Om å falle ned og ta hensyn til det

29 thoughts on “Om å falle ned og ta hensyn til det”

  1. Jeg blir saa imponert naar du gjoer saanne ting! For det er akkurat det jeg maa laere ogsaa.

    Forresten har jeg sagt tja til aa snakke om menskopper. Haaper det blir flere enn bare meg. Krysser fingra!

  2. Kjære virre…
    jeg er så rørt og imponert over hvordan du tar kontroll og forsøker å bli klok på dette bipolare monsteret.

    Vi er noen som har forsøkt å leve sammen mennesker som har manglet denne nysgjerrigheten og respekten for bipolaritet – og som har måttet leve med de (alltid) etterfølgende katastrofe(r).

    Jeg tror helt og holdent at din strategi er riktig og klok. Det vakreste er å lese hvordan du våger å legge livet i hendene på Mr. Jackson, legen, sykehuset – når du har behov for det. Og stoler på at de vil deg vel.

    Lykke til med livet, virre. Og hils Mr. Jackson å si at heller ikke han er alene.

  3. Fint(?) å lese om andre som sliter med lignende problemer som meg, men har komplett andre innfallsvinkler til hvordan å komme seg ut av det.

    Når nedturene kommer, enten de er små eller store, så tar jeg aldri å lar meg selv bli helt stille. I alle fall ikke for mer enn en dag. For dess mer stille jeg blir, dess dypere synker jeg ned i hullet. Og det farligste av alt, for meg, er å «sovne» mens jeg er der nede. Da kommer jeg ikke ut på en lang stund.

    Det jeg alltid prøver å tvinge meg selv i gang igjen. Tvinge meg selv til å tegne, selv om jeg ikke nødvendigvis tegner på de tingene som gir meg penger. Tvinge meg selv til å trene, selv om jeg ikke greier å trene like hardt eller ofte. Tvinge meg selv ut, selv om den friske luften bare stinker av saudrit og alle fjes jeg ser er fulle av hat, eller det som verre er: Glede jeg føler. Tvinge meg selv til å spise, enn om maten ikke smaker godt lenger. Og ikke minst tvinge meg selv til å gjøre mine forpliktelser til ditt og datt(Når jeg hadde slike, noe jeg ikke har her på Kreta), selvom jeg vet at jeg kommer til å gjøre en dårlig profil med falsk smil og sarkatistiske vitser, og at jeg kommer til å hate meg selv enda mer etterpå.

    Enkelt og greit er taktikken min å stange hodet mitt mot veggen til veggen raser. Noe som i større og større grad fungerer nå som jeg har fått fokuset mitt på mat, trening, sollys, og frisk luft.

    Men det er forskjellig fra person til person, og det er sikkert også annerledes når du har noen som kan hjelpe ta vare på deg i perioder.

    Løpemetaforet ditt er forresten ikke veldig langt fra hvordan jeg valgte å beskrive mitt seneste fall, her:

    http://www.comicspace.com/denungeherrholm/uploaded/24460/1235598305_SzPae_OFyT.jpg?1235598305

    Men allerede nå, kort tid etter, er det blitt langt lysere enn det var nede i hulen.

    Så lykke til, føl deg bedre, blabla, yada-yada, osv.

  4. Ein stor klem frå meg, og takk for at du tek vare på deg sjølv, for då er eg sikker på at du – som du sjølv seier – plutseleg er tilbake.

  5. Jeg lærer så mye av å lese det du skriver. Og jeg blir ofte forferdelig rørt og ute av meg. Og ganske glad. Det tror jeg er fordi du klarer å snakke så sant. At du ikke gjemmer deg.

    Det som har skremt meg mest i mitt liv, er alle de som gjemmer seg når de snakker til meg og når jeg gjemmer meg sjøl.

  6. Så bra at du klarer å avlyse & si nei til ting når det er det rette! Det greier ikke jeg, og så blir jeg bare psykere.
    Tvi-tvi, det går over denne gangen også, vettu.
    Take care 🙂

  7. eg tykkjer du er tøff, og dessutan flink, som klarar å lage rommet til å la kjenslene berre rase ut i og utspele seg. stå på, og takk for at du delar! det er inspirerande og godt å lese.

  8. Er dette feil tid å si at jeg ser på deg som en litt spesiell storestøster? Du lærer meg stadig nye greier, og du har inspirert meg til det ene og det andre.

    Vet ikke hva jeg skal si, men.. God bedring? Eller noe sånt, håper det går bra med deg hvertfall. Vi bryr oss om deg. ^_^

  9. Når verden faller sammen, så må man gjøre nettopp det. Og selv om det kan være kjipt, så må man rygge ut av avtaler og avlyse stuff.
    Bare slik det er å være just a little bit special. ^^

  10. Vi mennesker er ubetydlige og små, det må vi bare godta. Og livet er på sitt beste nå det butter i mot, for vi klarer lite og forstår mindre og takk gud for det.

  11. Ikke gru til fødseldagen, – vi sender deg tonnevis med varme gode tanker, hilsener og alt du ønsker deg.
    Våren kan være skummel, – bare be den stikke av!

  12. Plutseleg og vips tilbake, veit du. Håper du har det fint om ein månad, og endå finare om to. Då skal me nemleg feste og more oss!

  13. Nei…det er ikke så lett alltid. Ta den tiden du trenger og ta vare på både hodet og evt vegger 🙂

  14. Jeg tror det er mange av oss som føler på dette med mars, eller våren. Det er som nyttårsaften. Man gleder seg så mye at man tilslutt blir nervøs og gruer seg.
    Dessuten er hormoner og alt helt dustete. Det er, som du sier, bare la det være sånn, blåse over. Det kommer sikkert neste år også, men man vet da, som nå at det er bare en fase. «Det er bare en fase sa reven, – da han ble flådd».
    Aprops psyke; les innlegget mitt som snart blir trykket i BT-
    http://www.diffuseproduksjoner.com/?p=220

    Ellers: skriv positive ting og tegn med de fineste fargene i esken. det funker som regel.

  15. Du er herved skrevet opp på heltelisten min!
    Slike innlegg som dette er nettopp det jeg trenger, da jeg selv er helt på startstreken i løpet etter mestringsstrategiene.
    En klem til deg fra meg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s