Om mobbing og mestring

Jeg skrev en personlig tekst om mobbing for et par dager siden, et bidrag til Den store mobbeboka for voksne som driver og tar form i disse dager. I dagene som har gått har det dukket opp mange sterke, personlige innlegg om å være mobbet, å mobbe eller se noen bli mobbet og ikke bry seg rundt om i bloggosfæren.

Hjorthen har skrevet et metainnlegg om mobbebloggingen og reist den nødvendige problemstillingen: Ja, mobbing er et problem, og det er viktig å synliggjøre det. Men å synliggjøre er ikke det samme som å løse mobbeproblemet. «Trenger vi kanskje mer kunnskapsformidling og færre ukebladshistorier»? spør han.

Siden mye av lidenskapen min er å suge opp informasjon, problemløsningsteknikker og mestringsstrategier, følte jeg for å gripe den tråden og skrive et oppfølgingsinnlegg. Jeg er hverken psykolog eller pedagog, og mitt syn på mobbing er farget av at jeg først og fremst ble mobbet, ikke av at jeg har observert andre bli mobbet eller løst noen mobbekonflikter.

Samtidig har jeg jo vært mobbet, for så å oppleve å slutte å være mobbet. Det er jo en slags kompetanse.

Her er et slags «Kapittel 2» av mobbehistorien min, som handler om hvordan klassen min til slutt fikk en lærer som greide å løse en årelang konflikt og et svært satt trakasseringsmønster. Det er ikke direkte kunnskapsformidling, men det er en mestringshistorie. De er vel så viktige å dele som lidelseshistoriene.

Forklaring? Jeg har ingen forklaring!

Vi ble tatt ut av timen helt uten forvarsel. Greit, ikke helt uten forvarsel. Den nye læreren hadde fått med seg at jeg tømte seigt søppel i gymbagen til han som hadde vært primus motor i mobbingen av meg. Den nye læreren hadde også fått med seg det voldelige sammenstøtet mellom oss i gangen etterpå, etter at han hadde åpnet gymbagen og bannet høyt i timen.

Han satt bak kateteret og hørte dødsdommen min bli utlyst på tvers av klasserommet. Jeg burde kanskje skjønt at han ville reagere, det var bare sånn at jeg var så vant til at ingen lærere reagerte lenger.

Vi skulle ikke ha samtale på noe grupperom, ånei. Den nye læreren tok oss med hjem til seg selv midt i arbeidstiden, disket opp med en skikkelig luksuslunsj og tvang oss til å sitte siden av hverandre rundt et lite kjøkkenbord. Da vi skulle sette oss, så jeg og gutten som hadde mobbet meg gjennom fire år på hverandre. Vi tenkte det samme begge to: «Føkk. Dette er første gang vi har sittet siden av hverandre. Ever.»

Vi spiste i pinlig stillhet. Så pinlig at jeg fremdeles husker maten. Jeg må ha studert det pestoglasset så inngående at det er brent inn i hjernebarken til jeg dør.

Samtaledelen kom altfor fort. Læreren min gjorde seg overforståelsesfull, patetisk alvorlig og nesten komisk pedagogisk. «Jeg vil at alle skal si det de føler, være ærlige med hverandre og snakke åpent sammen.» Vi begynte å føle oss ukomfortable. Klamt!

Han satte øynene i mobberen min: «Kan du fortelle oss hvorfor du ikke liker Ida?»

Det ble stille. Han vred seg i stolen. «Eh. Heh. Eeeeh. Altså. Sii det…»

«Du må jo ha en grunn for å mislike henne?» spurte læreren.

«Joo..jooo. Det begynte jo for så lenge siden…»

«Fortell hvorfor du begynte å mislike henne i utgangspunktet, da.» sa læreren tålmodig.

«Heh. Off. Ånei.» Han ser på meg. «Du var så stygg på håret?»

Jeg ler.

«Ok,» sier læreren min. Han spør meg hvorfor jeg misliker sjefsmobberen min.

«Fordi du har behandlet meg som dritt.»

«Fordi hun var stygg på håret?» skyter læreren min inn.

Han ler.

Situasjonen er surrealistisk. Vi er femten år, vi føler oss voksne, vi sitter og skal forklare et mobbeforhold som har strukket seg over mange år. Læreren har ingen formaninger, bare spørsmål. Problemet er at svarene på spørsmålene høres så helvetes teite ut når den stakkars mobberen min må si dem høyt. Grunnen til at mobberne mine misliker meg, er fordi jeg er meg, og alle har alltid mislikt meg.

«Du liker ikke Ida fordi hun er Ida?» oppsumerer den nye læreren.
«Eh. Altså. Ja. Nei, det..» Han vrir seg, flirer tamt, ser i bordet, ser på meg.
«Jeg tror jeg må ha en røyk.»

Han går ut på verandaen. Jeg kommer etter. Jeg får en klem. Vi snakker om andre ting, men vi snakker. Det er mai, vi går i tiendeklasse, jeg har vært redd for ham siden jeg begynte på Steinerskolen i sjetteklasse. En lærer med riktig fremgangsmåte og forståelse av situasjonen klarte å løse mobbesituasjonen på en ettermiddag.

Så det går an. Jeg er ingen fagperson, men jeg har sett det i praksis. Jeg vet jo ikke om dette er noe som ville fungert i alle situasjoner, at det er avhengig av hva slags relasjon man har til læreren sin og ikke minst hvor gamle man er.

Likevel – selv om konflikten var beinhard, var den ikke uløselig. Jeg antar at det er folk ute i leserskaren med bedre peil enn meg?

Noen som har mestringshistorier å dele? Noen som har kompetanse på å løse mobbesituasjoner der ute?


19 kommentarer til “Om mobbing og mestring”

  1. Virrvarr, jeg synes du skriver helt utrolig. Du skriver om noe som mange opplever, enten i løpet av barne- og undgomstida eller når man er blitt voksen. Jeg har selv blitt mobbet, men jeg har ikke guts nok til å skrive om det selv. Tusen takk virrvarr, for at du setter fokus på det. Kanskje en gang får jeg til å skrive om seriøse temaer som dette selv, og ikke bare blogge syrlig om hverdagen. Du har en helt fantastisk måte å skrive på, så åpent og så ærlig. Dit vil jeg også.

  2. Bra det ikke er bare sorgen, at det finnes et lys i tunnelen. Om bare flere voksne hadde tatt ansvar og satt elever under press, uten den gemene hopen tilstede!

    Husker læreren vår dreit ut den største mobberen i klassen. Ikke at det var spesielt nobelt, men det var da uansett temmelig festlig. Det var døll naturfag, og vi hadde om mikroorganismer.
    “Tommy, ka e en amøbe?”

    Tommy ble svar skyldig.

    “Det e en sånn som deg, en encellet organisme med rævhål over hele seg!”

    Sjeldent opplevd mobbing, og for det meste holdt meg inne med mobberne. De gangene det skjedde responderte jeg med vold, og heldigvis var det nok. Har mine svin på skogen selv, men etter jeg ble mer bevisst problemene det skapte, kjørte jeg kardemommebylov.

  3. Jeg var en usikker unge selv. Jeg var easy mobbemat. Husker jeg tenkte at sånn skal ikke min unge ha det om jeg får noen noen gang. jeg tok aldri igjen. Jeg vende det andre kinn til, slik som jeg hadde lært i kristendomsundervisningen at Jesus hadde sagt.

    Husker godt da den lille jenta mi kom gråtende inn på kjøkkenet for å fortelle at nabojenta var både stygg i munnen og slo. Jeg tok første steget opp til moren for å få en slutt på det. Det hjalp ikke. Det ble mange turer etter hvert. Og mange tårer. Men lite action. Det fortsatte i det uendelige.

    En flott somerdag kom gullungen nok en gang gråtende inn og fortalte om den jævlige ungen fra 2. etasje.

    -Du får ta igjen da. Slå tilbake.
    -Mamma, det er ikke lov! Det sier damene på barnahagen.
    -Du har lov av meg. Det er jeg som er mamma og det er jeg som bestemmer. Du skal bare slå så hardt du bare orker!
    -Får jeg virkelig lov til det? Jeg kommer ikke i fengsel da?
    -Fengsel? Hvem har sagt det? Tantene i barnehagen sier at de som slår kommer i fengsel.
    -Det er ikke sant. Du får få ut og kjemp for din rett. Slå skikkelig hardt så hun virkelig forstår hvor lei du er. Slå så hardt at hun aldri tør plage deg mer.

    Gullet gikk ut for å leke igjen. Det tok ikke lang tid før jeg hører et grisehyl ute fra gården. Nabojenta kommer gråtende inn for å fortelle meg at gullet hadde slått og at hun fortjente straff. Jeg sa det jeg mente. At hun bare fortjente det, så kan du tenke på hvor mange ganger du har slått og hvor mange som har fått vondt av det. Smak på det og kjenn godt etter om du har lyst til å få deg en runde til. Hvis du ikke liker å bli slått så skal jeg deg ett råd: La vær å slå selv. Er du kul og grei får du mange venner. Er du kjip og ekkel får du mange uvenner. Da blir du alene igjen til slutt og ingen vil leke med deg.

    Det ble merkelig stille i gården etter dette. En skal da faen meg ikke finne seg i å bli trakassert enten man er liten eller stor. Det handler om å vise styrke og la barna får lov til å ta igjen når andre unger er kjipe. Og det skal de få lov til fra de er små. Jeg tror det faktisk kan være løsningen i mange tilfeller. Selv om det “ikke er lov å slå” så er det faktisk nødvendig noen ganger.

  4. For meg, som innbiller meg at jeg verken kan gjenkenne meg selv som “mobber” eller “mobbeoffer”, (om dette er ren fornektelse er en annen historie) så må jeg si jeg ble veldig mye klokere av dette innlegget enn det første innlegget om mobbing.

    Leste Hjorthen sitt innlegg og diskusjonen under ( http://hjorthen.org/?p=6266 ) og så skjønte jeg hvorfor jeg fikk så mye mer ut av dette.

    Jeg tror at at hvis Curlys bok om mobbing skal ha litt bredere nedslagsfelt, utover de som selv har blitt mobbet, eller de som nages av dårlig samvittighet for å ha vært mobbere, så trengs flere løsningsorienterte innlegg, slik som dette, for dette var veldig bra!

    Her har jeg lært noe som jeg kan ta med meg videre, om jeg blir mor, eller på annet vis (lærer?) må møte barn (eller voksne!) som ikke behandler hverandre på en god og riktig måte.

    Selv historier fra et mobbeperspektiv er det også vanskelig å bli klok av, for der rettes skylden gjerne mot seg selv, og at man ikke var tøff nok til å gjøre det riktige, eller ikke skjønte hva man gjorde..

    Ehm. For å oppsummere. Jeg ble mye mer rørt av denne historien: den er veldig godt skrevet, og jeg føler jeg har lært noe som jeg kan ta med meg videre.

  5. Åh. Det skulle vært mange flere som var i stand til å se akkurat hva som trengs, og så er i stand til å gjøre noe med det…

    Et spørsmål i denne saken: Er man en mobber om man mobber mobbere? Jeg har en gang fått en telefon fra en sint forelder som ba meg ligge unna sønnen hennes – og det var etter at jeg gikk lei av hans evindelige plaging av ei anna jente på skolebussen og ga ham en lenge påkrevd snøburing når vi gikk av bussen. Jeg var den som var alene og helst satt med en bok i friminuttet alikevel, så om folk skydde unna meg gjorde ikke noe. Derfor hadde jeg også friheten til å ta igjen med folk som var slemme, enten mot meg eller andre. Det er overraskende mange som tror at det er enkelt å mobbe enstøinger, og som fort fant ut at det var dumt. Og jeg ga meg ikke før jeg følte at de hadde fått som fortjent og litt til…

  6. Så enkelt og så vanskelig. Her som i andre tilfeller, gjelder det å stille de rette spørsmålene: To be…. ?
    Fint å lese en litt happy end 🙂

  7. Så bra at det finnes lærere som faktisk gjør noe!
    Hver gang temaet mobbing kommer opp kan jeg ikke unngå å tenke på at på skolen min var det lærerne som var hovedmobberne og selv de lærerne som ikke aktivt mobbet selv støttet dem som gjorde det 100%, og jeg får en heller dårlig tro på hele lærerstanden.

    Nå er jeg sikker på at du ikke virkelig var “stygg på håret” men uansett virker det som en patetisk grunn til å mislike en annen person.

  8. Dette med mobbing er så vanskelig, fordi det sjeldent er et problem som kan løses av lærerne alene. Mange foreldre lærer nok mobbing til sine barn helt ubevisst, ved å behandle hverandre på en ufin og dårlig måte. Mange foreldre må nok gå i seg selv.

    Når det gjelder lærere, synes jeg dette var en klok måte å gjøre det på. Altfor mange er bare ivrige etter å slå ned på mobbinga og finne ut hvem som mobber, ikke å finne ut HVOROFOR de mobber. Jeg ble plaget veldig mye i åttende klasse. Når det hadde gått for langt, krevde moren min handling. Enkelte av elevene som mobbet ble da omplassert til andre klasser, eller til skoler som jeg faktisk tror dekket deres behov bedre. Situasjonen ble en smule bedre. Enda bedre ble den da vi fikk en ny klasseforstander i midten av niende. Her fikk mange av mobberne oppleve en lærer som respekterte ALLE elvene, også de som ikke var flinke på skolen (noe mobberne ofte ikke var). Miljøet i klassen endret seg drastisk. De fleste av elevene gikk opp en eller flere karakterer og tonen oss i mellom var mye hyggeligere. De som mobbet meg var unge gutter som sjeldent hadde opplevd skryt og gode ord. Da de fikk den respekten de fortjente som mennesker av klasseforstanderen, var det lettere for dem å respektere sine medelever for de trengte ikke lenger å oppnå respekt ved å være slem mot andre.

    Learning by doing, det gjelder også respekt for medmennesker.

  9. Fantastisk! Det er så godt å lese om lærere som faktisk gjør noe! Jeg aner ikke om lærerne på barne- og ungdomsskolen min skjønte hvor mye jeg ble plaget. Jeg var rett og slett for flau til å ta det opp. Jeg ville ikke innrømme at ingen likte meg. Tror ikke foreldrene mine skjønte det en gang.. Da kan det være en utfordring å ordne opp.
    For noen år siden tok faktisk min sjefsmobber selvmord (etter flere år som narkoman). En del av meg godtet seg, må jeg innrømme. Resten av meg forstod at han sannsynligvis aldri hadde hatt det noe bra med seg selv, og at det å plage andre var en måte å få utløp for egne frustrasjoner.

  10. Alle lærarar må lese dette. Ein av mine ville bli venn med meg på Facebook her om dagen. Han blir blokkert. så vaksent klarer eg å handtere dette…

    For meg handlar det om triumf, ekkel, hoverande triumf, periodevis knekte antenner, periodevis atal, på randen til sjølvskadande sjølvhevding og masse irrasjonelle handlemønster og magekjenslereaksjonar som dei rundt meg berre ser på og undrar seg over. Det går betre no. Det tok nærare 30 år, og eg er framleis ikkje heil.

  11. Saa bra at det kom en ny laerer som kunne se ting utenfra og tenke nytt! Det aa ta dere med til et sted utenfor skolen virker skikkelig lurt.

    Min far er laerer. Jeg maa sporre ham hvordan han takler disse tingene, og han maa lese innlegene dine!

  12. Dette åpner opp noe.

    Nemlig, at mobbing av den som oppleves som “svak” eller “annerledes” er noe som er så dypt i vår evolusjonære virkelighet at det er noe vidunderlig (for å sitere Vildanden) når brudd på det skjer: Når den som skiller seg ut _ikke_ blir mobba.

    n er vokst opp mellom fire-fem hønsegårder. Til de som mener at mobbing er noe “unaturlig” – ta dere et grundig studium av høners naturlige liv.

    Det er ikke vakkert. Høner tar livet av den som er svak, i alle fall når de er innesperret slik at reven (eller andre naturlige fiender) ikke gjør jobben.

    n har et blanda forhold til dette. Ja, han ble mobba som liten i småskolen, blant annet av “frøken”. Men samtidig, han kom fra en sosial sammenheng der “alle” var annerledes, og det å kunne å lese i 4-årsalderen (vi var skikkelige sinker ikke var noe rart).

    Så kom realskolen (ungdomsskolen for dere unge), der det var den læreren som var hata mest av “alle” som holdt sin hånd over ham når ting ble vanskelige. Hvorfor? Kanskje fordi denne læreren kjente seg igjen? Fordi han som drev det lokale folkebiblioteket så noe i n og vennene hans?

    Et av n sine store øyeblikk var da en av plageåndene fra småskolen, en ekstremt intelligent fyr som var noen få år eldre, fikk sånn juling i forbindelse med et utdrikkingslag, at han aldri mer ble “folk” igjen. Han, som var smartere enn (her utelater vi diverse sentrale mennesker i norsk politikk og akademia), sløva hen og ble aldri til noe.

    Kaldt og ufølsomt fra n å tenke sånn? Ja, i dag når vi begge er pensjonister, kan jeg forstå at hans liv må ha vært et hælvete. Den ekstremt intelligente unge mannen som aldri ble til noe som helst. Som aldri kom videre enn gymnaset. Som aldri fikk den tradisjonelle bygdeanerkjennelsen for de som hadde så høy utdannelse (en stilling i kommunen). Som ble nødt til å se at de av oss han plaga (og det var ikke få) sitter med våre embedseksamener, våre pensjoner, vår anerkjennelse.

    Virrvar – det du åpner for er vesentlig. At mobberne ikke alltid er de svake, de jævelige, men til tider kort og godt “bare” lever ut noe dypt og forjævelig i oss mennesker (og andre flokkdyr):

    At den som skiller seg ut må piskes tilbake til flokken.

    For all del, n var heldig. Noen gode lærere, for ikke å snakke om en del bibliotekarer (samt et visst damemenneske som har holdt ut med n siden før midten av 60-tallet) – mer er det ikke som skal til.

    Måtte vi alle holde øynene åpne for disse barna som skiller seg ut, som ikke er som “de andre” og gjøre hva vi kan for å hjelpe dem. Eller kanskje så enkelt som: Å _se_ dem.

    Om de er mobbere eller blir mobba.

    Raag Raaums siste blogginnlegg: Skal jenter ha skolegang?

  13. Det hørtes ut som en bra løsning, sånn egentlig… Kanskje ikke for min del, men kan funke i mange situasjoner, tror jeg 🙂 Lure, lure læreren. Han burde fått en stor premie! Selv føler jeg et ubehag ved å tenke på å klemme sjefsmobberen min. Jeg er fortsatt livende redd den voldelige jævelen, selv ca ti år etterpå : Men han var ikke helt god, da. Jeg håper bare han fikk hjelp for sine problemer med aggresjon sånn at han ikke skader noen andre. Jeg har det jo ellers bra nå, og har igjen selvtilliten min og slikt. Godt jeg har sluppet å se igjen fyren, i alle fall 🙂

    Caros siste blogginnlegg: I’m in the front row/front row with popcorn/I get to see you/see you close up

  14. Så flott! Historier må formidles, men uten løsninger vil situasjoen aldri forbli noe annet enn slik den er.

    Jeg tror vi som foreldre har en forpliktelse i så måte. De aller fleste av oss som har barn, får høre historier, eller bruddstykker av historier, gjennom dagen. Jeg mener det er vårt ansvar å ta tak i disse. Jeg vet ikke om det var rett det jeg gjorde da datteren min stadig kom hjem og fortalte om denne jenta som alltid plaget “de andre” Jeg inviterte henne hjem. Litt mot min datters vilje. Denne jenta var jo slem. Og ja, hun var direkte uspiselig. Jeg hadde selv observert det. Uannsett, vi snakker, spiser, leker…sammen. Alle tre. Og jeg tror det handler om på gi individuell oppmerksomhet. Denne jenta forandret seg ikke ovenfor de andre barna. Det gjorde i så måte ingen forskjell. Men hver gang jeg ser henne på skolen så kommer hun å gir meg en klem. Jeg tror det nytter, og er nødvendig å se begge parter like mye

    Tone Sem-Jacobsens siste blogginnlegg: Bitter sweet

  15. irma:

    Jeg tror den nye læreren hadde fordelen av to ting: Han kom inn ny og uforbredt på mobberelasjonen. Og han behandlet ikke mobberen min som den slemme, han behandlet ham som en selvstendig person med sitt eget følelsesliv. Jeg tror det er veldig mye lettere å ignorere kjeft enn spørsmål.

  16. Utifra det du beskriver, så får jeg inntrykk av denne nye lærern våger noe ingen andre hittil har turd, klart eller tenkt på. Han gjorde noe. Han bryter en barriære, og kanskje han får til å SE dere begge? Var det det som gjorde utslaget? Jeg burde kunne komme med kvalifisert synsing både pga erfaring og kunnskap, men jeg kommer til kort med å si no vettugt om din historie. Alikevel, jeg har jobbet i skolesystemet i mange år, og det er utrolig stor forskjell på lærere. Der jeg jobbet opplevde jeg at de som våget å sette fingern på andres inkompetanse i “slike saker” ble enten upopulære eller forbilder, altså en blandings. jeg tror det handler om at noen personer liker folk og ser folk, andre …ja, de syns kanskje det blir for utfordrende, truende. ikke vet jeg.
    Har du lest denne by the way ?
    https://bora.uib.no/bitstream/1956/2386/1/Mobbing_i_arbeidslivet.pdf

  17. Dette må være med, kjære Virrvarr!
    Jeg ønsker at flere tar med denne dimensjonen i bidragene sine – selv om de ikke nødvendigvis endte like godt.

    Curlys siste blogginnlegg: Den store mobbeboka

Legg inn en kommentar

%d