Da jeg var liten, var jeg redd for varulver, vampyrer og vannårer. Under huset vårt skulle det visstnok være vannårer på kryss og tvers, og det kom stråling fra dem som gjorde oss syke. Vondt i ryggen? Vannårer. Stive muskler? Vannårer. Alt som er vondt og vanskelig? Vannårer.

Vi flyttet flere senger for å ikke sove på vannårene, en gang fikk vi tips om å motvirke strålene med bergkrystaller. Som sagt, så gjort – krystaller teipet under sengen. Hvordan visste vi at tomta vi bodde på var full av vannårer? Fordi mitt kjære opphav hadde funnet det med ønskekvist.

Vi hadde også funnet brønnen vår med ønskekvisten, og i mange år av oppveksten min stod vannet i springen som beviset for at kvistgjenging fungerte. Greit, vannet inneholdt alt for mye fluor og tungmetaller til at det kunne drikkes, men sånne kvistgreier kunne vel ikke akkurat måle vannkvalitet.

At ønskekvister fant vann var like selvsagt som at ballonger du gned mot håret kunne festes til taket – en av livets fantastiske sannheter. I fjortenårsalderen gikk denne «finne vann med kvist»-leken fra å være noe jeg tok for gitt til å bli noe jeg ville prøve selv.

Jeg spurte ut opphavet om hvordan man skulle gjøre det, og fikk beskjed om å finne en y-formet frisk kvist. Pil skulle visst være det beste. Så skulle man gå rundt med y-kvisten løst i hendene. «Du merker det når kvisten finner vannet! Den rister og vibrerer – den lever sitt eget liv!» Gira tok jeg med meg en kniv og skar meg en fin y-kvist en kveld etter skoletid.

Forventningsfull begynte jeg å skritte rundt i hagen vår med langsomme steg. Snart skulle kvisten rykke til. Snart skulle kvisten rykke til. Snart skulle jeg få kontakt med dette mystiske fenomenet foreldrene mine hadde snakket om. Problemet var at det skjedde ingenting. Bommet jeg på disse berømmelige vannårene jeg alltid hadde vært så redd for?

Vannårer? Halloooo? Desperat labbet jeg bort til brønnen vår. Skulle det være vann et sted, måtte det være i brønnen vår. Jeg pekte pinnen over brønnen og ventet. Nappet det? Rykket det? Dirret det? Nix. Slukøret gikk jeg inn igjen.

Da jeg tok opp resultatet mitt med opphavet, var de svært forståelsesfulle. Jeg måtte skjønne at noen var følsomme ovenfor kvisten og andre var ikke. Jeg var tydeligvis ikke følsom nok. Da kunne jeg ikke finne vann. Videre forklarte opphavet at han ikke ville demonstrere kvistbruken for meg – han var så følsom at han ble syk av å gå med kvist. Strålingen fra vannårene var for sterke.

Retorisk blindgate. Jeg bestemte meg for at opphavet sikkert hadde rett og at det var meg det var noe feil med. Tenk, jeg kunne ikke finne vann en gang.

Letingen min etter alternative kilder til ønskekvistene og de strålende vannårene pinnen skulle finne begynte etter at en kvantemedisiner-Nonijuice-alle har egentlig Candida-dame forsøkte å selge oss et kobberfarvet plastrør til tusenvis av kroner som skulle fjerne strålingen en gang for alle.

Jeg tenkte jeg skulle oppsummere det jeg kom frem til her:

Ønskekvist 101:

Ønskekvister, søkevinkler og tilsvarende har blitt brukt til alt fra å finne malm i fjellet til forsvunnede mennesker, men i senere tid har mange av kvistgjenerne fokuser på vann, jordstråling og «skadelige energier». For å sitere Norsk Kvistgjengerforening:

Det kan dreie seg om forskjellige former for jordstråler, vannårer, aura, kabler i bakken, rør i bakken og lignende. En vil også kunne søke ting som er blitt borte, eksempelvis nøkler, personer i snøskred. Eller en kan søke svar på spørsmål som har et ja eller nei svar. Metoden kan også brukes for å finne kjente energier eller felter, eksempelvis elektromagnetiske felter.

En del kvistgjengere mener at kvisten bare er en indikator for noe intuisjonen din allerede vet. Du har egentlig evnen til å finne hva det skulle være, men kvisten er en hjelper i prosessen. På denne måten er å gå med ønskekvist en form for spådomskunst.

Jordstråling 101:

Det er ikke så lett å skulle opppsummere hva jordstråling egentlig er. Jeg har sittet og lest gjennom artikler om fenonmenet på en drøss ulike sider (de tilbyr seg også gjerne å rense huset ditt for slemme spøkelser eller sikre huset ditt med urteduft til 600 kr timen) og er ikke helt sikker på om jeg har en ensrettet definisjon på fenomenet.

Det stammer fra en tysk bevegelse på 1930-tallet som mente at jorda sendte ut en negativ stråling som ødela immunforsvaret vårt. Hva slags? Om det er elektrisk eller magnetisk varierer litt fra nettsted til nettsted.

En del mener at jordstrålingen er forbundet med vannårer og vannets bevegelse under jordskorpen, men noen mener også at det kommer av magmaens bevegelser. Pussig nok er disse strålene umulige å måle for alle andre enn folk som løper rundt med pinne – de kan ikke fanges opp av noe tradisjonelt måleinstrument. Enda mer pussig er det at stråling fra vann og annen materie under jordoverflaten ikke er overalt.

Vannårene det er snakk om er også en konstruksjon: Noe av det som overrasket meg mest da jeg begynte å lese om vannårer, er at underjordiske elver er svært sjeldne. Det meste grunnvann ligger i lommer og er slett ikke «årer» som strekker seg på kryss og tverst. Geologiske undersøkelser har vist at det finnes vann under rundt 80% av jordoverflaten, så hadde strålingen fra vann under bakken gjort oss syke, ville vi vært i trøbbel.

Ønskekvister fungerer ikke:

Ja, du kan finne vann med ønskekvist. Du kan også finne vann med å grave et tilfeldig sted i hagen din, om du bare graver langt nok. Brønnen i barndomshjemmet mitt er basert på grunnvann de måtte grave 40 meter ned for å finne. Suksess. Det er mye vann i bakken, gitt.

James Randi, mannen som gir en million dollar til dem som kan bevise overnaturlige evner, har testet svært mange kvistgjengere. Faktisk er folk som går med ønskekvist de som er mest sikre på at de skal greie å gjennomføre Randis blindtester på evnene deres. Til nå har testene forløpet som følger:

Første testen har man ti lukkede bokser, hvor av en av dem inneholder det kvisten skal finne, være seg vann eller metall. Da vet både kvistgjengeren og Randi hvilken boks innholdet er i. Kvisten slår alltid ut på riktig boks. Neste test har en anonym tredjeperson plassert innholdet og hverken kvistgjengeren eller Randi vet hvor det er. Da finner ikke kvisten det.

Ingen kvistgjenger har greid å bevege seg forbi denne blindtesten. Resultatene stemmer godt overrens med andre forskningsresultater på ønskekvist og søkevinkler: Du finner det du leter etter der du tror det er, siden det er ubevisste rykninger i underarmsmusklene som får kvisten til å vibrere. Disse små bevegelsene kalles for den idemotoriske effekten.

Når du tror du har svaret, skjer bevegelsen av seg selv uten at du merker det bevisst. Ønskekvisten er ikke et mer presist måleinstrument enn du selv er, og med mindre man leter etter diffuse strålinger som antageligvis ikke er der, eller vann, som bakken er full av, finner man ikke så mye mer enn det man ville funnet ved å lete på slump.

Dette sammenfaller godt med resultatene fra undersøkelser med søkevinkler og ønskekvist på leting etter forsvunnede personer i snøskred: Når man skulle ut og lete etter noe man ikke visste hvor var fra før, var treffraten like dårlig som ved tilfeldighetsprinsippet. Leting med pinne er en god blanding av psyke og slump.

Og da blir strålekonklusjonen?

At det er veldig fint å kunne lete etter stråler som ikke kan måles på annet vis, når pinnen din ikke akkurat er en metalldetekotor.

Jeg vet ikke om det er så mange som er bekymret for jordstråling lenger? Jeg husker hvertfall et slags skille hvor de alternativ medisin-folka vi gikk til sluttet å snakke om stråling fra bakken og begynte å snakke om stråling fra mobiltelefon. Noen erfaringer?