«Jeg er en hvitmalt snøkule» sier hun. «Ingen kan se all snøen som svømmer inni. Jeg er hvit og lukket.»
Når hun forteller meg at hun har blitt seksuelt misbrukt blir jeg ikke overrasket. Jeg kjenner følelsen fra tenårene. Lukket. Ugjennomtrengelig. Stille.
Jeg var så redd jeg skulle bli gal. Alle mennesker var kilometervis unna meg, selv når de klemte meg. Selv når de hvisket i øret mitt. Jeg så hele verden fra den gale enden av kikkerten, jeg var ikke tilstede, ingenting var på ordentlig.
«Hjernen klarer ikke ta inn det som har skjedd med en gang. Signalene blir for sterke.» forklarer psykologen meg. Det gir mening. For et døgn siden var minnet om avstanden mellom meg å verden nettopp det. Et minne. Et minne om å være seksten og ligge inntil Mr. Jackson og gråte. «Du er ikke her. Du er ikke her. Hvorfor kan jeg ikke komme nærmere deg? Hvorfor er alle så langt borte?»
Nå er avstanden tilbake, som en tone jeg trodde jeg skulle slippe å høre igjen. Politiet var så langt borte at jeg kunne forklare dem alt sammen uten problemer. Mr. Jackson og jeg kjørte toget til Fredrikstad sent på kvelden, men alle de andre passasjerene var en film som flimret foran øynene mine. Svigerfamilien klemte på meg, men jeg enset det knapt.
Idag har jeg lest om storpolitikk, om folk som dør andre steder, om tortur. Jeg koker ikke over av urettferdighet jeg pleier å koke over av. Det er som å lese sjakkspalten i avisen. Noen trekk forundrer meg, noen trekk provoserer meg, noen trekk er tilfredstillende. Det er tårn og springere som skriver opprørte kronikker. Det er konger og dronninger som er statsminister og presidenter. Det dør bønder hele tiden.
Jeg lurer på om grunnen til at det var enklere for meg å være politisk aktiv før, var at alle hendelser var flytting av sjakkbrikker. I de senere årene har jeg fått følelser, betenkeligheter, nyanser, aggresjon og empati, og det krystallklare bildet av hva som var bra og hva som var dårlig har gått i tusen knas. Kanskje jeg må være i konstant fortregningsmodus for å tåle politikken? Jeg vet ikke.
Jeg vet at følelsen av å være avskåret fra verden er forbigående. Jeg vet hvorfor jeg føler det. Jeg vet at jeg har følt det før. Jeg vet at det kommer til å gå over. Jeg vet at smerten kommer senere når nummenheten har trukket seg tilbake.
Jeg er klar over teppet av kvalme som ligger bak nummenheten. Jeg er klar over at halve problemet med gårsdagens ubehageligheter er at å oppleve noe som minner deg om jævlige situasjoner du har vært i før gir deg samtlige jævlige situasjoner i fanget.
Facehugger-tungen som boret seg inn i mellom leppene mine i går vekker til live følelser fra opplevelser hjernen min har drept og stoppet ut. Nå våkner de stive, døde minnene til live som en zombiehær av seksuelle overgrep og jeg må slåss mot alle de gamle voldtektsminnene, ikke bare gårsdagens overfall. Vi stirrer på hverandre. Vi sier ingenting.
Jeg skal bli sint senere. Jeg skal bli sint senere. Nå? Nå er jeg en tom korridor. Nå er jeg ingensteder. Jeg er hvit utenpå og fragmentert på innsiden.
Jeg hadde følelser for et døgn siden. Jeg vet de kommer igjen.
13 kommentarer til “Nummen”
Nydelig at du får til å fortelle om noe å vanskelig, så enkelt… Du setter ord på de tingene andre bruker mange år på bare å forstå.
Jeg er full av beundring!
Jeg har ikke ord, men sender en myk, varm liten ekornunge over til deg for å holde deg med selskap.
Jeg noterte meg det bildet med kikkerten bak øret. Og må bare konstatere at du er one of a kind, i aller mest positive mening!
Sender respekt og omsorg til deg. Møkkamann.
Vennlig hilsen
Linda
Mange varme tanker sendes deg. Hang in there!
Flotte, modige, kloke, og nå numne Ida..
Jeg har fulgt bloggen din lenge, uten å introdusere meg selv, eller si ett ord. For som Lin sier, du setter ord på det ubeskrivelige og en hver kommentar jeg har forfattet har virket så upusset ved siden av dine poster. Så jeg har lest og beundret i stillhet.
Jeg blir glødende rasende når jeg leste den forrige bloggposten din, for vår kropp er vår egen og ingen er velkommen innenfor din kropps grenser uten pass og visum. Det er oppriktig vondt å høre at det finnes de som vil utnytte din sårbarhet for å fore sin egen narsissisme. Og når jeg leser denne bloggposten, blir jeg enda sintere for at dette avskummet har, ubedt, rotet opp vonde følelser og hentet frem vanskelige minner. Han har ingen rett.
Jeg håper og har inntrykk av at du har gode mennesker rundt deg som er tilstede nå. Jeg håper du tar godt vare på deg selv, at du henter frem styrke og erfaring som kan hjelpe deg å bearbeide dette riktig, og mest av alt håper jeg at du legger til side alle forpliktelser akkurat nå, og bare gjør ting av overskudd.
Min mamma spør meg alltid, når det er noe som er tungt og vanskelig, stort som smått; “gjør du det av plikt, eller gjør du det med overskudd?”. Det kan nok tolkes litt forskjellig, men jeg ønsker deg overskuddsoppgaver nå.
Alle mine varmeste bloggklemmer til deg, og til Mr Jackson, som er slik en god en..
Du er fantastisk.
Bøyd hode for at du setter ord på alt, så forståelig, så kjapt, så virkelig. Stå igjennom stormen, vit at du har folk som venter på den andre sida og du vil komme rakrygga som alltid ut gjennom tunellen.
*klem*
Du har åpenbart veldig fine folk rundt deg, og det er jeg glad for å lese nå. Ta vare!
Åh. Ein dag vil du ete den zombiehæren til frukost. Til då: Eg bøyer meg for deg, finaste Ida, der du sit, rak og stirrande, med snøflaka kvervlande kring deg og zombiane.
Bare innom for å si at jeg er glad i deg og at vi treffes snart igjen 🙂
Jeg blir stadig imponert over hvordan du får til å sette ord på det ubeskrivelige.
Jeg er her. *klem*
Inntil da, så er vi alle her. Jeg setter sånn pris på at du skriver om dette, og hva som skjer med deg. Og at du har Jackson er fantastisk, håper han har det bra også!