Evi Bøgenes-helvete

49 thoughts on “Evi Bøgenes-helvete”

  1. Ooooohh, jeg var bokoman under oppveksten! Men merkelig nok styrte jeg unna Evy Bøgenæs-bøkene selv om mine jevnaldrende syntes de var utrolig spennende. Astrid Lindgren er og blir en av favorittene mine og jeg elsket Ronja Røverdatter, Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte! Vikingebøkene til Torill Thorstad Hauger var også et must, alle bøker hvor man kunne drømme seg bort til en annen tid og annen levemåte, de leste jeg. Isfolket var også drømmebøker for meg i lang tid. Jeg saumfor hele biblioteket etter science fiction og da jeg fant Ringenes Herre som 12-åring var jeg i himmelen! Senere har jeg lest mye Terry Pratchett og Neil Gaiman. De tradisjonelle pikebøkene ble for meg altfor kjedelige og prektige, jeg ville ha fart og spenning og scenarier til å drømme meg bort i. Håper jeg greier å overføre denne lesegleden til snuppa, den er gull verdt!

  2. Man kan jo postulere at du ikke tok så stor skade ettersom du skriver «Antageligvis ville Tom lurt Mette til å male gjerdet for henne og det ville vært det.» 😉

    Men spøk til side, jeg har lignende erfaringer, bare ikke fra bøker. Jeg lærte meg å «lese» fra en bok om ei jente som var rampete en hel dag, som jeg tvang mamma til å lese høyt hver kveld i et år til jeg kunne den utenat og «leste» den selv.(Muttern klager fremdeles over hvor lei hun er av den boka, og jeg husker at hun forsøkte å gjemme den hver gang vi skulle «levere» den tilbake på biblioteket, men jeg fant den og lånte den på nytt. Det er liksom noe annet å rope til en skrikende unge på biblioteket at «nei, vi skal ikke låne bok i dag!» enn å rope i butikken at «nei, vi skal ikke ha sjokolade i dag!»)

  3. «Annas barn», av jeg husker ikke hvem. En dypt kanonisert og haarreisende grusom bok om Anna som blir «lurt» til aa ligge med en gutt og dermed blir tenaaringsgravid. Skam og sex blandes paa en helt forferdelig maate.

  4. Evi Bøgenes-bøkene konsumerte jeg med enorm appetitt en periode av livet mitt. Det var vel omtrent midt i Starlet/Romantikk-perioden vil jeg tro (og DET er verre lesestoff). Nå ser jeg på disse pikebøkene som et bilde av den tiden de var skrevet i, som et kulturdokument nærmest. Jeg har kjøpt en hel haug til 5 kroner stykket fra bibliotekets boksalg slik at mine egne døtre også skal få muligheten til å lese om «gamle dager» og hvordan pikene hadde det da.

    Da jeg var yngre leste jeg mye Bobsey-barna. Her var det plass til både gutter og jenter, og de fikk de samme utfordringene. Astrid Lindgren og Anne-Cath Vestly var jo suverene. Men jeg leste også mye annet.

    Tilbake til den rosa ungjenteperioden; jeg hadde også en liten runde med Barbara Cartland. Men der måtte jeg melde pass. Så mye styr for et usselt kyss på slutten, nei, det ble for kjedelig 😉

    Hardy-guttene og Nancy Drew var jo spennende en periode. Jeg syns faktisk det var mye å velge i også i hine hårde dager når det kommer til kvinnelige «helter».

  5. Jeg slukte ned veldig mye rart som liten, men av «jentebøker» var det vel bøkene om Mina av Pia Ibsen som gjaldt.
    Jeg leste de uttallige ganger og drømte om å være privatdetektiv.

  6. Den assosiasjonen jeg gjør meg når jeg leser dette og husker Evy Bøgenæs, er den ubehagelige sammenhengen som påstås mellom kvinnelighet, klasse og selvbeherskelse/manglende fysisk spillerom.

    En kvinne bør bestrebe seg på å vise at hun har klasse (da får hun prinsen), og det gjør hun ved å kommunisere lavmælt, velmodulert, med små signaler med øyenbryn og -vipper og grasiøse bevegelser. Alt skal være så smått og begrenset.

    Denne oppfatningen om at det å være classy er den høyeste formen for attråverdighet hos en kvinne, lever i beste velgående i dag og legger etter min oppfatning ganske store begrensninger på muligheten til å utfolde seg først og fremst som individ ikke innenfor kjønnede begrensninger.

  7. Jeg leste også «alt»: min bestefars bøker om barske speidergutter i Amazonas og utallige halv- og helfasciske guttebøker (og, siden vi nå er inne på det politiske aspektet, dialektisk-materialistiske barneklassikere som Wernstrøms «De hemmeliges øy»), min mors og en haug andre «pikebøker» (som la grunnen for å forstå kostkolebok-tradisjonen Rowling går inn i), faktabøker, voksenromaner og i det hele tatt alt som var tilgjengelig og befant seg mellom to permer, fra Bibelen og Snorres kongesagaer til Camus og Ponson du Terrail (50 bind Rocambole – anbefales for enhver tiåring, men hvorfor besteforeldrene lot væe å skaffe seg resten…).

    Men på tross av å ha lest også omtrent alle de mest stereotype, de mer avvikende og de mer klissete jentebøkene (jeg leste dog bare én «Gulltopp»-bok – og føler fortsatt skammen), har jeg til gode å lese en eneste bok av Evy Bøgenæs det jeg vet om.

    Mine egne unger blir ikke utsatt for noen av delene – der er det fakta og vampyrer som rår når de en sjelden gang legger fra seg spillene.

  8. Før jeg tok fatt på Evi Bøgenes, hadde jeg boltret meg med Puk på pensjonatskole og Susy i de danske bøkeskoger – og dem var det faktisk en del tæl i. I likhet med Soløye som jeg skriver om i min egen blogg i dag – påskyndet av at du fokuserer på barnebokminner!.

    Morsomt, forresten, at du nevner akkurat ’Flette-Mette og den lange melkeveien’, for det eneste jeg husker fra den, bortsett fra lengselen etter å ha fletter og kjøre spark, er at det var den første boka jeg leste som brøt en tabugrense: Flette-Mette fikk en gang et problem midt på den lange melkeveien: hun måtte så fryktelig tisse! Tabugrensene den gangen – du verden!

    Min tante ga meg forresten en Bøgenes-bok da jeg forlengst hadde sluttet å bry meg – i realskolealder. Om kvelden stakk hun innom rommet mitt for å si godnatt, og da hun oppdaget at jeg hadde Ibsens dramatikk som sengelektyre, formante hun meg om å passe meg så jeg ikke ble en forlest og lite attraktiv pike!

    Akk, ja…

  9. Noen av favorittene mine var Robin Hood-bøkene til John O. Ericsson og Davy Crockett-bøkene til Tom Hill. Davy Crocket var en av de store guttebokseriene på 50-tallet, med et lite comeback på 80-tallet da jeg leste dem. Først nylig fant jeg ut at denne serien om en barsk amerikansk friluftshelt, skrevet av en forfatter med et barskt amerikansk navn, i virkeligheten ble skrevet av en dansk kvinne ved navn Karen Brunes.

  10. Jeg lagde også min egen sjørøverdame som liten. Hun het Adelaide, var sorthåret, oversminket, vulgær og kledd i lær. Jeg regner med at hun var en såkalt skikkelig tøs, hun banket livskiten ut av Sabeltann, og det mens hun snodde seg rundt masta på skyhøye stilletter. Hell yeah.

  11. Hos meg var det Aurora for alle pengane, eg elska at ho reiste med hurtigruta som eg var fødd ombord i til Nord-Norge der eg var kvar sommar. Elles slukte eg det meste, hadde sikkert min andel jentebøker og. I tolvårsalderen prøvde eg veldig å lese SF, men fekk ikkje fot for det. Ikkje Ringenes herre-greiene heller. Ringeren fra Notre Dame derimot, var mi greie, og dei elendige I og II. Det var saker.

  12. Oi, mange glemte minner!! etter å ha googlet evi bøgenes oppdaget jeg siden bokhyllen.no, med utrolig mange av bøkene vi hadde hjemme før! vi hadde særlig mange av «gyldendahls gode..» seriene. litt skummelt å se hvor mange av bøkene jeg har lest.. jeg leste alt jeg kom over, og elsket «en røverunge» og «anne fra bjørkely». Begge handlet om jenter som gjorde ting «skikkelige jenter» ikke burde gjøre..

    Men den store favoritten var astrid lindgren. i etterkant er det lett å forstå hvorfor.

  13. Jeg har også definitivt hatt min periode med Evi Bøgenæs. Den var kort og effektiv (de bøkene tar jo ikke spesielt lang tid å lese). Hadde også omtrent tilsvarende perioder med Hardy guttene og Bobsey barna. Ellers var det mye forskjellig.
    Blant annet en lang og intensiv hesteperiode. Helt til jeg fikk egen hest og ikke hadde penger til Pennyklubben lenger.

    Ellers slet jeg mye med en vanskelig kombinasjon av å like spennende bøker men å være et ganske lettskremt barn. Mange ganger skjedde det at boka var så skummel at jeg måtte krype til korset å få far til å lese slutten og avsløre at det kom til å gå bra.

    Jeg har hatt det store privilegiet av å vokse opp i et Suttungmiljø med utømmelig mengder litteratur, og et lokalbibliotek i verdensklasse. Så alt i alt er pikebokmarerittet en veldig liten del av verdensbildet jeg leste meg til.

  14. Som veldig liten gikk Albert Åberg i arv, skal bare skal bare. Hadde det litt sånn med bøker, må bare lese, må bare lese:-)

    Lotta, Emil, Ronja, pippi..har «lekt» med de alle sammen. Jammen jammen åffer det då?
    Nancy Drew og Hardy gutta.

    Driver å skal flytte så i dag har jeg pakket ned bøker det var vanskelig det, alt som sto i hylla ble plutselig interesangt igjen.

  15. Jeg leste pikebøkene, og det skapte noen tanker oppi hodet mitt, – jeg identifiserte meg ikke med dem. Tvert imot begynte jeg å mislike jenter. jeg skapte en ide om hvordan jenter var: pysete, skrubbsårfrie, utseendeopptatte, rosakjolebekledte skvaldreberter, hvis hovedgesjeft er å være forelska, trodde jeg jenter var.

    Tom Sawyer var viktig, da de gikk seg bort i gruven, ble venninnen hans så panisk at hun lå som en klamp om foten hans, som Tom måtte beskytte. I fire kusiner prøver den gamle guvernanten(?) å gi jentene fine klær til å ha på seg på ball, og i ren vemmelskap river de dem i stykker. Jeg gråt. Jeg trodde jenter var sånn, eller var ment å være sånn.

    Men det går greitt å lese guttebøker og identifisere seg med dem også. Man identifiserer seg jo helst med de som er kule, sant…

  16. Eg las det meste eg kom over, men gjekk fort lei av jentebøkene. Dei gjorde jo aldri noko som var gøy, sjølv Nancy Drew hadde den irriterande Ned på slep.
    Så det gjekk i Hardy-guttene + pappa og onklane mine sine gamle guttebøker: Biggles, Tom Swift, diverse krigsbøker. Elles så las eg også fem-bøkene, alt mulig som kom ut på Norsk barneblad sitt forlag (der var det faktisk nokre tøffe jenter og) og Jon Bing sin bøker om stjerneskipet Alexandria.
    Las stort sett ingenting eg fekk anbefalt på biblioteket – våre bibliotekarar var nok veldig mykje meir glade i 70-talets sosialrealisme enn eg var (det skal ikkje mykje til).

    Bøkene som må ta mest skuld for enkelte val i livet «Frøken Eriksen oppdager Amerika» av Ebba Haslund – der og då bestemte eg meg for å reise ein eller annan stad som utvekslingsstudent (det blei Los Angeles), og Alexandria-bøkene, dei gjorde bibliotekar til eit spennande yrkesval.

  17. Jeg har heller aldri lest Evi Bøgenæs’ bøker. Tror det er fordi jeg hadde en fantastisk bibliotekar på barneskolen. Derimot leste jeg kanskje 50-60 Nancy Drew-bøker. Hun havnet jo alltid fortumlet og halvveis bevisstløs på skumle steder, for så å komme seg fri og løse hele mysteriet. I tillegg elsket jeg Maria Gripes bøker over alt på jord. Agnes Cecilia, Skyggeserien, Tordivelen flyr i skumringen osv. Jeg tror jeg har lest det meste som kom ut på norsk. Da jeg var 11 ble jeg oppslukt av Animorphs, og det var i hvertfall tøffe bøker med tøffe jenter og gutter.

  18. Jeg leste alt, og da mener jeg alt, av barne og ungdomsbøker. (Bortsett fra bøker som TL-klubben og isfolket som jeg boikottet). Evi Bøgnes var vel likevel i en sjanger for seg selv, og jeg slukte hele serien på biblioteket rått, etter å ha blitt introdusert for disse bøkene av min mor. De er jo SÅ romantiske for en ung jente, og veldig bilde på hvor romantiskt og vakkert og spennende man tenker kjærligheten skal være. Det jeg har tenkt mye på i ettertid er hvor merkelig moralen i disse bøkene er. Flere av bøkene handler eksempel om den lille søte lillesøsteren som blir forelsket i sin storesøsters kjæreste. Han er altså da kanskje 18, hun kanskje 7. Det som da ofte skjer i disse bøkene er at jenta lengter og lengter etter denne gutten og idet hun da endelig nærmer seg 18, og denne gutten er nærmere tredve, så blir de endelig sammen. Han har altså kjent henne som en liten jentunge og fulgt hele hennes oppvekst og vært sammen med hennes storesøster hele tiden, til han innser det er henne han elsker. Er det egentlig så veldig romantisk og fantastisk? I virkeligheten er jo ikke denne lengtingen og ventingen på den éne og det å oppnå målet til slutt, noe jeg ville ønske for noen jeg kjenner heller 🙂 Og at de så lever lykkelig i alle sine dager? Det spørs vel hvor «sunn» introduksjon til kjærligheten disse bøkene er, men samtidig gav de meg jo masse spennende sommerfugler i magen når de endelig nusset forsiktig eller giftet seg mot slutten 🙂

  19. Åh, aprospos Kaptein Sabeltann: Han som spilte Pinky på scenen var jo så fantastisk kjekk at jeg dagdrømte om ham i ukesvis etterpå… så det å synge på «Å leve på en drøm er sikkert vel og bra, men hvis han bare frir skal han få mitt ja!» var ikke noe problem 🙂

  20. «Bjørneklo»! jeg husker ikke hvem som har skrevet den, men jeg har den fortsatt. den handler om en gutt som vokser opp i steinalderen i Norge. og med alt det medfører seg av kano-laging, matlaging på åpent bål etc. Bjørneklo ble en viktig følgesvenn i min oppvekst på gård med skogen rett utenfor. utallige timer og dager ble brukt til å re-kreere scenarioer fra boka: bygge hytte og samle «mat».
    og Laura Ingalls Wilder sine Huset på Prærien-bøker. «Det lille Huset i den store skogen» som forgår før de bosetter seg på prærien. med en mat-auk-seanse av de store i forbindelse med jule-feiringa. og tv-serien kunne bare gå hjem å vogge. bøkene var så mye mer levende.
    Evy Bøgenæs leste jeg ikke før jeg ble voksen. kanskje fordi jeg leste mest guttebøker? jeg arva en hel bokhylle med innhold. og innholdet besto mest av GGG-bøker og andre serier. det aller beste med den arven var at tidsaspektet disse bøkene var utgitt strakte seg fra 1920-tallet og fram til femti-tallet. jeg har fortsatt etpar hyllemeter med disse bøkene. og har vel i ettertid skjønt at jeg burde tatt bedre vare på arven. en utgave av «Randi – sirkuspiken» sto utstillt på et antikvariat med utsalgspris godt over tusenlappen. min utgave, med løsbladsystem etter altfor mange runder med lesing hadde vel knapt gått for en femmer.

  21. Jeg har lest noen få Bøgenes bøker, men de fenget aldri voldsomt. Jeg leste alle Puk bøkene min tante overga i min varetekt, jeg slukte de. Puk hadde som en annen her har nevnt tæl, og sto på og var ikke alltid venner med alle. Dernest har jeg som altoppslukende hesteinteressert lest det som finnes av serier om hester, om jenter og hester og i det hele tatt. Brita og Silver, Bøker om en jente med polio som het Lotta (og hesten het Florence). Bøker med sterke jenter, som ikke alltid gjør det som er rett, eller gjør det som er bra, men som oppleves i ettertid som jenter med hodet og hjertet på rett sted. Som forklarte litt om å bli stor, og litt om å velge riktig.

    Aller best husker jeg bøkene om en hvit hest som het Zorba og eieren hennes. Bøker som tok for seg mange vanskelig temaer, og som beskrev en «helt vanlig» jente som slett ikke passet inn, var kul og tøff eller noe annet. De bøkene leste jeg så mange ganger, men nå er det så lenge siden, og jeg husker så lite av de. Men det jeg vet er at jeg gjerne anbefaler de til alle som vil lese hesterelatert skjønnlitteratur og har passert 10 år.

    Oi, snakker seg avgårde her gitt. Før jeg leste all denne hestelitteraturen hadde jeg selvsagt pløyd gjennom Frøken Detektiv, Bobsey-barn, Fem, alt som var av Anne Cath Vestly, Astrid Lindgren og så mange «leseløve» bøker at jeg neppe husker mer enn en tredjedel.

    Men, selvom man kanskje syns man har en mangel på heltinner i den klassiske «ungpikeskjønnlitteraturen» så er det på ingen måte noen mangel på sterke kvinner gjennom historien som har fått sine biografier skrevet for å passe en ung aldersgruppe. Jeg pløyde mange «Historien om ..» bøker og «Vi var med da …»

  22. Som gutt var det vel ikke egentlig noen som forventet at jeg skulle lese «pikebøker» av den typen, og jeg gjorde det omtrent ikke heller. Men noen av de beste barnebøkene har jenter som helter. Ronja Røverdatter og «Momo eller kampen om tiden» var vel kanskje mine to største favoritter.

    Jeg leste endel klassikere som Den røde pimpernel, Oliver Twist, Huckleberry Finn, Tom Saywer mm. Noen andre bøker jeg husker med glede er av Torill Thorstad Hauger: Røvet av vikinger, Sigurd Drakedreperen, Det kom et skip til Bjørgvin i 1349 og noen andre.

  23. Jeg leste også Bøgenes og var nok i pikeromanhelvete helt til jeg las at hun selv var alkoholiker med dusjen sin inn på kjøkkenet.

  24. elisabeth-bøkene anyone?

    elisabeth har en alkoholisertmor men kommer heldigvis til et ordentlig godt, kristent amerikansk fosterhjem, men sliter med å passe helt inn. mye finfin moral!

  25. Evi Bøgenes, ja litt. Men leste mer Annik Saxegaard og Eugenie Winther – de var ikke så polert.Samtidig leste jeg alt mulig annet, Kristin Lavransdatter da jeg var åtte år, Vera Henriksen, Knut Faldbakken ( skjønte ikke så mye av det). Og en svensk bok som het Sommeren med Monika, som handlet om yppige bryst med bringebærrøde brystvorter. Den gjemte moren min på loftet da hun fant en storøyd datter med den under en ripsbusk… Bøker er bra!

  26. Jeg slukte Frøken Detektivbøker (I ettertid har jeg tenkt at hun tross alt hadde flere hjerneceller enn begge Hardy-guttene & faren deres tilsammen), men da de medelevene i første klasse fant ut at jeg lånte «Nænsi Drev» på skolebiblioteket ble det et helvete!
    Hadde det vært i dag hadde jeg vel blitt mobbet for det, men mobbing var heldigvis ikke oppfunnet ennå, så jeg ble bare ertet.

  27. Jeg har aldri hørt om denne Bøgenes. Jeg elsket Matilda, Heksene, Den lille vampyren, den uendelige historien.. men husker også en periode med Gulltopp.

  28. Jeg leste mye forskjellig, men jeg husker at jeg var mest glad i Mummidalen. Jeg har fortsatt de gamle bøkene liggende hjemme, og ja, jeg elsker dem fremdeles:) De er av den typen bøker der alle sidene er et lite kunstverk.

    Det fine med mummibøkene, er at dersom man ikke er så fan av Snorkfrøken, så har man jo Lille My;)

  29. Jeg leser fremdeles Evi Bøgnes jeg, og storkoser meg. Leter etter Kit-bøkene, drar frem «Britt går baut» når jeg her på gamle trakter, og lar ikke en ligge uåpnet om jeg finner en.

    Men det eneste idealet jeg har hatt fra bøker om hvordan jeg ønsket å bli var den gamel professoren i «Løven, Heksa og klesskapet.»

    Jeg husker jeg nevnte det for en journalist i forbindelse med en 8.mars repportasje i en avis, og den kvinnelige journalisten sa «da må du jo skremme gutta på flatmark».

    Da ble jeg ganske paff.

    Det hadde aldri slått meg at det kunne være noe skremmende i å ville bli en gammel professor, uten barn, svært, svært klok og med en yhusholderske som kunne gjøre alle de kjedelige tingene mens man selv bare kunne sitte der og lese og si kloke ting.

    Og det fine var jo at hun tok feil, den journalisten, og jeg hadde rett.

    Du har skreve tom det før noe som ligner, at jenteidealene gjør noe med oss. Og de gjør nok det. Men jeg tror vi har en dragning i oss etter forbilder som vi vil ha som ideal, uansett kjønn. Og kanskje at dete er sterkere enn hva slags kjønnsideal vi får server. Og ikke misnt fordi vi har ting som vier det opp, enten det er en Pippi eller en Gro Harlem Bruntland.

    Jeg tror ikke det vi leser har så stor påvirkning av oss, det kan ikke sammenlignes med hva vi opplever av press fra venner og familie til hva vi har rom for å være.

    Litteratur kan fylle på med inspirasjon, men neppe restriksjon.

  30. Eg hugser Den hemmelige hagen og Veien til Agra (begge no lese for dotter mi), eg husker Katitzi-bøkene om den opprørste og hjartevarme sigøynerjenta på barnehjemmet som heldigvis blir henta av sigøynerfamilien sin og får oppleve alt mogleg. Eg husker 7 små australiere, der eldste søstera snører seg med korsett og får raud nase, og Judith er tøff og fantastisk, og eg får faen meg tårer i augo framleis når eg tenker på korleis det gjekk med henne. Eg husker Fresi Fantastika som hadde ei mor med verdas beste symaskin, og derfor hadde eit antrekk til einkvar situasjon, der ho reid på kvalar, redda livet til folk, gjorde opprør mot modellbransjen og stort sett var tøff og sjølvstendig og fri i sjela. Eg husker Ruffen, Norsk MAD, Python, eg husker Cupido innunder gensrane til mamma i klesskapet, eg husker teikneserien om Jørgen og Lena som bollede i skoven (eg og bror min underviste ungane i gata ved hjelp av den). Eg husker ingen Evi Bøgenes.

  31. Jeg hadde heldigvis/dessverre ikke foreldre som hadde særlig styring på litteraturen min etter Astrid Lindgren-stadiet.

    Jeg likte veldig godt Maria Gripe, og etter det hadde jeg en ganske lang fantasy-fase hvor jeg leste alt jeg kom over fra Narniabøkene til Den Uendelige Historien, og for den saks skyld alle bøkene til Mikal Ende. Det gled litt over i Science Fiction men dette gikk heldigvis fort over.

    Da jeg var virkelig liten, sånn før barneskolen og til jeg var ca 8, så leste jeg Bobsey-Barna og Frk Detektiv bokstavelig talt i posevis. Kanskje ikke så sunt litteraturutvalg, men jeg har iallfall beholdt gleden ved å lese, i motsetning til kjæresten min som ble påtvunget Dostojevsky i tidlig alder og egentlig ikke synes det er vits med bøker i det hele tatt.

    Som tenåring gråt jeg over S E Hintons The Outsiders.

    Jeg har lest min dose Bøgenes, bøker jeg arvet etter mor, samt alle adopsjons /fremmedkulturbøkene (Katitzi – fantastisk! Tamar& Trine, Fint at ikke alle er like etc. etc.), men utviklet tidlig en avsmak for «pikebøker». De er jo så kjedelige!!

  32. Huff, IMHO er Narnia-bøkene bare Bibelen i barnevennlig innpakning. Veldig forførende når man er 11, men lette å avsløre når man er 51…

    Jeg håper min datter vil lese «His dark materials» om et par år 🙂

  33. Enid Blyton er vel det næraste eg kom noko slikt, men det var vel aldri meininga at eg skulle verta oppfostra på pikebøker heller… =P

    Eg er veldig glad i Narnia-bøkene og i His Dark Materials-bøkene. For meg gjer det ingenting at Narnia-bøkene er ein versjon av Bibelen, Bibelen inneheld jo ein masse gode eventyr. Problemet er at dei er til tider ganske dårleg fortalde (t.d. ættetavler lange som vonde år, nordiske ættesoger: gå og vogg). At nokon vil fortelja dei same historiene på ein meir underhaldande måte er jo berre koseleg, så lenge ein hugsar at eventyr er eventyr.

    Elles har eg litt sans for ordskiftet om C. S. Lewis var ein mannssjåvinistisk jævel. Stakkars Susan Pevensie slepp jo ikkje inn i «himmelen» (Aslans rike), av di ho er for jålete. Kritiserer han kvinner, eller eitt bestemt kvinneideal? Kanskje litt av båe…? Det er mogleg å skriva gode bøker utan å vera særleg progressiv (Tolkien? Kipling? …og mange fleire).

  34. «Det er mogleg å skriva gode bøker utan å vera særleg progressiv (Tolkien? Kipling? …og mange fleire).»

    Joda, Morten, man kan skrive godt uten å være PK. JRRT var jo like kristen som sin venn Lewis, men han _misjonerer_ ikke i Hobbiten, LOTR, Silmarillion eller de andre bøkene sine, selv om man kan trekke konklusjoner om hans verdigrunnlag ut fra dem (som hos alle forfattere).
    I Lewis’ tilfelle, derimot, blir budskapet direkte påtrengende for en voksen, men kan gli lett inn hos barn.

    Apropos ingenting: «His dark mmaterials» ble jo skrevet som et direkte ateistisk tilsvar til Narnia, iflg forfatteren 🙂

    But we digress, dette skulle jo handle om pikebøker, og så kommer gutta og kupper debatten og leder den i en annen retning…
    Klassiker! Sorry 😦

  35. Jeg leste (leser) stort sett alt, inklusive både Bobbseybarna og et par Gulltopp-bøker (og jeg skjemmes altså ikke så mye over hva jeg leste da jeg var i barnehagealder), men jeg må innrømme at jeg ikke gikk løs på pikebokseriene før det lille lokalbiblioteket var skrapet for barne- og ungdomsbøker, faktabøker, krim, science fiction og alle «voksenbøker» som så noenlunde spennende ut. Jeg identifiserte meg med hovedpersonene i spennende bøker, uten å ta det så nøye om de tilfeldigvis skulle være gutter. Den første boken jeg husker som jeg syntes var så spennende at jeg ikke klarte å legge den fra meg om kvelden, men leste med lommelykt under dynen, var «Otter tre to kaller» av Leif Hamre (lånt på skolebiblioteket i første klasse – begynnelsen på et langt og intenst kjærlighetsforhold til bibliotek).

  36. Bøgenes-bøkene er interessante. De er skrevet over mange år, så de første sier «han ble glad i henne, så de giftet seg», mens de nyeste sier «slapp av, jeg går på Pillen.»

    Og så elsket jeg en pikebok fra 1943 som heter «se opp for Sisten». Men ellers leste jeg helst voksenbøker, aller helst dem jeg ikke fikk lov til å lese 🙂

  37. Vi gutta hadde dårlige serier som Hardyguttene i 79, men generasjonen før der er mye bedre: Jet serien og Bob Moran var orntlie spenningsbøker for 12 årige gutter, med vitenskap og militærteori blandet med jakten på Djenghis Khans gravsted. Især Jet serien er ekstremt bra fremdeles i voksen alder. Også hadde vi tegneserie bladet Tempo! Sånn sett var vi gutta mye bedre forsynt på trashfronten.

    Isfolket er sånn sett en radikal forbedring på jentefronten. Litt mye ømme semi-voldtekter, but still…

  38. Jeg har lest nesten alt som er nevnt over og mer til. Jeg visste jo at jeg leste mye, men altså…
    Skal vi: Bokklubbens barns samlede fra de startet til utpå åtti-tallet, en anselig samling mors gamle pikebøker, (inkl. Bøgenæs), et par pikebøker fra bestemor og hennes eldre søster(!), arvede GGG-bøker, noen GGP, Lindgren, Vestly, svensk problemlitteratur, klassikere for både barn og voksne, voksenbøker (helst med lødig innhold), tegneserier … all of the above.
    Unntatt Narnia og Tolkien. Der er jeg blank. Og TL-klubb? Er jeg for gammel eller er det for seint på kvelden?

    Da jeg flytta hjemmefra, tok jeg med meg Ole Brumm og Den vesle heksa. Barnebøker til glede for voksne 🙂

    Det slo meg at barnet mitt ikke kommer til å lese like mye som jeg gjorde. Hun har TV med flere kanaler og en haug filmer på DVD. Men jeg har da sørget for at hun elsker Ruffen.

  39. Med en mamma som gikk direkte fra blitzhuset til morsrollen, ble det ikke så mange jentebøker på meg. Nancy Drew var unntaket. Ellers var det Torill Torstad Hauger, Tsarens Kurer, Den Hemmelige Hagen, ogsåvidere. Nærmest mitt hjerte står Astrid Lindgren og Anne Cath Vestly (jeg var en av de som gråt ved nyheten om Vestlys død).

  40. Morsomt å bli mint på bøker jeg fikk lest høyt og hadde glemt, som Katitzi-bøkene og Maria Gripes bøker…Tror ingen nevnte Jill-bøkene (en engelsk hestejente), Kulla Gulla eller Ina-bøkene.Den egentlige grunnen til at jeg skriver, er for å forsvare Evy Bøgenes litt – hun skrev nemlig en bok so het «På den andre siden» som handler om en jente som het Inger og ble mobbet fordi hun var datter av en nazist. Her var Evy tidlig ute med å ta opp et fortiet tema.Men rett skal være rett – løsningen for Inger var å bli gift med en Hjemmefront-mann…

  41. Jeg leste mye fra TL-klubben, spøkelsesklubben, eller hva den nå het, var favorittserien. Husker det var en serie som het «Sweet Valley High» som jeg syntes var så teit; den handlet om to perfekte blonde tvillingssøstre som bodde i California, og som vare brydde seg om gutter og sminke. Tror jeg. Det er i allefall inntrykket jeg sitter igjen med.

    Men du. Da jeg leste om sjørøver-Maiken så ble jeg nesten litt skremt – da jeg var 7-8 så pleide jeg å fantasere om at jeg var en sjørøver. Jeg hadde stort mellomrom mellom tennene, og mørkeblondt hår. Ingen fregner, da men…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s