Jeg er en sånn person som gjerne gjør helsepersonell litt nervøse. Du vet.
«Hei, Ida Jackson, jeg skal ta blodprøve, men jeg svimer alltid av og er helt umulig å stikke. Vennligst ta hensyn, ellers kollapser jeg i gangen din og dunker hodet mot knærne til noen på venterommet. Litt flaut for meg, flauere for deg.»
«Hei herr mannlige gynekolog! Ida Jackson her, ren rutinesjekk, jeg vet det, men jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep i ung alder, så vennligst vær forsiktig med det speculumet der. Det kunne hende jeg begynte å hyle høyt eller bet deg i fingeren.»
Jeg starter alle legetimene mine med å fortelle hvor skummelt jeg synes det er å gå til legen, jeg tvinger selv den sureste sykepleier til å holde meg i hånden og snakke med meg hele veien. Jeg tar ansvar for meg selv i helsevesenet – ingen må gjette hva jeg trenger.
Likevel er noen ting skumlere enn andre. Jeg har forberedt meg mentalt på å operere ut visdomstennene siden januar. Psykologen min og jeg har snakket det gjennom flere ganger. Sånn: «Hva gjør en oralkirurg hele dagen?» «Opererer ut tenner» «Hva er oralkirurgen flink til da?» «Operere ut tenner.» «Hva er det skumle du skal gjøre?» «Operere ut en tann.»
Problemet er at jeg er ikke så redd for selve operasjonen. Jeg er ikke redd for smerte. Det gjør vondt, også går det over. Det er konkret, det er relativt forutsigbart. Det jeg er redd for med tannlegebesøk er følelsen av å være fanget med munnen full av durende, sprutende, bråkete instrumenter jeg ikke har kontroll på.
Det er en invasjon i kjeften, en voldelig intervensjon til mitt eget beste, det er blandingen av følelsesløst kjøtt og kalkdannelser som blir hamret og kuttet i mens jeg ikke har noe annet å fokusere på.
Jeg er redd for tannlegeskrekken min, ikke for det tannlegen gjør. Jeg er redd for kvelningsfornemmelsene, pustebesværet og brekningsrefleksen min, spesielt når det kombineres med at munnen er full av skarpe gjenstander.
Og likevel. Jeg har gått mange runder med meg selv. Får jeg angst, så får jeg angst. Får jeg ikke puste, så får jeg ikke puste. Jeg vet hvordan jeg takler angstanfall. Jeg vet hvordan jeg forebygger. Jeg vet hvordan jeg redder meg ut av bob-banen av panikk det hender jeg sklir utti.
Problemet mitt var at det var ett utfall av tannlegeskrekken min jeg ikke hadde tatt med i planen: At oralkirurgen skulle bli sur og irritert da jeg begynte å gråte og hyperventilere og forklare meg kort og snurt at «Du vet? Vi har bare en halvtime. Det er folk bak deg i køen. Hvis du skal være sånn, får du heller komme tilbake en annen gang.»
Vips, så stod jeg på venterommet med bedøvelse nok i munnen til å lamme halve fjeset og lange maskarabekker på begge kinn.
Første gang svigermor ringte oralkirurgen for å snakke om tannlegeskrekken min var i januar. Siste gang var for en uke siden. Det første jeg sa i resepsjonen var at jeg var redd for dette. Det siste jeg sa til tannlegen før hun kjørte bedøvelsessprøyta inn i ganen min var at jeg var redd for dette. Den dumme angsten var visst i veien likevel.
Jeg burde sikkert sagt noe snappy. At det hjelper ikke å be folk som er midt i et seriøst angstanfall ta seg sammen. Det er litt som å be den spysjuke venninnen din om å svelge det ned og vente til dere finner en do. Jeg vet det er irrasjonelt, men jeg kan ikke skru det av når det kommer. Jeg trenger fem minutter ekstra til å komme meg.
De fem minuttene hadde de ikke tid til.
Nå sitter jeg hjemme med munnen nummen av bedøvelse og visdomstennene intakt og tenker at: «Wow. Jeg er faktisk for gal for tannlegen.»
Jeg burde lage meg en t-skjorte.
Ida Jackson 
23 svar til “Virrvarr: For gal for tannlegen”
TFT (tankefelt-terapi) hjalp ikke meg noenting desverre.
Vival er bedre, det tar toppen av panikken, men det holder ikke med EN på 5 mg, bedre å hive innpå 3-4 stk. Da blir det ihvertfall sånn passe greit:) Lykke til:)
Hei og stakkars deg.
Jeg føler mye av det samme som deg. Til folks store forundring har jeg legeskrekk, spryøteskrekk og gynekologskrekk, men ikke tannlegeskrekk. Jeg begynner så og si nesten alltid å gråte når jeg er hos legen, for ikke å snakke om når noen skal kjøre en nål inn i armen min og sprøyte inn noe rar væske.
Det værste jeg vet er helsepersonell som absolutt har null tolmodighet eller kompetanse til å roe meg ned. Det kommer nok av at jeg har opplevd noen få sykepleiere som har holdt meg fast og satt vaksiner, løyet til meg om at noe som gjør vondt ikke skal gjøre vondt og rett og slett vært fullstendig drittkjerringer mot pasienten sin.
Mamma er nok den som er mest oppgitt over meg, hun er hjelpepleier selv og skjønner ikke noen ting om hvorfor jeg føler hva jeg føler om sprøyter og gynekologer. «Det er til ditt eget beste. Det skal hjelpe deg» Men neida, jeg hulker i vei uansett. Nå har jeg gått i to måneder og prøvd å mote meg opp til å operere ut to visdomstenner før de vokser ut. Men jeg klarer det ikke. Jeg er rett og slett livredd for å få satt sprøyter i munnen og for å måtte opereres. Jeg har aldri opplevd noe av dette før og er rett og slett redd for å få tannlegeskrekk i tillegg til alle de andre «redslene» jeg har. Nå er jeg på jakt etter en tannkirurg som kan gi meg narkose eller lystgass. Jeg vil i hvertfall bli slått helt ut, så jeg ikke merker eller husker noen ting av sprøytesettingen og lignende.
Lykke til med dine fobier. Håper det går bedre med deg.
Hvis du ønsker en god oversikt over landets tannleger og tannlegekontorer så anbefaler jeg siden Tannlege guiden
Hei
kjære deg,–en føler seg så innmari hjelpesløs!
Ja vi er enig han var SLEM tannlegen din..
Jeg har det likedan,–nesten..
Et tips,–har du forsøkt noe som heter
tankefelt terapi?
Tror det er veldig effektivt,–søk på nettet og les —-og siden–kost på deg en time og prøv.
Klem og styrketanker fra «en i den samme berømte båten»
[…] at jeg ble erklært for gal for den vanlige oralkirurgen, hjalp Internet (her representert ved Iversen) meg å finne en ny og bedre en med spesialkompetanse […]
Ha ha, ikke for å være ufølsom, men det der høres akkurat ut som det samme som skjedde med meg 😉 Hvis du finner noen som faktisk får deg gjennom operasjonen vil jeg svært gjerne vite hvem det er, for jeg kjenner panikken gli over meg bare jeg pirker forsiktig borti tanken på å våge meg tilbake.
Litt kjekt å vite at jeg ikke er den eneste som er totalt disfunksjonell som tannlegepasient, kjekt for meg, men kjipt for deg, stakkars lille, det skal faen meg ikke være lett.
Ps, greide å dra meg til min første gynokologtime ever i forrige uke. Det gikk overraskende bra.
Du har min sympati til enden av jordkloden. Jeg vet nøyaktig hvordan du har det – og det er mildt sagt helt jævlig.
Jeg gikk en del til tannlegen i min ungdom (alt for mange hull), og til en viss grad dempet det skrekken min. Men nå for en stund tilbake fikk jeg eitrandes vondt i visdomstennene mine, og dro til tannlegen. Hun kikket over tennene og dro frem utstyret mens hun gaulte «ja, det er vel like godt å ta’n med en gang». Jeg dro meg ut av kontoret kjappere enn en hamster på syre.
Så oppsøkte jeg en tannlege her i byen som er medlem av NOFOBI og har tatt seg av mange personer med tannlegeskrekk. Faktisk så har de ett system som gjør at de kan merke en journal med «REDD», slik at det dukker opp med store bokstaver på skjermen hver eneste gang du er på besøk.
Foreløpig har jeg kun vært til undersøkelse, men han var veldig flink til å spørre om hva jeg var redd for, hva jeg trodde var grunnen og aller viktigst; hva han måtte sørge for å IKKE gjøre.
Jeg kan mao anbefale å finne en tannlege som virkelig forstår seg på tannlegeskrekk, gjerne en som er medlem av NOFOBI 🙂
Du er for gal for *den* tannlegen. Jeg har en bok, den heter fint at ikke alle er like. Den handler om adopsjon ikke om tannleger. men det er en bra tittel som er verd å huske likevel. App bok jeg lånte bort boken du skrev igår. jeg mistenker jeg må få meg en ny en.
innvasjon i kjeften – haha
*Liker ikke tannlegen din*
At det går an.
Vi trenger deg og andre som vil skrive om sånne opplevelser, så kanskje noen som «kan gjøre noe» får det med seg og kanskje ting blir litt bedre.
hehe, en t-skjorte er kult 🙂
narkose.
eneste svaret på sånne ting for oss med en fortid. tannlege og enhver gynekologi-ting. jeg har hørt folk si at det er å ikke forholde seg til angsten og understreke det som er «skummelt»: jeg mener det er å ta ansvar og vise ovenfor angsten hvem som er sjef. mitt nye motto de siste årene har blitt: «Pick your battles». finn ut hva som er verdt å krige for og kjemp for det. og det er ikke sikkert at tannlege etc er nødvendig å kjempe for å overvinne. derfor: narkose. må man så må man. mer er det ikke å si om det.
en annen ting: fy til den tannmannen! det skal ikke være nødvendig for oss med fortid utenom det vanlige å måtte si fra HVER JÆVLA GANG!!!! det er noe som heter å «lese journal» og bry seg om pasienten.
takk for enda et fornuftig og bra formulert innlegg. ;D
Apropos tvangstankar, eg får personleg-pronomen-angst…
Eg er samd med Avil, eigentleg.
Men eg vil leggja til: Det er svært vanskeleg å koma inn på tannlækjarstudiet. Så vanskeleg at du sannsynlegvis må ofra ganske mykje sosialliv medan du går på vidaregåande. Og studiet er så vidt eg veit såpass hardt at du må ofra litt sosialliv der òg. Folk som skal jobba med menneske, særleg menneske i sårbare situasjonar/posisjonar har ofte godt av å ha hatt eit sosialliv i alderen 16-26…
Der har du en av årsakene til at jeg ikke gaper før narkosen. 😦
Man har vært til tannlege i Norge et langt liv, og til tannlege i Spania og Polen. Det er et hav av forskjell. Det vil si – den beste tannlegen jeg har vært hos i Norge (Per, doktorgrad og spesialist i bedøvelse) var på nivå med det helt jevne de to andre stedene.
Vi har forsøkt å diskutere dette med en tannlege som nå og da underviser norske tannleger. Saken er den, at tannleger i de to landene forholder seg til kroppsspråk. n har tidligere hatt problemer med å puste gjennom nesa, slik at opplevelsen av å bli kvalt er velkjent, om enn av en mye greiere måte enn det du opplever.
Hva sa den gamle norske tannlegen som skal lære opp kommende tannleger?
Jo – an tok fram notatboka si, og noterte: «Husk å understreke hvor viktig det er å spørre pasienten om ubehag, om det gjør vondt.»
Altså, han hadde ikke forstått filla. Hans ikke-norske (vel to land, noen få tannleger) kan å lese kroppsspråket. Om de spør «gjør det vondt?» og får «nei» som svar, glømmer de ikke å forholde seg kroppsspråket.
Forresten, som en av de andre sier, få narkose. Vi har forsøkt begge variasjonene, det er noe helt, helt forskjellig. Man er livredd og sovner, man våkner opp igjen, med følelse av at det ikke har skjedd noe, til tunga kommer bort i stedet der det gjør vondt.
Men det kan jo hende du er for redd til å få narkose også, og da hjelper jo ikke det.
Det du da kan gjøre, er å snakke med fylkestannlegen. Noen der bør vite hvem som har spesialisert seg på tannlegeskrekk.
Lykke til neste gang!
Jeg har fått fine tips om tannleger og tannkirurger som er flinke med tannlegeskrekk takket være dette innlegget idag. Internett er fint.
Seriøst, er det mulig å være så jævlig kjip mot en pasient? 😦
Tror jeg ville vurdert å bytte tannlege jeg. Jeg trodde ALLE tannleger var klar over at det er mange som er redde/får panikk, og at de tar hensyn av nettopp den grunn (enda verre er det i ditt tilfelle; du ga jo faktisk beskjed på forhånd!)
Da jeg var hos tannlegen i høst var det 3.5 år siden sist og jeg var skikkelig nervøs. Jeg visste at det ikke var noen fare for at jeg skulle få et angstfall, men jeg ga likevel beskjed om at «dette synes jeg _ikke_ er gøy, det er lenge siden sist, VÆR SNILL». Og det tok de hensyn til. Jeg kunne ta så mange pauser underveis som jeg ønska, fikk sitte oppreist i stolen og skylle med jevne mellomrom osv.
Tannlegen er jo ikkje drittsekk, like lite som kreftlegane er drittsekkar når du spør om det er håp og dei svarar «nja, det kan jeg ikke si noe om», like lite som snekkaren er drittsekk når han sit og et nistepakken sin på taket ditt og du ikkje har gardiner til do og aldri kjem deg inn for å tisse.
For å forstå angst må ein vite noko om angst. Det er ikkje gitt at snekkarar, kirurgar, tannlegar, bankfolk eller telefonselgarar veit noko særleg om angst.
Heldigvis fins det ganske mange legar og tannlegar som veit ein del om angst. Og heldigvis fins det snekkarar som har vett til å bli ferdige emd matpakka si, sånn at ein får bruke toalettet før ein tisser på golvet i gangen.
Eg har funne fleire fantastiske tannlegar som taklar redsla mi bra, og som forklarar og tek seg god tid og lar meg drifte avstad til min eigen indre, trygge plass i tannlegefobimantrameditasjonen min i stadenfor å spørre meg om ting eg likevel ikkje kan svare på der og då.
Å, stakkars deg! Etter alt det arbeidet du hadde gjort på forhånd.
Det finnes tannleger som spesialiserer seg på folk med tannlegeskrekk, og det høres ut som du kanskje skulle vært hos en av dem? Eller i alle fall hos noen med både tannlegeutdannelse og empati?
Fyttikatta for ein dust. Gå for narkose, einig med Rita.
Fy flate, for et opplegg! Hårreisende…
Men… Kan du ikke få narkose da..? Det er jo folk som får det når de opererer ut visdomstenner, og med så sterk angst kvalifiserer du kanskje til å få det?
For en ufølsom drittsekk. Du har min fulle sympati.
Å frike ut når man får masse merkelige blanke instrumenter inn i munnen som både gjør vondt nok til å få tårer til å trille og i tillegg bråker – innenfra, må da være fullstendig rasjonelt, og i alle fall ikke noe man skal trenge å unnskylde seg for. Jobber man som tannmann bør man jo ta sånt med i beregninga, og bare ta det som en bonus hver gang man ikke blir påspydd/rekker å hoppe unna.
Makan!
Forferdelig lesning. Men likevel fikk jeg en ustoppelig komisk tanke i hodet om at man kunne lage en sang om det, ala I’m too sexy for my boots osv.
I’m too mad for my shirt
I’m too mad for my skirt,
I’m too ooo ooo
mad for my dentist.