Jeg har begynt på bipolarskolen. Der skal jeg gå på bipolarkurs i ti uker og gjøre bipolarlekser fra gang til gang, sammen med de andre bipolare barna. Læremetoden kalles psykoedukasjon, et kurs i mestring av egen psykdom. Jeg har fått bipolarlærebok med bipolarinfo.
Jeg skulle bare ønske at jeg ikke var den flinkeste eleven i bipolarklassen, som hadde lest langt utover permen jeg har fått og som aller helst vil ha svar på finurligheter innen biokjemi, ikke om generell diagnostisering. Akkurat som vanlig skole, med andre ord.
En spennende oppdagelse er at jeg er flau over at jeg er så åpen om psykdommen i alle sammenhenger når jeg er sammen med folk som er veldig «vi, det hemmelige bipolare brorskap!»
Det føles litt anstrengt når alle snakker om skam og stigma, mens jeg vet at har gitt et langt portrettintervju med tilhørende diiigert bilde om dette å leve med bipolaritet i siste nummer av Woman.
Foreløbig har jeg bestemt meg for at det er hemmelig at jeg er offentlig med problemene mine. Slå den.
Ida Jackson 
32 svar til “Bipolarskolen”
For en tid tilbake sendte NRK en serie om bipolar lidelse med Stephen Fry. Denne er tilgjengelig på YouTube i oppstykket utgave, og finnes lettest ved å google «stephen fry bipolar». Den er lærerik og bidrar nok også til å fjerne fordommer.
God bedring med infeksjonen, Virrvarr!
Artikkelen din i f-b var skyld i kakling blant eldre på bussen i dag. De syntes det var SÅ godt skrevet og de kunne ikke sagt det bedre selv. Det var en underholdende busstur. 😛 Jeg er innflytter selv, og har ytterst sjeldent fått dialekt når jeg har henvendt meg til ymse betjeninger. Fascinerende. 🙂
FY FAEN som jeg elsker bloggen din! Unnskyld språket, men..
Jeg syntes at du er tøff og flott som står frem. Det er ofte så mye hysj-hysj om diagnoser, som bidrar til større fordommer. Så hurra til deg, og stå på videre! 🙂
Er vel kanskje fare for at fokuset på skam og stigma er litt selvforsterkende, ja. Når jeg var mindre hendte det jeg skulle ønske jeg var pipolar (alle heltene mine var det jo!):)
Bondevik bidro kanskje også til å slå inn noen dører? Synes i alle fall intervjuet hans på BBC var veldig imponerende.
Det er jeg glad for å høre. Har store planer om å følge bloggen din fremover for å få med meg hvordan det går videre:)
Lykke til, og god helg!
Jorda er bipolar!
Synnemor: Utelukkende positive (c;
Jeg leste intervjuet i Woman for noen dager siden, kult at du er så åpen. Har du fått reaksjoner etter at bladet gikk i trykken?
Dette var jo egentlig veldig komisk! Jeg ser for meg at prover aa nikke gjenkjennende naar de snakker om skammen, mens du inni deg tenker «leser noen av dem Woman? Hva kommer de til aa si hvis de faar vite at jeg har en blogg med XXX antall lesere?»
Haaper du faar noe utbytte av denne skolen, da…
Hakke no med bipolaritet å gjøre, men så denne nyheten på BoingBoing og tenkte at det var noe mitt i blinken for deg.
http://www.boingboing.net/2009/04/15/howto-make-adorable.html
Det er jo litt morsomt å holde det hemmelig. Da kan du knise i smug når de om noen år ikke lengre kan ha skam og stigma som tema på bipolarskolen. Jeg synes det er fiffig med de som sier «kanskje du ikke bør si noe om diagnosen din? Det kan jo hende du møter fordommer, for de kan jo ikke noe særlig om det, ettersom ikke er så mange som står fram med sånt». Det er jo ikke noe gøy å være et ledd i en ond sirkel, så jeg velger heller å bli med deg på den positive.
Eg skal heller ikkje seie det til nokon. Sjølv om eg liker veldig godt at du er så offentleg med problemene dine som du er.
Haha, oh the irony!
Tøffe damen som utfordrer «skikk og bruk» i sånne situasjoner. Jeg innbiller meg at det kunne ha vært nyttige for de andre i gruppa å høre litt om dine erfaringer, jeg.
Jeg har (endelig) kjøpt og lest intervjuet med deg i Woman nå idag. Og jeg ble postivt overrasket (mulig jeg har litt fordommer mot dameblader…?). 😉
Jeg måtte grine litt mens jeg leste. Et sterkt og godt intervju.
Klem fra svigermor!
Men du! Trenger du å ta denne psykoedukasjonen, da?
Jeg er glad du tør å være åpen, Ida, åpenheten din rundt pykiske problemer avmystifiserer og menneskeliggjør pykisk sykdom og såkalte personlighetsforstyrrelser. Jeg lærer mye av å lese bloggen din.
Fint intervju i Woman 🙂
Eg lovar også å halde munn, virrvarr. 😀 – Og Dagfinn: Eg likar diagnosen Dagfinn – bipolar eller ikkje! 😉
Vi skal ikke si det til noen… 🙂
Men verden har da blitt et åpnere sted, Virrvarr. Jeg kjenner en fjortenåring som forteller sine venner og lærere åpent om sin mor som er bipolar, om hvilke utfordringer og gleder det gir, – og ingen reagerer negativt på det.
Jeg leser vel aldri ‘Woman’, men det må jeg jo gjøre nå. Biblioteket mitt har sikkert ikke det bladet, så jeg får gå på Narvesen. Håper intervjuet er så kort at jeg får lest det, stående i en krok av storkiosken, uten at ekspeditøren forlanger betaling for et dameblad jeg ikke vil ha…
Hei Virrvarr.
Fortsett sånn som du gjør så lenge du selv synes det er greit. Du avmystifiserer og du setter et ansikt på noe som jeg tror ikke alltid er like lett å leve med.
Stooooor klemmm
Hei!
Jeg har fulgt bloggen din en stund og lært mye om ting jeg ikke har visst noe om. Leste intervjuet i Woman og det var flott at du stod fram. Har selv en nær slektning med psykdom(mer), og det er godt å lese dette fra din vinkel. 🙂
Måtte ta et pubmed-søk på biokjemi relaterte artikler her.., men publiseres jo overhodet ingenting i den retningen..? Så da kan det vel være vanskelig å få svar på spørsmålene dine..
Selv er jeg ikke bipolar, men jeg har lest en rekke bøker, tekster, sett filmer og dokumentarer, i tillegg til å være tilhenger av en rekke bipolare kreative sjeler. Da jeg i et skoleprosjekt for et år siden skulle intervjue en ansatt på en psykiatrisk klinikk om bipolar lidelse, ble jeg bare belært om det helt sterotypiske.
Det var riktignok ikke et særlig bra intervju fra min side, men da jeg kom med innvendinger som ikke gikk 100% etter de generelle sømmene, ble det avvist. Dette gjaldt også en hel del ting som faktisk er ansett som «typisk» for bipolare. Det kunne rett og slett virke som om vedkommende kun hadde lest innledningen i et leksikon.
Det har i de fleste sammenhenger vært galt å vite for mye. alle skal tenke likt til likt tid, og det er lett å bli sett på som litt rar om man ikke følger strømmen eller finner en egen tanke og spinne på. Jeg synes du er tøff jeg, som ikke er med i hemmelig-bipolar-klubben, men heller står fram om dine erfaringer og ikke forsøker å skjule en sykdom du ikke kan noe for. Hvilket nr er det av woman? kunne tenkt meg å lest..
Opplevde det samme da jeg var til utredning for ADHD ved en klinikk da jeg bodde i Tyskland. Opplevde jeg hadde lest mer en terapeutene og ikke minst enn de som var til utredning. Jeg fikser ikke maleterapi; trashet det hele ved å lage bilder man kunne tolke i alle mulig retninger… Det jeg kritiserte opplegged for, var at terapigruppene ikke var satt sammen med tanke på pasientenes sosiokulturelle bakgrunn. Jeg ble fritatt fra å måtte fortelle noe om meg selv; takk og lov.
Da jeg i samme land var innlagt på et ortopedisk sykehus, ble det lagt meget stor vekt på at like barn leker best. Eller lett omskrevet: Alle er vi like, men det er utenpå.
På det psykiatriske sykehuset Tyskland endte man ikke med ADHD men bi-polar, som også ble bekreftet i Norge. Det er greit å ha lest masse om det, fordi det dreier seg om mestring. Iveren blir tidvis meget stor. Jeg er mest manisk kan man si…
Generelt om diagnoser: Det som var påfallende med utredningen i Tyskland var at pasientene lengtet etter å få en diagnose for å kunne bli hovedperson i sitt eget liv… Til meg sa Psychologen at diagnosen er Dagfinn, men du vil måtte trenge en diagnose, så derfor bi-polar.
Det er infoholikerens svøpe, Virrvarr, i alle livets sammenhenger.
Nå forsto jeg twitter-meldingen din litt bedre. «Feil på feil måte».
jeg var på noe tilsvarende om schizofreni, men syntes de andre var så snåle at jeg slutta å gå dit. De var veldig stille og sjenerte (og veldig motsatt av meg på alle måter), så jeg hadde ingen å snakke med, bare til. Og det blir jeg tullete av i lengden. Vi hadde ingen felles referanseramme bortsett fra at vi alle sammen hadde schizofreni. De var type førti-femti-seksti år, eller så virket de bare veldig gamle på klær og hår og språk.
Går an å være rar selv om man er gal. Trenger ikke å overkompensere normalheten for å jevne ut galskapen.