Hei, 2009

La oss begynne i juni. Jeg står bredbent i en dusj som ikke egentlig er en dusj, men et åpent rom der kommer vann ut av et hull i taket. Det er ikke egentlig varmt vann, heller. Det er en galehusdusj. Du skal ikke kunne henge deg. Du skal ikke kunne skolde deg. Jeg dusjer i pisslunka vann.

Håret mitt er millimeterkort og jeg har nådd bunnen. Har du hilst på bunnen din noen gang? Bunnen min er ganske sakral. Den er en sølete sump av salmer, steinerskolesanger, middelaldermusikk og André Bjerke-dikt. Så. Det er juni. Jeg står bredbent og naken i en celle, uten hår på hodet. Jeg messer gamle vers gjennom sammenbitte tenner:

Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Jeg har ikke slåss mot noen drage, men likevel finner jeg trøst i setningen. Jeg klamrer meg til den, ikke som en bønn, men som ett mål. Djerv er den som dreper dragen. Ikke kom her, depresjon. Prøv meg. Jeg er djerv. Du dreper ikke meg, jeg dreper deg. Jeg holder meg fast i hver D.

La oss bevege oss til slutten av oktober. Jeg står nysminket, glattstriglet og dresset opp bak et sceneteppe mens en smilende dame fester en mygg i bukselinningen min. Grevinnen småtripper ved siden av meg. Vi har en lapp med replikkene våre på. Vi kan dem utenat, men sjekker dem hele tiden likevel. Rommet er varmt. Jeg har farris i et bling-bling vinglass.

Jeg lukker øynene og hører mantraet jeg tror kommer fra André Bjerkes lesebok masjere taktfast gjennom hodet mitt: Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Vi går på scenen, og jeg kjenner at jeg gløder det øyeblikket jeg er i rampelyset. Mikrofoner er bedre enn valium.

April. Jeg tror det er sol. Jeg har nesen klistret til skjermen, fingrene mine er flekkete av kulepennblekk og jeg har sittet sammenkrøket og skrevet i flere dager. Fem kapitler og en søknad til ulike forfatterstudier blir smelt ned på harddisken i løpet av ti dager. Dunk. Dunk. Tekst. Jeg går ut i finværet og utforsker en nyslått operabygning. Den er en blendene hvit strand uten sand, og jeg blir både solbrent og forfrossen på en gang.

Jeg blåser såpebobler, og to unger begynner å danse hemningsløst i bobleregnet. Når jeg går hjem, gir jeg dem boblerøret. De hviner av fryd, og fyker til moren sin med presangen. «Kan de virkelig få dem?» spør hun meg. Jeg nikker og gliser. «Hva heter det da?» «Takk! TUSEN TAKK!» De neier og knikser og hopper opp og ned. Jeg tror at av all glede jeg har greid å spre i år, er det ingenting som topper de to jentene som byttet på å blåse såpebobler og sprette hele tiden mens jeg gikk min vei.

November forsvinner i et jafs, og jeg lærer å si nei. Jeg holder min egenskrevne bok i hendene, og plutselig kan jeg si nei. Nei på en direkte måte, nei ved å ignorere henvendelser, nei ved å ikke bry meg, nei ved å heve hodet. Jeg sprinter og tar pause. Sprinter og tar pause. Alle intervjuene og foredragene kjennes ut som intervalltrening.

«Vi har solgt tusen bøker til nå, og det har ikke gått en måned en gang,» sier Mr. Jackson. Jeg blir kysset på kinnet av en tilfeldig dame som kjenner meg igjen fra avisen. Jeg får et stor, knallrødt lebestiftmerke midt på kjaken og synes det er ulidelig stilig. Jeg får eldre menn til å rødme og fjortiser til å fnise. Jeg får lesbedamer så knusedeilige at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg til å gni hoften sin i skrittet mitt før de fyker videre til baren. Før jeg rekker å si hei.

Mai er å panikkpakke. «Hun kommer til å dø. Vi reiser .» Med nå mener han «vi tar flybussen nå»-nå. Jeg er redd for å fly, men jeg biter tennene sammen. Vi arrangerer bakholdsangrep i regnet på den stakkars suicidale vennen vår, hun løper fra oss og jeg vrikker en ankel på den glatte brostenen. Enden på visa er at hun må holde meg i armen mens vi hinker til legevakten.

Himmelen er åpen og regnet øser ned. «Dere er det mest udugelige redningskorpset jeg har sett i hele mitt liv», hånler hun. Vi vandrer gatelangs og legger onde planer. Vi drikker kaffe, har matkrig og diskuterer hvordan vi skal få tvangsinnlagt hverandre. Noen måneder i etterkant får vi samme diagnosen alle fire. Bipolar, bipolar, bipolar og bipolar.

Desember er så deilig. Jeg får være helt i fred. Jeg er så stolt av meg selv at jeg går på skyer. Jeg sover i en stor varm seng. Jeg graver fingrene ned i kakedeig. Jeg drikker te og lager hjemmelagde julepresanger, samt lister over hvor bra alt har gått. Eksempel:

  1. Skrev Jenter som kommer.
  2. Bli spaltist hos Fritanke.
  3. Komme på forsiden av Dagbladet med lol plakat.
  4. Bloggen fikk to premier! Fine bloggen!
  5. Skrev kåseri til NRK, hei og hå!
  6. Kom inn på forfatterstudiet – flere hundre søknader og femten plasser!
  7. Jan Omdahl skrev to kronikker hvor jeg var med. Hvem skulle trodd dét?
  8. Ble enig med meg selv om at jeg er flink til å skrive og tegne.
  9. Tok meg selv på alvor istedenfor å ta meg sammen.

Jeg har varme, blide mennesker rundt meg og føler meg så lykkelig at jeg blir redd. Har ting virkelig vært så vanskelig? Er stormen over nå?

Januar er å bite tennene sammen. «Du må faktisk fikse, Ida. Du kan ikke ha det sånn.» Jeg ringer psykologen jeg ikke har villet snakke med på et halvt år og lager en ny avtale. En ærlig avtale. Januar er å kutte kontakt med mennesker som skriker til meg, en etter en.

Februar er fornedrelse. Jeg må gi opp studiene. Det er enten det eller bokskrivning. Jeg, som har sittet på første benk, med hånden i været. Jeg, som har meldt meg frivillig til hvert jævla foredrag. Jeg, som har lest meg gjennom nesten hele pensum allerede. Jeg ligger i sengen, stirrer i taket og skjønner at det hjelper ikke med to tonn motivasjon, viljestyrke, positiv innstilling og stahet hvis du faktisk ikke er frisk.

Juli er absurd. Jeg sitter i sengen og ser veggene skifte farve. De flimrer i neongult, mintgrønt og lyselilla. De pleier å være hvite. Jeg lurer på om jeg kan vrenge hodet hvis jeg bare begynner med å brekke underkjeven nedover. Klokken på veggen kommer med nyttige tips på frie vers.

Mars er å løpe i oppoverbakke til jeg møter veggen. Jeg får ikke feiret bursdagen min. Jeg inviterer folk og må avlyse. Jeg inviterer folk og må avlyse.

September er kontroll. Jeg pumper jern. Jeg spiser grønnsakene mine. Jeg er min egen ninja. Jeg redigerer teksten min. Jeg legger planer og følger dem. Død er dragen. Drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Det føles juksete å avslutte oppsummeringen i august, for jeg husker ingenting av den måneden , foruten at jeg lå og fløt i vannskorpen på en strand et sted. Jeg lå med armene rett ut, som en sjøstjerne og slukte solenergi. Jeg var hvit bolledeig i sjøgrønt vann og solskinn. I følge bloggarkivet fikk jeg diagnosen min i august. Den står der sammen men en rekke andre rotete innlegg.

Jeg vet ikke helt hva det var jeg ville si. Jeg tror jeg ville dele følelsen min som sier:

For et år det har vært.

Ja.

For et år det har vært. Og hei, 2009.

17 kommentarer om “Hei, 2009

  1. Det har vært litt av et år for meg også dette året, alt ble bra til slutt, både kjæreste og ei super sjarmerende datter 🙂 Ser frem til fortsettelsen i 2009 🙂

    Godt nyttår til deg også virrvarr og måtte 2009 bli et like innholdsrikt år 🙂

  2. Jeg har nok hilst på min egen bunn, om enn litt mindre dramatisk. Og jeg har hilst på deg rett etter din bunn. Det er rart å tenke på at søte smilende fine samtaler førsteinntrykket jeg fikk kan være bunnen til noen. Det sier litt om hvordan vi har det inni oss sammenlignet med det verden ser.

    Jeg er glad du har blitt enig med deg selv, og resten av oss, om hvor flink du er. Og jeg har jublet litt inni meg hver gang Ida har sagt nei (jess, jeg får beskyttelsestrang selv overfor medbloggere, can’t help it).

    *sender stor nyttårsklem*

    Minneapolise’s last blog post..Photoshop tips

  3. Hei Virrvarr!

    For en fantastisk og personlig tekst. Og kåseriet ditt var så fint. Stemmen din minner om den til hun Kristine i Drillpikene på P3. Jeg ønsker deg lykke til med 2009, måtte du nå dine mål. Riktig godt nyttår!

    Hilsen sentimentale-Smilla

    Smilla’s last blog post..I 2009 skal Smilla…

  4. Morsomt å lese! Morsomt, faktisk.. Ikke sånn latter-morsomt, men utrolig gøy å lese om hvordan du har reist deg!! 🙂

    Hva annet kan man si enn gratulerer! 🙂

    Og kanskje godt nytt år og lykke til i 2009…

    ulme’s last blog post..Ulme har vært på kino

  5. Gå fra D til S i Bjerke-boka du Virrvarr:

    Svanen speiler seg i dammen, og da kan den dyt der nede se en annen svane seile – du og jeg skal svømme sammen.

  6. strålende oppsummering.
    vått og kaldt og varmt og frodig og søtt og surt.

    jeg har hatt en lignende oppsummering for meg selv. det er rart med det: når man ser tilbake på/ned på bunnen er det godt å ha sola varmt i ryggen og muligheten til å gå forbi brønnen og ut i verden igjen.
    og framtiden er aldri så ille som den vi gruer oss til der nede på bunnen.

    takk for at jeg fant bloggen din.

    tove’s last blog post..ting jeg liker – del 1 av …mange

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.