Kjære kroppen. Eller skal jeg si Ida? Det er jo du som er meg, ikke sant? Alt som er Virrvarr finnes under denne huden. Hjernen er jo inkludert i kroppen, og hjernen er senteret for tankene og følelsene, for sansene og erindringene. Så. Kjære Ida. Hei på meg.
Jeg kommer til å skrive til meg i andre person for ordens skyld. Jeg er ikke helt komfortabel med at vi er én organisme, skjønner du. Vi har vært adskilt så lenge at det er ryddigst med litt språklig distanse. Uansett: Dette er et frierbrev. Jeg vil så gjerne at vi skal bli venner.
Jeg vil så gjerne komme godt ut av det med deg. Jeg vet at jeg har vært sint på deg, at jeg har skadet deg og behandlet deg dårlig, at jeg har kalt deg stygge ting og nektet å leke med deg. Jeg håper du kan tilgi meg, at vi kan komme oss videre.
For det første: Jeg vet jeg har kalt deg feit. Du har vært feit så lenge jeg kan huske. Problemet er at du først og fremst har vært feit i hjernen min, ikke på badevekta. Jeg sa til deg at du var feit i størrelse 36,38,40 og 42. Nå, i størrelse 44, er vi ganske store, det stemmer det.
Det er ikke poenget. Jeg ville bare si at du ikke fortjente den verbale julingen hele ungdomstiden min, at jeg er så lei meg over at du skammer deg over å være sulten og skammer deg over å være mett, samt skammer deg over å spise. Det hadde ikke trengt å være sånn. Jeg har blitt klokere med alderen, og jeg har skjønt at mennesker trenger mat.
Vi skammer oss for mye. Du vet de dagene da sjenansen sitter som et tykt belegg mot huden? Jeg vil at vi skal jobbe sammen for å redusere dem. Jeg vil at vi skal lære oss å tilgi oss at vi er levende.
Du har fått så mye deng. Du har vært igjennom så mye at du burde behandles som en krigshelt. Alt jeg har gitt deg i premie er nærkontakt med skarpe gjenstander, pilleoverdoser og dugelig med selvforakt. Jeg er lei for det.
Når noen påfører deg smerte, er det lett å tenke at den som får deg til å føle smerten er den som har skylden. Du har fått smake all aggresjonen og frustrasjonen som skulle vært rettet mot de som faktisk hadde skylda. Jeg håper vi kan prøve på nytt.
Så, kjære kropp: Et vennskap, og kanskje noe mer? Jeg liker rolige hjemmekvelder og turer i skog og mark. Høres det kjent ut? Jeg har en mistanke om at vi har mye til felles.
Ida Jackson 
21 svar til “Åpent brev til kroppen”
Nydelig skrevet!
Får meg til å tenke på :
Liten jeg?
Å langt i fra,
Jeg er akkurat passe stor
Fyller meg helt fra øverst til nederst,
på langs og på tvers
Er du større enn deg selv kanskje?
Jeg var alltid så liten, så da jeg var barn og ungdom gikk jeg alltid gjennom diktet til Inger Hagerup når jeg ble usikker i min egen kropp.. Trekker det frem innimellom fremdeles 🙂
Det er jo mulig med en vri:
Stor jeg?
Å langt i fra,
Jeg er akkurat passe!
osv…
Igjen, takk for nydelig brev! Fikk en ny forståelse for det hele.
For et fantastisk brev!
Det er snodig med et sånt samarbeid som «kroppen og meg», det lar seg liksom ikke bryte uansett hvor mye man prøver … Den ene funker ikke uten den andre og den andre funker ikke uten den ene. Det er i grunn også litt for kjipt å ende dem begge, så da er det bedre å bli venner.
Jeg foreslår en piknik i skogen på et sted ganske langt borte fra folk. Ta med deg mannen din og kroppen hans også. Fredspipe er et godt supplement og med den kan dere bare være kropper en liten stund. Det er fint.
Husk hvitt flagg (les teppe) også, eller så kan kroppen bli litt skadet igjen og det kan gjøre fredsprosessen litt tverr.
*klemmer litt på bare*
Du er flink å sette ord på ting..
«Nå, i størrelse 44, er vi ganske store, det stemmer det» – for noe tøys å fortelle kroppen sin! 44 er ikke mer feit enn 36. Det er bare den dumme hjernen som er ute igjen. 44 er akkurat passe stort, akkurat passe bra og akkurat passe deilig og akkurat passe flott.
Fint skrevet om et viktig tema. Den nifse følelsen av å være feil enten man er 38 eller 42. Så fint at du vil bli venn med kroppen. Da har du kommet langt. Lykke til.
Du kan virkelig skrive du. Glad jeg kom over bloggen din.
Så utrolig nydelig skrevet. Jeg elsker innleggene dine. Fantastisk flink er du. Virkelig. 🙂
Ikke gi opp, Marianne! Ta kroppen din med inn i skogene der alle kropper er rare og skeive, og fulle av romper som disser, og dans med dem!
Flott skrevet, Ida! Ta kroppen inn i varmen du, og be om tilgivelse, og lev et fullere liv med den kroppen du har, det hele mennesket du er.
Lykke til deg og kroppen!
så bra brev!
du verkar som eit tøft, flott, intelligent og vakkert menneske. det er underleg, om enn velkjent, korleis ein likevel kan mislike seg sjølv så sterkt.
takk for at du skriv så flott!
Jeg heier på et samarbeid! Etter hvert vil dere kanskje kunne kose dere sammen med felles godtepose, uten at noen av dere blir sure på hverandre? Kroppen min og jeg er nesten litt for gode venner. Det blir litt for ofte lett enstemmig for sofa og sjokolade 😀
Du skal ikke være for sikker på at kroppen din og du har så mye til felles. Min kropp for eksempel vil gjerne har et sunt og balansert kosthold, legge seg tidlig, drikke mindre og gjøre ting som generelt er kjedelige. Jeg derimot tar gjerne en whisky i tide og utide, foretrekker sjokolade fremfor grovbrød, liker å være lenge oppe og foretrekker rødt kjøtt og usunt fett og lite akrivitet. Hemmeligheten er vel å finne kompromisser som begge kan være fornøyde med. Vi er vel ikke akkurat verdens beste venner, kroppen min og jeg, men vi kommer overens…
Du skriver så fint 🙂 om kropp og psyke og politiske temaer og tanker og alt og ingenting. fikk jenter som kommer i posten for en uke siden. er veldig fin den også 🙂
har lest bloggen din en stund nå uten å kommentere så mye, så ville bare ha sagt:
du skriver så fint 🙂
Håper du og kroppen blir venner, veldig fint skrevet, kjenner meg litt igjen ja.
«kroppen min og meg».
det ville vært overskriften for mitt eget nesten likelydende brev til min egen kropp. det er kroppen mi som har vondt i seg. ikke meg. det er kroppen min som skriker etter oppmerksomhet fra meg. ikke heg som skriker etter å la noen gi kroppen min oppmerksomhet.
igjen et godt formulert og velskrevet innlegg fra VirrVarr. og enda en grunn til at denne bloggen burde være pensum for alle som studerer til noe som gjør at de må forholde seg til mennesker på det personlige og menneskelige planet.
keep ’em coming! 😀
«…
the weirdest thing about it is
I spend so much time hating it
and yet it never says a bad thing about me»
Egentlig tatt fra sangen Not Perfect av Tim Minchin, men akkurat disse linjene kom jeg i tanke på nå. Håper både du og kroppen får litt mer fred mer hverandre.
:klem: til både kroppen din og deg.
For et fantastisk brev. Hadde jeg vært kroppen din, hadde jeg funnet frem fredspipen.
Fin. Jeg kjennes med dette, jeg har prøvd før. Vi blir uvenner igjen. Jeg har gitt opp.
PS: haha: «turer i skog og mark».
Har bare et ord: bra!
Flott skrevet, ikke alltid man føler seg venn med sin egen kropp nei, kjenner godt til den.