Da jeg var liten og ville bli prest…

En gang var det vanligste spørsmålet «Hva vil du bli når du bli stor?» Så ble det til «Hva vil du bli?» Deretter ble det «Hvilke fag skal du ta på UiO til høsten?» Jeg tror jeg er stor nå.

Jeg høyere enn Napoleon. (Viktig mål fra barneskolen. Jeg feiret at jeg rundet 150cm med Napoleonskake. Nå leste jeg på Wikipedia at han var 156cm høy. Darn.) Jeg er nesten like tung som lektor Tørrdal. Jeg kjøper klær i størrelse Large og Xtra Large. Stor og Ekstrastor. Skulle jeg stilt spørsmålet til meg selv idag, ville jeg måttet si: «Hva vil jeg bli nå som jeg har blitt stor?»

Det er mer spennende å se hva det var jeg ville bli da jeg var liten. Som barn bestemte jeg meg for hva jeg ville bli på basis av hva jeg trodde den yrkesgruppen drev med. Her er et lite referat av jobbene jeg kunne tenkt meg i aldersgruppen tre til ti, og hva jeg trodde jobben gikk ut på:

Maler:

Jeg ville bli maler i tre-fire årsalderen. Ble jeg maler, kunne jeg nemlig både male bilder, hus, møbler og skilt. Jeg trodde det fantes et yrke som bestod av å male ting, sånn generelt. Jeg skulle male store malerier, små bokhyller, jernbaneunderganger (les: grafitti) og huset til foreldrene mine i en finere farve enn gråblått. Jeg skulle male gullsnirkler i gamle kirker og kirketak, sånn som Michelangelo.

Jeg skulle ha stor, hvit skjorte full av malingflekker, og en alpelue på hodet. Jeg skulle løpe rundt med pensel og palett til enhver tid. Sanger som inspirerte meg: «Se maleren! Se maleren! Det er en kar så flink og kjekk! På nesen av farven har han en diger flekk!»

Sykepleier:

Da jeg var fire-fem år ville jeg bli sykepleier. Ikke fordi jeg ville redde liv og hjelpe syke mennesker, men fordi jeg ville stikke folk med nåler, tappe dem for blod og putte ting i rumpa deres. Jeg var helt fortapt av alt det ekle som fant sted på et legekontor, og glodde begjærlig hver eneste gang søstrene mine måtte ta en vaksine.

Dessuten hadde sykepleiere uniformer, og jeg kjente sterkt at hvis jeg skulle bli noe, så måtte det være et yrke som gikk i uniform. Jeg fortalte foreldrene mine om yrkesplanene, og mammas første reaksjon var: «Men da må du gjøre så mye ekkelt! Du må vaske folk i rumpa og ta på bæsj!» Et hardtslående argument for mange, men ikke for en fireåring. «Ooo.» tenkte jeg. «Bæsj.»

Samlebåndsarbeider:

Hva gjør Donald? Hva gjør Chaplin? Hva gjør Olsenbanden? De jobber på samlebånd. Hva slags arbeidsplasser er det de viser på barnetv? Fabrikker, hvor smeltet glass og sjokoladesaus surkler rundt i store maskinparker, der folk sitter og løfter og snur på flasker, sjokoladeplater eller skruer. Rett før jeg begynte på skolen var jeg veldig nervøs for at jeg ikke ville få til jobben jeg fikk. Det hadde ikke slått meg at utdannelse faktisk lærte deg det du trengte før du kom ut i jobb.

Samlebåndsarbeid var jeg sikker på at jeg ville få til, så lenge så jeg for meg en slags romantisk tilværelse der jeg gikk på jobb, satt ved samlebånd og gikk hjem igjen. Aller helst hadde jeg lyst til å jobbe på en sånn fabrikk som laget badmingtonballer jeg hadde sett på TV. Det satt en mann og hadde som jobb å skru på tupper i ulike farver, basert på hvor stor fjæren var. Grønt, rødt, blått, skru, skru, sku. Jo, det skulle vært meg.

Prest:

Da jeg var seks-syv år ville jeg bli prest. Det var det flere grunner til. 1. Uniformen var en veldig stilig kjole. 2. Jeg måtte bare jobbe på søndager. 3. Jobben min bestod av å prate-prate-prate mens alle de andre måtte være stille. I tillegg fikk jeg dele ut vin og kjeks og plaske vann på små babyer.

Jeg ville bli nonne en gang i samme aldersperiode, også. Voksne rundt meg trodde jeg var i en veldig religiøs fase, men det var vel nærmere sannheten at jeg ville ha nonnedrakt.

Pussig nok falt alle de andre yrkesplanene i fisk da jeg fant ut at noen faktisk skrev historiene i bøkene jeg leste. Det var ingen tvil etter det. Jeg skulle finne opp ting og skrive dem ned. Jeg skrev den første boken min første året på barneskolen og stiftet sammen arkene så du kunne bla i den.
Glemt var drømmene over, sammen med drømmene om å bli detektiv, pirat, jediridder og hemmelig agent. Kanskje like greit.

19 kommentarer om “Da jeg var liten og ville bli prest…

  1. Det er utrolig hvor naivt og vakkert syn barn har på verden! Selv syns jeg det var urettferdig at det ikke var lov med barnearbeid, hvorfor skulle ikke barn også få lov til å tjene penger? Urettferdig!

    Vero’s last blog post..Kreative mennesker

  2. Så søte tanker, du må ha vært en spesiell, men flott unge. ^^

    Husker at jeg ville bli politidame og branndame, men tror det var mest fordi de tøffe guttevennene mine ville bli det. Husker at barnehagetantene spurte hvilket DYR vi ville bli når vi ble store, også. Dyr? Syke voksne, tenkte jeg.

    ..Jeg ville bli løve, forresten.

    Jannekake’s last blog post..Hvorfor er noen ord verre enn andre?

  3. samlebåndsarbeid, faktisk. ambisjonene dine har økt med åra 🙂

    skulle gjerne lagd en sånn post, men jeg husker ikke hva jeg ville bli som unge. du husker jo hele livet ditt.

    Ikke noe galt med L og XL. Anbefaler forøvrig XL når du bestiller størrelse på tordenblogg-premien 😉

    Esquil’s last blog post..Trygdesnylterboken

  4. Jeg gikk i motsatt retning av deg tror jeg. Husker ikke så mye av det selv, men jeg blir fortalt at før jeg lærte å lese og skrive (og jeg leste visst for de andre barna i barnehagen siste to årene, så jeg må ha vært fire eller yngre), så pleide jeg å teipe sammen en masse ark, og så satt jeg lenge og tenkte hardt og skrev masse rare tegn på side etter side. Etterpå leste jeg min egen bok til mamma og pappa.

    Jeg trodde det var sånn bøker fungerte, at folk skrev ned rare tegn bare de forstod, og så husket de dem senere og brukte dem til å fortelle historien til andre.

    Som syvåring fortalte jeg til lokalavisa at jeg skulle bli bonde og pianist. Noe jeg var flau over allerede dagen etter, og gremmet meg over i flere år.

    Så ble jeg introdusert for Hercule Poirot, og alle tidligere drømmer forsvant som dugg for solen. Åh som jeg ønsket meg et skikkelig mysterie. Jeg hadde helt sikkert jublet inni meg over et mord på den tiden, så lenge det ikke hadde vært noen jeg brydde meg om selfølgelig.

    Ikke sikker på når sjef dukket opp, men det føles som om det har vært der for alltid. Og det var den som ble igjen. Hva jeg skal bli sjef for aner jeg fortsatt ikke, det får bli en overraskelse, selv for meg 🙂

    Minneapolise’s last blog post..and isn’t it ironic?

  5. Jeg skulle bli sangstjerne, men drømmen brast den dagen mamma fortalte meg at jeg sang falskt. – Men egentlig bør verden være takknemlig for at hun var ærlig med lille-Kristin 🙂

    Jeg aner egentlig ikke fortsatt hva jeg vil bli, så jeg bare henger med og gjør ting som interesserer meg.

    Kristin’s last blog post..Oppgradering av WordPress

  6. Jeg skulle bli mye rart, blant annet pyseterapes (fysioterapaut), lege og politi. Så ble jeg større, da skulle jeg bli jagerflypilot, så kom Lecterfasen, og jeg skulle bli psykiater, tilbake til lege (Leger uten grenser ftw!), ingeniør, hemlig agent, rockestjerne og jediridder. Så ble jeg sysadmin…

    Sånn kan det gå..

  7. Jeg ville også bli samlebånsarbeider. Med brun, halvlang frakk og en eller annen slags festlig hatt på hodet.
    Jeg var nok også ganske inspirert av Donalds jobb på maragrinfabrikken, og av Modern Times.
    Fine jobben.

    Sorgenfri’s last blog post..Juleevangeliet

  8. Jeg snakket med en venninne om dette for bare få år siden, og vi ble enige om at sortering er morsomt, og det kunne vært en arti jobb å ha. På posten, f.eks., med å sortere brev og pakker. Noe ála den samlebåndsdrømmen din, kanskje? Bare at vi var voksne allerede. Ellers er jeg mest fascinert over st du synes at presten sin kjole var stilig. Jeg ville kanskje tenkt telt 🙂

    Alice’s last blog post..En bursdagshilsen

  9. Jeg husker bare at jeg drømte at jeg ville bli flyger, jeg.. fra jeg var så gammel at jeg kunne tenke slike ting, og fram til jeg var så gammel at drømmer døde og ble erstattet av virkelighet, ville jeg bare bli flyger. Visste at jeg skulle bli flyger. Etter det har jeg ikke hatt drømmer om noe, og har visst heller ikke blitt noe av det andre jeg i perioder trodde (ikke drømtte om) at jeg skulle bli.

    Men stor har jeg da blitt, uten at det hjalp så veldig. Det virka så greit da jeg var liten, de store ordna opp og fikk til ting og visste og gjorde og fiksa all ting. Så det var visst greit å bli stor, så fort som mulig. Men så var det bare kjedelig og litt trist, og ikke det spor enklere enn å være liten. Tvert imot… Ble de store på en annen måte før, eller er det bare meg det er noe galt med?

  10. Da sønnen til kusinen min var 4-5 år gammel, hadde han fremtiden klar. Han skulle bli pensjonist når han ble stor! For det hadde nettopp bestefaren blitt, og det virket så greit å ikke trenge å gjøre noe.

    (En liten anakronisme vedr. klesstørrelser: i Forsvaret er noen klær merket på norsk, og andre på engelsk. S, M og L på engelsk blir plutselig L, M og S på norsk…)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.