Det er den tiden av året. Jeg er ganske sikker på at det er den tiden av året. Jeg har bladd meg gjennom dagbøker og bloggarkiver og laget humørgraf: Mars er verst.
Rare følelsene. Humør er et slags internt, personlig vær. Greit, jeg kan forsøke å gjøre det beste ut av det, men regn er fremdeles regn. Tordenstorm er fremdeles tordenstorm. Uansett hvor mye guts, positivitet og mestringsfølelse jeg kan mobilisere blir det ikke piknik, badetur eller stjernekikking mens det plasker ned. Selv om jeg har fått bedre kontroll på bipolariteten har den ikke har tenkt å gå sin vei.
Jeg ser tegnene på kraftig nedtur på samme måten som jeg ser vårtegnene: Luften lukter annerledes, snøen smelter på en annen måte enn når den planlegger å fryse til, den bare marken blir brungrønn, ikke grå og fuglene lager kvitreleven tidlig om morgenen, den lyse morgenen.
På samme måten gjør tegnene på en skikkelig depressiv episode seg gjeldende. Det er ikke som alle de korte nedturene jeg er vant til – de som kjennes som å hoppe over et trinn i trappen, som plutselig turbulens, de to dagene jeg ligger i sengen og er oppskrapet innvendig.
Nei, den tunge, dype nedetiden er et monster jeg ikke vil tilbringe tid med. Jeg løper og løper i ukesvis og skjønner ikke hva jeg løper fra før jeg stopper, hiver etter pusten et øyeblikk og kjenner lukten og smaken av monsteret sive inn. «Ånei. Jeg løper fra depresjonen. Jeg burde skjønt det før.»
Jeg er mye flinkere til å være gal om dagen enn jeg har vært før i verden. Jeg skjønner at det nedetiden, ikke endetiden som gjør seg gjeldende når hodet synger Sylvia Plath-dikt og hjernen leter etter nye grunner til selvforakt. Jeg lytter motvillig til signalene jeg får inn. «Brems,» sier fornuften. «Brems og la disse følelsene få rase fra seg.»
Nå har jeg brukt halvannen uke på å bli nesten helt stille. Jeg har skrudd av datamaskinen og lekt med hunden, med snøen, med fargeblyanter, med Mr. Jackson. Jeg prøver å ha det best mulig der jeg er, men det er fremdeles tordenvær.
Du skjønner, dette er egentlig bloggposten der jeg gir beskjed om ting jeg har avlyst. Som debatten på på Mono. Som å lage bloggreportasje fra det omstridte poledance-kurset. Som å stille opp på NRK Puls og snakke om mensbeger. Du vet. Alle de tingene som krever at jeg kommer meg ut av huset på et bestemt tidspunkt.
Vi sees helt plutselig.
29 kommentarer til “Om å falle ned og ta hensyn til det”
Du er herved skrevet opp på heltelisten min!
Slike innlegg som dette er nettopp det jeg trenger, da jeg selv er helt på startstreken i løpet etter mestringsstrategiene.
En klem til deg fra meg!
Jeg tror det er mange av oss som føler på dette med mars, eller våren. Det er som nyttårsaften. Man gleder seg så mye at man tilslutt blir nervøs og gruer seg.
Dessuten er hormoner og alt helt dustete. Det er, som du sier, bare la det være sånn, blåse over. Det kommer sikkert neste år også, men man vet da, som nå at det er bare en fase. “Det er bare en fase sa reven, – da han ble flådd”.
Aprops psyke; les innlegget mitt som snart blir trykket i BT-
http://www.diffuseproduksjoner.com/?p=220
Ellers: skriv positive ting og tegn med de fineste fargene i esken. det funker som regel.
Nei…det er ikke så lett alltid. Ta den tiden du trenger og ta vare på både hodet og evt vegger 🙂
Hvordan går det? 🙂
We’ll meet again
don’t know where
don’t know when
but I know we’ll meet again
some sunny day.
God bedring! Vær bare glad du ikke er på sosialen…
Tvi-tvi! God bedring!
🙂
Plutseleg og vips tilbake, veit du. Håper du har det fint om ein månad, og endå finare om to. Då skal me nemleg feste og more oss!
Ikke gru til fødseldagen, – vi sender deg tonnevis med varme gode tanker, hilsener og alt du ønsker deg.
Våren kan være skummel, – bare be den stikke av!
Utrolig vakkert og ærlig skrevet.. Og beundringsverdig selvinnsikt. Ta godt vare på deg selv.
Ta vare på deg selv, – og som nevnt ovenfor: husk å drikke te 🙂
Vi mennesker er ubetydlige og små, det må vi bare godta. Og livet er på sitt beste nå det butter i mot, for vi klarer lite og forstår mindre og takk gud for det.
Når verden faller sammen, så må man gjøre nettopp det. Og selv om det kan være kjipt, så må man rygge ut av avtaler og avlyse stuff.
Bare slik det er å være just a little bit special. ^^
Takk for at du deler og setter gode ord på!!!
Er dette feil tid å si at jeg ser på deg som en litt spesiell storestøster? Du lærer meg stadig nye greier, og du har inspirert meg til det ene og det andre.
Vet ikke hva jeg skal si, men.. God bedring? Eller noe sånt, håper det går bra med deg hvertfall. Vi bryr oss om deg. ^_^
eg tykkjer du er tøff, og dessutan flink, som klarar å lage rommet til å la kjenslene berre rase ut i og utspele seg. stå på, og takk for at du delar! det er inspirerande og godt å lese.
Velkommen tilbake 😀
Åh Lille, det skal ikke være lett og det kommer som det kommer.
Husk å drikke te!
Så bra at du klarer å avlyse & si nei til ting når det er det rette! Det greier ikke jeg, og så blir jeg bare psykere.
Tvi-tvi, det går over denne gangen også, vettu.
Take care 🙂
Jeg lærer så mye av å lese det du skriver. Og jeg blir ofte forferdelig rørt og ute av meg. Og ganske glad. Det tror jeg er fordi du klarer å snakke så sant. At du ikke gjemmer deg.
Det som har skremt meg mest i mitt liv, er alle de som gjemmer seg når de snakker til meg og når jeg gjemmer meg sjøl.
Riktig lykke til. Hund, farveblyanter, Mr. Jackson. Det høres betryggende og godt ut!
Ein stor klem frå meg, og takk for at du tek vare på deg sjølv, for då er eg sikker på at du – som du sjølv seier – plutseleg er tilbake.
God bedring fra alle oss i nettverden!
Vi heier på å ta hensyn til det! ♥
Ta vare på deg selv! (:
Fint(?) å lese om andre som sliter med lignende problemer som meg, men har komplett andre innfallsvinkler til hvordan å komme seg ut av det.
Når nedturene kommer, enten de er små eller store, så tar jeg aldri å lar meg selv bli helt stille. I alle fall ikke for mer enn en dag. For dess mer stille jeg blir, dess dypere synker jeg ned i hullet. Og det farligste av alt, for meg, er å “sovne” mens jeg er der nede. Da kommer jeg ikke ut på en lang stund.
Det jeg alltid prøver å tvinge meg selv i gang igjen. Tvinge meg selv til å tegne, selv om jeg ikke nødvendigvis tegner på de tingene som gir meg penger. Tvinge meg selv til å trene, selv om jeg ikke greier å trene like hardt eller ofte. Tvinge meg selv ut, selv om den friske luften bare stinker av saudrit og alle fjes jeg ser er fulle av hat, eller det som verre er: Glede jeg føler. Tvinge meg selv til å spise, enn om maten ikke smaker godt lenger. Og ikke minst tvinge meg selv til å gjøre mine forpliktelser til ditt og datt(Når jeg hadde slike, noe jeg ikke har her på Kreta), selvom jeg vet at jeg kommer til å gjøre en dårlig profil med falsk smil og sarkatistiske vitser, og at jeg kommer til å hate meg selv enda mer etterpå.
Enkelt og greit er taktikken min å stange hodet mitt mot veggen til veggen raser. Noe som i større og større grad fungerer nå som jeg har fått fokuset mitt på mat, trening, sollys, og frisk luft.
Men det er forskjellig fra person til person, og det er sikkert også annerledes når du har noen som kan hjelpe ta vare på deg i perioder.
Løpemetaforet ditt er forresten ikke veldig langt fra hvordan jeg valgte å beskrive mitt seneste fall, her:
http://www.comicspace.com/denungeherrholm/uploaded/24460/1235598305_SzPae_OFyT.jpg?1235598305
Men allerede nå, kort tid etter, er det blitt langt lysere enn det var nede i hulen.
Så lykke til, føl deg bedre, blabla, yada-yada, osv.
Kjære virre…
jeg er så rørt og imponert over hvordan du tar kontroll og forsøker å bli klok på dette bipolare monsteret.
Vi er noen som har forsøkt å leve sammen mennesker som har manglet denne nysgjerrigheten og respekten for bipolaritet – og som har måttet leve med de (alltid) etterfølgende katastrofe(r).
Jeg tror helt og holdent at din strategi er riktig og klok. Det vakreste er å lese hvordan du våger å legge livet i hendene på Mr. Jackson, legen, sykehuset – når du har behov for det. Og stoler på at de vil deg vel.
Lykke til med livet, virre. Og hils Mr. Jackson å si at heller ikke han er alene.
God bedring!
Jeg blir saa imponert naar du gjoer saanne ting! For det er akkurat det jeg maa laere ogsaa.
Forresten har jeg sagt tja til aa snakke om menskopper. Haaper det blir flere enn bare meg. Krysser fingra!