-Jeg tør ikke!
-Hva er det verste som kan skje?
-Jeg svimer av!
-Og hva skjer etter at du har svimt av?
-…jeg våkner igjen.
-Og så?
-Så…så er det flaut!
-Hva er det verste med å være flau?
-DET ER UBEHAGELIG!
-Og hva fører det til?
-Ehm. Det er bare ubehagelig?
-Er det ubehagelig hele tiden?
-Nei, det går over etterhvert…
-Så det verste som kan skje er at det blir ubehagelig før det går over?
-Slutt å forvirre saken med fakta.
Og sånn går nu dagan.
Jeg har begynt å stille spørsmålet til meg selv hver eneste gang noe stresser eller skremmer meg. Hva er det verste som kan skje? Sjelden noe som ikke går over. Så lenge jeg ikke går på rødt lys og holder meg unna trikkeskinnene er jeg ganske trygg.
15 kommentarer til “Å gå i terapi – krisekrymping”
Hihih, for et herlig kryssforhør 🙂
Min søster sier “Alt går. Enten går det bra, ellers går det over”.
Heh.. Gløymde halve sitatet: “anten så går det godt, eller så går det gale, og det som går gale går over”.
Ein klok mann sa ein gong til meg “anten så går det godt, eller så går det gale”. Og som du seier – det verste som kan hende går som regel over. Det er ofte ein betryggande tanke.
Dette gjelder mange, tror jeg. Jeg er veldig dårlig til å tenke gjennom en sånn rekke, enda jeg har ÅR bak meg i terapi. Nå skal jeg kopiere din og henge den på veggen. Takk og takk. I dag trengte jeg den ekstra godt.
Svarte faen, at det skal være så vanskelig!
🙁
Jeg stiller meg selv det samme spørsmålet hele tiden, og stort sett ender man jo opp med å finne ut at “det beste som kan skje” er så utrolig fristende og oppløftende at “det værste som kan skje” blekner i sammenlikningen og gjør det verdt å ta en sjans 🙂
“Jeg trodde det fremgikk av overskriften – det er et utsnitt av en typisk samtale mellom psykologen min og meg. Burde jeg markere hvem som er hvem for å gjøre det mer lesbart?”
Neida, jeg leste for fort, og innbilte meg at det var en sånn samtale mellom deg og hjernen din. Eller noe.
My bad…
Du ville ikkje bekymre deg så veldig om kva folk meinte om deg viss du visste kor sjeldan dei gjer det…
Man bør i det hele tatt jobbe for å ikke bli bekymret og/eller ille berørt av at man ikke kan leve opp til andres forventninger.
Går an å se på ting litt nyansert da Anders…
Savner deg Ida!
Eg veit ikkje kva CBT er, men at det du gjer er smart trur eg deg på. Eg er imponert over at du har eit så bevisst grep om sine eigne kjensler, reaksjonar og tankar. Slike teknikkar er gull.
Anders Svenneby:
Jeg trodde det fremgikk av overskriften – det er et utsnitt av en typisk samtale mellom psykologen min og meg. Burde jeg markere hvem som er hvem for å gjøre det mer lesbart?
Hvem snakker du med her, virrvarr? Deg selv? Personlig er jeg forsiktig med indre dialoger; kan være skremmelt å snakke med seg selv…
I love the smell of CBT in the morning. Det verste av alt er jo at det faktisk virker.
Denne tankerekken tror jeg mange av oss kunne hatt godt av å ta med seg selv ved en god del anledninger. Det er sjelden veldig ekstreme ting som er det verste som kan skje…
Liker bloggen din, jeg!