Om sykdom – somatisk sådan

Jeg er ikke flink til å være syk. Jeg tror alltid jeg bare innbilder meg problemene mine. Selv de gangene jeg har blitt hentet i ambulanse, er jeg redd for at jeg finner på. Tenk om legen bare ser irritert på meg og sier at jeg ikke er syk? «Du burde ikke skrike sånn, her er det ikke noe i veien!»

Nå sier legene aldri det. De sier gjerne «Oi, her var det en betennelsesreaksjon, gitt! Hvor lenge har du gått rundt med dette? Det må da ha gjort vondt?» De sier aldri at jeg tar opp andre pasienters tid og at jeg burde pelle meg ut. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tror de skulle gjøre det, men hver eneste gang jeg blir syk, er jeg kjemperedd for at jeg bare skal ha funnet på hele greia.

Denne tendensen til å avfeie ubehang som inbildning gjør at jeg ofte går rundt med problemer til de vokser seg større enn de burde være. Litt vondt i ny og ne kan bli jæskli vondt hvis du ikke tar hensyn.

Det fører til sånne opplevelser som i går, hvor hele turen til legevakten var tåketilstand der jeg var redd for at det ikke var noe galt med meg. «Jeg later som, jeg later som» prøvde jeg å fortelle dem. Sykepleierne var tydeligvis ikke enige med meg, siden jeg fikk ligge ned nesten med en gang vi kom inn. Svigermor og svigerfar var tydeligvis ikke enige, siden de satt ved siden av sengen min halve natten.

Legen var hvertfall ikke enig med meg, siden han ringte akkuttmottaket og snakket strengt med dem til jeg ble overført med én gang. «Dette handler om pasientens beste,» sa han med myndig og jeg kjente at jeg elsket ham. Greit at jeg lå der og lot som jeg var syk, men jeg elsket ham akkurat da.

De brukte meg som nålepute på akkutmottaket. Før jeg helt hadde fått med meg hva som skjedde, hadde de tatt klærne mine og erstattet dem med fremmede sykehusfiller, tatt masse blodprøver og satt en veneflon. De puttet en gummihette på fingeren min og et blodtrykksmåler rundt armen som sjekket automatisk hvert tiende minutt. «De tar meg sånn på alvor», tenkte jeg. «De kommer til å bli veldig irriterte når de skjønner at det ikke er noe i veien, at jeg bare ligger her og skaper meg.»

Drypp. Smertestillende. Mer smertestillende. Mr. Jackson som ringer og sier at han har avlyst alle avtalene sine og kommer nå, han tar toget med én gang. Legen snakker om infeksjon og antibiotika når han først kommer. Prøvene viste infeksjon. Ok, tenker jeg. Ok, da. Jeg kan ikke fake infeksjon. Jeg kan ikke jukse på blodprøven. Åhgud, det var på ordentlig.

Legen lurer på hvor lenge jeg har gått med disse smertene. Jeg er litt usikker. De er liksom nye nå, de finnes, de er reelle, de syntes på en blodprøve, jeg har ikke funnet dem på, jeg ligger ikke her og er slem.

Med mindre jeg overdriver, da. Det kan jo være det bare er en liten infeksjon og at jeg ikke burde ynket meg så mye over den. Det kan være at legen inni seg er sint på meg og synes jeg er en svekling som ligger her med drypp og smertestillende og ledninger klistret på overkroppen. Jeg burde bare tatt antibiotikaen og gått hjem. Ja, jeg overdriver. Drama Queen.

Jeg vedder på at om jeg noensinne får en alvorlig, somatisk diagnose kommer jeg til å føle meg kjempelettet. Da kan jeg ligge og ta i mot behandling uten å være redd for å overdrive, være til bry og ta opp sykehusets tid.

Også slår det meg at det er denne refleksen som gjør at jeg aldri går til legen når jeg bare er litt urolig, bare har litt vondt, bare er litt infisert og bare trenger litt antibiotikakur. Jeg er ikke mindre psykisk syk når jeg er fysisk syk. De overlapper på uante måter.

14 kommentarer om “Om sykdom – somatisk sådan

  1. Ah, man. Dette var gjenkjennelige saker. Etter å ha blitt fortalt at jeg bare overdriver og ikke må gi meg «helt over» gjennom hele barndommen er jeg også veldig redd for å plage legene med mine liksom-smerter. Ngh.

    Håper du tar det med ro og tar deg selv på alvor, og blir frisk som en fisk så fort som bare dét! (:

  2. åååå og så får du papirer på at du har lov til å ikke orke ditt og datt. Det er best om noen andre godkjenner om du er syk.

  3. Kjent stoff! Jeg har tenkt at det har litt å gjøre med det du også har skrevet i en tidligere post, nemlig dette med å være i ufrivillig distanse til oss selv. Åh,jeg tror dette gjelder mange av oss, ihvertfall alle oss som ikke har hatt den mest funksjonelle oppveksten. Kroppslig smerte er liksom det minst alvorlige som finnes, egentlig bare en øvelse i å distansere seg.

    Jeg synes IKKE det hjalp etter at de kloke, snille og omsorgsfulle sykehuslegene bisto meg med allverdens somatisk anerkjennelse, over måneder, av en lidelse som jeg selv tydelig ser i ettertid at var (hovedsaklig) på det psykiske plan:) Men ære være, det var det som hjalp meg, og da spilte visst ikke ressurser noen rolle.

  4. Iallverden da! Jammen bra at doktorene gjør som de mener er best, da. Hurra for dine motstandskrefter, inkl den fine familien din.
    God-bedring-klem fra meg 😀

  5. Hih, det var som å lese om meg selv. Og det hjalp ikke at min forrige fastlege var lege-motsatsen av dette. «Kraftige, akutte mage/brystsmerter sier du? Ja, du får se det an over helgen. Hvis det blir ille får du ta en paracet.». En delirisk legevakt-tur senere, diagnose gallestein fastkjørt i det derre røret man har mellom galleblære og magesekk. «Jasså, du er gravid og har begynt å blø og har forferdelig vondt i magen? Det er bare en spontanabort. Ikke noen vits i at du kommer inn. Siden du insisterer kan du få en time om noen uker for å sjekke at alt er kommet ut». Men nå har jeg byttet fastlege til en som faktisk prøver å finne ut hva som kan være galt før han avfeier meg som den hypokonderen jeg er sikker på at jeg er selv når jeg tropper opp lenge etter jeg burde ha gjort det.

  6. så fint å virre gjennom arkivet til virrvarr.

    eg har det same, og særskildt med psykiske plagar. «eg må sikkert berre slutte å tenkje på det, så går det vekk» «eg må ikkje framstille meg som sjukare enn eg er når eg er hos legen» «men eg har jo de bra – av og til!»

    det er faktisk ikkje kriminelt å vere sjuk. det prøvar eg framleis å overtyde meg sjølv om.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.