Jeg går gjennom facebookforespørslene mine med ujevne mellomrom. Fra tid til annen dukker det opp folk som har lagt meg til som venn, men som jeg ikke aner hvem er. Som regel kan profilene deres og oversikten over felles venner gi meg et hint.
Når du kjenner folk fra Internet, er det ikke alltid lett å skjønne at «Babe82» egentlig heter «Pernille». Løsningen på helt ukjente folk er å sende dem en melding og spørre hvor vi kjenner hverandre fra. Her er et referat fra dagens beste meldingssamtale:
Hehei!
Mellom Ukjent Dame og degIda Jackson
I dag klokken 12:18Jeg har verdens dårligste hukommelse på navn, og halvparten av alle jeg kjenner, kjenner jeg via nick. Hvordan kjenner vi hverandre igjen? (c;
Ukjent Dame
Bekreft venn
I dag klokken 12:29
Rapporter meldingJeg vil ikke bli venner med deg! Du høres arrogant ut, og høres ut som du bør roe deg ned.Skjønner ikke hvorfor du er på facebook!
Ida Jackson
I dag klokken 13:12
Det var du som la meg til som venn.
Jeg tror det gjør deg til den snodige her.
Jeg må innrømme at jeg liker uformelle følgeforhold på Twitter litt bedre. Jeg har en slags idé om at jeg bare legger til folk jeg vet hvem er som venner på Facebook, men det er kanskje gammeldags? Det hender jeg får «Heihei, vi burde bli kjent, nyttig nettverk ftw!»-meldinger på fjasbok, og da sier jeg alltid ja. Hvis noen har tenkt at vi hadde hatt felles nytte av å kjenne hverandre, har vi sikkert det.
Ulempen med å være en erfaren sosiale media-bruker er at du stadig vekk støter på folk som ikke har opparbeidet samme kompetanse om de sosiale spillereglene ennå. Du legger ikke til tilfeldige personer som venner for så å kjefte på dem. Du legger ikke til tilfeldige damer som venner med en beskjed om at «hei, du var pen 🙂 🙂 🙂 » Du sender ikke «ØY, kjenner vi hverandre?»-meldinger til ukjente folk som følger deg på Twitter. Osv. Osv. Masse små regler som ikke er selvsagte.
Mulig vi må lage en «Internet, skikk og bruk». Det må selvfølgelig være en wiki.
Ida Jackson 
14 svar til “Om sosiale medier og sosial kompetanse:”
Visste ikke helt hvor jeg skulle poste dette for å spørre deg om du kan blogge litt mer om facebook. Er man der for å være privat eller er det for å oppdateres på bekjente? Hva om man ikke vil ha noen i vennelisten, er det uhøflig å takke nei? Hva om man legger til noen og senere finner ut at man ikke vil ha dem der, er det uhøflig og slette dem? Hva bruker man egentlig facebook til og hva er lurt å gjøre/ikke gjøre når man er der. Twitter synes jeg har litt enklere spilleregler, for der er man helt offentlig uansett. Facebook blir litt mer vanskelig…
Denne typen manglende sosial kompetanse er da ikke først og fremst knyttet til nettet? Én ting er det at Ukjent Dame gikk i surr med hvem hun kontaktet og hvem som tok kontakt først. (Jojo, det skjer nok fordi mediet er internett og uvant for mange, men det kan vel i og for seg tilgis?) Den veldig dårlige folkeskikken hennes er vel heller de aggressive formuleringene, og det vil jeg påstå gjelder uavhengig om hun hadde surra eller ikke. Jeg tviler på om man ville fått endret denne typen oppførsel med en internettspesifikk Skikk og bruk. Ikke med noen generell Skikk og bruk heller, for det har vi vel allerede (?) og den har altså ikke hjulpet…
Kathleen:
Noe av hovedpoenget med Twitter er at du følger alle du synes skriver noe spennende, ikke alle du kjenner. Jeg har aldri møtt Stephen Fry eller gjort noe annet enn å lese bøker av Neil Gaiman, men jeg følger gjerne med på det han driver med. På den andre siden er det litt over seks hundre folk jeg ikke kjenner som følger med på hva jeg leser.
Hvorfor ikke «ØY, kjenner vi hverandre?» til folk som følger deg på Twitter?
Jeg legger aldri til noen jeg ikke kjenner på Facebook.
Jeg har lenge tenkt at Facebook er for de unge og utadvendte. Og jeg er hverken det ene eller det andre. Allikevel har nå en kamerat lurt meg til å bli «medlem» der. Gudene vet om det er noe for meg… Når man som jeg bor i en småby, er det rart å registrere at folk som såvidt hilser i gata, plutselig fører meg opp som «venn». Men det er forsåvidt ålreit, det. Ennå har ingen ønsket meg som fiende.
Tiram: Noen folk har fiksfakset med Twitteren sin og får den til å sende automatiske meldinger tilbake til folk. Det var nok en sånn du fikk, for jeg har fått akkurat samme melding og andre som likner (skal man bruke automagiske meldinger er det best å inkludere beskjed i meldinga om at den er automatisk).
Sånn ellers må jeg bare innrømme at jeg har gjort og stadig gjør mye rart jeg burde ha skjønt at jeg ikke burde gjøre på nett.
Haha… ja, jeg sender også alltid ut melding og spør hvor jeg kjenner folk fra. Vanligvis kjenner jeg dem ikke, hvis ikke jeg kjenner dem igjen med en gang. Da bare forklarer jeg dem at jeg kun har venner på facebook. Arrogant? Kanskj… men det må være lov. Folk lærer kjørereglene mens de er på veien tror jeg.
Jeg skal gi Dem skikk og bruk, jeg, ditt degenererte vesen!
@tiram: det skjedde meg også!! teit altså
og ja, sånne internettregler er snodig. på facebook legger man til folk man kjenner, mens på myspace er alle de greiene du nenvte helt ok. rart med det.
Haha, Marit, eg veit kven det var.
IK: For øvrig tykkjer eg det ofte har vore hjelpsamt. å kikke på nettvett-OSSar. Om det har dreidd seg om MMORPGar, Usenet, IRC eller forum. Ser ikkje korfor terskelen liksom hevast av å _kunne_, ikkje _måtte_ lesa seg til manérar.
Eg meiner, det må da uansett vitterleg vera vanskelegare å orientere seg om dei samme reglane er uskrivne?
Helt unødvendig med kjøreregler, og da går vi også glipp av den morsomme dialogen du refererer…
Jeg ser poenget ditt 🙂 Men – bør vi ikke tillate å trå feil for de som er nybegynnere? Ikke alle har samme forståelse for data, ikke alle har like mye tid til å bruke foran datamaskinen, noen har kanskje trått over en høy terskel for å bli kjent med den skumle internettverdenen… jeg syns vi skal gi alle en sjanse til å prøve seg! For å sette seg inn i masse uskrevene (eller wiki-) regler gjør kanskje terskelen enda høyere. Da kan vi gå glipp av mange spennende mennesker da!
(men takk for Twitter-posten din, som fikk meg til å prøve Twitter en gang ekstra og dermed få det til).
Jeg opplevde en lignende litt snodig en på Twitter her om dagen. Totalt ukjent fyr la meg til, og etter at jeg hadde vært og kikka og funnet ut at han så jo ut som om han kunne være interessant å følge, la jeg til ham. Ikke lenge etter sendte han meg denne meldinga:
«Thank you for following me! I’ll follow you back if you’re not a bot! Best regards Totalt ukjent fyr»
Eh, hæ?
Skikk og bruk for internett og «hvordan forbedre din SMIQ» hadde sikkert vært bra 🙂