Om tvang og psykiatrikritikk

32 thoughts on “Om tvang og psykiatrikritikk”

  1. Veldig bra skrevet! Noe jeg savner i psykiatrien, med min lille erfaring som pårørende, er nettopp ift oss pårørende. Psykiatrien må forstå at det er flere som rammes, som påvirkes. Det er barn, ektefeller, søsken, som også trenger informasjon og oppfølging og som får store belastninger. Gjør man ikke noe selv og er handlekraftig selv, så skjer det nada. Det er min erfaring i alle fall.

  2. jeg leser bloggen din hver uke, hver dag, hver time! hver gang du poster et innlegg er jeg på plass, klar til å lese! for det er trist å si det, men jeg kjenner meg så altfor mye igjen i det du har å si, ihvertfall i dag. når det gjelder helsetjenesten i norge, må du omtrent skrike for å få hjelp hvis det gjelder hodet, og ikke kroppen. og du bør ha en jævla god grunn for å være deppa. hvis ikke blir det ikke noen psykolog på deg.

    men ikke bry deg om bloggcampen og alt det andre. fokuser på å få det bedre, så får verden heller vente! du vet at det er mange her på nettet som heier på deg!

  3. Jeg tror du har rett.

    Jeg tror også at det er mange som bare har opplevd den dårlige psyikiatrien.

    Og jeg tenker at tvang, i kobling med den dårlige psykitrien er så ille at det blir et svært alovrli govergrep og overtramp.

    Men jeg tror du klarer å sette fingeren på noe her, som kanskje har kommet dårlig frem tidligere. Traff spikeren på hodet og gjorde det hakket lettere å se hva som faktisk skjer, og hvorfor overgrepet blir så voldsomt.

  4. En fryd å lese, selv for en ansatt i psykiatrien. Du belyser svært viktige dimensjoner ved bruk av tvang – på en ny måte i bloggsfæren – som jeg opplever i stor grad samsvarer med med min jobbvirkelighet. Dessuten en fryd å lese et innlegg som er nyansert og ikke generaliserer all mass. Du er med og løfter debatten til det nivået den hører hjemme.

  5. Takk, Ida. Dette var så fint å lese, at jeg sitter her med litt klump i halsen, faktisk – fordi jeg kjenner igjen opplevelsene du beskriver om hvor skummel psykiatrien er før man selv har vært innom. Samfunnets stigma.. Og det med hvordan man blir møtt – det kan gjøres på en human og god måte, og må ikke være som en skrekkfilm ..
    Det er også beklemmende vondt å lese om hvordan annen hudfarge og kultur er avgjørende for behandlingen. Vi er så snevre, mange av oss her på Berget – der er en hel verden av andre levekår og leveregler der ute!
    Så sitter vi her, neglebitende og dømmende over disse utlendingene – barbarene – og syns at de skal ihvertfall passes på!
    Jeg kjenner også igjen dette med å være velformulert, at det er en styrke, når man skal inn i psykiatri. Jeg er takknemlig for å inneha den egenskapen!
    Takk for fine betraktninger og et tankevekkende innlegg! Tanker på deg.
    Klem

  6. Takk for at du er en fornuftens og realitetenes stemme i en «gal» verden:) Det er viktig å være kritisk til systemer som har og utøver makt, men mye av den generelle kritikken som kommer mot psykiatrien virker særs lite orientert mot at de faktisk prøverå hjelpe syke mennesker i sårbare situasjoner, og at det ville være svært oppsiktsvekkende hvis ikke metodene og gjennomføringen av disse var omdiskutert.
    Og jeg deler fullt ut dine synspunkter på at det ofte er gjennomføringen og ikke virkemidlene som gjør at pasienter blir dårlig og mangelfullt behandlet.

    Jeg er også glad for at du tar til orde for at medikamentbruk kan være viktig og riktig for mange psykisk syke. Jeg har selv sett flere eksampler på at såkalte «lykkepiller» og tilsvarende har reddet liv og gitt mennesker mulighet til å ta tak i seg selv og livet sitt og faktisk komme videre i forhold til sykdommen sin.

    Så hold ut og husk at det er en verden som trenger deg der ute! (uten at det betyr at det ikke er lov til å trekke seg tilbake innimellom når det er behov for det:)

  7. Hei! Flott skrevet Virrvarr!! Dette burde du skrive en e-post til Helse- og omsorgsdepartementet og Helse Sør-Øst RHF om. Slik at de får vite om hvordan pasienter selv opplever forskjellsbehandling på ulike sykehus…

    Fint å vite at du har familie/venner rundt deg som vet hva de skal gjøre og ikke gjøre når du får problemer… Alle burde være åpne om sin psykisk lidelse til familien sin.

    *klem*

  8. «Jeg tror ikke at endringer i loven om tvangsbruk kommer til å endre dårlige forhold. Det kan være jeg tar feil, men jeg tror problemet stikker mye dypere enn som så. Jeg tror ikke du endrer personellets syn på pasientene ved å endre mulighetene for tvangsbruk. Jeg tror du kan hindre unødvendig tvangsbruk ved å endre personellets syn på pasientene.»

    Ja! Jeg deler din tro. Mange av de erfaringene du har fått i ditt unge liv, kjenner jeg igjen fra mitt ganske mye eldre. Spesielt dette med å bli hørt og sett i større grad enn mine mindre artikulerte og kulturelt gjenkjennbare medpasienter. (Riktignok har jeg også opplevd brutalitet mot meg utløst av akkurat det samme – men det har vært fra en psykiater som ser på kontroll av symptomer som sin viktigste jobb). Det må derfor også være en viktig del av bevisstgjøringen: å kunne respektere mennesker som ikke snakker samme språk som en selv, i kulturell forstand!

  9. Det er fælt det der hvor avgjørende det skal være hvor du bor eller beroende på flaksen hvor god hjelp du får. Selv har jeg hatt uflaks og bor på litt feil sted også. Overgrepsproblematikk fra bardommen har resultert i angst og depresjoner i voksen alder, men jeg er så «flink», «oppegående», «verbalt sterk» og «intelektuell» at jeg ikke sees på som skikkelig hjelpetrengende. Jeg vil ikke ta livet mitt, derfor stilles jeg langt bak i køen. Jeg virker jo så frisk. Selvsagt gjør jeg det! Jeg har jo måtte lage meg overlevelsesteknikker for å komme meg igjennom livet og slikt hakkes det ikke hull på i løpet av 15 minutter hos fastlegen eller 3 kvarter hver 14 dag eller 1 gang i mnd hos psykologen. Men så sprakk det og det ble hakket hull på, men likevel er jeg for frisk, jeg er fortsatt ikke suicidal nemlig! Hadde jeg vært det, da hadde jeg fått hjelp med en gang. Psykiateren sa det nesten rett ut, han må prioritere de som har psykoser og/eller som vil ta livet sitt. Det forstår jeg jo. Men jeg pines jeg også og blir bare dårligere av å gå med ubearbeidede traumer. Også er jeg for redd til å prøve å ta livet mitt, for jeg kunne jo faket et selvmordsforsøk, men det tør jeg ikke. Så da får jeg pent vente, da… Det gjør meg så sint! Det føles som om jeg er for snill og flink til å få hjelp!

  10. Takk!

    Med en søster som er bipolar -og som har vært inn og ut av psykiatrien i årenes løp, er det godt å se at det er fler som ser behovet for åpenhet rundt dette med tvang versus ikke – tvang. Jeg er overbevist om at min søster er i live i dag, ene og alene pga tvang!

  11. Hei friske virrvarr,

    håper du er på offensiven. Har tenkt masse på deg i helgen og håper du takler alt..

    De mest alvorlige innleggene dine må jeg lese flere ganger, men jeg klarer som regel ikke respondere fordi jeg er redd responsen blir platt og innholdsløs. De innleggene som er preget av galgenhumor og alskens satire gjør at jeg slår en krøll på meg selv og ler så jeg får vondt. De er like vanskelig å kommentere. :-)Men jeg leser og blir klokere. Og ikke minst glad i deg!

    Fortiden jobber jeg på et prosjekt om etikk for leger. En stor del handler om tvang og bevisstgjøre leger om tvang i snever og utvidet forstand. Det er så vanskelig å jobbe med nettopp fordi det blir tydelig at det ofte koker ned til et ressursspørsmål.

    Men økt kunnskap om dette, det er viktig. Jeg håper du vender tilbake til dette temaet. Kanskje i bokform? Takk 🙂

  12. Utdanning i menneskerettighetstenkning ville gjøre en stor forskjell. Det lærer ikke norsk helsepersonell om. Ikke kan helsemyndighetene det heller.

  13. Menneskesyn. Menneskeverd. Folk som skal jobbe med mennesker MÅ se på alle mennesker som nettopp mennesker.Det er vondt at noen ikke gjør det.

  14. Mipp: Modum Bad har veldig bra traumebehandling. Både på Badet (innleggelse) og traumeklinikken (poliklinikk) i Oslo. Om du ikke får hjelp på ditt lokale DPS kan du be dem henvise deg om du ikke får behandling rettet mot traume. Og du kan klage om de avslår å sende henvisning / garanti.

  15. Jess! Jeg er veldig enig med deg.
    Jeg har sittet på flere seminarer og konferanser hvor bruk av tvang har vært tema. Sjelden polariseres debatten like lett som på slike steder, alt blir så
    enten
    eller.
    Det du skriver, og ikke minst: måten du skriver dette på, er så mye mer reflektert og interessant enn en debatt om farekriteriet kontra behandlingskriteriet.

  16. Frida K: Modum Bad er fantastisk på traumebehandling, men det tar ofte år og komme dit, og su skal ha en psykolog eller fastlege som virkelig står på. Et merkbart fenomen der var forøvrig at hele Modum, som er de eneste ekspertene på PTSD, var blendahvitt! Ikke en utlending å se! Det reagerte jeg på, husker jeg.

    Ellers er jeg hjertens enig med Virrvarr i det meste, spesielt pasientsynet. Men kanskje verre enn selve institusjons-synet er «hjelpen» man får i hjelpeapparatet når man kommer ut igjen. For en PTSD pasient å komme seg gjennom NAV systemet er nesten fuck umulig, man må ganske enkelt være frisk for å få det til. Så om noen i psykiatrien leser dette, så tror jeg dere kan senke tilbakefalls-prosenten betraktelig med å styrke ettervernet og ha et par system-konsulenter tilgjengelige. De få stillingene er penger vel spart.

  17. Ad Modum Bad, så har jeg aldri vært innenfor der, men har «en fornemmelse av» at institusjonen har en slags kristen formålsparagraf? Vet at det er presteutdannede involvert i terapien, ihvertfall. I teorien er dette noe jeg reagerer på når det gjelder psyke-behandling. Men gjør det ikke noe i praksis?

    Kom til å tenke på det når jeg leste kommentaren fra fnord, som hadde reagert på det blendahvite miljøet … kanskje det er en eller annen sammenheng her?

  18. Junien: Det var oprinnelig en kristen struktur, og har fremdeles et par avdelinger som jobber opp i mot eksistensielle kriser, en for vanlige folk og en for prester. Jeg var der tre måneder, og som tung ateist kan jeg med handen på hjertet si at jeg ikke ble plagd av religiøsitet en eneste gang. Modum er et sted som får deg til å innse hvor fucked resten av helsesystemet har det, og som gir deg et inblikk i hvordan de rike har det på sine private klinikker. Om noen med spiseforstyrrelser eller PTSD/Angst leser her, så er et opphold på Modum den hellige gral, det er som å vinne i lotto.

  19. Det som EGENTLIG er grunnen til at enkeltem menn må til Thailand.

    «Stygg, feit fyr som liker å sitte foran tv’en med ostepop en i den ene handa og pikken i den andre søker lydig (helst jomfru) jente uten særlige egne interesser for hyggelig samvær.(Dama mi gidda ikke mer, skjønneru) Du må like å gjøre husarbeid, holde kjeft, adlyde og gi meg det jeg trenger til enhver tid. Fint om du er relativt pen. Du trenger ikke å kunne norsk. All nødvendig opplæring vil bli gitt.»

  20. fnord: Det var godt å høre, da er altså ikke Modum noe å irritere seg over:D. Høres derimot ut som det motsatte, hvis selv en ateist har tillit og kan få sjeldent god hjelp. Jeg tolker det sånn at en pasient kan henvises dit, og til avd «med prester» eller «for vanlige folk», etter eget ønske? Innbiller meg altså at hjelpen ville vært spilt møye på meg, om den baserer seg bare aldri så lite på en felles forståelse innen noe religiøst. (Ikke like kategorisk på alle livets områder,altså;))

  21. For oss som ikke har noen tro på psykiatriske metoder, og som ikke ønsker verken psykiatriske diagnoser, psykofarmaka, elektrosjokk eller andre psykiatriske tiltak, har psykiatrien ingenting å tilby verken med eller uten tvang. Vi må derfor slippe å utsettes for tvang.

    Uansett hvor «skånsomt» et psykiatrisk tvangsinngrep gjennomføres mot oss, vil det fortsatt vært et overgrep, for det vil gå på tvers av vår dypeste vilje, på tvers av vår tro og våre ønsker. Det vil være en grov krenkelse av vår fysiske og psykiske integritet.

    Hvis man skal være nyansert når man skriver om psykiatri og bruk av tvang, så må man også ta innover seg og respektere at det finnes mennesker som aldri ville ønsket psykiatrisk behandling, og at også denne gruppens menneskerettigheter må ivaretas. Det at noen får hjelp gjennom psykiatriske tvangsinngrep, kan aldri veie opp for eller rettferdiggjøre at det er mange andre som skades og krenkes gjennom de samme tvangsinngrepene. Vi må derfor bygge opp systemer og lovverk som ivaretar begge grupper, og som ikke diskriminerer på basis av psykososiale funksjonsnedsettelser, slik som tilfelle er pr. i dag. Det er fullt mulig å få til dette, og det er helt nødvendig.

    Uansett hvor mange som er strålende fornøyd med behandlingen de får i psykiatrien, så må mishandlingen, undertrykkelsen og tvangsovergrepene mot de mange enkeltmennesker som skjer der stoppes.

    Ellers takk for mange interessante synspunkter Virrvarr…

  22. Jeg har litt erfaring med psykiatrien både fra innsiden og fra utsiden. Ikke mye, men nok til å forstå at det har ett stort forbedrings potensial. Mitt møte med psyk. som pasient var utrolig vanskelig. Jeg var kommet til et punkt i livet hvor jeg ikke maktet å ta ansvar for meg selv. Det gjorde ingen andre heller, til tross for gjentatte besøk på akutt post. Det tok meg 6 år å få stablet meg på bena igjen, under ett helt annet system.

  23. Jeg synes du har mange gode poeng, Virrvarr – mye handler ganske sikkert om respekt eller manglende respekt for de som måtte befinne seg i pasientrollen. En nyansering av tvangsbegrepet er også på sin plass. Jeg ser også poenget om at en lovendring om tvang ikke automatisk får fram de riktige holdningene hos de ansatte i psykiatrien. Men jeg trur likevel en lovendring er en nødvendig del av en større endring.

    Jeg tenker at sånn situasjonen er idag så vil endel menneker framholde nettopp dette at tvang redder liv – at uten at vedkommende hadde blitt påtvunget omsorg så hadde vedkommende ikke vært i live idag. Jeg tenker at dette mange ganger kan stemme, og da først og fremst fordi det ikke fantes noe godt nok alternativ, ingen bedre måte denne personen kunne bli hjulpet på før han eller hun altså måtte tvinges til akkurat denne typen hjelp, som vedkommende sjøl ikke ønsket, eller ikke ønsket å motta på denne måten. Jeg tenker at vi må skape flere alternativer, og vi må jobbe for en holdningsendring og en innholdsendring i psykiatrien som gjør at den framstår som mindre skremmende og mer attraktiv enn hva den gjør for mange idag. Når vi har fått til det, kan vi se hvor mye tvang vi fortsatt trenger å bruke for å redde liv. Jeg mener det er fryktelig vanskelig å si idag, når forholdene er så langt fra idéelle (etter min oppfatning som ansatt og tidligere bruker); om man fortsatt hadde trengt å ty til tvang dersom ting hadde vært annerledes. En slik endring er sjølsagt et enormt stort prosjekt. Og det er da jeg lurer på om en lovendring er det som skal til for å tvinge(!) psykiatrien til å komme igang med å tenke nytt og annerledes. Med mindre mulighet til å bruke tvang, måtte man kanskje anstrenge seg for å skape et tilbud som flere ønsket å ta imot frivillig?

    Og så må man sjølsagt snakke om og plukke fra hverandre dette tvangsbegrepet, som inneholder så mye. Jeg hørte en fortelle om at hun var avhengig av tvangsinnleggelser fordi hun skammet seg sånn over sin svakhet at hun ikke klarte å be om frivillig innleggelse – hun følte seg nødt til å nekte, for så å bli tvangsinnlagt. Hun sa hun trengte at noen tok avgjørelsen for henne. Slike, og mange andre tilfeller kan man diskutere og prøve å se hva som ligger i dette med tvang. Og se om man kunne hente ut de – for noen – gode aspektene ved det som heter tvangsinnleggelse uten å få med seg alt det dårlige og skadelige, eller kanskje se om vi kan finne andre måter å ta ansvar for mennesker på dersom de ikke er istand til det sjøl – uten at det ender i noe som vi må kalle tvang. Og sånn trur jeg vi må holde på og diskutere for å skjønne bedre hvordan vi skal klare å gi riktig hjelp og støtte til de som trenger det – uten å krenke eller skade.

  24. Jeg har funnet ut noe: ungdomsavdelingen på Veum får alle pengene. Jeg vet ikke om det er bra eller ikke. Det er dumta t de andre får så dårlig tilbud på grunn av det…
    (Og ja, dette er min måte å fortelle hvorfor jeg ikke kommer på feminismefestivalen.)

  25. I Morgenbladet har Anders J W Andersen et godt innlegg (i diagnosedebatten):

    Variasjon fremstår som det fremste kjennetegnet både når det gjelder opplevelser av psykiske helseproblemer og erfaringer av hva som hjelper.

    Tilbud må tilpasses livssituasjonen til hvert enkelt menneske slik at mennesker opplever å få hjelp når de trenger det; av folk de har tillit til; og på måter som de selv erfarer at hjelper. Tilbakemeldingene fra personer som har mottatt hjelp fra det psykiske helsevernet burde være et tilstrekkelig signal om at vi ikke får dette til på en god nok måte per i dag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s