Jeg kommer ikke til å glemme første gangen jeg skrev om oppholdet mitt på psykiatrisk her på bloggen. Det første brevet fra asylet ble kladdet på papir og tastet inn og publisert av Mr. Jackson. Jeg fikk kommentarfeltet tilbake som utskrift, sammen med epostene.
Noen hadde sendt meg dikt. Noen hadde tegnet meg. Det dukket opp bloggposter med oppmuntrende youtube-filmer. Alle har lest om hvordan internett er fullt av trakassering, kjipe kommentarer og hets. Du har kanskje ikke lest om hvor mye støtte det kan være i nettet.
En ting er å sitte i sykehuspysjamas på lukket avdeling. En annen ting er å sitte i sykehuspysjamas på lukket avdeling og lese søtti lange og korte meldinger om hvor bra du er.
Jeg vet at både Hjorthen og Delirium har hatt tilsvarende opplevelser når ting har vært vanskelig.
Og jeg regner med at en god del av leserne mine også er innom bloggen til Arachne disse dager. Selv har jeg begynt på flere brev og bloggkommentarer som jeg ikke har fått til å publisere.
Det er rart, men jeg vet at om jeg bare hadde lest at Steinar Lem hadde fått kreft i avisen uten å kjenne til Gunn Hild sin blogg først, uten å ha lest Steinar sine gjesteinnlegg der, uten å ha hengt i kommentarfeltet deres, uten å ha fått kommentarer fra dem selv, så ville ikke dette gått like mye inn på meg som det gjør.
Gunn Hild og Steinar flyttet inn i bloggerby i mars 2007, og de er kjære naboer for mange av oss. Da føles det bare snålt å se dem på kjendis.no. De bor jo her, på nettadresse nær meg. Avisen er jo så langt unna. Journalistens formuleringer er mellom oss.
Arachne deler frustrasjoner, observasjoner og følelser via bloggen sin nå, og jeg har en trang til å gjøre et eller annet for henne og mannen.
Hva om dere lesere og jeg laget noe sammen? Internet er jo samligstedet for alt som er fint her i verden. Så jeg tenkte: Hva om alle dere som leser dette innlegget finner frem noe av det fineste dere vet?
Det kan være et bilde. Det kan være en youtube-video. Det kan være et dikt. Det kan være et ord som smaker godt i munnen, en sang som alltid får dere til å smelte på innsiden. Det kan være noe du har laget selv. Det kan være noe som har blitt sagt tusen ganger før.
Det kan være langt. Det kan være kort. Det kan handle om livet. Det kan handle om kjærligheten. Det kan handle om de vonde tingene sagt på en god måte. Det kan handle om stikkelsbær.
Så kan vi samle det her på bloggen som noe ala «Til Arachne og Steinar. Her er mange fine ting, med ønske om alt godt. Titt på det en dag dere har lyst. Hilsen Internet.»
Noen må alltid gå først, så her er tre fine ting fra meg. Det er to snutter fra verdenslitteraturen, samt litt ekte nettkultur. Til sammen utgjør de en poesisandwich med kanel.
Alice Walker
How Poems are Made/A Discredited View
Letting go
In order to hold one
I gradually understand
How poems are made.
There is a place the fear must go.
There is a place the choice must go.
There is a place the loss must go.
The leftover love.
The love that spills out
Of the too full cup
And runs and hides
Its too full self
In shame.
I gradually comprehend
How poems are made.
To the upbeat flight of memories.
The flagged beats of the running
Heart.
I understand how poems are made.
They are the tears
That season the smile.
The stiff-neck laughter
That crowds the throat.
The leftover love.
I know how poems are made.
There is a place the loss must go.
There is a place the gain must go.
The leftover love.
Vil ikke du også ha en kanelmorgen? Dette er en gruppeblogg der folk legger ut bilder av det de spiste til frokost. Ikke raske, kjipe frokoster fra en kiosk på vei til skolen, men fine frokoster med omtanke og alenetid.
Noen spiser boller med Wolverine:
Noen har gylden frokost med vitaminpiller til:
EN VERKLIGHET
(drömd)
Jag tror inte på ett liv efter detta
Jag tror på detta liv
Och nu, när saven slutat stiga och jag har hunnit
Till sensommaren, min årstid, minns jag
Hur ångestfyllt jag förr tyckte syrsorna filade,
Tycker så inte längre.
Det är redan skumt
Och åkervägens smala rödskiftande band
Försvinner in i dungar, löper ut ur dungar:
Om varje vägkrök ett mysterium
Av färgernas och ljusets egenliv
Det är skönt att gå
En gammal gärdsgård är också med
Det är den stund då stenarna tänker som bäst
Det är den stund då denna stora varelse
Andas och doftar. Vilka färger i skymningen!
Trädorna lila, stenar i tankfullt skiftande blått
Och lövskogen så rik på skiftningar
Som vore den sitt eget sus!
Ett gult löv är ännu en dyrbarhet
På ena sidan vägen sädesfält
och på den andra sidan barrskog
och säden gul till röd och i skylarna guldbrun
och den sandröda vägen, jag älskar sådana enkla vägar
bara för gående och för grova fordon efter fromma hästar
Sådana vägar tycks mig lika goda som någon livsfilosofi
Och varje landskap, varje skiftning i landskapet, innehåller alla möjliga landskap
och detta liv innehåller alla möjliga liv:
Syrsornas, lysmaskens, grävlingens – alla tänkbara liv
Och det är detta liv som skall fortsätta, som fortsätter
också högre och högre upp, i andra sfärer
Där pågår just nu detta liv
Som också är kvällsmolnens liv, och stjärnornas, och de befolkade världarnas,
Och de osynligas liv, och de dödas
Ty något annat liv finns inte:
Alla lever de och skall leva
och alla ger av sitt liv åt alla och lånar sitt ljus åt alla
och det är inte ett gott och inte ett ont
Det bara är
Det finns en lyckokänsla som kommer sällan men kommer ändå
Det finns detta vårt fornimmandes vittnesbörd
och detta att vara till.
Flyktigt är allt medvetande
men flyktigt är inte fåfängligt.
Så sluts min bukoliska sång.
Nå er det din tur. Finn tre fine ting. Legg dem ut i kommentarfeltet eller på din egen blogg. Så samler vi alle de fine tingene til slutt. Og ja. Du trenger ikke ha vært borte i bloggen til Arachne før i dag for å være med. Alle kan finne fine ting.
Oppdatering: Jeg fant ut at HvaHunSa og Jakob Arvola har skrevet tekster, også. Stikk innom.
Ida Jackson 
47 svar til “Nærhet på nett: En oppfordring”
[…] Posten kommentaren er postet i handler om det å vise omsorg og nærhet på internett, helt konkret handler den om å lage en liste over fine ting som kan muntre opp i en tøff hverdag. Bakgrunnen for denne listen er denne posten fra Arachne, (bloggen var nede en stund, er oppe nå) som forteller litt av alle de “gode rådene” bloggeren og hennes mann (Steinar Lem) har fått de siste ukene etter at de fortalte at mannen hadde kreft. Les posten og bli sjokkert. […]
http://www.crazyshop.no
bra side :O)
[…] Virrvarrs innsamling av fine ting på nettet som en hilsen til oss – jeg tenker fremdeles på den lille robottassen som ble hjulpet gjennom New […]
[…] om dagen fikk vi her i Bloggerby oppfordring fra Virrvarr om å samle sammen vakre ting sammen. I bloggen sin skriver hun følgende: Gunn Hild og Steinar flyttet inn i bloggerby i mars 2007, og de er kjære naboer for […]
Hei!
Mitt lille bidrag til Steinar og Gunn Hild er en sang som betyr utrolig mye for meg i mitt liv. Den handler om ekte kjærlighet.
Ååååå, takk for at du deler Cinnamon Mornings, hallo, jeg legger meg ofte på kvelden og gleder meg til å spise frokost dagen etter. Eller den frokosten man spiser etter nachspiel, før man legger seg. Jeg elsker frokoster og jeg elsker at det finnes andre i verden som også legger omtanke i måltidene. I dag stekte jeg brokkolig og marinerte kikerter til frokost. ❤
FLott innlegg. Her er mine tanker i denne debatten:
http://rachelslekegrind.blogspot.com/2009/04/blogging-pa-liv-og-dd.html
Html var visst ikke helt OK, så da legger jeg linkene her:
To av de nydeligste filmene jeg vet om:
«The sSecret of NIMH» og «Land Before Time». Begge berører død og sykdom på en vâr måte, og dét kombinert med musikken gjør at jeg gråter ynene mine ut hver gang jeg ser dem. Det kan være godt iblant.
Nr 91
Eg har kje sett ei hei,
kom aldri havet nær,
men veit då korleis lyng ser ut
og kva ei båre er
Eg møtte aldri Gud,
såg aldri Himlens land,
men kjenner vegen likså visst
som med billett i hand
Emily Dickinson
Alt blir bra til sist,I know
Slutt
Døden
Døden er ikke slik:
En knokkelmann som kveler
ditt siste, ville skrik
med heslig hand.
Døden er ikke angst
og ljå og djevlekrav,
ikke måneskygger
rundt ei ribbet grav.
Nei, døden er et fjell
som løfter sin svale snø
over vegen du drar.
Der skal du stå den siste kveld,
og se i skjær av solfalls-eld
hvor vakkert livet var
Hans Børli
Har veldig lyst til å bidra med noen fine ting i en kommentar men har ikke funnet noe fint nok akkurat nå. Men tenkte å lete og forhåpentligvis ha en lenger kommentar med fine ting i på onsdag for dette er et veldig godt initiativ 🙂
Noko av det finaste eg veit er å vere saman med folk eg veit eg kan vere trygg på.
Dette har Haldis Moren Vesaas skrive så vakkert om:
Ord over grind
Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
Nydelig tiltak, Virrvarr!
Mitt bidrag er denne videoen om kiwien som følger sitt livs største ønske:
[…] går satte Virrvarr igang en innsamling til inntekt for Steinar Lem og hans kjære – en innsamling av gode opplevelser, […]
Hvis noen kan synge første vers av denne fantastiske sangen i dypeste mening må det være Steinar Lem. Den er kanskje en klisje blitt, men finnes det en bedre beskrivelse av et forsøk på å leve et helt liv?
Like a bird on the wire,
Like a drunk in a midnight choir
I have tried in my way to be free.
Like a worm on a hook,
Like a knight from some old fashioned book
I have saved all my ribbons for thee.
If i, if I have been unkind,
I hope that you can just let it go by.
If i, if I have been untrue
I hope you know it was never to you.
Like a baby, stillborn,
Like a beast with his horn
I have torn everyone who reached out for me.
But I swear by this song
And by all that I have done wrong
I will make it all up to thee.
I saw a beggar leaning on his wooden crutch,
He said to me, you must not ask for so much.
And a pretty woman leaning in her darkened door,
She cried to me, hey, why not ask for more?
Oh like a bird on the wire,
Like a drunk in a midnight choirhave tried in my way to be free.
André Bjerke: Berceuse
Sov, sov lille mann
Livet er en drøm.
Over mørke morildvann
Seiler du mot nattens land…
Alle er alene.
Bølger nynner mot din båt:
Livet er en drøm.
Dyp er sjøen, salt og våt…
… som av mange øynes gråt…
… Alle er alene.
Natten er så lang, så lang.
Livet er en drøm.
Synk i søvnens myke fang-
Drøm at det blir dag en gang
Alle er alene.
Bare synke, synke ned!
Livet er en drøm.
Der i søvnens sjø et sted
Vil vår uro finne fred.
Alle er alene.
Ensomt suser vår planet-
Livet er en drøm.
Intet vet vi, det vi vet
Er at alt er ensomhet.
… Alle er alene.
Lev, lev lille gutt.
Livet er en drøm.
Før du aner er det slutt,
Snart er alle broer brutt.
Alle er alene.
Drøm, drøm lille vår
Livet er en drøm.
Hvor vi kommer fra, hvor vi går-
Er det ingen som forstår.
Alle er alene.
Gro, gro lille frø
Livet er en drøm.
Mørket mumler om vår Ö:
Kanskje skal vi aldri dø?
Alle er alene.
For meg (født 1970), som var ungdom og skråsikker og politisk og miljøaktivist frå omlag midten av åttitalet, er Steinar Lem ikkje eit vanleg menneske. Eg ser på bilder at han har tenner og hår og skjorte på, men inne i hjarta mitt veit eg at han svever to millimeter over stolen han sit på, at han er laga av ein slags nektar, og at han søv i månekvelven og har einslags supermanndrakt under skjorta.
Arachne, derimot, er eit heilt normalt nettmenneske av kjøt og blod, slik folk må vere for å skrive slik ho gjer, og vere tilstades i nettlivene våre med heilt ordentlege fingrar på tastaturet.
I mitt liv er det slik at kreft råker dei eg elskar og dei eg har nær.
Og her og no innser eg at Steinar ikkje er laga av gudesubstans og at han ikkje søv på månen, men at han er ein som er elska og nær.
Eg trur moglegvis framleis litt på at han har supermanndrakt under skjorta. Men under der igjen har han ein kropp som har fått kreft.
Og kreft er dødens lengste finger, den pirkar langt inn i sjelene og cellene til alle oss som lever, og minner oss om at me alle skal døy, at me alle er laga av levande materiale som er av ein slik art at det skal og vil halde opp med å leve.
Når ein kjenner den isande fingeren pirke ein inn i hjarta, veit ein at ein må leve mens ein er her. At kvar dag i eins eige liv, kvar dag i den sjuke sitt liv, er ein dag i live.
Me skal alle døy. Men før me døyr skal me leve.
Arachne og Steinar lever, begge to. Ein dag skal dei døy. Eg lever. Ein dag skal eg døy.
Dette er mi trøyst, i ei tid der to av mine næraste vener lever gjennom kreftbehandling:
Me skal døy, men enn så lenge lever me.
http://bustersnotater.blogspot.com/2009/04/notater.html
En av de vakreste (og tristeste) bloggene jeg vet om, er bloggen til den australske fotografen Sheye Rosemeyer. For to år siden mistet hun datteren sin Ava i en ulykke. Bloggen ble startet før ulykken og beskrev et lykkelig familieliv. Så forandret alt seg og hun har brukt bloggen som en stor bearbeidelse av sorgen. Hun skriver vakkert, tar nydelige bilder og mye av innholdet er med på å gjøre mitt liv bittelitt bedre.
En av de fineste postene er skrevet i januar 2009, nesten to år etter ulykken. Da føler Sheye Rosemeyer pur glede for første gang etter at Ava døde. I et lite øyeblikk er hun bare glad. Posten gir håp. Den viser at uansett hvor tragisk og trist og vanskelig livet kan være, ja, så kan man føle glede igjen.
http://sheyerosemeyerphotography.com/blog/2009/01/pure-joy/
….Evt. Inntil. Ehem. Det er tidlig på morgenen.
Noen ganger tenker jeg at jeg gleder meg til Internett bare faller sammen og dør. Noen ganger angrer jeg på det, som da jeg leste dette inlegget. Internett er et samlingssted for alt som er fint:)
Derfor skal jeg også komme med et bidrag. I form av et ord. Jeg syns det er fint. Jeg syns det er finest.
Intill.
for et fint tiltak!
for meg er søte dyr grunn nok til å stå opp om morgenen, så en sovende andunge som snorker / lage søte lyder gjør meg helt gele i beina:
teksten til red hot chili peppers – tear synes jeg er noe av det fineste som finnes
This is my time
This is my tear
I can see clearly now
That this is not a place
For playing solitaire
Tell me where you want me
This is my time
This is my tear
Comin on strong
Baudelaire
Seems to me like
All the world gets high
When you take a dare
Let it rise before you
This is my time
All in all im
Loving every rise and fall
The sun will make and I will take
Breath to be sure of this
In the end
All will be forgiven when
Surrender rises high and i
Gave what I came to give
Say it now because you never know
Devil may cry devil may care
Distillers got a scream
And now I know just why
When shes movin air
Can you feel the voltage
This is my time
California skies
Got room to spare
This is my time
Take it outside
Take it out there
Seems to me like
All the world gets high
When you take a dare
In the final moment
This is my time
og mer søte dyr, link til bilder av verdens søteste kattunge, cirka:
http://mfrost.typepad.com/cute_overload/2008/04/ladies-and-gent.html
Jeg satt akkurat med et ferdig skrevet blogginnlegg, klar for å trykke på publish da jeg tenkte «dette er jo altfor personlig!» Så kom jeg på deg og trykket likevel. Det er så fint at noen er så tøffe, for da blir vi litt tøffere vi andre også.
Edna St. Vincent-Millay:
Elegy Before Death
There will be rose and rhododendron
When you are dead and under ground;
Still will be heard from white syringas
Heavy with bees, a sunny sound;
Still will the tamaracks be raining
After the rain has ceased, and still
Will there be robins in the stubble,
Brown sheep upon the warm green hill.
Spring will not ail nor autumn falter;
Nothing will know that you are gone,
Saving alone some sullen plough-land
None but yourself sets foot upon;
Saving the may-weed and the pig-weed
Nothing will know that you are dead,—
These, and perhaps a useless wagon
Standing beside some tumbled shed.
Oh, there will pass with your great passing
Little of beauty not your own,—
Only the light from common water,
Only the grace from simple stone!
Jeg senker virkelig skuldrene og setter mer pris på verden rundt meg hvergang jeg ser denne:
http://www.ted.com/index.php/talks/matthieu_ricard_on_the_habits_of_happiness.html
Mitt bidrag er en enkel musikkvideo, bare den lille spurven og et piano med «Je ne regrette rien»: http://www.youtube.com/watch?v=8YGXsw3XK9I
Og diktet: En strofe fra Jens Bjørneboe:
«Hør hvor det lyves i bøker og blader,
hør hvor det knitrer av løgn i papir!
Løgnen skal såes i spalter og rader,
dét er et jordbruk som lønner og gir!
Løgnen skal vokse seg fruktbar og frodig
over en verden som skjelver av skrekk.
Herre min Gud, hvor papir er tålmodig
– under sin skjendsel av sverte og blekk!»
Så vakkert å se alle tilbakemeldingene.
[…] med dette innlegget. Steinar Lem har kreft. Bloggeren Virrvarr, aka Ida Jackson, har satt igang et fint tiltak til støtte for Steinar Lem og kona Gunn Hild. Jeg siterer det Ida skriver på bloggen sin: Hva om […]
Fint tiltak- Virrvarr
I surrender all
Slutt
Veldig fint tiltak. Jeg legger ut litt på snever.net senere med trackback hit.
Et diktpotupurri på svensk.
Jag vet att du är värd någonting
Dom skulle vilja vara som oss
Nu vill jag bli kysst
sa Cecilia Lind.
Visst känns det som att kärleken väntar
Kan du få mina armar på plats? Du orkar ta dig igenom det här
Du räcker till, så var den du är.
STÅ DÄR VID DIN DÖRR KÄR SOM ALDRIG FÖRR
Brinn hjärtat brinn
Du vet du kan förändra allting,
och vi satt på gräset
Som växte i takt med himlen,
Nu vill jag bli kysst
sa Cecilia Lind,
Och du är som jag när du dansar
Har aldrig träffat nån som du.
Kent, H. Hellstrøm, Vreeswijk.
Noe av det beste jeg vet er å lese om vonde ting formidlet med skjønnhet.
En bok som er kjent for de fleste, er Göran Tunströms «Juleoratoriet»:
«Magisk-realistisk roman fra 1983 med handling som kretser rundt to generasjoners oppføringer av Bachs juleoratorium i tidsrommet 1930 – 1982. Kvinnen Solveig dør før hun rekker å framføre verket, mens barnebarnet Victor bringer slekten til seier når han dirigerer «Juleoratoriet» med kor og orkester i Sunne kirke.» (Dagbladet 06.12.98)
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=9179530931&r=1
En annen bok jeg har funnet trøst i, er den franske psykologen Marie de Hennezels «Døden nær». Hun jobbet på et sykehus for døende i Paris.
«Selv om også de Hennezel snakker om hvordan livsfylde kan fjerne litt av angsten før døden, er det avgjørende likevel at døden ikke trenger være ensom: Hun understreker gang på gang hvor viktig det er for den døende (som i aller høyeste grad er en levende) med menneskelighet, samhold, forening med andre i møtet med døden.» (Bergens Tidende 29.03.97)
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=92570&rom=MP
Og når jeg er deprimert, kan jeg finne trøst i å se på vakre bilder på bloggen Moseplassen:
http://moseplassen.blogspot.com
Forresten: Her er intervju med en ung forfatter Steinar Lem i 1974: http://tinyurl.com/crohd8
Dette diktet er noe av det fineste jeg veit (og av en lokal dikter attpåtil):
Eventyr til Ellen
av Herman Wildenvey
Du kjære lille pike, som ligger og skal dø,
la meg dikte deg et eventyr, – det siste.
Du skal snart få seile, seile på en stor og ukjent sjø.
Og din båt skal bli din blomsterhvite kiste.
Og så lander du langt henne under himlens palmekyst,
hvor den minste vekst er skjønn som hele verden.
Og en vogn av diamanter kommer rullende så tyst
og henter deg til gullgateferden.
Og himlens hester traver med din dyre lille vogn,
og gull og stener gnistrer under perleportens bue.
Og du tror det er en kirke i St. Peters eget sogn,
når du skuer himlens fattigste og allerminste stue.
Og himlens himmel bølger som et silkehav omkring,
og nye stjerner leker snedriv gjennom kvelden.
Og blomsterskoger suser. Og små englers palmesving
vifter duft til dine sanser, kjære Ellen!
Og mot silkehavet seiler du i båt av blomstertre.
Ballongene går rutefast på himmelhimlens leder –
Men jorden vil du aldri, nei aldri mere se,
når den blinker som en stjernelill så syndig langt fra eder.
Tenk deroppe, lille pike, skal du også møte Gud
og leke gjemsel i hans store kjoles folder.
Og en yndig liten palmegren, som nu idag sprang ut,
du så glad i dine englehender holder –
Og i himlen, hist i himlen skal din barndom aldri dø,
og eventyret der, det blir ingen gang det siste.
Men det ene, du kan huske fra ditt jordlivs lille sjø,
er vel angsten for den blomsterhvite kiste –
Og denne musikkvideoen av Bright Eyes får meg til å smile:
Til slutt vil jeg dele denne lille stripa:
http://rimfrost.deviantart.com/art/Comic-Sweden-and-Norway-114323398
Dette må jeg bli med på.
http://www.myspace.com/mortenhp låten «how could it be wrong» en gripende låt av en mannlig utgave av Tracy Chapman. Morten Holm har kommet seg ut av mange års sengeliggende sykdom, opp på beina og lager nå fantastisk musikk.
Et dikt jeg aldri glemmer fikk jeg skrevet på russefrakken min for 15 år siden, det var en av byens «orginaler» som diktet det. Fikk vite noen år etter at han hadde tatt sitt eget liv, men han ga meg en gave. Det er ikke så langt, men det fenget.
«It hurt`s my mind too know that your nothing but a stoneline»
Vel dette er ting som gir meg glede, og ikke minst åpner tankeboksen.
Med vennlig hilsen
Stein Roar 🙂
Jeg leser ikke denne bloggen normalt, men via Twitter oppfordret du alle til å delta, så jeg tok en titt. Og her har jeg noe som gjør meg glad:
http://i.gizmodo.com/5208357/nyu-student-conducts-most-adorable-robot-experiment-ever
Hilsen Siljel 🙂
Har fått inn et fint blogginnlegg-bidrag via Twitter:
http://paabestevestkant.blogg.no/1239459081_englefar.html
Noen har sendt epost, også. Jeg legger det ut litt senere.
Kjære Arachne og Steinar
Jeg vil gjerne dele med dere det fineste jeg vet:
…og varme tanker
Det som skjer meg når vi leser arachnes blog nå, er, ved siden av det vonde, lyden i hodet mitt av Harald Sæveruds «Rondo Amoroso»
Den eneste åpen gjengivelse vi finner gjengir ikke stemningen, så det er ikke stort annet ennå linke til historien bak denne, en av verdens vakreste melodier:
http://www.bergenartmuseum.no/?enhet=siljustol&art=406&kat=115&sp=1
DØDEN OG KÆRLIGHEDEN
En gang da stormen streifed jorden, greb den
I flugten kærlighedens lille frø,
og da den slap det i en ørken, peb den:
Se, jeg er døden! Se, nu skal du dø!
Men døden er en livsfjern gammel tante
og kærligheden er en ørkenplante.
Piet Hein
Linkene mine bare forsvant, de. Men ok, vi prøver igjen:
Sangen: http://www.dannyschmidt.com/DannySchmidtMP3s/P%26P/dannyschmidt-thistoo.mp3
Teksten:
http://www.dannyschmidt.com/lyr_thistooshallpass.html
Resten:
http://www.dannyschmidt.com/index2.html
Det var lurt.
Jeg har lyst til å gi en sang av Danny Schmidt, men jeg veit ikke om jeg tør, om det passer, nettopp fordi den delvis handler om kreft, og jeg er redd det kan bli litt invaderende. Så jeg skal ikke klippe og lime.
Men teksten er her, sangen her, og om det blir for mye så går det an å høre på noen av de andre mp3ene han har lagt ut.
Den lille havfruen- nede på havets bunn, på norsk. Den er så fin.
Det siste er et dikt jeg synes er så vakkert uten at jeg vet helt hvorfor:
GJENSYN MED EN KJÆRLIGHET
Å, pike, pike – jeg har sett deg atter!
Og jeg kjente deg igjen.
Jeg kjente dine øyne og din latter.
Men allting var jo meget mer, min venn.
Visst husker jeg hver linje i ditt smil,
slik som du smilte engang på en vei.
Jeg husker dine kyss og din profil…
Det eneste jeg helt har glemt, er deg!
Jeg ser på deg. Det gjør meg matt av gru
at du står der, og ikke kan forstå
at du er død: Du er jo ikke Du!
Du er jo bare én hun ligner på.
Jens Bjørneboe
For en utrolig fin oppfordring 🙂 Her er tre ting jeg har spart på fra rundt omkring på internett, som gjør meg glad-trist-varm inni.
en kortfilm: http://www.youtube.com/watch?v=b6VTsuoBk3M&feature=channel_page
et slags kunstprosjekt: http://www.tweenbots.com/
og et fint bilde: http://fc42.deviantart.com/fs43/f/2009/086/8/4/Echoes_of_Summer_by_P0RG.jpg
Hei, pulsen stoppet opp et lite sekund da jeg så bloggposten din. Jeg har tenkt på dem de siste dagene. Kjenner dem ikke, men kjenner til Steinar Lem da han er en miljøhelt i mine øyne. Jeg er medlem i Fremtiden i våre hender, og tenkte på å oppfordre alle som ikke er det til å bli det.
I tillegg til at de trenger støttespillere for å fortsette å gjør en god jobb, gir det oss andre en mulighet til å vise at det settes pris på den innsatsen han har gjort for oss, miljøet og fremtiden til våre barn,i årevis.
Derfor Virrvarr, du er jo en stor stemme ute i bloggbyen hva om du tar utfordringen og oppfordrer alle som følger deg på twitter til å melde seg inn i Fremtiden i våre hender, og for oss som allerede er medlem kan oppfordringen gå på å værve noen nye og gi en sum som passer den enkelte.
Streker er det fineste jeg vet, så jeg laget tre stykker:
Hanne:
Yay, du var først! Hurra! Og ❤ mulvarpen.
Det var en fin ide, virrvarr. Det er sannelig ikke lett å velge ut bare tre ting. Men når mange gjør det, regner jeg med at det blir et brillefint mangfold etter hvert. Derfor velger jeg ut to fine dikt og en link til verdens søteste episode av den lille muldvarpen – den som Storebror alltid blir så rørt av.
Først linken:
Så diktene:
ETT ER NØDVENDIG
Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å TA BOLIG I SEG SELV.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
(Hans Børli)
FOLK FLEST
Folk flest
er bra folk.
De smiler og hilser og oppfører seg
stort sett fint mot hverandre.
Dette
er et godt utgangspunkt.
(Stig Holmås)