Har du prøvd å google strekkmerker noen gang? Først kommer reklame for tre-fire klinikker for kosmetisk kirurgi. Deretter kommer alle mulige hudpleiefirmaer, forumtråder og nettsider for kjerringråd.
Peel deg. Smør deg. Sol deg. Unngå å sole deg. Aloe vera. E-vitaminer. Omega-3. Bruk mye fuktighetskrem. Fjern dem med laser. Ikke legg på deg. Rull deg i spenol hele svangerskapet.
Langt under all reklamen og hysteriet finner du lommelegen og lommelegens venner hvor en og annen stakkars doktor må svare at «Du, over halvparten av alle gravide damer får magen full av strekkmerker. Du er ikke deformert. Nei, det hjelper ikke å smøre seg med noe. Sprekkene er i lærhuden og kremen vil ikke trenge ned til de blodkarene. Slutt å ergre deg over dem. Husk at de blir mindre synlige over tid.»
I følge en del undersøkelser, vil 80% av alle kvinner få strekkmerker på et eller flere stadier i livet. Strekkmerkene kan ikke forebygges i noe særlig grad. Noen får lett merker. Noen får nesten ikke merker i det hele tatt.
Løsningen på et strekkmerkefritt liv er å ikke forandre kroppsfasong. Som om det kommer til å skje. Pubertet, graviditet, vektøkning, vekttap – det er lite å gjøre med det.
På den måten er strekkmerker et fenomen på linje med fødselsmerker og fregner – noe ufarlig du ikke kan fjerne eller forhindre. Derfor burde det ikke være en så big deal.
Og likevel. Første gang jeg la merke til mønsteret på hoftene og puppene var jeg elleve. Jeg viste merkene til moren min som begynte å sukke og stønne om disse hersens strekkmerkene. Usj og usj. Kunne man ikke fått noe mot dem? Det måtte jo gå an å få dem vekk?
Siden har temaet strekkmerker vært kilde til sytete søsterskap i opp gjennom ungdomskolen og videregående. Alle hadde strekkmerker. Alle skammet seg veldig. Abusurd å føle skyld over å få de sårt etterlengtede puppene og hoftene? Neineinei.
For halvannet år siden fikk jeg nye merker. Spesielt fremtredende var tre-fire striper rett over navlen, et ganske tydelig bevis på at jeg hadde blitt breiere rundt vommen veldig fort. Jeg grublet over dem. Burde jeg ikke skamme meg over merkene?
Problemet er at jeg alltid har hatt sans for synlige blodårer og arr, og den kritthvite huden dekket av blålilla spragler så innmari lekker ut. Naturens egen scarification hadde tegnet på den store, hvite magen min. I mangel på tatoveringer, bestemte jeg meg for at det er en dekorasjon, ikke en skavank. Det var jo ikke som om spraglene kom til å gå sin vei.
Etter å ha omfavnet den nye magepynten, begynte jeg det sosiale eksperimentet: «Strekkmerker? Åja! Jeg har et skikkelig stilig strekkmerke! Vil du se?» Ingen vinner i selskapslivet.
Samtidig har jeg et bevisst pedagogisk poeng ved mageblottingen: Det er for teit å betrakte noe helt naturlig som en skjemmende feil. Strekkmerker er overgangsarr som dukker opp etter at kroppen din har gått igjennom en forandring.
Jeg har bestemt meg for at strekkmerker er sexy. Det er både et estetisk og et politisk standpunkt. Levd liv er hått.
Du har strekkmerker fordi du fikk pupper. Du har strekkmerker fordi du fikk barn. Du har strekkmerker fordi du la på deg. Du har strekkmerker fordi du gikk ned i vekt. Du har strekkmerker fordi du fikk mer muskler. Du har strekkmerker fordi du er i forandring, fordi kroppen ikke er statisk, fordi vi vokser og krymper brått og plutselig.
Så hva skal du si neste gang noen klager over at de har skjemmende tigerstriper? Enkelt. Til orientering og allmenn folkeopplysning: Det er tøft å være tiger. Embrace it, girl.
34 kommentarer til “Om strekkmerker”
“Til orientering og allmenn folkeopplysning: Det er tøft å være tiger. Embrace it, girl.” Brilliant!
Dette var helt fantastisk skrevet! I feel proud!
Spesielt dette:
“Du har strekkmerker fordi du fikk pupper. Du har strekkmerker fordi du fikk barn. Du har strekkmerker fordi du la på deg. Du har strekkmerker fordi du gikk ned i vekt. Du har strekkmerker fordi du fikk mer muskler. Du har strekkmerker fordi du er i forandring, fordi kroppen ikke er statisk, fordi vi vokser og krymper brått og plutselig.
Så hva skal du si neste gang noen klager over at de har skjemmende tigerstriper? Enkelt. Til orientering og allmenn folkeopplysning: Det er tøft å være tiger. Embrace it, girl.”
La ogg juble over strekkmerker!!
Sjekktips: “Bli med hjem og se på strekkmerkene mine….”
Jaaaa! Hurra for en fin post 🙂 Jeg liker tigerstripene jeg har over hoftene – de er veldig lekkert plassert lett på skrå og ser ganske dramatiske ut. Fine er de, nesten med litt sølvskimmer mot sommerbrun hud.
Amen! 🙂
Jeg digger bloggen din. Du får sagt det, altså. Mine nyoppdagede strekkmerker føles bare ti ganger kulere nå enn for fem minutter siden.
jeg har nettopp brukt nesten ti minutter på å google strekkmerker! (som er mye i min verden, tralala). jeg tror ikke jeg har noen strekkmerker? i alle fall ikke sånn de har på google. og hvis jeg har dem i så fall er jeg ikke klar over det, så da bryr det meg jo ingenting. fint, eller hur
Fabelaktig å lese dette. Så oppløftende! Hurra for strekkmerker!
Jeg tror jeg elsker deg litt.
Ja til flere tigerstriper!
Strekkmerker er nesten like kule som cellulitter. Gratis hudpynt som plutselig gjør alt mer spennende er definitivt en god ting. Perfekt, pore- og hårløs photoshophud er omtrent like interessant som et blankt ark.
(Man finner sånne på samtidskunstmuseer, ja, men de fleste tror de er en del av veggen og går fort videre til den interessante fargeklatten ved siden av.)
Noen ganger så vurderer jeg å bli lærer bare så jeg kan lirke inn bloggen din i pensum.
Apropos strekkmerker;
http://www.dagbladet.no/2009/04/10/kultur/film/tekno/fildeling/urospredere/5697185/
Er ikke han der husbonden din en av dem som uttaler seg i starten her?
Leste intervju med deg! Utrolig kult av deg å stå frem å snakke åpent om psykiske lidelser og dine egne opplevelser!
Somme tider føler eg meg som den einaste mannen i bloggerby. Men no blogger eg ikkje eingong, så det er greitt. Poenget var uansett at eg har og strekkmerker, til dei som måtte lure. Både på hoftane etter lengdevekst og på overarmane. Dei forsvinn att. Eller blir svakare eller noko. Så noko for einkvar, anten ein vil ha dei eller ikkje.
Jeg leser, koser meg og synes det er så fint, men klarer ikke legge bort tanken på hvilken anledning som innbyr til å google strekkmerker! Det må finnes en fantastisk verden der ute av ting som venter på å bli googlet. Vi har en jobb å gjøre!
Hipp hurra for deg og denne posten! Du er bare rå. Det er mye bedre å tenke på strekkmerkene som tigerstriper. You go, girl!
Jeg har et barn med en diagnose som kan gi alvorlig forandret utseende. Og da blir strekkmerker, rynker, noen ekstra kilo og hengepupper bagateller. Det er tross alt ingen som snur seg bort eller glaner åpenlyst selv om jeg har noen hvite striper på hoftene. Det er på ingen måte sosialt stigmatiserende. Så hvorfor bry seg? 😉
De fleste menn jeg har hatt nærkontakt med har hatt strekkmerker. Men menns strekkmerker går andre veien. Det er nok mer stas med strekkmerker som kommer av lengdevekst enn strekkmerker som kommer av vektøkning. Jeg har av de siste.
Men jeg har også hatt tre mennesker boende i kroppen (ikke samtidig heldigvis), så jeg tar gjerne noen strekkmerker på kjøpet. Dessuten, som du sier, de blekner over tid.
Men hvis du klarer å skrive et blogginnlegg som får åreknuter til å høres flott ut, så er jeg takknemlig for det…
Da jeg var femten eller deromkring, hadde jeg fått noen ganske lange og rosa strekkmerker over puppene som jeg selvfølgelig var ganske flau over. En dag, da jeg hadde på meg en topp med ganske dyp utringning, beklagde jeg meg overfor en kamerat av meg. Han la hodet på skakke og sa at det i grunn bare så ut som om jeg hadde hatt sex med en litt vill jente. Så da var det greit, og det har det vært siden.
Å Virrvarr, jeg sier som jeg sa i den aller første kommentaren min på denne bloggen, Jeg elsker deg:D Du er altså helt fantastisk. Ah, jeg føler meg bra med meg selv nå. Du er så vis, liksom. Jeg beundrer deg ikke så rent lite, skal du vite^^
Wow! Du fikk meg til å føle meg bedre angående mine (vakre?) blodårer som liker å holde seg oppå huden. Strekkmerker har jeg ikke så mange av, i grunn.
Vil bare si at jeg er helt enig i det du sier, Virrv. Kroppen skal fortelle historien om livet ditt, og jeg ser ikke poenget med å viske ting ut hele veien! Sunniva, du burde ikke skjemmes over noen ting. Det er viktigere å slappe her i verden, livet er for kort til å slanke seg. Late som om man er 14 hele livet, jeg har iallfall bedre ting å gjøre på. Spise Anton Berg mandelegg, f.eks.
jeg har aldri hatt ett eneste strekkmerke i mitt liv. Jeg har vært den eneste, men også den eneste som har ønsket seg dem. Jeg synes det er fint, og ble utrolig glad den første gangen jeg hadde sex med en som hadde dem øverst på låret. Han ble skuffa over sexen, men jeg husker fortsatt hoftene og lårene hans som hadde hvite streker på den svakt solbrune huden.
Og du Sunniva over meg her. Det *er* mer tabu å være feit enn å røyke. Tjukke folk skal man ikke snakke om. (men tynne folk kan man kommentere. “Du er litt tynn… Fysj og fysj, du burde legge på deg…” Like sårende som det motsatte.) Røykere kan man nærmest skjelle ut, men feite folk skal få være i fred. (Samtidig plager røykere andre med uvanen sin. Tjukke folk plager ingen andre.)
Aplaus, Virrvarr!
Skammen for strekkmerker er vel i stor grad knyttet opp til det at man tenker at bare tjukke folk og gravide får strekkmerker. Jeg har alltid vært lubben eller tjukk og har både celulitter og strekkmerker. Strekkmerkene er hvite og små, jeg synes ikke de vises noe. Det samme kan jeg ikke si om celulittene. De lager et spennende appelsinmønster på lårene og rompa mi. Jeg har alltid skammet meg voldsomt over å dem. Jeg skammer meg over å være tjukk. Litt bedre ble det når min evig tynne og slanke venninne sa at hun hadde både celulitter og strekkmerker på puppen. Men jeg skammer meg fortsatt for å være feit. Mye fordi veldig mange mener jeg burde skamme meg for det. (det er helsefarlig vettu) Og jeg vedder på at i alle fall noen av de tynne og slanke som mener jeg burde skamme meg over den feite og usunne rævva mi røyker. Jeg ønsker ikke å gi noen skamfølelse for noe de selv vet at er usunt. Kan de vennligst gi meg samme tjeneste tilbake? (åjada, jeg er klar over at mange røykere føler seg utsatt for det samme, men jeg mener bestemt at det er mer tabu å være tjukk enn å røyke her i Norge. Det føles sånn for meg i alle fall.)
Og jeg som har brukt frykten for strekkmerker som unnskyldning for å slippe å trene og slanke meg. Takk skal du faen meg ha!
Nessie:
Menn får også strekkmerker, men spesielt når de trener styrke. Da er det kult. Alle vektløftere har strekkmerke-pride. Damer skal jo helst ikke bli større…
Har noen på låret men de er plassert slikt at jeg ikke ser dem 😀
Er det bare kvinner som får strekkmerker? Menn da?
Å, du får sagt det du, Virrvarr. Rart at vi vokser opp med at vi skal skamme oss over noe som er helt naturlig. Det er jo, som du sier, heller uvanlig å IKKE ha det.
Herlig tekst, – flotte tanker. Har bare ett skikkelig strekkmerke og det får jeg ikke akkurat vist fram noe særlig – på undersiden av den ene puppen. Går ikke bort, det skal jeg love deg – hatt det i 37 år!
And I am proud!
..på TV igår var en reklame for en ansiktskrem med elastin. Kvinner over 40 skulle visstnok ha mindre elastinproduksjon i huden. Undret meg over hvordan denne elastinen skulle komme inn til de levende hudcellene eller vevet omkring. “Men de sier jo ingenting om at den gjør det” -sa mannen min. Og det var jo igrunnen sant. Sa da lar jeg meg heller fasinere over at man kan bruke så mye penger på å rense opp dette proteinet, elastin, for å putte det i kremen når det bare skal vaskes av igjen..
Kjempe bra sagt, strekkmerker er ikke så udigg som mange skal ha det til, kanskje akkurat det samme om kvinners ideal å være så forbana tynne 🙂 Kjempe bra blogg! 😀
Kudos!
Og du, Virrvarr, tror jeg er by far den kuleste dama jeg veit.
Jeg prøver å adoptere litt av det du sier hver gang jeg blir frustrert over ting som ikke passer helt, hver gang jeg ikke akkurat er superfornøyd med ståa og tilværelsen. For hva er det verste som kan skje, hm?
Strekkmerker – be my guest.
Istemmer! :o)