Curly skriver bok om mobbing: Mitt bidrag

127 kommentarer om “Curly skriver bok om mobbing: Mitt bidrag”

  1. Jeg får helt vondt av å lese dette! Ingen skal måtte ha det sånn. Dette beviser bare at det er riktig å skrive om dette, snakke om dette, få det ut og som Curley gjør – sette fokus på mobbing. Disse historiene (sannhetene) må fortelles!

    Og virrvarr, jeg «kjenner» deg bare fra twitter, men du er en av de fineste menneskene jeg vet om der. Du, med din kunnskap, gir meg mye. Husk det! ;-D

  2. Virrvarr!

    Jeg kan ikke forstå hvorfor ikke voksne tar sånne ting dønn alvorlig. Jeg hadde da ikke sluppet deg med øynene ett sekund! Jeg er allerede fan av boka, takk for at du skrev.

  3. Det er nettopp gjennom enkelthistorier at folk kan få en mulighet til å forstå mobbing.
    Selv var jeg vel mer utsatt for fysisk enn psykisk mobbing på skolen (og vold ellers, fra voksne).

    Fantastisk innlegg, Virrvarr.

  4. Usj, nå fikk jeg skikkelig dårlig samvittighet. Mine egne perioder med mørkesinn føles med ett så … trivielle. Jeg ble aldri mobbet, selv. Jeg var bare alene.

    Det knyter seg litt innvendig når jeg leser det du skriver. For én gangs skyld mister jeg ordene, og vet ikke helt hva jeg skal si.

  5. Jeg kjenner meg godt igjen i tanken på at man aldri mer skal ha gym når livet er tøft. Synes du er modig som skriver dette innlegget, selv orker jeg knapt å tenke på hva jeg ville skrevet om jeg skulle skrevet et tilsvarende..

  6. Jeg føler at jeg burde si noe klokt og fint, men vet du – for en gang skyld så mangler jeg ord. Jeg kjenner bare en inderlig takknemlighet for at du bidrar med din hjerterå beskrivelse av en virkelighet vi egentlig ikke ønsker å kjenne til – men har godt av å vite om.

    Dette innlegget er sørenmeg noe av det sterkeste og best skrevne jeg har sett, uansett sjanger, medium og forfatter – og jeg er belest!

    Du er den modigste jeg kjenner i bloggsfæren! Og som jeg skrev til deg privat – fy faen så stolt jeg er av deg – til tross for at vi ikke har møttes irl (enda)

    Dette beviser at boken er nødvendig!

  7. Dette var et særlig modig og sterkt innlegg. I kontekst av en slik oppvekst blir det du gjør, som i seg selv er ganske utrolig, vanvittig imponerende!

  8. Eg sitter her med tårer i augene. Dette var sterk lesing og eg får ein heil haug med respekt for deg fordi du våger å skrive slik som du skriv, igjen. Også tenker eg at eg skal ta vare på denne teksten, ta han fram og lese om korleis det er, i tilfelle eg ein gong skal bruke lærarutdanninga mi.

  9. Hei. Jeg liker teksten din. Men jeg sitter igjen her og er fryktelig nysgjerrig: Når snudde det? Skjedde det noe plutselig, var det et slags vendepunkt? Kom det plutselig en venn på banen? Jeg vil så gjerne vite noe om hva vi voksne kan gjøre, vi foreldre. Jeg vil vite slikt i en bok, og gjerne av deg i din tekst.

  10. I dag har du brutt nok en grense. Jeg sitter her og skammer meg på både de voksne, på barnas og deres foreldres vegne, og gråter på dine vegne. Og jeg tenker – eat shit, assholes, denne dama går dere alle en lang gang! Jeg er hinsides imponert!

  11. Pupper. Lesing. Bedt om å ikke være så synlig. Overbevist om at man ikke er noe tess…

    Jeg kjenner det igjen så godt, og er glad mine klassekamerater ikke var ondskapsfulle, og at jeg hadde lærer som så meg.

  12. Jeg er glad for at ditt innlegg er så forskjellig fra mitt. Jeg lot med vilje være å lese ditt før jeg skrev mitt.

    Smerten og sårheten er dog den samme.

  13. Jeg gikk mesteparten av barneskolen i Oslo, og hadde det ganske så bra der. Jeg har alltid hatt mange og gode venner, har håndtert uvenner på en god måte og har aldri blitt mobbet (selvom et par har forsøkt har jeg hatt et for sterkt nettverk).

    Når vi flyttet til Fredrikstad sommeren rett før slutten av barneskolen kom jeg i en klasse med en som var mobbet og som hadde vært det svært lenge. Jeg likte ham, og jeg likte ikke mobbingen så jeg satte meg ned med ham etter en episode og snakket med ham. Tror det var dag 2 eller så på ny skole.

    Meg bekjent forandret det livet hans. Jeg var psykisk og mentalt sterk (om enn ikke fysisk), selvsikker og var allerede vennlig med flere andre i klassen. Vi flyttet ned bare en uke før sommerferien, så jeg og han ble kjent i løpet av ferien – uten innblanding fra andre på skolen. Når vi begynte på ungdomsskolen var vi to.

    De verste mobberne prøvde seg på meg, men ble bedt om å holde kjeft av resten av klassen (som jeg hadde et godt forhold til og ble venner med flere i) og ga seg. Mitt vennskap til ham ble så vidt jeg vet slutten på mobbingen for ham, i alle fall enn så lenge jeg kjente ham (ut ungdomsskolen, han begynte på en annen vgs).

    Jeg vet han hadde mye problemer, og han har sikkert en god del fortsatt (det er år siden jeg så han sist) – men jeg vet også hvor mye det betydde at én person brøt muren. Det er mye vanskeligere å mobbe to enn én, spesielt om en av de to allerede har kontakter sosialt. For meg var det kanskje litt enklere, siden jeg kom inn utenifra og ikke kjente strukturene. Jeg visste ikke hvem jeg skulle være redd for, og gjorde dermed det ingen andre hadde turt.

    Husker jeg snakket med et par i klassen som angret noe jævlig på det som hadde skjedd, men som ikke hadde visst hva de kunne gjøre eller om de turte å gjøre noe og hadde bare skjøvet det hele vekk. Som et svar til forelderen som spør over vet jeg ikke hva en forelder eller voksen bør gjøre, jeg har aldri vært i den posisjonen, men jeg vet at en jevnaldrende venn var nøkkelen til å bryte opp min venns mobbing og at det at noen tør ta det første steget kan føre til at flertallet snur seg raskt.

  14. Merker jeg gruer meg til den lille sarte frøkna mi skal begynne på skolen om et par år…

    Dette var vondt å lese. Håper jeg vil gripe inn om jeg oppdager at noen faller utenfor når den tid kommer.
    Jeg var en sær skrue, men ble ikke mobbet. Tror ingen tok seg bryet fordi jeg var sterk. Har heller aldri mobbet noen, men jeg stod taus og så på da andre gjorde det. Det er jo like ille.

  15. Har fått mange tilsvarende telefoner iløpet av barne- og ungdomsskolen. Har blitt både fysisk og psykisk mobba fra jeg starta i 1. klasse til jeg gikk ut av 10. Jeg vet ikke om det er en bra ting, men mye (faktisk mesteparten, og spesielt det fysiske) har jeg på mange måter fortrengt. Låst inne langt der nede, hvor det ikke berører hverdagen, men hjelper meg til å være sterkere i motgang. Jeg burde nok (føler jeg selv. Som en form for selv-terapi kanskje?) dele min historie med Curly, for den er nok unik på sitt vis. Spørsmålet er om jeg har mot nok til å utlevere meg selv, kjenne på de følelsene på nytt. Det er dessverre mer skremmende enn de fleste tror.

  16. @Maria – jeg håper du vil betro meg historien. Ikke at det hjelper stort, men jeg kjenner til den skumle prosessen det er å hente frem de følelsene på nytt. Jeg kan ikke fordra å se på seg selv som en som har vært et mobbeoffer – det virker svakt, ikke sant? Men Virrvarr sa det så fint til meg før i kveld; tenk på det som å være en survivor.

    @Daniel – kanskje du også burde bidra?

  17. Ida! Jeg har lest teksten din mange ganger nå. Den er så sterk og du formidler jo, som alltid, på en måte som gjør at vi skjønner mer, blir klokere, kanskje snillere. Jeg håper det. For, jeg synes det er så mange ledd som svikter, folk som snur seg bort. Jeg tror jeg har snudd meg bort litt for mange ganger.
    Jeg er så glad for at du skrev dette, jeg håper egentlig veldig at de som fortjener å se dette gjør det..

  18. Ida, jeg…jeg mangler ord. Takk for at du deler med oss, at du viser oss. Det er så viktig at det kommer fram, for du er ikke alene, dessverre.

    *goodwillklem*

  19. sterkt, og så altfor altfor grovt. når jeg brukte et tiår, og kanskje enda litt mer, på å komme over det ene fryktelig året på barneskolen … så skjønner jeg ikke hvordan folk klarer å komme tilbake fra årelang trakassering og mobbing og degradering og jævelskap. du er sterk, og bra!

  20. Jeg ble aldri mobbet, men på barneskolen var jeg venn med en som ble det. Ikke alltid en god nok venn, jeg hindret ingenting, og jeg sviktet et par ganger da det ble virkelig ille. For meg er det også lærere jeg i dag er mest forbannet på – spesielt én, som kallte gutten en ape foran hele klassen.

    Jeg er en sånn person som – hvis dette hadde skjedd med meg – i dag ville navngitt denne læreren som forsinket straff. Jeg vet ikke om det er riktig, eller lurt. Men jeg ville gjort det. Kanskje jobber han fremdeles, og gjør det samme mot nye generasjoner?

    Senere ble jeg forresten kjent med et tidligere mobbeoffer. For han var det vold som var løsningen, eller iallefall begynnelsen på løsningen.

    Tips til foreldrene? Jeg vet ikke .. det må kanskje være å ikke glemme hvor brutal skoleverdenen er for et barn. Jeg tror nemlig at vi voksne glemmer dette. Vi glemmer at for barna er skolegården en _verden_, med en skala fra godt til ondt som ikke er så forskjellig fra den globale virkeligheten voksne lever i. Når du tenker «mobber», ikke tenk «liten drittunge», tenk «Hitler».

    Tips 2: Dine barn blir sannsynligvis ikke mobbeoffer, men de kommer garantert til å vite om noen som er det. Lær barne dine opp til å bli helter, som tør å gripe inn. Og jeg mener Helter – dette er ikke lek, det er ikke lett, og det er ikke ufarlig. Kanskje kan voksne gjøre noe selv også, men den viktigste påvirkningen de har tror jeg ofte er å gjøre ting verre. Den beste løsningen på mobbing tror jeg ligger hos barna.

  21. Jeg leser og hører samtidig.. Og det gjør vondt å lese, og det gjør vondt i trommehinnene av å høre ordene du beskriver har blitt sagt, – selv uten lyd. Jeg vil andre virkelig kunne forstå hvordan de kjennes med lyd, til det er min erfaring for liten.
    Vi trenger dine sterke historier, og andres historier for å sammen kunne gjøre noe.

    Og Curly vil behandle historiene med den største ydmykhet og respekt. Det vet jeg!

  22. Kjempebra skrevet. Jeg sitter med tårer på kinnene, men jeg er alikevell ikke overrasket over at slikt kan skje. Desverre. Kjempeflott at mobbing blir satt på dagsordenen, håper boka kommer ut!

  23. Sterk og viktig tekst. Utrolig bra skrevet. Jeg tok meg den frihet å printe den ut og henge opp på lærerværelset.

  24. Det er sånne som deg, som tør å dele så sterke og ærlige historier, som gjør den største innsatsen mot mobbing. Takk!

  25. Helt grusomt aa lese. Jeg faar vondt inni meg av naar jeg ser for meg hvordan du gikk lydlost rundt i skolegaarden og ventet paa neste angrep. Og at de voksne kunne oppfore seg sann??? Forferdelig.

  26. Slutten på denne teksten, minner meg om min bloggtekst om samme tema:

    «Enkelte av de som var slemme mot meg har sagt unnskyld til meg, og jeg tror faktisk de mente det. Jeg har tilgitt dem. Enkelte later som ingenting, og sier hjertelig hei når de ser meg. Jeg blir kvalm av dem. Enkelte av dem oppfører seg like ufint som før når de ser meg, og jeg blir lei meg, ikke på mine vegne, men på deres. Jeg er villig til å tilgi dem alle, unntatt en, og han var voksen, selv om jeg ikke tror jeg kjenner en mindre voksen, voksenperson enn ham. »

    http://sunnivamhia.blogspot.com/2009/04/noen-gruer-seg-til-ga-pa-skolen.html

    Og…det er altfor mange voksne i omsorsgyrker eller -posisjoner som aldri skulle ha vært der. Dessverre.

  27. Dette var veldig sterkt og veldig vakkert og trist. Jeg kjenner meg delvis igjen. Heldigvis var jeg ikke et konstant mobbeoffer, og jeg husker godt følelsen av at i dag er det noen andre det går utover, ikke meg. Årene som er skygger i livet mitt lar meg sitte igjen med en gnagende følelse, en uro, en redsel for å ikke være god nok eller verdt å like…

  28. Det positive er jo at nettopp Ida har blitt en av de mer profilerte ordentlige bloggerne i Norge, med en blogg som både engasjerer og inviterer. Ida/virrvarr er et kvalitetsmerke, og du skal ta med deg det, Ida.

    Selv har jeg også en historie fra min barndom som jeg nok ikke har skrevet nok om. Fysisk og psykisk mobbing, lærere som gav faen, slike ting som de fleste har vært innom. Takk for denne inspirasjonen, Ida!

    Takk for at du har blitt den du er, og at du deler det med oss alle…

  29. Man skal tvinge sine barn til å invitere alle jentene i klassen på bursdag og ikke la dem få velge selv.

  30. Kjære Virrvarr.
    Du er fantastisk. Og dette var vondt å lese.
    Jeg vet ikke hva jeg skal si engang.
    At mennesker kan være så jævelige..

  31. Du er bare så jævlig modig. Jeg ser virkelig opp til deg, fine, fine menneske. Takk for at du deler – jeg blir klokere, mer reflektert og full av håp av å besøke bloggen din – og dette innlegget er så innmari viktig, for så mange og på så mange måter. Takk.

  32. Min historie er litt forskjellig. Jeg ble ikke så mye direkte mobbet,men var en engstelig unge som ble sosialt isolert i skolegården. Det som var mitt store mareritt,at foreldrene mine skulle oppdage at jeg var alene,at de skulle tro jeg var helt rar.Noen ganger hengte jeg meg på to andre jenter som egentlig ikke ville ha med meg å gjøre,slik at broren min ikke skulle fortelle hjemme at jeg var alene. Andre ganger skjulte jeg meg på doen i friminuttene, og sto der og gråt. Det at noen hadde sagt fra til foreldrene mine,hadde derfor vært det verste av alt. De kunne ikke gi meg trygghet og sosialt fellesskap i skolealderen, men jeg kunne ikke holde ut tanken på at de skulle forstå at jeg var sosialt isolert.

  33. Kjempe bra skrevet Ida! Ble selv mobbet fra førsteklasse til 10ende, så vet godt hvordan du har hatt det for å si det sånn! Kjente meg godt igjen i denne teksten.

  34. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg håper du vet at du har mange venner nå. Du vet veldig lite om hvem jeg er, men jeg ville gjort mye for å forsvare deg. Da jeg var liten ville jeg ta med alle jeg skjønte at ikke hadde det bra hjem. Nå har jeg blitt voksen og gjør det fremdeles. Det er når vi slutter å bry oss at det går galt.

    Forbli den du er, Ida.

  35. Dette var forderdelig å lese.

    Det blir kanskje feil å si at du har greid deg godt, for du har jo litt av hvert å slite med. Jeg vet ikke hvor mye av det som henger sammen med mobbingen? Likevel: du framstår som sterk, og det er ikke tvil om at du er en ressurs for andre gjennom det du skriver. Et forbilde også, tror jeg. Så det at du skriver dette gir håp for andre som går igjennom lignende ting.

    Det er vondt å tenke på at barn blir mobbet hver dag, og at ingen gjør noe. Selv snudde jeg som regel ryggen til, og var glad det ikke var meg.

  36. det betyr mye for meg. Jeg har tenkt utrolig mye på innlegget ditt i dag, Virrvarr! Jeg vil så gjerne si «takk», gi deg ros og fortelle deg hvor mye det betyr – men det har alle andre gjort, så da må jeg si at jeg håper du – i det minste- tar alt til deg! Ja, du er en utrolig reflektert og klok person, og du klarer å infiltrere hodet mitt med skrivekunsten din fullstendig… Jeg er veldig engsjert i historien din. Hadde du støtte hjemme? Hvordan har du holdt hode over vann hele tiden? Hvordan kom du ut av det?
    1. Rart hvordan alle er, kollektivt enig, om at mobbing er uakseptert, når det fremdeles er så utbredt? Falskt.
    2. Jeg husker jeg hørte på Bondevik sin nyttårstale, en stund tilbake, og han lovet at han skulle få slutt på barn som mobbet, og jeg kjente at jeg ble så oppspilt av glede. Var det mulig å få slutt på?! Tenk å bli voksen; de mobber ikke. Det er barn som er onde.
    Hvor kommer denne forestillingen fra? Ja, barn er kanskje direkte, men de lærer mye av mobbingen hjemmefra de voksne, eller fra resten av samf. Ordene; svarting og fettberg må komme fra et sted. I media også.
    Voksne mobber på jobb feks: Jeg er 22, og jeg fikk sikkelig sjokk som hjelpepleier da jeg forstod hvordan de eldre 40åringene holdt på med hverandre. Kanskje jeg er naiv, men det var skuffende for meg. De vitset, alierte seg og frøs enkelte ut. Jeg var en brikke i spillet, den nye, som det var kamp om. Jeg synes voksne kan starte med seg selv, og ikke skylde på barn hele tiden! Jeg har en mor som er lærer, og hun burde verken vært mor eller lærer! Det burde være lettere å klage, uten at lærerne solidarisk samler seg i forsvar. De burde få sparken raskere. Det burde også være like strenge søknader på å føde barn som det for å adoptere barn.

  37. Barn er slemme fordi de enda ikke har lært bedre, og kan vanligvis bare tåle hverandres selskap i kortere perioder. Mer voksenkontakt og ikke minst mer voksenstyring i samvær i skolen burde være pålagt, også oppover i skoletrinnene. (Ut ungdomsskolen!) At friminutt er frisoner for voksenstyring er ille. (Ikke at de voksne skal lage opplegg i friminutt, men de bør være samtalepartnere for elevene og ansvarlige voksne som avverger og veileder i situasjoner som utvikler seg negativt!) I et mer «naturlig» samfunn ville ikke barn blitt påtvunget hverandre i så stor grad, de voksne i skole og SFO må derfor være flinke til å kompensere for dette med sterk tilstedeværelse.

    Forøvrig er det et problem at sterke barn (både sosialt og faglig) ikke tilbys nok utfordringer i «enhetsskolen», dette medfører stor kjedsomhet og frustrasjon og resulterer gjerne i mobbing (mobbing skaper liv og belønnes med oppmerksomhet hos voksne, noe disse barna vanligvis får lite av fra før).

  38. Ida: Dette gjorde vondt langt inn i hjerterota å lese. Jeg får lyst til å pakke deg inn i lune dundyner og gi deg kakao med marshmellows i og love å passe på deg, men du er voksen nå og du er sterk og tøff som faen og ingen av dem kan røre deg igjen! Og prøver de er det bare å si ifra så kommer vi som en hær og forsvarer deg! Jeg får lyst til å arrangere høytlesning for lærerne dine og tvinge ordene inn i ørene på dem. De var voksne. De skulle sett. De skulle ha gjort noe! Tvi vøre dem!

  39. Sterkt skrevet om noe forferdelig vanskelig! Jeg kjente meg igjen i noe av det, men det som nesten slo pusten ut av meg var da du skrev at du skammer deg over den tiden i livet ditt, da du var den svake.

    Den skammen har jeg også båret med meg i mange tunge år. Selv om den direkte mobbinga slutta da jeg begynte på videregående, følte jeg meg liten og ubetydelig helt til jeg flytta langt vekk måneden etter at jeg var ferdig. Jeg har brukt årene etter det til å være sterk, har skjøvet mange mennesker fra meg fordi jeg måtte være så frytelig sterk. I fjor fikk jeg av mange årsaker pykologhjelp, og han fikk meg endelig til å innse at jeg ikke trenger å skamme meg for de årene.

    Mobbingen har vært min lille hemmelighet, slik om det sikkert er for mange andre. Jeg sa fra hjemme èn gang, og da fortalte læreren høyt i klassen dagen etter at mammaen til …(meg altså) hadde ringt henne i går, og fortalt at nn og mm (to gutter i klassen) og noen av jentene (læreren sa ikke navnene) hadde vært slemme mot meg. De skulle jo ikke være slemme, og nå måtte de slutte med det…. Etter det ble alt bare verre, og jeg sa aldri noe hjemme igjen. DEn dag i dag vet ikke foreldrene mine hvordan jeg egentlig hadde det på skolen…..

    Jeg opplever også at de som var de verste mobberne smiler falskt og hilser veeeldig blidt de gangene vi møtes. Andre er fremdeles 14 år i hodet, og dem syns jeg egentlig mest synd på. Ingen har sagt unnskyld til meg, og jeg vet faktisk ikke om jeg er et så godt menneske at jeg hadde greid å tilgi dem…..

    Nå er jeg lærer selv, og ser dessverre mobbing mellom elever og dessverre også lærere som er stygge med elever. Jeg prøver å i fra, men det er ikke lett. Systemet er desverre sånn at en lærer nærmest må voldta en elev for å få sparken…. Det å være et tidlige mobbeoffer og å ha en jobb slik som min er også vanskelig. Det ER vanskelig for lærere å få slutt på mobbingen. Det viktigste man kan gjøre er å skape en holdning om at mobbing ikke er akseptert blant elevene. Noen få elever som har en høy sosial status kan gjøre tusen ganger mer for et positivt miljø enn hva ti lærere kan. Derfor jobber jeg veldig målbevisst med å skape et godt klassemiljø, og å ha gode relasjoner til elevene mine for at de skal kunne ha tillit til meg og tole på at jeg vil stille opp for dem hvis de trenger det.

    Takk for at du skrev dette Virrvarr! Det har fått tankene mine i sving. Kanskje jeg skriver ned noe om mine opplevelser, men jeg vet ikke om jeg orker å pirke mer i dette.

  40. Jeg ble utsatt for en god del mobbing selv (som jeg ikke husker så mye konkret av, men det er en annen sak), og det er så jævlig absurd at det er den som blir mobbet som skal gå rundt og føle skam for det i ettertid…

  41. Det jeg reagerer mest på i denne fortellingen, er at du pløyde gjennom Snorre i første klasse. Var det virkemiddelet overdrivelse du brukte der?
    Jeg har aldri forstått meg på denne typen mobbing, siden jeg ikke klarer å forestille meg at det ikke finnes én elev som har samvittighet nok til å støtte den undertrykte, og stå opp imot mobberne. Det med lærerne kan jeg imidlertidig forstå, lærere er i og for seg en egen type menneske.

  42. Åh, som jeg kjente meg igjen, Virrvarr! Vi skal ha reunion for 4 årskull fra barne og ungdomsskolen jeg gikk på til sommeren, og jeg har bare for en liten stund mailet med en av initiativtagerne til treffet. Jeg spurte rett ut om de hadde invitert N.N, ei jente som gjorde 7 klasse til et rent helvete for meg og en annen jente? Svaret var heldigvis befriende, nei, hun ble ikke invitert, rett og slett fordi hun hadde såret så mange gjennom mobbing og utfrysning. Det er ille, å være 35 år og fortsatt frykte den man ble mobbet av som 13-åring….

  43. Tormod: Jeg fikk Snorres Kongesagaer til jul i første klasse, så jeg leste den vel strengt tatt i løpet av våren og sommerferien mot andre klasse. Det er et eksempel mer enn et virkemiddel. Jeg var et litt ekstremt barn.

  44. Å kjære deg! Ble helt satt ut jeg…
    Takk for at du er så modig og forteller dette! Du er mitt forebilde! 🙂

  45. Sterkt.

    Særs bra skreve, beintøft at du tør å skrive det. Desse kjenslene er vanskelege å ha i seg( talar av eiga erfaring). Trur eg og må prøve å skrive noke.

    Stå På!

  46. Jeg har lyst til å arrestere bruken av ordet «svak». Jeg tenker at den som blir mobbet på ingen måte er «svak», man kan derimot være sårbar – noe som er noe helt annet.

  47. Aa, min kjaere Ida…. 😦
    Folk er som vi alle vet idioter. Men det er en utrolig trist laerdom, og en som saerlig synes, fordi folk som deg ikke blir kjent igjen for det de er – fantastiske.

  48. Det er lenge siden VirrVarr ble et hedersbegrep i min verden, vennen. Men nå legger jeg til Ida. Det er bare så innmari Ida å være så modig, ærlig og raus.

    Tenk å få lov til å bli kalt så … Ida en gang. Det hadde vært fint det!

  49. Du forteller en svært viktig historie. Jeg har noen ganger stusset over hvordan de som ble mobbet på forskjellige vis som barn «forvinner» når de blir voksne. Jeg kan forstå behovet for å pakke vekk det gamle, men det er nødvendig, faktisk livsnødvendig for noen, at du og andre med deg bryter stillheten. Roper ut, slik du gjør her nå. Flott og imponerede.

    På skolen til datteren min på 7 er det nulltoleranse på mobbing. Vel og bra. Men det følger ingen plan for å lære barna hva som er mobbing. Annet det synlige og opplagte.
    Visking bak rygger,å utelate enkelte i samtlige bursdager og lek, å alltid bli valgt sist når det skal velges «holde-i-hånden-venn» etc. Disse vanskelige situasjonene som lærerne registrere, men som de ikke tar tak i fordi det er vanskelig å ta det opp med foreldrene til de det gjelder.

    Jeg håper mange vil dele sin historie og bidra til at denne boken kan bli det verktøyet den trenger å bli.

  50. Fra nå av skal jeg i glade situasjoner (som for eksempler *når* jeg får 6 på muntlig eksamen) si «Hah! Jeg tok en Ida! Jeg ruler!» og «Jeg gjør en Ida, og skriver bok.»

  51. Fikk helt vondt da jeg leste dette, og en del ubehagelige minner strømmer på. Du er utrolig tøff som står fram med dette.

    Jeg var «ikke som alle andre» heller i følge «frøken» på barneskolen. Hun satte meg ved siden av klassens bråkmaker fordi «jeg kunne stagge ham». Det vil si, jeg tok igjen med ham og han plaget ingen andre. Meg derimot plaget han daglig. Det var ikke så mye psykisk men mye slag, spark, snødukking osv. Det var så ille at jeg ikke ville gå på skolen, og hadde lyst til å skifte skole. Lærerene de gjorde ikke noe. Jeg var jo så spesiell, og tok igjen, så da var det vel ikke mobbing?

    Lykken for meg var ungdomsskolen. Da splittet klassene opp og jeg kom i en annen klasse enn plageånden min. Etter hvert begynte jeg å tro på det folk sa til meg også. Selvtilliten jeg struttet av da jeg startet på barneskolen var det ikke mye igjen av da jeg begynte i ny klasse. Heldigvis hadde jeg venner, gode venner som jeg har den dag idag. Og sakte med sikkert vokste selvtilliten igjen.

  52. Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om mobbing en gang jeg og, men nå tenker jeg at jeg kan istedet bare referere til dette innlegget med noen små forandringer. For eksempel heter jeg Marina, ikke Ida, og jeg leste ikke Snorres kongesagaer i første klasse. Dette var forøvrig kun fordi ingen gav meg boken; hadde jeg fått tak i den ville jeg ha lest den.
    Og så var jeg ikke spesielt klønete, og jeg nådde ikke puberteten spesielt tidlig og jeg har aldri hatt en C-cup eller gått på Steinerskole. Bortsett fra det er historien min omtrent den samme.

    Det ved mobbingen som plager meg mest som voksen er det at i så altfor mange tilfeller er lærerne aktive deltakere i trakasseringen. Den gymlæreren burde jo virkelig fått sparken!
    I mitt tilfelle var det faktisk lærerne som startet mobbingen, og jeg tror jeg trygt kan regne dem som sjefsmobberne. Ingen mobbet meg før klasseforstanderen i første klasse begynte å håne meg, og etter den tid tok det bare av.
    Det var fire lærere, to ektepar, som særlig støttet mobbingen og selv aktivt deltok i å plage meg. To av dem har tilogmed prøvd seg etter at jeg ble voksen. Jeg hadde da ingen interesse av å snakke med dem, så jeg bare avviste dem med et typisk mobber-svar: «Jeg skjønner ikke hvorfor du gidder komme til MEG med disse idiotiske problemene dine.» Jeg sa det høyt, på offentlig sted. Mange så litt rart på dem, og det var jo akkurat det jeg ville. Akkurat som de ville at de andre ungene skulle se meg som litt rar i første klasse.

    Marinas siste blogginnlegg: Ikke helt som planlagt…

  53. Takk for at du bidrar på denne måten. Som mange andre, er jeg nå inspirert til å ta en Ida, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.
    Takk igjen.

    Sti9nskys siste blogginnlegg: Nettvett og nettrender

  54. Hadde ikke planlagt å starte dagen med å gråte. Men selv om det tar litt tid å skyve bort ordene dine og fokusere på jobb, er jeg glad jeg leste dette. Og uendelig glad for at du skrev det!

    Jeg er klassekontakt i min datters klasse. Jeg skal skrive ut teksten din og dele den ut til alle foreldrene. Og lærerne. Og rektor. Det gjelder å se. Aktivt. Lete etter mobbing blant elevene. For det er så utrolig vondt å oppleve.

    Faen, nå gråter jeg igjen.

    Takk for at du delte dette, Ida! God klem til deg.

    Marius

    Marius Waldals siste blogginnlegg: Til forsvar for årets Fritt Ord-tildeling

  55. Tilbaketråkk: GummiJane « Prosalosa
  56. Hvorfor er det slik at vi som hadde det tøfft på skolen ikke tør snakke om det? Hvorfor skal det gjøre oss til svake, sytete, puslete og (for min del) lite Mann?

    Du har tilgitt, sier du. Det er stort. Jeg har ikke klart det. For en tid tilbake var O Store Sjefsmobber inne på Facebook og prøvde å legge meg til som venn. Jeg ble kald innvendig, og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Så avviste jeg han. Så tok det noen dager, før han på nytt prøvde seg. Da skrev jeg en e-post til han der jeg lurte på om han viste hva han hadde gjort med barndommen min.

    Siden har jeg ikke hørt fra han.

    Alf Ivars siste blogginnlegg: Ut og stjæle hester

  57. Hei.

    Jeg kjenner meg mye godt igjen i det du skriver. Særlig det der med «uansett hva som skjer, jeg skal aldri mer ha gym på skolen mer».

    klem.

  58. Sjokkerende og rystende lesning. Et gråtkvalt takk til deg for at du deler din historie med oss. Kan jeg få lov til å skrive ut innlegget og lese det høyt for et par skoleklasser?

  59. Utrolig! Og utrolig imponert over deg, nok en gang. Som flere har vært inne på, dette burde bli obligatorisk lesing.

  60. Kjære Ida, skulle ønske jeg kunne gi deg en klem.
    Takk for at du delte. Jeg skulle liksom si noe vettugt, men nå er jeg full av følelser fra gamle dager og full av glede for at jeg ikke lenger er der, og ikke du heller!

  61. Tusen takk for historien. Jeg kjenner igjen både mobbere og ofrene. selv kom jeg meg alltid unna det fysiske på grunn av egen fysikk (gikk på judo), men det verste som du sier er jo lærere som ikke griper inn og lærere som mobber selv. Det så jeg masse av. Fy faan. Takk for at du deler dette med oss.

    Lolas siste blogginnlegg: 1. mai i Tyskland!

  62. Ida er i dag et veldig brukt jentenavn, og det er vakkert!!!

    Sterke ord. Vondt. Trist.

    Vet ikke om jeg er tøff nok til å dele min historie. Den føles så uviktig i forhold til din, liksom.

    Men jeg skal gjøre et forsøk. En dag.

    *klemmerpåIdamasse*

    Miss Piggys siste blogginnlegg: Alle disse stemmene…

  63. Sterkt å lese dette Virrvarr. Er redd det ikke står no bedre til idag.
    Fint å lese at så mange lærere tar med seg historien din og leser i klassene sine. Jeg håper at det fører til at flere SER !
    Hilsen en tidligere lærer som er i ferd med å bli psykolog og som slett ikke lar seg skremme av googling og pågangsmot fra kommende pasienter/klienter/whatever. Syns det er herlig !

  64. Tusen takk for at du deler din livserfaring. Jeg tror faktisk ikke at mobbere er klar over hva de gjør med en person. Når jeg leser din historie, høres det nesten oppdiktet ut, men det er fordi det er så uvirkelig at noen kan ha det så vondt. Og at ikke de voksne tar ansvar som du skriver!! Hva hvis du hadde skrevet ut dette brevet, og levert det personlig til denne gymlæreren, de andre lærerne og voksne, og ikke minst de som mobbet deg? Kanskje de trenger å få se hvor forferdelig du har hatt det, og hvor vondt det er å bli mobbet?
    Jeg vet hvor slemme barn kan være, har vært gjennom mye av det, og de fleste «glemmer» hvordan de har oppført seg og hvem de har mobbet. De husker bare det de vil huske.

    Håper du har det bra nå!

    Bentes siste blogginnlegg: 30

  65. Takk, Ida.
    Takk for at du delte, mener jeg.
    Du er en fantastisk person, det er bare urettferdig at sånne ting skjer med fantastiske mennesker. Urettferdig.

    Somalierens siste blogginnlegg: Oppdatering på skolefronten

  66. Tilbaketråkk: Mobbing « ~ psykisk ~
  67. Utrulig gripande og vond lesnad. Du må vere einesståande sterk som har kome deg gjennom dette. Måtte alle dei barna som blir terroriserte der ute i dag, og alle vaksne som ser men ikkje grip inn, få lese denne historia.

  68. Bra du deler historien din! Jeg har ikke lest alle innleggene, men du er i alla fall blitt veldig populær nå, da;-) En vaskeekte Askepott. Jeg håper også at mobberne også kan bidra med sine historier. Gjerne anonymt…sånn av man kan få mer kunnskap og forståelse.

  69. jeg får delte følelser av å lese dette. på den ene siden er det helt jævlig at det går an at sånt skjer på norske skoler. får helt vondt inni meg, og er rett og slett sjokkert over at det kan være så ille. samtidig blir jeg glad for at du forteller om det, at du deler historien din og kan bidra til at folk tenker mer.

    og så må jeg bare si at måten du beskriver lærerne sin oppførsel på kjenner jeg ekstremt godt igjen fra min egen barneskole, der bestevenninnen min ble utsatt for mye av det samme som deg. det er helt forferdelig, en av dem uttalte visst for ikke så lenge siden at «det var alltid noe rart med hun der, har hun adhd eller noe?»

    uff. det er iallefall bra noen klarer å komme seg ut av det i live.

  70. Hei – lenge siden sist jeg var på disse sidene, kult å se at du fortsatt er like aktiv.

    Jeg skjønner at sånt sitter i, lenge etterpå. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt dette på en måte som ikke høres platt og overfladisk ut, så det er mulig jeg plumper i det med begge føttene, for jeg vil så gjerne si det jeg tenker: Du har blitt så bra! Du skriver vanvittig bra (jeg vil gjerne lese flere dikt, om du har) og formidler vanskelige ting på en fintflytende og særdeles leservennlig måte. Det er godt ørkje, som vi sier på Hedmarken – godt utgangspunkt/råmateriale (en kvist er ørkjet til ei seljefløyte) – i folk som kommer seg gjennom slikt.

    Jeg lurer på hvordan det er å gå videre i livet og vite at man har vært en mobber. Jeg husker en enkeltepisode på barneskolen der jeg var på feil side og det er ustas, for å si det sånn, det er mye verre enn de gangene jeg ble mobbet selv

    Sånn hadde det ikke vært hvis jeg hadde opplevd omfattende mobbing over lengre tid (at det var verre å ha sagt noe stygt selv en gang). Jeg hadde mye av den samme bakgrunnen som deg (selv om jeg ikke kunne å lese før jeg var tre ;)), hadde lest hele Bibelen og Snorres og alt annet som fantes av litteratur i heimen før jeg var ferdig med barneskolen. Men jeg havnet i veldig gode lærerhender (Suttungfolk) og i ei klasse der mange andre også var veldig skoleflinke. Som Murakami skriver om livet: de en treffer på veien er viktige for at en skal ha det bra. Fra et mammaperspektiv var dette en god påminnelse om hvor viktig det er å håndplukke de signifikante andre i barnas liv i så stor grad man kan, ift. å velge klasse, for eksempel.

  71. Dette er et kjempebra prosjekt, og jeg blir inspirert til å selv bidra. Men det er vanskelig å tenke på å ikke minst skrive det ned. Jeg kjenner meg igjen, og i mitt tilfelle var det og voksne som kunne gjort mer, synes jeg i ettertid. Husket at jeg gråt stort sett fra 10 jeg var 13 og flere av lærerne visste hvem de var som mobbet, og gjorde ikke noe med det. Jeg har tilgitt de som mobbet, men bærer fortsatt nag til de som ikke hjalp meg da jeg var langt nede.

  72. en mening :

    Sannsynligvis, mange voksnene blant de som var berørt av historien du skrev, de som gråt og tenkte at de hadde vennligt tatt den stakkars lille Ida i armene sine da hun har fått vondt (jeg er en blant dem, selvfølgelig), er nettopp av den samme typen som de som hadde mishandlet henne når de var unger.

    Til å bli en ansvarlig og raus voksen, vi alle måste, siden vårt barndom, gå over forskjellig sosiale ritualer som er ment til å gi oss regler, felles verdier og moralske standarder, slik at vi kan sammen leve innenfor et fredelig samfunn.

    Uheldigvis, om barn utdanning, og dette er her et slags paradoks, noe av de sosiale ritualene kan være svært grusom, spesielt for personer som er på marginene: avvisningen av «forskjellige» mennesker, så-kalt sinker, osv… er illustrasjoner av slike dramatisk ritualer.
    Poenget er at jeg tror at mobbing er mindre et moralsk enn et antropologisk spørsmål, og jeg håper at den boka vil bidra til å hjelpe oss alle å gjøre noe fremskritt på denne forbindelse.

    ett inntrykk :

    Mens jeg leste historien din, jeg så deg litt som «den grimme ælling» : alle mennesker behandler henne dårlig, eller avviser henne, men ved utgangen, hun vil få vakre hvite fjær, og alle vil like og beundrer henne.

    Da jeg leste den siste setningen » Jeg har tilgitt dem for lenge siden», forsto jeg at jeg var helt feil : du har hvite vinger, men du er ingen swann, Ida Jackson, du er bare en engel. Neiing.

  73. Uff jeg kjenner jeg får helt vondt! Jeg har selv ikke blitt mobbet på denne måten, og jeg tro heller ikke jeg har vært av den type mobbere. Vi har nok alle fått en liten del av dette i oppveksten, men ikke på langt nær av hva du beskriver her. At unger kan være grusomme mot hverandre er det liten tvil om. Men hvor kommer det fra? Har vi det inni oss fra tidlig morgen? Eller observerer vi det gjennom voksnes oppførsel?
    Skjønner iallefall tanken din om at de voksne er tross alt ansvarlig. De vet. Og vi som foreldre bør forklare ungene våre hvilken konsekvenser mobbing har og slå hardt ned på det!

    1. Et «vi» bygges mot et «dem».

      Til å utvikle oss selv som medlem av en gruppe, vi må sette grenser mellom de som vi ønsker å identifisere oss med og de som vi frykter å likne. Noen ganger, det tar oss til noen grusomhet, forsettlig eller ikke.

      Som voksne vi gjør ikke noe annerledes enn barn, men bare på et annet nivå: de som legger frem slagord som «Norge til Nordemenn», hva annet gjør de, dersom ikke vise sine tvilen om sin egen identitet?
      De likeledes trenger svakere folk nær dem, til å tåle sin egen svakhet …

  74. Du skriver veldig bra, og det er sterkt skrevet.
    Man begynner nesten aa lure paa hvordan du vet det saa godt? Har du bare lest masse boeker?
    Jeg likte veldig godt historien din.
    Du blir nok en kjempe flink forfatter : )

  75. Nå må jeg tørke tårene…vet litt for godt hvordan det der er…spesielt det med at lærerene sier «fy! ikke gjør sånn» med ett smil å ett nikk til mobberne, å så snur de ryggentil for ett par måneder till. Og det at Hege blir brukt som skjellds ord og vist folk skall vere ekkle med noen så dytter de dem borti meg. Flyttet til ny by(ggd) i fjerde klasse og det var en veeeldig kristen plass, så noen av de første spørsmålene var «Er du kristen?» jeg svarte da nei å siden det er jeg den personen alle måtte hate å se ned på å ingen kunne vere venner med uten å miste sin sosiale status tvert. Men på jentedoen vist det bare var meg å en til å det var 100% sikert at vi var alene da kunne de vere litt snille å si at de egentli ikke hadde lyst å gjøre slikt….fikk høre senest dette året(første på vgs) at fra Andrea selv at vi kunne snakke sammens vist vi var alene å ingen så oss men at jeg var ett sosialt avvike så hun kunne ikke bli sett offentlig med meg..alt jeg sa for å få den reaksjonen var at jeg lurte på hvorfor hun inledet til samtale vist vi møttest på biblioteket men dagen etterpå, eller tidligere samme dagen hadde ho gjort meg til latter for hele skole plana. åååh…nå begynner vi å grue oss litt til fhs til høsten…reiser om to uker ca….jeg har ikke hat på nært like mye problemer som deg Ida men jeg kjenner meg altfor godt inni det du skriver. jeg poster dette fort så jeg ikke ombestemmer meg.

  76. Det stakk i meg da jeg leste denne teksten. Aldri før har så mange minner fra barndommen min rast over meg. Man tenker jo forsåvidt at man er alene, og at det ikke finnes en sjel der ute som har vært i samme sko som en selv.

    Fint å vite at det er mennesker der ute som setter lys på vonde ting. Jeg håper en dag at voksne skal bli ansvarlige. Mobbing høres jo fælt ut det, men for de fleste er det bare en triviell sak som de ikke må sette av spesielt mye tid og oppmerksomhet til.

    Du skriver fantastisk.

  77. En sterk historie, som jeg og mange andredessverre kjenner oss igjen i.
    Beklageligvis skjer dette med utfrysning blant voksne også, noe jeg opplever på jobben for tiden. Men sånt må man, som voksen, bare heve seg over. Det er de som ikke tenker seg om, og som er eksluderende. en utrolig dårlig egenskap spør du meg.

    Takk for fredagen forresten, det var utrolig hyggelig å hilse på så mange nye og unike mennesker!

  78. Er tøft og lese dette her. Jeg gikk også på steinerskolen, der ble jeg mobbet for min dysleksi og forde jeg var en rolig person ,fra 1. klasse til jeg sluttet i 8. klasse.
    For min del var det en stor lettelse og komme på offentlig skole! På skolen jeg begynte på ble all mobbing tatt tak i med en gang, og det var mye forebygging. De var åpne om at mobbing kan forekomme hvor som helst, så derfor jobbet de veldig for og prøve ta det før det utviklet seg.
    Jeg er FORBANNET på steinerskolen forde de lukker øynene. Det vi ikke ser, er ikke der.
    Men nåde deg om du kritiserer steinerskolen eller hva?

    Flott at folk står frem. Gripende lesning. Dette er så veldig aktuelt. Det må bli en slutt på alle mobbingen.

  79. Ida, kjære Ida.

    Det begynner å bli en stund siden du skrev og la ut dette innlegget, men jeg føler behov for å kommentere dog.

    Det du beskriver er så ufattelig hjerteskjærende vondt å lese. Dessverre (eller kanskje heldigvis) kjenner jeg meg til de grader igjen i opplevelsene du sitter med fra barndommen. Den smerten man opplever ved å være mislikt/usynlig er ubeskrivelig. Jeg har ikke ord for det sinnet jeg føler mot mine «respektive» mobbere, og beundrer deg for evnen til å tilgi. Jeg vet ikke om jeg klarer det.

    Tusen takk for at du deler så viktige og forebyggende ord. Du er en fantastisk jente. I fall interesse har jeg også skrevet et par innlegg om mobbing på min blogg, samt gitt leserne mine anledningen til å dele sin historie.

    Et lite sidespor; Da jeg klikket meg inn på denne siden kjente jeg èn Ida, en fantastisk sterk, klok og herlig sådan. Nå «kjenner» jeg to.

  80. Kom helt tilfeldig over dette da jeg leste Fri Tanke.

    Det er så smertefullt kjent det du skriver om, dessverre.

    Som mamma til en mobbeutsatt jente kan jeg ikke annet enn å gråte. Som menneske kan jeg ikke annet enn å skamme meg over at det fremdeles finnes barn som blir mobbet uten at det blir tatt på alvor. Å få mobbing på dagsplanen i skolen er som å rope mot en vegg. For vår del har kampen nå gått inn i sitt 9. år, og vi sitter med en ungdom som for alltid har gått litt i stykker. Men ikke pokker om vi gir oss, ikke så lenge vi tror det må finnes et bedre liv enn dette.

    Og nå; etter å ha lest dette innlegget så vet jeg med sikkerhet at det gjør det. Takk!

  81. En forferdelig historie nesten så man ikke tror den er sann så mye ondskap. Og lærerne skulle vært oppsagt og sparka, blir forbanna kjenner jeg. Flinke veitja som ble behandlet sånn fy fan.

    Klem og full støtte.

  82. Når jeg leser dette får jeg lyst til å bli lærer selv! Flott og sterkt skrevet. Jeg har fulgt bloggen din en stund uten å vite at du ble mobbet, og masse kred til deg for at du har blitt den du er.

  83. Tenk at det fins så sterke og modige menneske som deg…! Tusen takk for at du våga å dele dette, eg fekk tårer i auga og klump i halsen. Det er ufatteleg, ufatteleg at ingen greip inn. At du klarte deg gjennom det, tenker eg er eit mirakel.
    Ønsker deg ALT det beste 🙂

  84. Det er så rart og uvirkelig å lese dette om Steinerskolen… jeg har gått på en slik selv, dog på VGS – vi var vel blitt litt mer voksne da. Skolen jeg gikk på slo også hardt ned på mobbing, vi «store» elever og lærere samarbeidet med å passe på de yngre elevene i skolegården i friminuttene.

    Men, jeg kjenner meg igjen i alt her.
    Forskjellen var at jeg aldri fikk telefoner, jeg fikk forslagene om å ta mitt eget liv servert rett i fleisen – på skolen, på vei hjem, etter skoletid, når som helst. Og lærerne mine mobbet ikke, de bare snudde ryggen til og lot som ingenting – ville ikke ta ansvar, antar jeg.

    Unger kan være ondskapsfulle.
    Katter, derimot – katter er ålreite dyr.

  85. Det er som å lese min egen historie, bare med dine ord. Men følelsene og til og med mange av opplevelsene du har hatt er nesten identiske. Jeg gråt da jeg leste dette. Det var opprivende og det er grusomt å se at flere har hatt nesten identiske opplevelser som meg.

    *klem*

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s