Denne teksten hadde jeg på trykk i Fredrikstad Blad for et par lørdager siden. Enjoy!
«Hvor mange var dere?» spør pappa.
«Fire stykken!» roper førskoleutgaven av meg.
«Hva sa du?» Han rynker pannen.
«Fire…stykker?» prøver jeg.
«Ah, NÅ skjønner jeg hva du sier. Mye bedre. Fire stykker.»
Jeg kan snakke fredrikstaddialekt. Jeg gjør det aldri annet enn i festlig lag. Det er et partytriks, et stunt, noe jeg gjør for å få folk til å le. «Hvor er du fra?» «Fredrikstad.» «Du høres ikke ut som om du er fra Fredrikstad?» «Jodda, jæ bare prekæ’nte så mye, se!» Jeg kjenner utflyttede nordlendinger og bergensere som har bodd tyve år på beste vestkant, men som fremdeles tviholder på dialekten sin. Fredrikstadfolk derimot, slår over i kav Oslo så fort de er utenfor bygrensa.
Opp gjennom oppveksten min har jeg hørt de kalle den så mye: «Norges styggeste dialekt.» «Raymond-språk.» «En slags nasal talefeil.» «Svorsk. Sånn går det når man bor ved svenskegrensa.» Stavangerdialekten er så sexy, synes Oslofolket. Østfolddialekten, derimot, kommer først på TV hvis noen skal spille dumme. Jeg har vært medlem i Riksmålsforbundet hele oppveksten, og jeg har fått plukket av meg hvert snev av dialekt etterhvert som det kom inn i språket mitt.
Tykke l’er, typisk Torsnes-tonefall og lokale uttrykk som «mævver» istedenfor «maur» ble fortrengt like fort som de kom inn. Det eneste som fikk lov til å bli var mangelen på diftonger. Jeg blir alltid bløt på bena, ikke blaut på beina. Jeg kaster sten og vasser i lere. Den delen av dialekten som var forenlig med konservativt bokmål var den som fikk bli. «Du vil ikke snakke Fredrikstad,» ble jeg forklart som barn. «Du vil at folk skal ta deg alvorlig.»
Forholdet mellom Riksmålsforbundet og Fredrikstads befolkning er påfallende. Idag har foreningen fire lokallag på landsbasis, og bortsett fra Bergen er Fredrikstad størst. En del av fjortisperioden min bestod i å dra på møter i Forbundet; de største politiske møtene jeg har vært på i min tid som aktivist her i byen. Lokalene på Hawk var stappfulle av folk som nippet øl og vin mens ledelsen leste høyt fra Bjerke, Bjørneboe og resten av riksmålskanon.
Selv tredve år etter at samnorsk var et stridsspørsmål, hadde møtene i Fredrikstad Riksmålsforening fullsatte saler. Ingen snakket fredrikstaddialekt, selvfølgelig. Selv om riksmålsfolket presiserte viktigheten av å skille talesprog og skriftsprog, snakket samtlige skriftsproget sitt, jeg selv inkludert. Vennegjengen min på ungdomskolen og videregående fnøs foraktelig av klassekamerater som rautet i vei på dialekten sin.
Selv om vi stønnet over sidemål når vi diskuterte språkpolitikk, var den viktigste politiske markeringen vår å utrydde et hvert tilløp til dialekt i talemålet vårt. I lange perioder var dialekt noe «de andre» snakket, gjerne representert ved busssjåfører, kassadamer og nabokjærringær. Det tok en stund før jeg skjønte at det kunstige dialektskillet var et bevisst, kulturelt klassestandpunkt: «Jeg er bedre enn bygda. Hør mitt bokmål.»
I senere tid har jeg lest om dialektbevegelsen andre steder i landet, om verdien av å ha sitt eget talemål, om at dialekt handler om identitet, lokalkultur, og språklig mangfold. Jeg skjønner argumentene, men jeg greier ikke å overføre dem til meg selv. «Joda, sikkert fint, det går nok med alle andre dialekter enn min.»
Og jeg er ikke alene. Venner av meg som flyttet fra hovedstaden til Sellebakk fortalte meg at de hadde gledet seg sånn til å oppleve dialekten på nært hold. Problemet var at folk aldri snakket dialekt til dem, bare rundt dem. De gikk på butikken og hørte folk snakke dialekt på alle kanter, men så fort noen ble tilsnakket på oslomål, svarte de på oslomål også. På skole og jobb hørte de bare fredrikstadmålet når noen skulle erte eller spøke.
Jeg føler meg truffet av beskrivelsen. Dialekten min er så sjenert at den bare kommer frem i situasjoner hvor jeg føler meg svært trygg på at alle andre rundt meg også prekær. Jeg synes det er skummelt å skulle snakke Fredrikstad på ordentlig. Det er skummelt når det seriøse budskapet mitt kommer ut i en språkdrakt jeg har fått innprentet at er useriøs. Derfor kommer ikke dialekten ut med mindre jeg tuller eller er svært opprørt og ute av kontroll.
Hvordan løse problemet? Jeg ser for meg en gruppe godt voksne, høyt utdannede fredrikstadfolk sittende i ring og si: «Hei, jeg heter Ida og jeg er flau over dialekten min.» Anonyme dialektfortrengere eller noe i den stilen. Likevel er det første og viktigste steget er å slutte og gjøre narr av dem som faktisk bruker den lokale dialekten. De er ikke dumme, de er modigere enn meg.
Ida Jackson 
35 svar til “Min fortrengte dialekt”
Helt enig!! språkdebatten er uhyre spennende!! kan ikke vente til et nytt innlegg av deg virrvarr!! 🙂
Jeg synes at det er stusselig når Østfoldinger legger om til Oslo-mål istedet for å beholde dialekten. Hvis man skal rangere dialekter fra morsomst til verst, er Østfold-målet den morsomste og beste dialekta, spesiellt den gode gamle «Raymon» varianten. Jeg håper også at alt Raymon/3 Kæll materiale blir tigjengelig på dvd over hele landet. Norge trenger mer humor enn alt sprøytet de funner på i byen (Oslo) idag, d.v.s mer østfold-humor via NRK!! Jeg er fra Oppland fylke, og her er det mange slags dialekter, men her også merkes det med knoting og herming etter Oslomålet. Jeg mener at dialekter er til å beholdes, ellers blir det tamt og stusselig! Det er sjarm med dialekt. På andre siden av fjorden: Tønsberg, Sandefjord & Larvik er det snart ikke antydninger av de vikske mål (I familie med østfoldsmålet), men derimot har de fleste slipt av dialekta tilnermet lik Oslo-målet, og det synes jeg er trist. Håper ikke Østfoldingene følger det eksempelet fordi at noen synes dialekta er harry, per eller pål…
Stå på Østfoldingær!
Morsomt! (Hadde jo lest den på papir, da :-))
Hvilke dialekter som oppfattes som dumme eller rare, varierer. Det er bare Oslo-folk og Østfoldinger som oppfatter Fredrikstad-dialekt sånn. Bergenserne har strilene, kristiansanderne har venndøler (folk fra Vennesla, for de uinnvidde) osv. Men det er greit for meg om dere mener østfoldingene overtar for totningene som de dumme i norsk offentlighet, altså.
Anne, hælv-totning
PS. Nils Ole Oftebro prøvde seg med en utdriting-av-østfoldinger-vits under en sending Torsdagsklubben hadde fra Bergen. Vitsen falt død til jorden. Bergenserne hadde ikke noe forhold til Østfold-komplekset i det hele tatt.
Det med dialekt er vanskelige saker. Selv har jeg flere ganger opplevd å ønske at jeg HADDE en dialekt, et særpreg, noe som gjorde meg annerledes enn de andre. En identitet. Mamma er fra Hamar, og det nærmeste jeg kommer dialekt er de gangene jeg er hos bestemor og hun bruker ord som «kingelor» i stedet for edderkopp, «kje» i stedet for syk og i blant slår hun til med et rungende «je». Jeg syns Hedmark-dialekt er en flott dialekt, den er sjarmerende og klinger fint i ørene. Jeg kan gjerne være den første til å innrømme at jeg ikke syns Fredrikstad-dialekt er den vakreste dialekten her på jord, men jeg har aldri tenkt på folk fra Fredrikstad som dumme. Etter «Lange Flate Ballær» har vel Fredrikstad fått en kraftig oppreisning.
Som Oslo-patriot har jeg alltid elsket byen, men Oslo-dialekt er på mange måter platt og kjedelig. Mens bergensk omtales som «trillende» og nordlendinger blir fortalt at det høres ut som de synger når de prater av turistene, har vi ingen utprega dialekt. Vi har sosiolekter, som at jeg sier «bein» og «boka» mens min venninne Tora fra Vinderen sier «ben» og «boken», men dialekt kan vi nok ikke definere Oslo-språket som. Måten vi snakker på er en bleik etterligning av danskenes og svenskenes språk. I Kristiania, denne byen ingen kan forlate uten å ha blitt preget av den, er ikke språket det første som preger deg. Du kan høre ganske mange forskjellige språk og dialekter bare ved en svipptur innom nærmeste matbutikk. Kanskje er det dét som er Oslos rolle: Å fungere som språklig bindeledd for omverdenens språk og dialekter.
Tja. Det er ikke bedre noe annet sted i landet, tror jeg. Etter at jeg flytta til Trondheim, har jeg mistet mye av dialekta mi. Jeg blir ikke tatt seriøst dersom jeg snakker bredt, da hører de bare på dialekta og ikke på innholdet.
«Du har så søt dialækt. Du sei sånn: ‘schnævvel-ævvel-æevvel’ å det e ganske arti!» (sitat noen fra Trondheims finere strøk… Si meg, har de hørt på seg selv?)
Jeg prøver å ignorere det, men stort sett legger jeg om. Jeg er så fin i språket etter hvert, jeg kjenner ikke igjen meg selv når jeg kommer hjem til ‘Øya.
Oversatt til bred Innherredsdialekt:
Novæll. De’tj så husji mykkji beir nån ainnj stan heill, tru æ. Ætti æ fløtta te Byn, hi æ mesta tøle myy tå dialækta mi. Æ bi’tj tatt særriøst messta æ snakke så breittj, da hørri’æm bærre på dialækkta å itjnå på innjhåillje.
…
Æ prøvi å iggnorer’e men æ lægg no mæsta om, da sju. Æ e så fin i måle ætti kvart at æ itj kjeinnje at mæ sjøl når æ kjæm heim.
Så sålles e no de.
Godt innlegg, Virrvarr!
Morsomt å lese at du var med i Riksmålsforbundet også. Man blir jammen forma av miljø og familie når det gjelder sånne ting..
Jeg kommer også fra Fredrikstad, og hadde en far som var særdeles aktiv i Noregs Mållag. Jeg sang og underholdt på lagsmøter på Hotel Victoria, fikk bøker om Østfoldmålet til jul og er den dag i dag særs glad i nynorsk lyrikk.
Men det komiske var jo egentlig at mange av disse folka i Mållaget som pappa omga seg med SELV slett ikke var østfoldinger, men innflyttere som syntes at «dialekta, den var viktig å bevare», osv.
Noen ganger får jeg litt tendenser til fniselyst når jeg tenker på den møtevirksomheten, Mållaget og Riksmålsforbundet – hei hvor det går, liksom. Føler på meg at dette er organisasjoner som godt kunne ha gått i seg selv og redefinert et standpunkt her og der, i alle fall sånn på lokal basis.
skal glatt innrømme at jeg ikke syns tjukk østfoldsdialekt er så pent, men jeg syns nå likevel folk skal snakke dialekta si! og kanskje syns jeg den er lite pen fordi det er jeg har blitt fôra med gjennom oppveksten, den litt tullete, trege østfoldingen? jeg vet ikke. men jeg vet også at jeg ikke snakker bredt lenger. brei sør-tromsdialekt, that is. jeg har mista diftonger på veien, ord som var helt vanlige og rette for meg før høres grove og resptektløse ut nå: daua, liksom? kan ikke si det om folk, må si «døde». akkurat som om det betyr noe, som om det ene faktisk er mer respektfullt og bedre enn det andre. å bli «shamed» til å snakke annerledes, det er ikke en positiv ting. i alle fall ikke når det gjelder dialekter.
ka? e stavangårrdialektå seksi?
svarte bananårr!
For et godt innlegg! Men jeg må si, at selv om jeg har bodd på Toten i tjue år (ikke mer enn halvannen times bilkjøring fra Oslo), har jeg aldri hørt et nedsettende ord om Fredrikstaddialekta. Jeg synes den er stilig, jeg. Så dette var interessant lesning. Je skar bli flinkere tæll å hølle på dialekta mi, for je kænn itte tenkje mej no kjedlire enn om ælle hadde bynt å prate ens.
Jeg ble sånn mobbet for dialekta mi da jeg var lita, at jeg skiftet dialekt. Jeg snaker fortsatt den opprinnelige dialekta med familien min og sambygdninger, men ikke med andre. Jeg klarer det rett og slett ikke.
Jeg jobber sammen med to fra Fredrikstad. Den ene har lagt av seg dialekten sin, mens den andre prater i vei på fredrikstaddialekten sin. Og jeg blir så glad av det! Fredrikstaddialekten er det søteste i hele verden.
Besøk forresten frisørsallongen Dugg i Oslo. Der treffer dere en østfolding som kaller seg frisserdame, kløppær hår og prekær i ett kjør – selv etter mange år i en fancy frisørsalong. Herlig!
Min dialekt har blitt en herlig blanding. L´ene er fra Fredrikstad, diftongene og tonefallet fra indre Østfold (bannan, sallat, osv) og etter et opphold på folkehøyskole, kom jeg hjem med både «okken da?» og «sjø» i bagasjen. Et lurvete dialektsammensurium – som bare er mitt. Likevel er det selvsagt en slager på fest å lene seg tilbake med no gøtt å drekka før jeg tennær mæ en røk.
Haha, fantastisk. Som indre østfolding kjenner jeg meg så til de grader igjen i dette.
Begynte egentlig å skrive en lengre kommentar her, men den ble så lang at jeg like gjerne skrev en post om det selv.
Morten skrev:
«Windingstad: Ville du teke ein nyhendeopplesar seriøst som sa “Ja, og så har det vært en slik selvmordsbomber nede i Palestina da vet De.”
Forventinga er at det skal vera opplesing, altså skal det ikkje høyrast munnleg ut, same kva dialekt. Det er nok ein grunn til at dei normerer seg mot anten bokmål eller nynorsk på Dagsrevyen.»
Du har selvsagt helt rett i dette. Min lille vits er nok mest nettop det – en vits. Men selv for meg, som er vokst opp i byen, er det litt merkelig å høre veldig seriøse ting bli uttalt på bred Fredrikstad-dialekt.
Løsningen er selvfølgelig at folk er modige nok til å ta sjansen. Den mentale snarveien vi gjør fra «fredrikstad-dialekt» til «Raymond» og «dum» må brytes ned. Det kan nok kun skje ved at noen går foran og tar sjansen. All honnør til de som måtte gjøre det.
Bor plutselig på østlandet nå (akk & ve), men bergensdialekten er kommet for å bli. Hvorfor kaste vrak på slike fagre språkmelodier bare fordi man har havnet i uløkka?
Søt historie frå Bergen som eg ofte fortel. Ein liten gut i barnehagen gjentok «viktig lærdom» frå far sin: «Det er styggere å si ‘eg’ og ‘ikkje’ enn å si ‘faen’.»
Et veldig bra innlegg, Virrvarr! Min første lærerjobb var på Bærums østkant, og der ble jeg retta på av de små 6-åringene jeg skulle undervise. «Det heter ikke kakkao, det heter kakao.» Da måtte jeg svare at på min dialekt heter det «kakkao»…. Likevel holdt jeg ikke på dialekta særlig lenge i Bærum.
Jeg har alltid følt meg underlegen og flau på grunn av dialekta mi, og har hatt en tendens til å legge om og tilpasse meg dialekta der jeg har bodd. Partytrikset mitt er å late som jeg er fra tjukkeste Froland, og det får jeg ganske bra til, men å tulle med Fredrikstaddialekta har jeg aldri fått meg til å gjøre.
Nå har jeg bestemt meg for å holde på Fredrikstaddialekta mi, og må faktisk konsentrere meg for å gjøre det i en del sammenhenger. I høst var jeg med jobben i Kautokeino, og skulle ha et lite innlegg der det bl.a satt folk fra Utdanningsdirektoratet i salen. Jeg åpna med å si «Hællæ», og fikk et latterbrøl tilbake. Likevel fortsatte jeg å snakke min dialekt. For den er min, den er en del av meg, og den skal jeg passe godt på heretter!
Steinar: Akkurat det du påpeker i forhold til nynorsk bruker jeg i nynorskundervisningen min. «Skriv Fredrikstansk,» sier jeg til elevene mine. Det virker, de får det bedre til på den måten.
Jeg har aldri snakket dialekten der jeg kommer fra, noe jeg faktisk fikk litt pes for av mine jevnaldrende.
«Hært er du ifrå’a?»
«Jeg kommer herfra.» svarer jeg.
«Hæffer preiker du slik da?»
Jeg hadde vel ikke noe godt svar på det. Jeg var innfflytter, og kan vel heller påstå at jeg holdt på den dialekten jeg hadde. Kanskje? 😉
Etter ein runde rundt i landet som føredragshaldar i skuleklassar ser det ut til at dei som hatar sin eigen dialekt mest er folk i Fredrikstad og i Hamar. Toten har eg ikkje vore i, men det er neppe betre der.
Windingstad: Ville du teke ein nyhendeopplesar seriøst som sa “Ja, og så har det vært en slik selvmordsbomber nede i Palestina da vet De.”
Forventinga er at det skal vera opplesing, altså skal det ikkje høyrast munnleg ut, same kva dialekt. Det er nok ein grunn til at dei normerer seg mot anten bokmål eller nynorsk på Dagsrevyen.
Huh? Hva gjør jeg galt med blockquote?
Steinar:
Undre, det er noko eg har å utsetja på kommentaren din. Du skriv at østfoldmåla ligg for nært til bokmålet. Her er eg usamd:
bokmål – en (eller ‘ei’, viss du jobbar i dagbladet) dronning – dronningen – dronninger dronningene
nynorsk – ei dronning – dronninga – dronningar – dronningane
fredrikstadmål – e(i) dronning – dronninga – dronningær – dronningane
nynorskens ar/ane-endingar finst i fredrikstad, enten som ar/ane eller ær/æne. Så klart dialekten min ligg nærmare (eller var det nærmære?) nynorsk enn bokmål! =)
Det er lett å stoppe opp ved det at vi seier “jæ” i staden for “eg”. Og at vi ikkje seier “ikkje”. Eg veit ikkje, eg – eg seier sjølv “ente” — og meiner det liknar like mykje på “ikke” som “ikkje”! 😀
Det hjelper lite at morfologien ligger nærmere nynorsk enn bokmål når østfolddialekta blir oppfattet som nærliggende bokmål.
(beklager blockquote-tullet. kanskje en engel på bakrommet kan trylle vekk den ene kommentaren?)
Steinar:
Undre, det er noko eg har å utsetja på kommentaren din. Du skriv at østfoldmåla ligg for nært til bokmålet. Her er eg usamd:
bokmål – en (eller ‘ei’, viss du jobbar i dagbladet) dronning – dronningen – dronninger dronningene
nynorsk – ei dronning – dronninga – dronningar – dronningane
fredrikstadmål – e(i) dronning – dronninga – dronningær – dronningane
nynorskens ar/ane-endingar finst i fredrikstad, enten som ar/ane eller ær/æne. Så klart dialekten min ligg nærmare (eller var det nærmære?) nynorsk enn bokmål! =)
Det er lett å stoppe opp ved det at vi seier “jæ” i staden for “eg”. Og at vi ikkje seier “ikkje”. Eg veit ikkje, eg – eg seier sjølv “ente” — og meiner det liknar like mykje på “ikke” som “ikkje”! 😀
Det hjelper lite at morfologien ligger nærmere nynorsk enn bokmål når østfolddialekta blir oppfattet som nærliggende bokmål.
Siden det nærmer seg et halvt århundre siden n gikk over fra å snakke to dialekter (en hjemme og en ute), via rent riksmål a la Frogner»vennene», til et rekonstruert «stassjonsbyøstnorsk.»
Problemet er kanskje for dere fra Østfold (før i tida var det folk fra Toeten som var de dumme markert med dialekt) er kanskje at dere faller i fella å snakke mest mulig likt han Raymond. Jeg vil gjette at han Raymond bruker en del ord og former som ikke nødvendigvis ville høre med i et dagligspråk som følger den moderne utviklinga: Dialekten nærmer seg det nærmeste større tettsted eller by.
n kan komme tilbake til området for sin første dialekt, og bruke ord unge mennesker ikke lenger forstår. De, derimot, tilpasser sin dialekt til byen Åge Aleksandersen er fra. I den byen tilpasser de seg en standardisert utgave av Norges Evige Hovedstad.
Og i Norges Evige Hovedstad virker det som om skillet mellom fru Flettfrid & damene og vanlige innbyggere er i ferd med å samles i en dialekt. Mens man i Oslo ikke lenger har de bastante, uoverstigelige dia- og sosiolekter som en gang var.
Samtidig har vi en snikenglifisering på gang: Et dødt menneske er som regel ikke et lik, men en kropp (eventuelt død kropp). Hus er for salg, ikke til salgs. Og vil oldebarnet komme for å besøke meg når hun blir stor nok til det? Eller vil hun komme for å se meg?
Språk forandrer seg, og der er både riksmålfantastene og dialektpuritanerne like håpløse.
Dialekta mi kommer og går avhengig av hvem jeg snakker med. Sånn har det alltid vært, men jeg havner i stadig større grad i de avsliptes klubb, som så snart jeg åpner kjeften viser hvor jeg har bodd de siste 25 åra.
Dialekt som partytriks? Når folk på fest insisterer på at jeg ikke snakker noe dialekt, og jeg blir litt snurt og fornærma over det, ber de meg alltid om å snakke sånn «Orntli Fredrikstaddialekt.» Toneleiet er alltid ertende, som om jeg egentlig ikke er istand tid det. Jeg har gått i fella et par ganger, – det er jo ikke noe stress å slå om, men det kjennes ikke helt godt, siden det alltid ender opp som en dialektertende greie. Nå gjør jeg det ikke lengre. Jeg gidder ikke slå om for at de skal le, – da kan likegodt de prøve seg på dialekta, sånn at jeg kan få meg en latter.
Er du fortsatt riksmålsperson forresten? Dere var så mange riksmålsere da vi var små, og satt og insisterte på at bare rent bokmål og rent nynorsk var vakkert. Jeg forsto det ikke da, og forstår det enda mindre nå.
Jeg tror vi trøndere er i samme båt. 😛 Unntaket er vel at vi er så langt unna Oslo-målet at det har null hensikt å legge om. Har faktisk lagt til meg en del bredere uttrykk etter at vi lærte om dialekter på skolen i vinter. Nå er det trønder-pride all the way!
Det er påfallende hvor mange som, helt seriøst, ser for seg Åge Alexandersens image på 70-tallet når jeg forteller at jeg er trønder. Og ikke minst hvor mange som begynner å vræle om DDE når jeg sier jeg er fra Trondheim. (DDE er fra Namsos… det er ganske langt nord det.) På samme måte som Fredrikstaddialekten brukes det på TV hver gang noen skal spille dumme eller fra landet. Jeg vet ikke hva som er verst… hvor pinlig dårlige de er til det, eller at de blander de to dialektene? 😛
dialekter er spennende, og jeg elsker dialekter. flytta fra oslo til gudbransdalen i en alder av fem år, og jeg har aldri klart å legge, så prater bokmål, noe som jeg egentlig ikke liker. på ungdomsskolen ble jeg «utstøtt» (ikke sånn veldig alvorlig, akkuratt) for å ikke snakke dialekt, men jeg la ikke om da heller. valdresdialekta, stavangersdialekta og norddøl er de fineste dialektene jeg vet om. fredrikstad kommer nok ganske langt ned på lista over fine dialekter..
Dette er eit godt innlegg. Det er utruleg viktig å halda dialektmangfaldet i live! Ingen skal ha definisjonsmakt på kva dialekt som er gild og kva dialekt som er dårleg – dialekt er dialekt, og dialekt er bra.
Undre, det er noko eg har å utsetja på kommentaren din. Du skriv at østfoldmåla ligg for nært til bokmålet. Her er eg usamd:
bokmål – en (eller ‘ei’, viss du jobbar i dagbladet) dronning – dronningen – dronninger dronningene
nynorsk – ei dronning – dronninga – dronningar – dronningane
fredrikstadmål – e(i) dronning – dronninga – dronningær – dronningane
nynorskens ar/ane-endingar finst i fredrikstad, enten som ar/ane eller ær/æne. Så klart dialekten min ligg nærmare (eller var det nærmære?) nynorsk enn bokmål! =)
Det er lett å stoppe opp ved det at vi seier «jæ» i staden for «eg». Og at vi ikkje seier «ikkje». Eg veit ikkje, eg – eg seier sjølv «ente» — og meiner det liknar like mykje på «ikke» som «ikkje»! 😀
Livet i Fredrikstad er hærli’, folkens! Viss de kjem på besøk til meg her i sommarbyen, skal eg lova dykk at eg skal ‘preke’ som ‘bara det’. =)
En ting er at mange slenger dritt om østfold-dialekt,- men jeg har aldri forstått hvorfor fredrikstad-dialekten skulle få så mye mer diss enn haldensk.
Er fødti Halden.
Mor sa: Bondebil, B-bil, bæsj-bil, bæ. Og vi hadde ikke bil engang!
Det gir selvfølelse det.
Bra innlegg om et spennende tema. Jeg får alltid forholdsvis bred dialekt etter å ha vært i Fredrikstad en stund. Men når jeg konsentrerer meg, blir det bokmål igjen med en gang. Det ble veldig spesielt når jeg gjorde tv-reportasjer for lokalavisa: Intervjuene med ekstremt bred dialekt, og voiceoveren med fin bokmål:)
Og så fort jeg passerer bygrensen er det oslosk for alle penga. I likhet med deg gjør jeg dialekten til et partytriks. Det er en fast rutine, som absolutt aldri slår feil:
Nytt bekjentskap:
– Hva? Er du fra Fredrikstad? Hvorfor snakker du ikke dialekt?
Meg:
– Tenk deg at du skrur på nyhetene, og hører nyhetsoppleseren si: «Ja, åsså harre vært en sånn dærre sellmordsbombær nærante i pallestina da vettu»!
Det er en spøk som nok har et snev av sannhet i seg. Blir man tatt seriøst med bred Fredrikstad-dialekt utenfor Fredrikstad?
Takk for supert innlegg, Virrvarr!
Jeg er enig med Undre om argumentet om staus og avstand til bokmål. Jeg kaller det ‘hovedstadskompleks’, altså et mindreverdighetskompleks.
Jeg gjør mitt beste for å snakke dialekt – nekter ‘de andre’ i å rakke ned på den. Muligens er jeg stolt av dialekta mi. (Skal kjenne litt mer etter. Jeg er generelt ikke en patriotisk type. Hvor man er født kan jo tolkes som en tilfeldighet.)
Når jeg flytta fra Oslo til Nord-Norge som 11åring, ble jeg utstøtt på grunn av min «jeg er bedre enn deg»-dialekt. Så nå sier jeg æi og ikkje, og blir til stadighet tatt for å være født og oppvokst her. Det nye nå (jeg bor i en militærbygd) er at det er feil å være herfra, og når jeg egentlig kan å si jeg og ikke, så burde jeg det fordi det er bedre. Det er til å bli dialekt-spaltet av..
Tøft. Dette var et tøft innlegg, og avslutningen var særlig stilig.
Dessuten er det pent, ifølge min subjektive mening. Jeg havnet i togsetet ved siden av en fredrikstadianer, og også han hadde slepet av dialekten så godt han kunne, til en merkelig form for bergensk-noeosloaktig, men han hadde et Fredrikstadstonefall som jeg fanget opp. Jeg hørte ham snakke, og tenkte på deg, og på våre felles bekjente og venner, og tenkte på hvor fint det er, hvor mye sang og tyngde det er i det tonefallet. Så tenkte jeg på forelesningen jeg har vært på, om nettopp hvor vanskelig det er å prate østfoldsdialekter og bli tatt på alvor. (Jeg har verdens kuleste professor, som bestandig foreleser på dialekt.) Som sagt, det er min subjektiv mening, men jeg tror at vi kan forandre noens assosiasjoner til heller foraktede dialekter, ved å vise til fantastiske folk og høre flotte ting på dem. (Dette innlegget var en sånn flott ting.) Jeg heier på anonyme dialektfortrengere.
Ei dialekts status avhenger av hvor nært den ligger normert skriftmål, med andre ord bokmål. Derfor sliter østfolddialekta og alle andre østnorske dialekter fordi de ligger for nære bokmål og dermed blir de oppfattet som det vi kan kalle en talefeil – og i tillegg har jo folk sine fordommer og preferanser til klassetilhørighet osv (hahahahaha! bloggfolket skulle hørt meg snakke!).
Reiseradioen hadde en kåring av Norges mest populære dialekt for noen år siden. Så vidt jeg husker var det valdresdialekta som gikk av med seieren (dette kan googles, men jeg fant ikke rett side). Valdresdialekta er et midlandsmål og ligger dermed trygt unna bokmålsnormen.
Så svaret er: Folk er kunnskapsløse og dumme og skjønner ikke sine egne fordommer. Prek i veg, Virrvarr!
For å finne løsningen i litteraturen: Jeg tror mange har funnet en identitet i St.Croix-trilogien av Gerd Brantenberg (enten de er lesbiske eller fra Fredrikstad…).