Skeptikerskolen: Ønskekvist, stråling og vannårer

Da jeg var liten, var jeg redd for varulver, vampyrer og vannårer. Under huset vårt skulle det visstnok være vannårer på kryss og tvers, og det kom stråling fra dem som gjorde oss syke. Vondt i ryggen? Vannårer. Stive muskler? Vannårer. Alt som er vondt og vanskelig? Vannårer.

Vi flyttet flere senger for å ikke sove på vannårene, en gang fikk vi tips om å motvirke strålene med bergkrystaller. Som sagt, så gjort – krystaller teipet under sengen. Hvordan visste vi at tomta vi bodde på var full av vannårer? Fordi mitt kjære opphav hadde funnet det med ønskekvist.

Vi hadde også funnet brønnen vår med ønskekvisten, og i mange år av oppveksten min stod vannet i springen som beviset for at kvistgjenging fungerte. Greit, vannet inneholdt alt for mye fluor og tungmetaller til at det kunne drikkes, men sånne kvistgreier kunne vel ikke akkurat måle vannkvalitet.

At ønskekvister fant vann var like selvsagt som at ballonger du gned mot håret kunne festes til taket – en av livets fantastiske sannheter. I fjortenårsalderen gikk denne «finne vann med kvist»-leken fra å være noe jeg tok for gitt til å bli noe jeg ville prøve selv.

Jeg spurte ut opphavet om hvordan man skulle gjøre det, og fikk beskjed om å finne en y-formet frisk kvist. Pil skulle visst være det beste. Så skulle man gå rundt med y-kvisten løst i hendene. «Du merker det når kvisten finner vannet! Den rister og vibrerer – den lever sitt eget liv!» Gira tok jeg med meg en kniv og skar meg en fin y-kvist en kveld etter skoletid.

Forventningsfull begynte jeg å skritte rundt i hagen vår med langsomme steg. Snart skulle kvisten rykke til. Snart skulle kvisten rykke til. Snart skulle jeg få kontakt med dette mystiske fenomenet foreldrene mine hadde snakket om. Problemet var at det skjedde ingenting. Bommet jeg på disse berømmelige vannårene jeg alltid hadde vært så redd for?

Vannårer? Halloooo? Desperat labbet jeg bort til brønnen vår. Skulle det være vann et sted, måtte det være i brønnen vår. Jeg pekte pinnen over brønnen og ventet. Nappet det? Rykket det? Dirret det? Nix. Slukøret gikk jeg inn igjen.

Da jeg tok opp resultatet mitt med opphavet, var de svært forståelsesfulle. Jeg måtte skjønne at noen var følsomme ovenfor kvisten og andre var ikke. Jeg var tydeligvis ikke følsom nok. Da kunne jeg ikke finne vann. Videre forklarte opphavet at han ikke ville demonstrere kvistbruken for meg – han var så følsom at han ble syk av å gå med kvist. Strålingen fra vannårene var for sterke.

Retorisk blindgate. Jeg bestemte meg for at opphavet sikkert hadde rett og at det var meg det var noe feil med. Tenk, jeg kunne ikke finne vann en gang.

Letingen min etter alternative kilder til ønskekvistene og de strålende vannårene pinnen skulle finne begynte etter at en kvantemedisiner-Nonijuice-alle har egentlig Candida-dame forsøkte å selge oss et kobberfarvet plastrør til tusenvis av kroner som skulle fjerne strålingen en gang for alle.

Jeg tenkte jeg skulle oppsummere det jeg kom frem til her:

Ønskekvist 101:

Ønskekvister, søkevinkler og tilsvarende har blitt brukt til alt fra å finne malm i fjellet til forsvunnede mennesker, men i senere tid har mange av kvistgjenerne fokuser på vann, jordstråling og «skadelige energier». For å sitere Norsk Kvistgjengerforening:

Det kan dreie seg om forskjellige former for jordstråler, vannårer, aura, kabler i bakken, rør i bakken og lignende. En vil også kunne søke ting som er blitt borte, eksempelvis nøkler, personer i snøskred. Eller en kan søke svar på spørsmål som har et ja eller nei svar. Metoden kan også brukes for å finne kjente energier eller felter, eksempelvis elektromagnetiske felter.

En del kvistgjengere mener at kvisten bare er en indikator for noe intuisjonen din allerede vet. Du har egentlig evnen til å finne hva det skulle være, men kvisten er en hjelper i prosessen. På denne måten er å gå med ønskekvist en form for spådomskunst.

Jordstråling 101:

Det er ikke så lett å skulle opppsummere hva jordstråling egentlig er. Jeg har sittet og lest gjennom artikler om fenonmenet på en drøss ulike sider (de tilbyr seg også gjerne å rense huset ditt for slemme spøkelser eller sikre huset ditt med urteduft til 600 kr timen) og er ikke helt sikker på om jeg har en ensrettet definisjon på fenomenet.

Det stammer fra en tysk bevegelse på 1930-tallet som mente at jorda sendte ut en negativ stråling som ødela immunforsvaret vårt. Hva slags? Om det er elektrisk eller magnetisk varierer litt fra nettsted til nettsted.

En del mener at jordstrålingen er forbundet med vannårer og vannets bevegelse under jordskorpen, men noen mener også at det kommer av magmaens bevegelser. Pussig nok er disse strålene umulige å måle for alle andre enn folk som løper rundt med pinne – de kan ikke fanges opp av noe tradisjonelt måleinstrument. Enda mer pussig er det at stråling fra vann og annen materie under jordoverflaten ikke er overalt.

Vannårene det er snakk om er også en konstruksjon: Noe av det som overrasket meg mest da jeg begynte å lese om vannårer, er at underjordiske elver er svært sjeldne. Det meste grunnvann ligger i lommer og er slett ikke «årer» som strekker seg på kryss og tverst. Geologiske undersøkelser har vist at det finnes vann under rundt 80% av jordoverflaten, så hadde strålingen fra vann under bakken gjort oss syke, ville vi vært i trøbbel.

Ønskekvister fungerer ikke:

Ja, du kan finne vann med ønskekvist. Du kan også finne vann med å grave et tilfeldig sted i hagen din, om du bare graver langt nok. Brønnen i barndomshjemmet mitt er basert på grunnvann de måtte grave 40 meter ned for å finne. Suksess. Det er mye vann i bakken, gitt.

James Randi, mannen som gir en million dollar til dem som kan bevise overnaturlige evner, har testet svært mange kvistgjengere. Faktisk er folk som går med ønskekvist de som er mest sikre på at de skal greie å gjennomføre Randis blindtester på evnene deres. Til nå har testene forløpet som følger:

Første testen har man ti lukkede bokser, hvor av en av dem inneholder det kvisten skal finne, være seg vann eller metall. Da vet både kvistgjengeren og Randi hvilken boks innholdet er i. Kvisten slår alltid ut på riktig boks. Neste test har en anonym tredjeperson plassert innholdet og hverken kvistgjengeren eller Randi vet hvor det er. Da finner ikke kvisten det.

Ingen kvistgjenger har greid å bevege seg forbi denne blindtesten. Resultatene stemmer godt overrens med andre forskningsresultater på ønskekvist og søkevinkler: Du finner det du leter etter der du tror det er, siden det er ubevisste rykninger i underarmsmusklene som får kvisten til å vibrere. Disse små bevegelsene kalles for den idemotoriske effekten.

Når du tror du har svaret, skjer bevegelsen av seg selv uten at du merker det bevisst. Ønskekvisten er ikke et mer presist måleinstrument enn du selv er, og med mindre man leter etter diffuse strålinger som antageligvis ikke er der, eller vann, som bakken er full av, finner man ikke så mye mer enn det man ville funnet ved å lete på slump.

Dette sammenfaller godt med resultatene fra undersøkelser med søkevinkler og ønskekvist på leting etter forsvunnede personer i snøskred: Når man skulle ut og lete etter noe man ikke visste hvor var fra før, var treffraten like dårlig som ved tilfeldighetsprinsippet. Leting med pinne er en god blanding av psyke og slump.

Og da blir strålekonklusjonen?

At det er veldig fint å kunne lete etter stråler som ikke kan måles på annet vis, når pinnen din ikke akkurat er en metalldetekotor.

Jeg vet ikke om det er så mange som er bekymret for jordstråling lenger? Jeg husker hvertfall et slags skille hvor de alternativ medisin-folka vi gikk til sluttet å snakke om stråling fra bakken og begynte å snakke om stråling fra mobiltelefon. Noen erfaringer?

13 kommentarer om “Skeptikerskolen: Ønskekvist, stråling og vannårer

  1. Åå, jeg kan levende forestille meg forventningen til lille Virrvarr med y-kvisten. Når jeg tenker meg om, var det heller ikke mange som problematiserte dette fenomenet omkring meg da jeg var liten, men så var jeg heller aldri ute i empiriske undersøkelser selv. En slags vedtatt sannhet var det nok likevel. Nesten så jeg skulle ønske jeg hadde gått så langt at jeg hadde fått svaret «noen er bare følsomme nok, og det er det», så kanskje jeg hadde fått i gang hjernevinningene på et tidligere stadium. Men du nevner mobiler helt til slutt. Sidestiller du dette? Jeg tenker at det ihvertfall for meg er totalt ulagisk at vann skulle sende/stråle ut noe som helst av stor betydning, men fra mobilene sendes det visst noe (signaler?) som kan måles i sar-verdier. Som omhyggelig måles og oppgis for hver modell, og som produsentene tar alvorlig sel om kanskje ikke så mange kunder gjør det. Ennå?

  2. Det er nok ikke produsentene som tar disse verdiene så alvorlig, men heller press fra akkurat de samme kretsene som før var redd vannstråler og diverse.

    Ingen seriøs forskning har så langt greid å finne at elektromagnetisk stråling på noe nær disse nivåene er farlige. Enten de kommer fra mobiltelefoner eller høyspentledninger.

    En rekke useriøse forskere, for ikke å snakke om «forskere» finner nå og da noe – som ved kontroll viser seg å ikke stemme.

    Svært sterke elektromagnetisk stråling ser det ut til at kan ha skadeeffekt.

    Tilsvarende eksperiment som det med boksene er gjort med mennesker som hevder at de blir syke av mobiltelefoner (etc.) De er ikke i stand til å identifisere telefoner som er på vs. skrudd av.

  3. Min teori når det gjelder mobiltelefoner og el-allergi er at det er den nye forklaringsmodellen for en rekke diffuse plager som tidligere ble forklart med f.eks jordstråling. Jeg har til gode å se noe reell forskning som viser at mobiltelefoner er farlige å ha i huset.

    Hm, det kunne blitt et eget innlegg, merker jeg.

  4. Interessant post. Det hadde aldri falt meg inn at det eksisterte noko slikt som Norsk Kvistgjengarforening, og eg kjenner at eg nesten får litt dårleg samvit av å bli begeistra over at dei fins.

  5. Hehe, dette kjenner jeg til! Mormor har pinner og steiner under senga si, og den på gjesterommet sitt, fordi det er «vannårer» under huset. Jeg har alltid stusset på dette. Argumentet for at de fins, er at folk, blant andre jeg alltid blir syk av å sove der. Sannelig rart at folk fortsatt blir syke, enda det ligger en sånn krystall under senga nå…

  6. Vannårer, ja. Plagde livet av familien til bestevenninna mi. De la metallplater under sengene.

    Rart ingen av oss prøvde å finne ut hva en «vannåre» egentlig var. Vi visste jo stort sett hvordan jordlagene så ut, og det var ikke noe særlig med bekker nedi der.
    På en måte var det logisk: De greiene der var frakoblet vanlig kunnskap. De var noe annet, en parallell verden.

  7. Men jordstråling finnes da vitterlig! Den er ikke veldig langt unna det i fysikken idealiserte sort legeme med samme temperatur som jordkloden, og befinner seg da i all hovedsak i det infrarøde spekter. Vi bor kort og godt på en stråleovn.
    Ekte fysikk ligger universer unna ønskepinne-det-er-sikkert-noe-der-ute fysikk (og vær så vennlig å hold de skitne labbene deres unna kvantefysikken), men det er et problem at språket de snakker til forveksling kan virke likt.

  8. Utrolig hvor langt mennesker er kommet bort fra naturen, «ønske kvist» å testing, desverre er det slik at flertallet av befolkningen i de nodiske land er full av «blokkeringer» og er langt borte fra sin 6.sans, den er for de fleste helt død på grunn av den nye livsstil.

    Ønsker ikke å ta en debatt, jeg har sett og jeg ser det er nok for meg og mennesker bli bra, mennesker får hjelp i mange ulike sammenhenger. Verden er den samme som for mange tusen år siden men vi mennesker har tuklet det til for oss selv, desverre!

    Norden er den del av verden mennesker er mest fysisk og psykisk syke og vi blir bare mer og mere syke! Hvorfor ? svaret ligger i historien i fortiden vår, desverre er denne viktige delen uinntresann for de aller fleste nye forskere noe vi «smertelig» får føle å kjenne i årene som kommer, desverre!

    1. Beklager å nevne det Harry, men vi i Norden er langt fra de sykeste i verden. Det er nok bare en vrangforestilling alternativmedisinere ønsker å formidle. Se på statistikk fra India, Sør-Amerika, og Sør-Asia så vil du se. Nå er det virkelig på tide at «de alternative» åpner øynene!

  9. Jordstråling:
    Jeg er uenig at dette er tull. Jeg er en person som har brukt søke
    pinner i flere år og har hjulpet mange mennesker til et bedre liv.
    Det finnes f.eks minst 3 forskjellige strålemønstre. Disse viser seg i et mønster som er gitt. et av disse mønstre går på den psykososiale delen i kroppen vår, et mønster som skaper traumer,
    urolige barn og som gjør mye ugang for mange mennesker.
    Ved å sperre for disse årene blir alt så veldig mye roligere og det
    oppstår en svært gunstig situasjon, Dette bekreftes av en nøyaktig
    logg over 120 bygg som jeg har skjermet. Den kan fremvises om ønskelig. Konklusjon: dette er et tema som hjelper svært mange mennesker, det er ikke tull.
    Hilsen Bengt Roer tlf 958 79 828

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.