Jeg har dagboken fra syvende klasse fremdeles. En av tekstene fra november heter noe så pompøst som «Manifest for et bedre liv». Du trenger ikke å vite så mange detaljer om oppveksten min, Internett. Det holder å vite at jeg aldri var trygg.
Jeg småløp mellom soverommet mitt og badet, unngikk alle vinduer, sjekket alltid om alle dører var lukket og låst. Jeg var redd på skolen, redd hjemme, redd når jeg tok bussen, redd når jeg gikk i byen. Jeg lå i sengen med hjertet i halsen og knuget hendene til aftenbønn.
Manifestet i dagboken var et mottiltak: Jeg fortjente et bedre liv. Jeg fortjente venner. Jeg fortjente mennesker som satte pris på meg. Kanskje var jeg skolens største mobbeoffer i en alder av elleve, men jeg skulle begynne å jobbe for at fremtiden min skulle bli den fremtiden jeg ønsket meg.
Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg begynte å løpe istedet.
Psykologen min har brukt det siste året på å fortelle meg at jeg er i mål. Jeg vant det maratonløpet. Jeg er trygg nå. Jeg kan slappe av. Jeg bare får det ikke til.
«Ida har svært mange traumer» står det i journalen min. Jeg vet at uansett hvor bipolar jeg er, kommer alle traumene på toppen av humørsvingningene. Ofte utløser de dem. Humøret mitt er en berg og dalbane, og det som styrer berg og dalbanen er et skadeskutt dyr.
Jobben min er å finne en måte å temme det vettskremte dyret av et følelsesliv, fylle det sorte selvfølelseshullet og lage gode sikkerhetsrutiner på bipolar-berg og dalbanen.
Rasjonelt sett vet jeg at denne jobben må til hvis jeg vil ha et bra liv på lang sikt. Emosjonelt sett vil jeg bare miste meg selv i tonnevis på tonnevis med kreativt arbeid. Løsningen på alle problemene mine i Manifest for et bedre liv var å lage ting. Så lenge jeg laget ting, gjorde det ikke vondt.
Verden utenfor er enig med emosjonelle Virrvarr. Verden heier på produktivitet. Verden heier på mennesker som jobber masse. Det sorte selvfølelseshullet svir ikke så mye når alle heier på deg.
Rasjonelle Virrvarr vet at hun må være introvert for å fikse dette – en skummel avgjørelse når hele redningsvesten hennes består i å være intenst ekstrovert.
Og likevel: Jeg må ta av redningsvesten hvis jeg skal lære meg å svømme.
24 kommentarer til “Om å gå den lange veien”
“Jeg må ta av redningsvesten hvis jeg skal lære meg å svømme.”
Den setningen burde stå i taket over senga mi.
Ser at du leter etter ny psykolog i et annet innlegg. Har du tenkt på traumeklinikken til Modum Bad? Den ligger i Oslo og er et meget godt tilbud.
Denne og andre “Gale damen”-poster burde vært samlet og gitt ut som bok, Virrvarr.
[…] leser hva Virrvarr har skrevet om å hele tiden løpe og å oppnå mål satt som liten. Jeg leser, jeg føler, og jeg […]
au
“Verden heier på mennesker som jobber masse. Det sorte selvfølelseshullet svir ikke så mye når alle heier på deg”
Takk! og heia deg!
Jeg kjenner meg igjen!
Vil du bli med på et møte? Dette har forandret livet mitt til det bedre.
http://www.acanorge.org/
Jeg syns du skriver mye lurt og bekymrer meg litt over at jeg ofte kjenner meg litt for godt igjen. Håper du finner trygghet nok til å slippe å gjøre for å være og at ikke det svarte hullet gjør at andres krav og forventinger blir for viktige. Du fortjener et godt liv! 🙂 Å overleve traumer og få gjort noe med svarte hull er arbeid nok i massevis…
Mulig du bør gå til anskaffelse av komplett verneutstyr:
Her er et lite forslag:
Bukse med innlagt fiberduk som stopper motorsagkjedet på under ett tiendedels sekund
Hjelm med visir
Vernestøvler med vernetå
Skuddsikker vest
Hørselvern og vernebriller
Refleksvest- helt ytterst for best mulig effekt
Sånn:0)
Dette burde ivareta helt grunnleggende behov og du kan nå etterhvert gjøre deg helt uavhengig av redningsvesten
En god dag ifra trønderlainn:0)
Slutt
Heier på, klemmer på.
Lest boka “Buzz Aldrin” av Johan Harstad? Fantastisk bok om det å ha det vanskelig…
-og, huske å puste 😀
Jeg har ikke noe å tillegge, jeg. Annet enn ett og ett svømmetak og heia deg, og stor klem!
Sterk og – som vanlig – velskrevet post.
Igjen så forklarer du så vanskelige følelser og emner på en treffende og relevant måte. Stå på Virrvarr. De fleste begynner med redningsvest før de svømmer uten!
Jeg tror ikke du skal være så redd for den svømmeturen. Gjennom bloggen har du skaffet deg mange gode venner. De vil stå som badevakter langs stranden og hoppe uti og redde deg straks du måtte begynne å synke.
Beste posten du har skrevet hittil 🙂
Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan det er, for det vet jeg ikke helt, og ikke vet jeg hvorfor noen av oss får gå fra traumatiske opplevelser med bare noen skrammer, mens andre må slite i årevis.
Jeg håper psykologen din har rett, at du er innenfor mål, og jeg håper du etterhvert kan få oppleve den tryggheten du fortjener. Dette går bra!
Det fine når man har en redningsvest som man kan ta på er at man kan ta den av i korte perioder på starten, slik at man ikke blir så sliten at det kjennes som man skal drukne. At verden ser deg som velfungerende når du “produserer noe” er vel ikke direkte overraskende, sjokkerende eller noe annet, det er nok bare helt vanlig, selvom det ikke i din verden er noe sunnhetstegn i det hele tatt. Og jeg tror ikke at “verden” prøver å være slem eller undertrykkende, jeg tror det bare er mange slike som meg i den. Slike som ikke helt har noe forhold til å være bipolar, så vi tror kanskje at du har det bra når du gjør noe, at det tyder på at ting er ok, fordi vi (ved hjelp av et eller annet…muligens media, muligens gamle vrangforestillinger) antar at du skal være hjelpesløs når du har det vondt, at du ikke skal gjøre noe….underlig det der…men dette er jo noe av grunnen til at jeg er så glad i bloggen din, jeg tror jeg forstår litt mer av hvordan virrvarr lever med sin bipolare lidelse gjennom å lese den, og jeg VET at jeg får ryddet vekk det jeg liker å kalle vrangforestillinger (framfor fordommer, for fordommer høres ekkelt ut, enda det nok er fordommer, enkelt og greit)
Redningsvesten er jo tilgjengelig,til forfriskende små dukkerter, selv om den ikke blir en fast del av det daglige antrekket.
Lykke til med svømmetreningen! Med mot i brystet, vett i pannen og ikke stål, men varmt og sterkt blod i ben og armer, så blir du nok med tid og stunder trygg og glad utpå dypt vann.
Prøvd gruppeterapi? Som en del av PTSD behandlingen driver jeg med det nå en gang i uka, og det er mye å hente der om man tør åpne seg. Ellers er det jo samme gamle leksa: Etabløere trygge mønstre, åpne toleransevinduet litt mer hver dag, etc. Men detta kan du?
Lykke til.
Du er berre strålande, uansett. :klem: frå ein stor virrvarrfan.
Word. Du får sagt det, jentå. Jeg må innrømme at jeg aldri har greid helt å slappe av, og det er til tross for at jeg bedømmer å ha hatt en relativt utraumatisk barndom. Det er vanskelig å slutte å være flink hele tiden. Når jeg blir voksen skal jeg bli buddhistmunk.
En utrolig relevant post faktisk! Samfunnet legger opp til en flinkhetskultur, du skal være fordømt perfekt, jobbe på på kanten av det som er forsvarlig til en hver tid. Man vil jo se resultater. Og når livet er vanskelig så søker man bekreftelsen, gjerne den man finner i en form for kontroll – overdreven kontroll i en eller annen form. det er ikke måte på hvor flink (og syk) man blir.
Og så lurer de på hvorfor folk tipper over…