Råtekst – ti år etter

Jeg var 12 år da Råtekst kom i 1999. Jeg hadde lest om Fittstim i damebladene og i avisen, jeg hadde lest intervjuer med damene bak oppfølgeren. Rett etter nyttår 2000 hadde jeg penger, 300 kr for å være helt presis.

Baksiden av råtekst

Jeg bestemte meg for at de skulle gå til «feministiske investeringer», hvilket betydde Råtekst og det første albumet til Shania Twain. Jeg kunne ikke så mye engelsk, men jeg var helt sikker på at «So you’re Brad Pitt? That don’t impress me much!» var superfeministisk. Glem alle de andre sangene på albumet som «Man, I feel like a woman».

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg la i feminisme da jeg var tolv, men jeg tok med meg Råtekst hjem og leste den mens jeg lå i badekaret fylt til randen med kokvarmt vann og gullbadesalt fra en flaske formet som tallet 2000. Ordet var millennium.

Jeg fikk igjen boka forrige uke. Foreldrene mine hadde sendt den med onkel og tante til Oslo. Knall gul og fullstendig skrukkete – jeg hadde jo lest den i badekaret flere ganger. Pocketbøker har en tendens til å bli rare av det.

«Ta vare på den», sa onkel. «Den kommer ikke i noe andreopplag. Den er et klenodium.» Det eneste jeg finner når jeg googler Råtekst er kritikken den ble møtt med, folk som kommenterer den. Jeg husker selv kritikken boken møtte fra alle feministene jeg møtte i RU/RV/AKP da jeg selv ble politisk aktiv.

Og likevel. De dagene, mens jeg lå i badekaret og hørte på Shania Twain, var det den viktigste boken i hele verden. Uff, dette personlige perspektivet. Bare individualisme, ingen kampsaker, ingen tall, ingen felles analyse.

Jeg ser kritikken, og likevel var det jentenes beskrivelse av å ikke få til å være «søt» i barnehagen som fikk meg til å kjenne meg mindre alene. De personlige historiene om pubertet og kroppskomplekser. Jeg skjønte ikke alt, bevares. Alt om sex, sjalu kjærester og kjipe professorer gikk meg hus forbi. Arbeidsliv? Whatever, lizzom.

Nei, de skrev om problemer som var nærme meg, om seksuell trakassering på ungdomskolen, om hvordan man ber små jenter dempe seg slik at de andre jentene også skal få slippe til. Glem bråkete Per og Pål, gutter er gutter, vettu. Det gav meg en følelse av system i galskapen. Det er ikke bare meg.

Det var morsomt å se igjen boka. Delvis fordi tekstene ikke var de åpenbaringene jeg husket dem som (sorry, men jeg har lest for mye Beauvoir, Butler, Moi, Björk, Spivak, Cixous, Ericsson, Friednan […flere navn her…] til at historiene om diskrimminering på Universitetet og spiseforstyrrelser skulle sjokkere meg), men også fordi jeg plutselig visste hvem en del av damene var.

Jeg lenker til bloggen til Martha Breen. Jeg har forholdt meg til Siri Lindstad som Fett-redaktør. Jeg har kjøpt CD’er av Bertine Zetelitz. Jeg har hørt Helle Vaagland snakke om Femkamp på Feminismefestivalen. Det var en plutselig forståelse av hvor mye eldre jeg har blitt på ti år, også. Hei, damer! Jeg er en del av voksenverdenen deres nå! Jeg har tatt dere igjen!

Jeg leste boken på nytt. Ikke i badekaret, men sammenkrøllet i sofaen, uten Shania Twain. Hun sluttet å være så utrolig tøff den dagen jeg begynte å kunne mer engelsk. Det var først og fremst vemodig lesning. Hvorfor? Fordi alle problemene jentene i boken skriver om er like relevante i dag.

Først tenkte jeg at det var fordi den var så ny, før jeg skjønte at den faktisk hadde tiårsjubileum. Spiseforstyrrelser? Like aktuelt. Diskrimminering i akademia? Like aktuelt. Skjønnhetstyrrani? Like aktuelt. Trange kjønnsroller i barndommen? Enda mer aktuelt. Voldtekt og seksualisert vold? Like aktuelt. Annerledes seksualmoral for menn og kvinner? Like aktuelt.

Homoseksualitet? Mjaaa, vi har fått den nye ekteskapsloven, men åndskampen er fremdeles like viktig nå som for ti år siden. Den eneste teksten jeg ikke vet om er like aktuell er den om seksualisert rasisme, om Asta som er «sexy sjokolademus» i hodet til norske menn. Jeg tror rasismeproblemet har blitt verre og mer direkte siden 1999. Det er ikke bare den indirekte typen Asta beskriver.

Selv om de ikke listes eksplisitt, kan du trekke en rekke kampsaker ut av Råtekst. Det triste med å lese Råtekst, er at alle kampsakene fra jeg var 12 kan gjøres til en like oppdatert agenda nå når jeg er (snart) 22.

Også sier jeg «Virrvarr, Virrvarr. Ti år er ikke lang tid?» Også prøver jeg å unngå å sammenligne den politiske situasjonen 1970 med den politiske situasjonen 1980. Jeg vet det var store politiske endringer mellom 1980 og 1990, også. Ti år kan være masse tid.

Jeg blar i Råtekst og tenker at hvis jeg skulle laget en versjon 2.0 av boka, så måtte damene skrevet essays med personlig tøtsj, ikke bare personlige historier. De er er gode eksempler, men du trenger argumenter, ikke bare fragmenter for å overbevise andre enn dem som har hatt de samme erfaringene.

Kanskje jeg tar feil. Kanskje det er masse-masse som har endret seg siden 1999 og det bare er meg som ikke har fått det med meg. Kanskje vi kan ha opprop i kommentarfeltet og komme på alle tingene som har forbedret seg, alle de politiske endringene som har skjedd?

Uff. Det hadde vært så mye kjekkere om jeg hadde kunnet avskrive boken som «utdatert» og «irrelevant».

12 kommentarer om “Råtekst – ti år etter

  1. Jeg leste denne boken da jeg var 20. For ti år siden. Jeg bodde sammen med en feministisk lesbisk jente, så jeg ble mer eller mindre tvunget til det. 🙂 Før jeg leste denne boken hadde jeg ikke noe særlig forhold til ordet «feminisme», jeg trodde nærmest det var noe skummelt. Noe kommunistene dreiv på med. Jeg hadde en del av dem i klassen på vgs., og jeg følte ikke at jeg kunne relatere til dem i det hele tatt.

    Det denne boken gjorde, som jeg synes er så viktig, er å løfte feminisme litt ned. Gjøre det tilgjengelig for sånne som meg, oss som ikke har vokst opp med «røde verdier». Denne boken gjorde meg overbevist om at også jeg har noe å kjempe for. Hverdagsproblemene knyttet til kjønn og kjønnsrollemønstre. Du lister opp en del punkter, og jeg er så hjertens enig. Spesielt dette med forskjellige forventninger til små gutter og små jenter. Noe de voksne understreker ved å kle små jenter som prinsesser. Disse prinsessene var likt kledd som guttene på 70-tallet. Har verden gått feil vei også?

    (Dette ble langt, unnskyld, men jeg mener så mye.)

    Lill’s last blog post..God oppfølging?

  2. Eg er heilt sikker på at denne boka var viktig då den kom, og at den framleis er viktig. Ta vare på den, og lån den ut til dei som kjem etter deg.

    Eg har akkurat gitt datra mi på 13 Egalias døtre, den er 32 år gammal, og framleis aktuell på sin måte. Den påverka korleis vi såg på språket vårt og kva begrep vi brukte om ting, og sjølv om det tok tid så er det no naturleg å seie styreleiar i staden for styreformann, og det har teke så lang tid.

    Alt godt’s last blog post..Noko av det vakraste III

  3. «Man, I feel like a woman» er jo kjempetøff! Jeg liker den myer bedre nå enn jeg gjorde for noen år siden.

    «I’m going out tonight-I’m feelin’ alright
    Gonna let it all hang out»

    Steintøft!

    Resten: http://www.azlyrics.com/lyrics/shaniatwain/manifeellikeawoman.html

    Jeg husker veldig godt hvor viktig de bøkene var for meg. Jeg leste Fittstim(oversatt til norsk) først – og det så sent som i 2002(det var da jeg hadde min feministiske oppvåkning), så jeg syntes den var overlegen alt annet. Bare bildet på forsiden brøt type 40 sperrer inne i hodet mitt. Så at det var viktige bøker, er det ingen tvil om. Håper noen setter seg ned og skriver dem «på nytt», slik at det blir en ny bølge av 15-åringer som leser dette – det er bare spesielt interreserte 15-åringer som drar frem en 10+ år gammel bok om akkurat dette (tror jeg).

    Unge Storalm’s last blog post..January Wrap-Up

  4. Jeg vet ikke om verden har endret seg så mye, enda, men jeg tror vi er på riktig vei. Jeg håper at når et par generasjoner til dør ut, eller når vi er besteforeldregenerasjonen, vil verden se annerledes ut. Jeg tror vi etterhvert vil bli mindre opptatt av kjønn og mer opptatt av individ. Den generasjonen som produserer leketøy og barneklær har dessverre ikke oppfattet dette enda, men jeg tror ungdommen har det. Jeg håper vi etterhvert vil kunne slutte å bruke begreper som lesbisk, homofil, bifil… at vi vil lære våre barn at man forelsker seg i en person og ikke et kjønn. Men her må også hver enkelt gå inn i seg selv, og ikke identifisere seg selv utifra kjønn eller seksuelle preferanser eller opprinnelse. Jeg tror vi ikke kan bli kvitt merkelappene før vi slutter å være så opptatt av å sette oss selv i bås.

  5. Åh, jeg husker disse bøkene. (og visste virkelig ikke at alle disse damene var med. Overrasket nå.)

    Men jeg husker godt å ligge i senga og lese først fittstim, og råtekst og den derre oppfølgern. Jeg leste utdrag fra fittstim høyt på 8.marsfeiring. Noen av innleggene provoserte meg på samme måte som Tracey Cox gjør det idag og andre traff de såreste små punktene i fjortissmaven min.

    Men jeg har ikke noen av dem. Hadde for meg at jeg hadde råtekst, faktisk, men jeg har ingen av dem. Jeg var bare biblioteksløve, og lånte og leste og leverte dem meget motvillig tilbake.

  6. Jeg leste aldri råtekst eller fittstim. Jeg var for redd for hva mamma og pappa ville si dersom jeg tok med meg ei bok med bilde av ei truse hjem. Dessuten hadde jeg aldri penger bortsett fra rett etter bursdagen og rett etter jul. I ettertid har jeg innsett at mamma og pappa ville blitt stolt av å ha ei datter som kjøper sånt selv. Mamma kjøpte jo bøker som «halve himlen er vår» ( I redaksjonen: Nina Banggren m.fl. Aschehoug, 2000.) til meg og jeg slukte dem rått. Jeg hadde den samme opplevelsen som du hadde av råtekst, bortsett fra at denne har vinklingen: «Hvorfor er det sånn? Er det bra?» i stedet for «jeg opplevde…»

    Og ting som har forandret seg fra 1999 til 2009? Vel, som jeg ser det: FrP har blitt mer stuerene. Verden har blitt tusen gang mer paranoid og store aviser har i stor grad blitt som Se og Hør var, og Se og Hør har blitt som ukeblader i USA var.

    Marianne’s last blog post..nå.

  7. Med fare for å være en utenomfyr her, så må jeg si at selv om jeg er gutt og egentlig er veldig imot feministbevegelsen (akkurat som jeg ville vært imot en tilsvarende maskulinistbevegelse), så må jeg si at boka virket svært så interessant etter å lese din tekst og de påfølgende kommentarene!

    Men jeg støtter Neglecta sin kommentar om at du burde vurdere å skrive en 2.0 😉

  8. Haha!
    Jeg leste boka da jeg var voksen. Og jeg synes ikke den var helt oppe til forventningene. Fittstim var så bra! Og så viktig!

    Jeg kikka på boka forrige dagen, faktisk. Mest den teksten til Guro Sibeko, både fordi hu jo nettopp har skrivi bok, og også fordi vi på et tidspunkt var en del av det samme miljøet. La meg si at hu skriver bedre nå. høhø.

    Men akkuratt din beskrivelse av din opplevelse av den som tolvåring er faktisk det beste jeg har hørt om boka til nå. Da har den jo reint faktisk fungert etter hensikten!

    Jeg håper at en moderne versjon ville ha noe større muligheter for å bli bra. Eller bedre, da. I og med at du har slått fast at den var bra, og da er jeg nesten nødt til å være enig. I og med at du var så inmari midt i målgruppa, mener jeg.

    Men så spørs det om bokbransjen er like gira som dengang, selvfølgelig?

    Oppfølgeren det blir referert til trur jeg må være den boka som het _Feminisjon_.

    Alt godt: kudos for Egalias Døtre. Den likte jeg godt. Den er ikke gammaldags, blitt?

    elvis bling laden’s last blog post..hvorfor har folk armbåndsur?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.