Psykotiske meg

«Jeg har hvertfall aldri vært psykotisk

Hun er hard i stemmen, hard i ansiktet. Javisst har hun vært innlagt på psykiatrisk. Javisst har hun spist psykofarmaka. Men psykotisk? Aldri. Hun har ikke vært ordentlig gal. Gudskjelov.

«Han er helt. Du vet. Psykotisk

Ordet faller tungt i gulvet. Det er en endelig dom. Det sier alt.

Jeg spiser piller mot «ordentlig» galskap. Du vet. Den galskapen du ser på film og i tegneserier. Sånn Gollumgalskap der du har stemmer i hodet ditt som kommenterer det du gjør. Hallusinasjoner.

Perioder der veggen mellom drøm og våken tilstand viskes ut. På folkemunne er depresjon en følelse. Angst er en følelse. Bipolaritet er følelser. Psykose, derimot. Det er en sinnsykdom.

På den ene siden vil Ola og Kari Nordmann at folk med sånne følelsesproblemer skjerper seg. Deppa? Cheer up, emo kid. Angst? Feiging. På den andre siden er psykotisk = klin kokos. Eller, hvis vi skal tro avisoverskriftene, potensiell morder.

Før jeg fikk medisiner, var jeg blitt veldig flink til å takle de psykotiske symptomene mine når de kom.

«Åkei. Den flekken i taket fikk akkurat ben og begynte å kravle mot meg. Har jeg spist? Har jeg drukket vann? Er det veldig lenge siden jeg sov nå? Er jeg gudsjammerlig gira? Ja på flere punkter. Ok. Prøv å løse de problemene.»

«Hm. Nå kjennes det ut som om munnen og nesen min er full av blod. La oss se i speilet. Ikke noe sår her. Ikke noe sår der. Ikke noe blod. Jeej. Da er det nok hjernen, gitt.»

Mye bedre strategier enn det som jeg pleide å ha tidligere: «Hjelp! Hjelp! Det er monstre her!», eventuelt «Hjelp! Hjelp! Jeg er syk og gal! Omg! Omg! Dette må ingen finne ut!»

Samtidig var det å få medisiner å kunne senke skuldrene, å slippe å konsentrere seg om å kontrollere alt hele tiden. Spesielt fordi tankekjøret som følger med de psykotiske symptomene er mer slitsomme en hallisene. Å ha en evig, blinkende «Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv.»-rulletekst i hodet er en påkjenning.

Nå er det sånn at det står mye om psykotiske mennesker i avisen, gjerne sammen med ord som mord og drap. Psykose blir dermed ikke bare «den ordentlige galskapen», det blir også noe som er forbundet med grove, kriminelle handlinger.

Og joda, mennesker med psykiske problemer begår mord. Samtidig er det ingen nødvendig kausalitet mellom en psykotisk lidelse og det å gå bananas med kniv i nærmeste barnehage.

Søker du på «psykotisk» på google, finner du et par artikler skrevet av lommelegen med venner, samt masse spennende avisoverskrifter. For eksempel:

Så sitter jeg her og knasker den antipsykotiske medisinen min, og tenker at «Jeje, jeg har hvertfall aldri angrepet politiet med sabel. Det er jo noe.»

Jeg opplever ikke avisoverskriftene som stigmatiserende for meg personlig. Jeg vet at det er stor forskjell på en person med et hardt tilfelle av en psykotisk lidelse som er ubehandlet og ikke har noe sted å bo, og en berte med godt nettverk og god oppfølging fra helsevesenet.

Problemet med avisoverskriftene og damen i gatas oppfatning av psykose som «den ordentlige galskapen» er at folk som sliter og har psykotiske symptomer både skammer seg mer, er mer redde for symptomene sine og i større grad kvier seg for å nevne det de sliter med til fastlege og psykolog.

Jeg husker veldig godt første gang psykiateren på sykehuset spurte meg om jeg hørte stemmer. Tankene raste gjennom hodet mitt. «Oi, nei. Skal jeg svare sant på det? Sier jeg dette er jeg avslørt. De har behandlet meg pent til nå, men DU-DUDUDU (sjebnesymfonien), da låser de meg inne for alltid fordi jeg er kokkeliko, en fare for omgivelsene, et håpløst tilfelle, ordentlig gal, nede for telling, over og ut.»

Nå hadde jeg en slags plan om å være veldig ærlig ovenfor psykologene mine, så jeg åpnet meg og fortalte. Og nei, det falt ikke et bur fra taket. Det kom ingen plutselig tvangstrøye frem fra under bordet. Vi snakket om hyppighet, om kvalitet, om situasjoner, om mestring, om medisineringsmuligheter – og først og fremst: Om hva psykotiske symptoner er for noe, egentlig.

Samtidig var det stemmene, hallusinasjonene, de rare idéene, paranoiaen og de pussige fysiske symptomene vi snakket mye om pasient til pasient på sykehuset. «Jeg tør ikke fortelle det, da må jeg sikkert være her bestandig.» «Jeg er mye galere enn du tror.» «Jeg er ikke psykotisk, men det er en usynlig morder her som vil skjære over strupene våre om natten.»

«Jeg er ikke psykotisk, men mamma stakk hull i auraen min og siden har jeg hørt englene synge.» «Det er ingen som vet det, men alle lyder høres ut som om de er inne i hodet mitt etter at jeg ble syk. Jeg kan ikke gå langs bilveien, jeg tror alltid at jeg blir påkjørt hvert øyeblikk.»

Når psykotiske symptomer = skikkelig gal og skikkelig gal = tabloidenes gale sabelmorder, gjør det at psykotiske symptomer er mer skambelagte, mer hemmelige og mer stigmatiserte enn andre psykiske lidelser. Det gjør at det er vanskeligere for folk å søke hjelp, vanskeligere for folk å snakke om og vanskeligere for omgivelsene å ikke dømme.

Sånn. Da har gale damen gjort sin del av normaliseringsprosessen.

25 kommentarer om “Psykotiske meg

  1. Går det an å uttrykke – altså _glede_ over å lese det du skriver?

    Har prøvd å finne noe mer fornuftig å si, men altså glede. Over at dette kan uttrykkes, sies, forklares, vises på den måten. Over at det finnes mennesker som kan kommunisere det slik.

  2. Sabelmorder, ja, – det er heftig. Jeg ser det står i avisen at folk med psykiske lidelser føler seg stigmatisert når man snakker om frekvensen av sabelmord i ulike deler av befolkningen. Pussig, tenker jeg. Statistikk får ikke meg til å tro at Virrvarr eller alle de andre jeg kjenner med psykiske lidelser er potensielle sabelmordere. Man skal ikke undervurdere oss avislesere som ikke er psykisk syke. Vi er ikke helt gale vi heller.

    Ha en fin helg, Virre.

  3. Heisann!
    Du skriver alltid så godt, og dette innlegget er intet unntak.

    Jeg kommenterer ikke mye(dette blir vel min første kommentar her), men jeg titter innom siden daglig. Jeg må bare si at jeg beundrer deg for alt du skriver. Du tar opp viktige ting og er, i mine øyne, modig som tør å snakke(skrive?) høyt om ting mange kanskje kvier seg for.

    Takk for at du skriver 🙂

  4. Jeg leste bare de første avsnittene. Så måtte jeg bare si noe.

    For 10-12 år siden eller noe, havnet jeg som 17 åring på lukket avdeling. Livet mitt var slutt, over og finito. De neste to årene gikk jeg inn og ut av psyk. Men jeg var aldri «skikkelig» gal. Jeg var ikke psykotisk. Bare spiseforstyrret, deprimert, full av angst og en stor dose suicidal.

    En av de første dagene på lukket møtte jeg ei jente. Hun var like gammel som meg. Og psykotisk. Totalt. Helt ute å kjøre. Jeg husker jeg tenkte «stakkar. HUN må være her lenge hun»

    Resultatet?
    Hun var ute etter en uke, medisinert og lykkelig. Rett tilbake på skole og jobb, og jeg så henne aldri mer. Annet enn på byen.

    Og jeg?
    Jeg ble der i nesten to år og er fortsatt spiseforstyrret, smådeppa og rimelig full av angst. Dog ikke suicidal.
    Noen ganger hadde det kanskje vært bedre å være skikkelig gal?

    Man skal iallefall ikke tro at jo verre det er, jo lengre varer det.

  5. «Jeg vet at det er stor forskjell på en person med et hardt tilfelle av schizofren paranoia som er ubehandlet og ikke har noe sted å bo, og en bipolar berte med godt nettverk og god oppfølglig fra helsevesenet.»

    Kjære Virrvarr, den setningen der er (kanskje et lite, men aldeles ikke et ubetydelig) bidrag til å opprettholde stigmaet mot schizofreni – kanskje den mest skambelagte og galskaps-assosierte diagnosene av dem alle. Jeg hadde strengt tatt forventet mer av deg, du er jo så flink til å bryte ned fordommene våre på så mye annet!

    Jaja, du vet jeg heier på deg uansett 🙂

  6. Vil velsi at i psykosen finnes mye angst, omen da får den tanken at det rundt en er ute etter å drepe en så kan det hele ende galt. For det finnes neppe tvil om at faren for å begå draper høyere hos psykotiske personer en de som ikke er det.

    Men dette betyr ikke at en kan eller bør se på gruppen som tidvis opplever psykoser som farlige,til det er det for sjelden de begårdrap heldigvis.

    Og gruppen medalvorlige sykiskesydommersom har slvinnsikt er flinke til å søke adekvat behandling når det kjenner det bærer feil av gårde.

  7. Godt skrevet, Virrvarr. Det er en veldig fin og personlig belysning av kanskje det største problemet psykisk syke står ovenfor i Norge i dag – nemlig medias elsk av tabloide overskrifter, og utflatingen og banaliseringen av det de skriver om.

    Psykotisk != psykotisk, og sannsynligheten for at en manisk-depressiv eller bipolar kis/berte skulle trekke kniv og forsøke å skade andre enn seg selv er ganske mye mindre sannsynlig enn at en med paranoide/schizofrene vrangforestillinger skulle finne på å gjøre tilsvarende.

    Fint at noen forsøker å få opp øynene på alle ignorantene som tror VG er den store profeten.

  8. Kan jeg stå fram her og nå og si: Jeg har vært «skikkelig» gal. Jeg har fått en diagnose som (i følge VG) gjør at jeg er en tikkende bombe, en potensiell drapskvinne, rimelig sikkert en fare for mine omgivelser!

    …men jeg må også få sagt: Jeg har fått skrevet «remisjon» bak diagnosen min. Remisjon betyr tilfriskning, og nå lever jeg uten medisiner og har det ganske okei. Det går nemlig an. Det er nemlig ikke sånn at ALLE med paranoid schizofreni kommer HELT SIKKERT til å drepe en tilfeldig busslast med folk. Jeg har ikke gjort det, og det er flere som meg. 🙂

    (Vi ER ikke schizofrene, vi HAR schizofreni. Forskjell på det. (På samme måte, tante ER ikke migrene, hun HAR migrene.))

  9. Virrvarr, du som har en helt unik måte å beskrive på, burde bli gjesteskribent i tidsskriftene til legene og psykologene. Har de ikke oppdaget bloggen din?

    Du har nok rett i denne todelingen: enten kan man bare ta seg sammen eller så er man gal og farlig. Men selv føler jeg meg plassert i begge. Jeg har ikke vært psykotisk, men folk som har opplevd traumer, beskrives likevel som tikkende bomber.

  10. Tenk, først for et halvt år siden fikk pasientene tilgang til internett på akuttavdelingen der jeg jobber. Gud forby, at psykiatriske pasienter kunne holde seg oppdaterte gjennom internett, eller på enklest mulig vis kunne holde kontakt med venner og familie på dager hvor stemmen ikke bar frem i telefonrøret. For ikke å snakke om alle forestillingene som ville kunne blomstre hos psykotiske pasienter – og for ikke å glemme alt de kunne komme til å utlevere om seg selv (og oss) på Facebook eller andre skumle steder. Tenk om de la ut en sjekkeprofil?!

    En dag i fjor sommer – under nok en ørkesløs diskusjon om pasientene skulle få internetttilgang eller ikke – opplyste jeg (by accident) ledelsen om noe de hadde glemt å være redde for – nemlig blogger. Opplysningen datt ut av meg i god mening og i et forsøk på alminneliggjøre og ufarliggjøre bruk av internett. Ikke overraskende lurte noen sporenstreks på om maskinen kunne sperres for tilgang til «slike sider». (Mon tro om ikke vi som ansatte vel så ofte er med på å oppretteholde stigmaet, til tross for at vi påberoper oss det motsatte…)

    Anyway, Virrvarr – senest i dag viste jeg en pasient bloggen din (med en oppfordring om å starte sin egen når kreftene tilsier det). Etter sin tilmålte halvtime på pcen, kom hun smilende ut å sa: Tusen takk, for at du viste meg bloggen hennes. Nå tør jeg tro på at gjerdene kan rives ned og at det å være pykisk syk ikke utelukker å være oppegående og morsom.

    Takk for at du finnes og for at du viser vei 🙂

  11. jeg tror jeg fjern-adopterer deg jeg….
    sånn i hodet mitt ihvertfall. og det medfører fine ting i pent papir når du har gjort noe bra. og akkurat nå vil jeg bare kjøpe masse sjokolade-kaniner og sende i eske full av glitter med takk for enda et genuint genialt innlegg.
    😀

    dette innlegget var så skummelt for meg å lese at jeg måtte bryte påskeferien og gå en tur på jobb og lese det ferdig mens jeg hadde folk rundt meg.
    min erfaring med psykiatrien er «kun» via min egen angst/depresjon/ptsd, men jeg blir illsint hver eneste gang Dagbladet og VG får inn ordet «psykotisk» og «tidligere psykiatrisk pasient» i forsida eller en ingress. men heldigvis leste jeg en artikkel i en avis (som jeg ikke husker om var VG eller Dagbladet) før helga med en smart mann som tok for seg akkurat dette temaet. og det viktigste han skreiv var at kun 15 prosent av alle drap i Norge er i begått av «eks-innlagte» eller «venteliste-psykotikere». resten av gjerningspersonene er vanlige folk. politfolk, og familie-fedre og andre som aldri har vært innafor en psykiatri-dør. men jeg regner med at «sabel-drap» selger flere aviser enn «helt vanlig pappa amok med øks». og – det er lettere å skylde på helse-Norge og psykiatri-nedleggelser og mangel på sengeplasser, enn å se på samfunnet som helhet og forske på hvorfor helt vanlige folk «plutselig» helt uten videre begår drap.
    ok. det ble langt.
    men jeg hadde behov for å skrive. og da er det ingen som kan sette punktum for meg før jeg er ferdig.

  12. Takk for at du informerer meg om ting jeg ikke ante jeg burde vite noe om. Sånne bloggposter gjør det lett å forklare hvorfor hva blogging er. Du havnet nettopp i RSS samlingen min.

  13. I see dead people… og jeg hører stemmer. Jeg har alltid plapret helt åpent om det, og selv de fjerneste naboer & bekjentskaper er klar over det.
    Det har alltid vært helt greit, og ikke noe jeg har følt noe ubehag over at folk vet om. Ikke har noen vært spesielt redd meg heller.

    Men i løpet av de siste par-tre årene har jo «psykotisk» blitt mer eller mindre synonymt med «farlig». Jeg tror dette er minst like mye forsvarsadvokatenes ansvar som medias. Det er advokatene som på sine klienters vegne velger å spille ut psykosekortet, og jo mer brutal og meningsløs en forbrytelse er, jo større er sjansen for at advokaten finner at dette er den eneste mulige måten å prosedere på.
    Når så VG ringer er det ikke galt av journalisten å referere hva forsvareren har sagt.
    (Men at blekka godt kunne ha valgt å sette ordet «psykotisk» med litt mindre typer på førstesiden hører også med).

    Men okkesom, til sommeren kommer jeg til å fortsette å sprade rundt med «Søt, men psykotisk»-tskjorta mi; jeg lar meg fanden ikke pelle på nesa 🙂

  14. Jeg synes kanskje at noen burde ha sett på om det var noen annet enn akkurat psykosen disse drapsmenneskene har til felles, for det er det jeg sitter og tenker på når media trekker psykose-kortet.

    Det er absolutt ikke bra om folk ikke tør å søke hjelp for dette, fordi de da = farlige/ skikkelige gale.

  15. Med en slik beskrivelse av erfaringer, føles det nesten dumt ut å komme med et lite dikt som mantra (se andre kommentar), men det er godt ment.

    Det er mye som gjør inntrykk på bloggen din! Utrolig viktig at du skriver som du gjør.

    Fortsett med det!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.