig for israelske luftstyrker å ramme de militante palestinerne som avfyrer rakettene, fordi utskytningsstedet ikke kan identifiseres nøyaktig.
Ha’aretz-journalistene tror Israels generalstab først og fremst vil benytte luftstyrkene i den pågående operasjonen, men påpeker at Sørkommandoen har fremstående bakkestyrker tilgjengelig fra Golani-divisjonen og fallskjermsoldatene.
Tilbake til toppen
Copyright © Med Israel for fred
Artikler kan fritt gjengis dersom man oppgir referanse til http://www.miff.no. ”
Ingen lett situasjon. Husk det før man velger å gå i tog eller rope paroller. Ting er avansert.
-Anne
Meget god post, nettopp det å innse at de er mennesker, som deg og meg, er første steget.
Likevel tror FRP at det fremdeles lar seg forsvare, og påstår det er palestinerenes egen skyld. Godt at ungomsorganisasjonen deres ikke står bak det da..
Israels handlinger er i sannhet totalt umulig å frosvare. De har vært det en god stund, men det er ser ut til at de blir verre, ikke bedre, og det skyldtes verdenssamfunnets totale unnfallenhet. Nok er nok er nok er nok!
Man finner rett og slett ikke sterke nok ord.
Grenseløs’s last blog post..John Lennon har stått opp fra de døde
Hei Virrvarr
Flott blogg du har, og som vanlig godt skrevet innlegg. Jeg har stille fulgt med på din blogg en stund nå, og må si meg imponert over det jeg leser. Jeg har ett spørsmål, der det står antall innlegg og kommentarer, er det en plugin? Skulle gjerne hatt noe slikt selv skjønner du.