Da jeg tapte valget som Krf

Jeg husker min store fryd første gang jeg fikk være med mamma og stemme til kommunevalget. Jeg var ni år og hadde liten politisk oversikt. Jeg visste at det fantes et parti som het Arbeiderpartiet som mamma og pappa ikke likte.

Farmor var med i noe som het Senterpartiet, og de var mot EU. Jeg visste at det fantes et parti som het «Nei til storkommune!» som foreldrene mine skulle stemme på. De var mot kommunesammenslåing og hadde lite annet program.

Men i valglokalet lå det lister med navn jeg aldri hadde hørt før: Fremskrittspartiet. Høyre. Venstre. Sosialistisk venstreparti. Rød Valgallianse. Kristelig folkeparti. Jeg stjal med meg en liste fra hvert parti og satte meg utenfor valglokalet for å studere dem nøye. Problemet var at bortsett fra navnet på partiene og navnene på alle som stilte til valg hadde listene liten eller ingen informasjon om hva partiene stod for.

Hva betydde det for eksempel at et parti var til høyre? Til venstre? Til sosialistisk venstre? Greit, jeg visste hva fremskritt var, men hva betydde fremskritt i politisk sammenheng? Og Rød valgallianse? Fin farve, javisst, men jeg var skeptisk til et parti som utelukkende var opptatt av utseende.

Kristelig folkeparti, derimot. Det ga jo mening. Jeg sa aftenbønnen min hver kveld, Gud var min hemmelige venn, jeg hadde tre barnebibler, en drøss med kasetter fulle av kristne sanger og kunne navnet på disiplene utenat. Selvsagt måtte Gud ha noen utsendte i politikken, også. Kristelig folkeparti, der hadde du partiet for meg.

Rett etter kommunevalget skulle vi ha om politikk og sånn i o-fagen. Siden vi gikk i tredje klasse var ikke opplegget veldig komplisert: Vi skulle gå sammen i grupper på tre og tre, bestemme oss for hva slags parti vi ville være, lage en plakat med kravene vi stilte til valg på. Plakatene skulle henges på klasseromsveggen på «valgdagen». Så skulle det være hemmelig valg.

Jeg havnet i gruppe med to lite interesserte gutter og fikk den store glede av å lage parti, politikk og plakat helt selv. Hvilket parti vi skulle være måtte være opplagt: Kristelig folkeparti, selvfølgelig.

Jeg satt oppe et par kvelder og grublet på hva som skulle være politikken vår. Det måtte være noe som angikk alle tredjeklassinger på Torsnes barneskole, men som samtidig hadde et mer langsiktig perspektiv…

Resultatet ble seende sånn ut:

Kristelig folkeparti:

Vår politikk:

  1. Nei til seksåringer i skolen! De er altfor små!
  2. Kjøpe nye fotballmål!
  3. Få malt opp paradis i skolegården!
  4. Varm, gratis mat på skolen hver dag, sånn som i Sverige!
  5. Skoletur hvert år!
  6. Flere og bedre bøker på skolebiblioteket! (Min kampsak)
  7. Nytt klatrestativ med tunnelsklie.
  8. Nei til gym!

Resultatet ble så bra at jeg lovet de andre i gruppa at vi kom til å vinne valget. Kors på halsen. Æresord. Ti fingre i nesa. Mor og far i døden.

Valgdagen opprant og jeg var klar. Jeg inspiserte de andres valgplakater med sjokk og vantro. «Men dette går jo ikke ann på ordentlig!» sa jeg til læreren min. Hun forklarte meg overbærende at vi skulle jo ikke gjennomføre noe av det som stod på plakatene uansett. Hun kunne ikke skjønne hvorfor jeg ble så opprørt over «Pias ponniparti.»

Ponnipartiet:

  1. Alle elever skal få hver sin ponni
  2. Svømmebasseng i skolegården
  3. Ingen lekser
  4. Alle trapper byttes ut med trampoliner
  5. Alle får godteri hver dag
  6. Sjokoladefontene i skolegården
  7. Katter og kaniner i klasserommet
  8. Ingen pulter, bare lenestoler og saccosekker.
  9. Hoppestokker og sparkesykler til alle
  10. Fyrverkeri istedenfor skoleklokke
  11. Brusautomat der du ikke trenger å betale

Kristelig folkeparti fikk tre stemmer, like mange stemmer som partiet hadde medlemmer. Pias ponniparti vant overlegent. Dette var min første og kanskje viktigste leksjon om politikken.

14 kommentarer om “Da jeg tapte valget som Krf

  1. Morsom fortelling! Den viser at alt fra barn til frpere går på limpinnen når et parti lover gull og grønne skoger.

  2. Må innrømme at bokstavrimet i Pias ponniparti var veldig fengende. Litt utopisk politikk kanskje, men ikke så langt unna virkelighetens politikk likevel. Jeg husker FRPs løfte på skolevalget på Glemmen: Billig sprit og lavere aldersgrense! (Jubel) Da Venstre snakket om billigere buss (applaus), ropte mannen fra FRP ut: «Gratis taxi til alle!» (jubel). Ikke så langt unna Pias ponniparti altså.

  3. Hehe. Dette er utrolig bra. Din historie altså, læreren får jeg jo totalt spader av. Men det ga jo læring for livet. På en måte.

  4. Husker da vi skulle representere faktiske partier på skolen. Partier som vi skulle forsvare i en «debatt».

    Jeg og ei som nektet å snakke skulle representere kystpartiet.
    Kameraten min kom på gruppe med to gutter som bare snakket om å «pumpe mus» og runking – FRP.

  5. Ikke bare er det et glimrende bilde på norsk politikk, men det er også en viktig historie i forhold til læring i barneskolen. «Det er jo bare på liksom, så det trenger ikke å være riktig». Jeg som mistrivdes så til de grader på barneskolen kunne gjerne ha sluppet noen av disse «liksom-årene» på skolen.

    Dog må jeg si meg enig i at Pias Ponniparti er et særdeles fengende navn.

  6. Tilbaketråkk: Om FrP « Undreverset
  7. Helt utrolig! Og det viser jo igrunnen at voksne egentlig bare er gamle tredjeklassinger, noe jeg lenge har hatt mistanke om.

    Og jeg går ut fra at ingen i Pias Ponniparti kunne svare for hvem som skulle betale for sjokoladefontener og sakkosekker? For ikke å snakke om hvem som skal skyfle ut møkka alle ponniene produserer…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.