Bloggrevyen pleide å være full av innlegg om temaet. Når Ida Wulff angriper det som kalles gæmlisbloggerne, påpeker hun at det hun og resten av topplisten på blogg.no kan lære dem er å lykkes med blogging. Jeg har fått spørsmålet flere ganger selv: Hvordan lykkes jeg med bloggingen? Hva er hemmeligheten?
Spørsmålet er helt håpløst. Det er egentlig feil spørsmål, skal jeg være ærlig. For hva er det å lykkes med blogging? Er definisjonen på å lykkes med blogging det samme for meg, Ida Wulff, Busters Notater, Snasent design og Vox Populi?
Javisst har noen av rosabloggerne vært i Se og Hør og blir invitert til motevisninger. Det er jo å lykkes med blogging hvis du er interessert i den slags. Om Vox Populi hadde blitt portretert i Se og Hør og fått gratis spray-tan han kunne dele ut til leserne sine, så ville vel hele prosjektet om en seriøs, politisk blogg vært ganske mislykket?
For Curly, som blogger fordi hun liker å skrive, er det at bloggingen kuliminerer i et bokprosjekt definitivt å lykkes med bloggingen. Hadde hun dukket opp på Kremtoppen ville hun vel heller blitt litt stressa? Er du aspirerende småkjendis, er dette derimot helt kult.
Nå har de færreste bloggere veldig ambisiøse mål for bloggen sin. Noen lesere er kult. At noen lenker til deg, er kult. Kommentatorer er knall. Nye venner er jo kjempebra! Det er ikke dårligere mål enn en kjendisblogg tapetsert med reklame, det er ikke dårligere mål en bokutgivelser og tordenbloggstemmer. Vi blogger av forskjellige grunner og vi snakker til ulikt publikum.
På mange måter er det å lykkes med blogging er synonymt med å finne lesere som er interessert i det du skriver om og som kommer tilbake igjen. Driver du med scrapbooking, vil du jo helst ha lesere som er engasjert i det, ikke lesere som surfer etter nyheter og slumper innom deg.
Skulle jeg pinge masse sportsartikler via Twingly, ville jeg fått besøk, men ikke lesere. Det er ikke noe for fotballentusiastene her hos meg. Om Esquil derimot gjør det samme når han skriver et nerdeinnlegg om FIFA, kan han fange lesere som kommer tilbake.
Noe av det som gjør rosabloggerne litt spesielle, er at de har mange, mange besøkende som betrakter tiden de tilbringer på bloggen deres som en tur i dyrehagen.
«Ida Wulff, ja! Henne har jeg hørt om! Lurer på hvorfor folk leser dette her? Heh, jeg fatter det ikke… *scrolle, scrolle, lese, lese* Nei, jeg skjønner ikke hvorfor hun har så mange besøkende. Sært.»
Hun har også lesere som oppriktig liker det de ser, men de er bare en mindre del av besøkstallet.
Jeg vil si at å ha en liten blogg med hundre dedikerte lesere er vel så mye å lykkes ved blogging som å ha en diger blogg med tusenvis av tilfeldige kikkere.
Et eksempel: Selv om Ida W hadde mange tusen flere daglige besøkende enn Gi et lite vink-maren, vant Maren over henne i Tordenbloggen.
Grunnen? Wulff hadde ikke nok lesere som var engasjerte nok til å trykke på en poll for å sikre henne seier. Maren hadde derimot en ivrig fanskare som stemte alt de maktet. Selv om Wulff lenket til konkurransen i flere blogginnlegg, kom det ikke nok stemmer. Resultatet ble seier til den minste bloggen i duellen.
Hva som er å lykkes er individuelt. Svigermors oppskriftsblogg er nesten øverst på google når du søker på potetmos. Det er å lykkes med å få spredd potetmosoppskriften sin. Om jeg hadde vært på googletoppen når du søkte på potetmos ville det ikke hjulpet meg noe særlig. «Potetmos? Her var det ikke noe særlig med potetmos!» ville leserne tenkt og gått sin vei.
Det er ikke om å gjøre å være størst. Det er ikke om å gjøre å være mest berømt. Hva som er å lykkes for meg er ikke det samme som er å lykkes for deg.
Jeg har blitt tilbudt noen reklamedealer og takket nei. Om Sindre på Glabladet blir tilbudt samme avtalene, er han et skritt nærmere målet sitt om å leve av annonseinntekter. Det betyr ikke at jeg lykkes mindre med blogging enn Sindre ved å takke nei. Det betyr ikke at Sindre lykkes mer enn meg ved å takke ja.
En blogg er et publiseringssystem. Vi publiserer ulikt stoff av ulike grunner, og dermed er det å “lykkes” med blogging helt forskjellige ting fra blogg til blogg. Finans til folket “lykkes” om flere blir lurere og får noe ut av rådene i bloggen. Moseplassen har definitivt “lykkes” med hagebloggingen sin som pådriver og organisator i et levende hagenerdmiljø.
Annonseinntekter og besøkstall er ikke den eneste måten å måle vellykkethet i. Det er en bestemt type blogger som måler vellykketheten sin i den valuttaen. Ti trofaste lesere oppleves som bedre enn tusen tilfeldige treff for veldig mange.
43 kommentarer til “Å “lykkes” med blogging”
Den endelige dommedagsstriden er igang! Og jeg har vært så freidig å lansere et nytt begrep: Navleblogg
http://niflgard.wordpress.com/2009/07/20/navlebeskuelser/
For et fantastisk innlegg! Jeg syns det var på tide at en “stor” blogger ga uttrykk for hva som skjer i denne bloggosfæren. Det er mye som kan føles som suksess her i verden enten det gjelder det ene eller det andre. For eksempel betyr det mer for meg å få skrevet om alle de tingene, små eller store, jeg foretar meg i hverdagen – enn å dilte etter andre og gjøre det samme. For meg betyr mine få kommentarer mye og jeg vet jeg har noen faste, veldig søte lesere 🙂 Det samme gjelder arbeidslivet: Så lenge jeg kan hjelpe til et sted er ikke lønna det jeg tenker mest på.
Og jeg liker bloggen dun veldig godt, jeg er bare veldig dårlig til å kommentere regelmessig.
“Jeg vil definere en «rosablogger» som en blogger som tar bilde av de dagligdagse aktivitetene sine og skriver kort omkring dem.”
Hm. Ut ifra denne definisjonen vil kanskje hjartesmil havne i denne kategorien, og det skurrer litt for meg.
Jeg er dyktig imponert over at noen har klart å trenge gjennom den tykke festningsmuren av narsissisme og faktisk klart å LESE noe Ida Wulff (og andre rosabloggere – dog mest sannsynlig rusa bloggere) har skrevet. Ikke sånn å forstå at jeg hytter med neven og sier ‘ungdommen nu til dax’! Det er nemlig ikke all ungdom som er totalt løsrevet fra virkeligheten. Jeg er da ikke annet enn en lettere fremskreden ungdom selv.
Fra rant til revolver. Virrvarr maler simpelthen Ida Wullfs argumentasjon til ubehjelpelig mel. Hadde hun ikke vært så ubegripelig (i alle betydninger av ordet) navlebeskuende, hadde hun kanskje oppdaget en verden beyond badespeilet.
Hvorfor ikke la rosabloggerne få holde på i fred?
Det er ei tid og stund for å lese dem også.
Godt skrevet som vanlig. Herskende oppfatning blant de av mine venner som ikke blogger, er at blogging kun handler om mote og fjas og er for 22-åringer. Dermed synes de jeg er litt underlig. Men, jeg misjonerer jo for alskens, og bruker særlig din blogg som eksempel på hvor helt annerledes enn fjas en blogg kan være. Det må jo være å lykkes, i alle fall. Synes jeg, som er superhappy hver gang jeg får en kommentar, og synes det er storveis hvis det blir mer enn tre 😆
Du var inspiratoren som fikk meg til å våge meg ut på “glattisen” med de ærlige, finurlige og åpne innleggene dine!
Du har bestemt funnet en av oppskriftene på en svært vellykket blogg! Alltid kjekt/givende å titte innom.
*smiler litt beskjemt over gode ord*
Du har jo så rett så rett, det om man har lykkes med noe avhenger helt av brillene man har på. Jeg startet selv å blogge av helt egoistiske grunner, og bloggingen gir meg økt livskvalitet, om ikke det er å lykkes så… 😀
Blogg er akkurat det vi gjør det til selv, og det vakreste er at man også kan velge akkurat hvilken man vil lese, største utfordringen er å finne frem til de gode bloggene. Heldigvis finnes det massevis av vilje i bloggmiljøet for å dytte egene lesere videre til gode blogger. Og når man ikke finner portaler innenfor den sjanger man er intressert, så kan man jo rett og slett ta ansvar og spre det gode ord sjøl.
Men når noen blogger trekkes frem i stormedia og får ord på seg for å være vellykkede, store blogger, så synes jeg det er leit når de viser seg å ha svakt innhold. Jeg føler at det er med på å trekke ned bloggingen som fenomen. Mange er fremdes ukjent med blogger, og enkelte av disse profilerte bloggene innbyder vel ikke akkurat til utvidet bekjentskap med bloggfenomenet…
[…] det bra? Jeg er langt mer interessert i kulturkampen som i disse dager raser mellom rosablogger og gæmlissblogger, og hva mener egentlig Aslak Nore om den? […]
Gratulerer med endelig ferdig og lagt ut nytt design. Det ble veldig bra! Og jeg er glad for at jeg har gravatar….. 😉
[…] Han hadde i det minste vært brun og fin da, jeg liker tanken, men antar at spray-tan-produsentene h…. […]
For øvrig likte jeg det nye oppsettet på bloggen din godt. Ryddig og oversiktlig.
Du sier mye viktig her, Virrvarr, men samtidig var det godt å lese lisbethsinlilleverdens kommentar. Jeg tror det handler mye om å være ung og i en annen verden. Jeg blar av og til gjennom noen rosablogger, for eksempel blogger som skrives av elever ved skolen min. Etter å ha skummet gjennom alt det rosa, ser jeg at det glimter til med noen gode tanker innimellom. De famler seg fram og setter ord på det de er opptatt av. Fordi blogging har blitt et så utbredt fenomen, og i skolesammenheng også et statussymbol, faktisk (Har du blogg, eller?), – er det veldig mange som skriver. Alle har ikke tankene sine i fingrene, alle har ikke en lett penn, alle har ikke funnet sitt politiske ståsted og alle har vikarierende motiver for å skrive det de skriver. Jeg gjetter på at mye av det som skrives på rosabloggene står der fordi det skal gjøre en jobb for bloggeieren, presentere en person som er midt i det livet de tror man skal være en del av. Det positive er at de skriver, – og som jeg sier: Innimellom glimter det til. Håpet mitt er at disse jentene etterhvert skal oppnå erkjennelsen av at man tenker med språket og at de kan bruke språket og bloggen til å tenke sine egne tanker sammen med andre.
Nå skriver jeg nok dette på litt sviktende grunnlag. Jeg har vært innom Ida Wulff og co, men bare så vidt. Jeg tenker mer på de tusenvis av mindre profilerte rosablogger der ute, – de som alle som en leser I W hele tiden.
Jeg er nok litt yrkesskadet også. Jeg vet at bak en oversminket ansikt med mye brunkrem, et høyt, blondt hår, lave bukser og høye topper – bak der ligger det fine jenter som er på leit etter seg selv, – akkurat som de usminka su-jentene med rutete bukser og pierca lepper er det. For meg er de jenter alle sammen, og jeg tror jeg skal la dem være i fred. Om de skryter litt av at de har mange treff på bloggen sin, så la dem det. Det gir dem sikkert litt sårt tiltrengt selvtillit.
Takk for oppmerksomheten.
Jeg har skumlest Ida Wullfs blogg, og det ga meg INGENTING. Hvis hun skulle forville seg innom bloggen min, ville hun sikkert hatt vett på å karre seg ut derfra kjapt som fy!
Vi henvender oss da også til vidt forskjellige folk. I bloggosfæren er det så mangt. Heldigvis! Dessverre!
Jeg har tidligere debattert med motebloggere, der utgangspunktet var at moteblogging visstnok skulle være like prisverdig som all annen blogging fordi alle interesser er likeverdige. Det er et veldig godt argument i en slags kjønnsrelatert debatt mellom fotballblogging og moteblogging, men jeg holder på mitt generelle standpunkt om at interesserelativisme ikke holder mål.
Det er derfor mulig å hevde forskjell i kvalitet, eller i det som Kant kanskje ville kalt moralsk prisverdighet. Det er åpenbart at Lene Alexandra ikke fortjener like mye hyllest for “My boobs are OK” som Marx fortjener for “Kapitalen”, selv om førstnevnte helt sikkert har nådd ut til flere, og forsåvidt ikke er fullstendig blottet for saklig innhold.
Wow. Det føltes som å slå inn en åpen dør.
Men altså: Det betyr slett ikke at jeg mener at indregard.no er mer verdt eller viktigere enn Ida Wulffs blogg, eller at jeg mener at blogging skal være seriøst og meningsfylt. Det er helt legitimt å holde på med ting som man har lyst til, uten at det bidrar til samfunnet på noe vis. Personlig, som et eksempel, spiller jeg av og til brettspill med tolv timers varighet, jeg nyter alkohol og sitter i parken. Det ville bare aldri falle meg inn å mene at dette på noen måte kan måle seg kvalitativt med folk som bruker fritiden sin på å jobbe i Røde Kors eller arbeide i det politiske systemet.
Men kan noen snart forklare meg hva en rosablogg er?
Er det en blogg som handler om “jenteting”? Er det en blogg som handler om kjoler og matoppskrifter og seg selv? Og må man være under 20 år for å være en rosablogger? Er det blogg.no- jentene dere mener? Må man tjene penger på bloggen for å være en rosablogger? Må man være litt dum, eller kan intelligente jenter også blogge rosa?
Jeg liker ikke begrepet, jeg synes det fremstår upresist og båssettende. Jeg har en vag følelse av at jeg er rosablogger selv, og aner ikke om det stemmer. Og i diskusjonen på twitter og rundt i blogger så synes jeg “folk” (les: de viktige bloggerne) har en generell og uheldig tendens til å avfeie rosablogger med at de ikke er viktige. De er overfladiske, de er ikke interessante, ikke i forhold til de “skikkelige” bloggene.
Klart. Jenteting er jo ikke viktig. Ting som unge jenter er opptatt av er jo ikke interessant.
Er det en ting jeg er lei av er det alle disse mennene i tredveårene som blogger om sosiale medier og teknologi og det som er trendy innen denne lille gjengen enten det er eniro eller warner eller twitter, som RT’er hverandre og lanserer fails i øst og vest og er hjertens enige med seg selv, som erklærer at Ida Wulff er på bærtur på twitter UTEN å adressere henne der en eneste gang. Hvorfor får de bestemme hva som er riktig/viktig i internetts tertiærtekster?
Jeg skjønner at det sikkert er fint å scrolle nedover Wulffs blogg og konstantere at den er kjedelig og at man er hevet over slikt. jeg synes ikke Wulffs blogg er noe spennende selv. Men jeg vet om mange rosablogger som er det! Og verden går glipp av noe ved å ignorere dem, og ikke anerkjenne at de er viktige- for veldig mange.
Det siste kan du sikkert ha rett i, men jeg syns det blir drøyt å hevde at dette er en kjønnsdebatt. Hvis det fantes en masse bil-, fotball- og whiskeyblogger som ble generelt anerkjent som viktige og seriøse, hadde jeg vært enig. Men skillet i bloggosfæren går mellom relevans ut over sin egen navle versus ingen relevans.
Og alvorlig talt: Jeg tror veldig få seriøs-bloggere mener at fjortisjenteting ikke er objektivt interessante. Men hva annet enn subjektivt skal en blogg være? Jeg kan jo ikke personlig sitte og straffe meg selv med å lese tusen blogger som jeg syns er totalt uinteressante fordi det objektivt burde være slik at alle blogger er like mye verd.
Og hvorfor skulle jeg så det? Min blogg har en promille av leserne til disse rosabloggerne. De blir slett ikke diskriminerte eller undertrykt av en sneversynt elite av gamle, politiske tørrpinner på 25+. Tvert imot mottar rosa sminke- og moteblogger en enorm andel av reklame- og sponsorpengene som finnes i bloggverdenen. Hvis noen skulle få anlegge den snurte tonen, er det vel heller blogger som aldri berører mote eller sminke. Men det gjør jeg ikke. Jeg syns ikke det trengs å fremstilles som noen motsetning mellom rosablogger og seriøsblogger. Poenget er først og fremst at berøringspunktene er totalt fraværende (bortsett fra HTML-kompetanse, kanskje).
Og før jeg blir anklagd for å stemple noen som mindreverdige: siste setning, andre avsnitt skal lyde:
“Jeg kan jo ikke personlig sitte og straffe meg selv med å lese tusen blogger som jeg syns er totalt uinteressante fordi det objektivt burde være slik at alle blogger er like mye verd for meg“
Jeg vil definere en «rosablogger» som en blogger som tar bilde av de dagligdagse aktivitetene sine og skriver kort omkring dem. Egentlig synes jeg begrepet «rosablogger» er ganske misvisende. http://toroborgen.com er en typisk «rosablogg» skrevet av en gutt., f.eks.
Jeg pleier å kalle det for wannabe-kjendisbloggere når jeg holder foredrag. De skriver nemlig blogger av typen mange kjendiser skriver – blogger der det eneste interessante er hva de gjør og at de er den de er.
Er du hyp på å vite noe om Lene Alexandera gjøren og laden, er det fint med en titteskapsblogg der du kan se bilder fra Lene sin treningsøkt og få vite hva hun spiste til frokost. På samme måte er «rosabloggerne» titteskapsbloggere der hovedpersonen er dem og temaet er dem. Eneste forskjellen er at rosabloggerne ofte blogger for å bli kjente, ikke fordi de er det.
Jeg elsker grønt! Og kaninen! <3
Fant den nederst nå. 😀
Så flott design! Dette har jeg ventet på. Du og bloggen din er strålende!
…med det sagt syns jeg det var ganske pent her før og, altså.
Jaggu ikke dumt; først sier Virrvarr det som må sies, så følger abre opp med akkurat det jeg selv tenker.
For øvrig er grønt bra. Det er pent her nå, men jeg syns jo det er lov å pushe boka di litt høyere i sidekolonna.
En liten korrigering: fotballentusiaster finner mye de kan like her. Bare ikke om fotball. Jeg er her fortsatt, I love fotball og I love Virrvarr. 😉
Og foroevrig: VELDIG godt sagt.
Du har så rett. Fikk litt twinglydilla en stund, og fant så ut – hei, hva er vitsen? Er jeg egentlig interessert i tilbakemeldingene til alle gærningene som liker å kommentere på Dagbladet og VG? Nei, mye mer interessant å huke folk som har felles interesser, eller er oppriktig engasjerte,og har noe å si. De kan jo gjerne være dundrende uenige, bare de er saklige…I alle fall er det slik for meg.
Slik kan det jo være et målen eller annen gang å havne på Virrvarrs bloggroll. 😉
Strålande analyse, Virrvarr! Eg er nok meir i kategori med svigermora di… 😳
Dette tror jeg var den beste posten jeg har lest om dette temaet, takk for at du summerte opp for meg! Og jeg er enig med flere av kommentatorene dine over her – det er da plass til alle som vil skrive, alle som vil lese og alle som vil dele. Om noen vil ha flest mulige lesere for å bli mest mulig kjent, så good for them! Om noen vil ha få, men dedikerte lesere til dype diskusjoner rundt fagpolitiske emner, så be my guest! Jeg trives med min blogg, mine trofaste lesere og klapper innvendig hver gang jeg ser en ny som kommenterer hos meg. Stas! Raushet, åpenhet og kommunikasjon – vi kan alle bli bedre! TAKK for alle dine innlegg og særlig de som får meg til å tenke ‘dette var jo det jeg mente å si!’ 🙂
Hei Virrvarr! Dette var lesning til å bli glad av! Takk for at du deler.
Jeg liker nok ikke måten som mange har tatt i bruk får å sette rosabloggerne på plass.Enkelte har i så måte brukt utrolig krasse vendinger, og er så langt fra å være velbalansert i sine uttalelser som en kan komme.
I det en øyeblikket skrikes det HØYT rundt om på bloggene etter toleranse og takhøyde i samfunnet, og i det neste går de samme av skaftet og lar seg provosere av en uttalelse fra en tenåring.
Rosabloggerne er unge, de driver med hva som opptar dem. Jeg heller nok til den del av befolkningen som mener at ungdommen bør få være i fred med seg og sitt, de kan finfint klare seg uten min moralske pekefinger i været. Kua har vært kalv…
Som voksen tar jeg imot et sleivspark fra de unge uten å bli fornærmet av den grunn(jobbe 15 år i den vid.skole lærer man litt av, hårsår er et “ikke tema”)
Smiler for meg selv og ser min mormor for meg som ristet på hodet av det lange håret til Beatles.
Hver og en som blogger må selv finne ut hva som gjør at en føler seg vellykket som blogger. Å blogge er for mange er kjærkommen hobby der man får dyrke interesser sammen med likesinnede samt skape seg et friminutt i en hektisk og krevende hverdag.
Som vi livsnyter/interiørbloggere sier: det finnes jo ikke et fotballag man kan melde seg inn i for denne “interiørdyrkingen”.
Målet for mange av oss er ikke å havne på alle disse listene som florerer,for all del, kjekt når det skjer, men ikke selve lykken.Det er fellesskapet som teller.
En blogg viser nok ikke et tverrsnitt av ens hjerne og liv. Den viser kun de tanker som en velger å publisere.
Du har en spennende blogg! Ha en fin kveld.
Jeg er ganske enig med deg i din definisjon av “lykke som blogger”. Men jeg oppdaget fort noe nå etter et par dager uten blogging.
Jeg skriver for min del. Bloggen min er mitt utløp, og jeg liker å kunne se egen utvikling i tankerekke og følelsesmønster via bloggen min. Jeg får mimre, sutre, se lyspunktene og rett og slett bare skrive litt. Det at noen faktisk vil lese bloggen synes jeg er bare gøy. Enda mer gøy var det å logge på idag og se at innleggene mine har vært savnet. Jeg fikk da følelsen av å ha lykkes. Noen vil faktisk lese innleggene mine, men aller mest. Jeg har savnet å skrive.
For mange fungerer også bloggen som reklame i seg selv. Reklame for en selv, en merkevarebygger rett og slett. En god blogg kan gi deg jobb, oppdrag av forskjellig art, bokdeal og nye kontakter (og venner). Jeg regner med at Revolusjonært Roteloft har fungert som reklame for “Jenter som kommer” og for Ida selv. Og det uten at Ida så vidt jeg vet har tjent et rødt øre på bloggen i seg selv. For den andre Ida er det kanskje omvendt?
Det sies at hvis det eneste verktøyet du har er en hammer, ser alt ut som spiker. Sånn er det med penger og lønnsomhet. Hvis dette er den eneste målestokken man er vant til å forholde seg til, er det lett å innbille seg at den kan og bør brukes på alt. Og da overser man gjerne de andre verdiene, samt at lønnsomhet kan komme i konflikt med disse.
Nå som økonomi har blitt det overordnede i nær sagt alle sammenhenger, synes jeg det er flott at det finnes “friområder” der folk “setter pris” på ting uten å at prisen har noe med marked og penger å gjøre. Det er bra at det finnes sammenhenger der folk gjør det de virkelig har lyst til og sier det de virkelig mener. Der man kan prioritere det man selv synes er viktig, uten å stadig måtte skjele til popularitet og salgstall. Jeg mener at nettopp dette er noe av det mest verdifulle med blogging. Og hvis man blogger politisk, kan andre være trygge på at det ikke er økonomiske bindinger som styrer hva man sier.
De som ønsker å blogge for å tjene penger skal jo selvsagt gjøre det. Alle må selv få bestemme sine egne mål. Men jeg synes det er litt synd at lønnsomhetskriteriet skal snike seg inn her også, og at de som er opptatt av sånt automatisk antar at andre tenker som dem. Jeg synes oppriktig synd på mennesker som ikke er i stand til å forstå aktivitetenes egenverdi, uavhengig av det økonomiske. Akkurat det vil jeg ikke kalle å lykkes.
Sex, pupp og generelt lettkledde damer bruker å være en suksessoppskrift, også kjent som “Dagbladet”. 🙂
Å lykkes for meg, er at du synes jeg har en seriøs politisk blogg,Virrvarr 🙂
Men spøk til side. Jeg tror det snakkes en del forbi hverandre. Men Ida Wullf synspunkter på hva som er å “lykkes” divergerer fra mine. Jeg har reklame på bloggen min, så antall lesere er ikke overordnet. Men når jeg får positive tilbakemeldinger fra begge sider av det politiske spekteret, så brenner tampen.
Diktet: Om alle tre var like av Jan Magnus Bruheim beskriver kanskje bedre enn noe annet, at det er flott med mangfold. Også i bloggosfæren.
Selv om jeg ikke er en hyppig leser av Ida Wullf, så er det god plass til henne, Virrvarr og meg, i tillegg til alle andre. Og vi lykkes kanskje litt, hver på vår måte.
Hehe..dyrehagen..jaggu ja 🙂 Tenkte bare jeg skulle si jeg likte denne posten 🙂
Det ser jo ut til at denne tråden “tar helt av”…. 🙂
En funksjon jeg ønsker meg i bloggsfæren, er å få opp en dynamisk liste over blogger som andre besøkende på denne bloggen har besøkt tidligere. Den vil over tid kunne gi pålitelige tips om andre blogger av tilsvarende karakter.
jøssbevares, min kjære hustru er en av hagenerdene! Tøft!
😉
.. og nå har jeg også vært en tur i dyrehagen, og som du sier, kan du fatte at noen gidder å else dette? Lurer på hvor mange av Ida Wulffs mange besøkende som i løpet av den ssite halvtimen nå har tenkt det sammee.. Men uansett er det å “lykkes”, fordi vi har fått opp besøkstallet hennes og hun får enda noen kroner?
Jeg ser på dette akkurat som deg tror jeg. Jeg leser kun blogger som virkelig gir meg bra stoff. Jeg leser ikke hva som helst. Dette har jeg også skrevet om i mitt siste innlegg.
Jeg føler at jeg har mange trofaste lesere, og at jeg har lykkes med bloggingen MIN. Jeg var storfornøyd da jeg bare hadde 10 lesere også jeg. 🙂
Her snakkes vi om å “lykkes” slik det dessverre defineres av “folk flest” i dag; tjene masse penger og komme i Se&Hør.
“Eat shit, 20 billion flies can’t be wrong!” 😉
Bloggen din lærer jeg noe av, og det er morsom tå lese den, og da har du lyktes!
Wow. Nå ble jeg flau over mitt siste innlegg, kjenner jeg.
Jeg ser selvfølgelig nå at om man først skal skrive om den saken der så er det det du har skrevet her man burde skrive.
Den vinklingen.
“Hva er suksess.”
Jeg er redd jeg er litt for enig med “rosabloggerne” i hva som er “å lykkes”. Noe som er veldig synd, for, som du skriver, jeg har jo noen helt fantastiske lesere. Egentlig så har jeg jo lykkes allerede.
Takk for at du fikk meg til å se det.
Jeg er vel den type blogger som på den ene siden gjerne skulle hatt “kjendisstatusen” til dere Ida’er (både den rosa og den mørkerøde), men samtidig må innse at innholdet mitt er for tungt og smalt til at det noensinne vil skje. Jeg er strengt tatt fornøyd med de besøkstall jeg har, tall som ligger langt over det jeg hadde trodd da jeg startet, samtidig som jeg gjerne skulle sett at de var 100 ganger så høye. Ikke fordi jeg tror jeg noensinne ville kunne klare å leve av å blogge, men fordi jeg føler jeg har et budskap som mange flere hadde hatt nytte av å lese (selvsagt).
Min svakhet som blogger er at jeg alt for sjelden klarer å skrive små søte bloggposter om dagligdagse ting. Istedenfor blir det ofte mastodonter av noen bloggposter som for mange er så avskrekkende både i temavalg og tekstmengde at de aldri en gang gidder å begynne å lese.
Men som du sier, det er bedre å ha noen hundre faste, dedikerte lesere, enn et hav av lesere som bare kikker for å kikke.
Og så må jeg nevne en ting til som alt for ofte glemmes når det gjelder Ida Wulff og hennes besøkstall. La oss ikke glemme at hun er fast profilert på forsiden til Nettavisen 24/7/365. Sånt skader ikke akkurat besøkstallene.
Håper for øvrig det går bedre med deg etter infeksjonen 🙂
Dette likte jeg, spesielt på denne tiden da jeg går rundt og irriterer meg grønn over blogger som skal kåre “årets blogg” som fint kan oversettes til “hvem har lykkes mest innen blogging”, og slike ting kan ikke kåres. Det blir som å kåre verdens beste sang. Går itj det, shø. Kategorisér bloggerne, før man kårer de, mener jeg.
Nå oppfatter jeg ikke Wulffs innlegg som noe særlig angrep, egentlig, utover at jeg mener at noen som sier at de har noe å lære bort faktisk da gjør det, ikke bare sier at de har det. Med mindre man mener jeg bare ved å se på bloggen burde få meg en aha-opplevelse av hva bra blogging er (ingen lenker, ingen bloggroll, ingen svar på kommentarer i kommentarfeltet).
Jeg vet ikke. Jeg er sikkert for gammel. Minner meg om de idiotiske debattene rundt “elitebloggere” for noen lysår siden i bloggsfæren. Men den debatten ble jo også gammel. Fort.
Hei Virrvarr,
Jeg leser ikke mange blogger, men jeg er innom noen faste hver dag, blandt anna din og Sigruns blogg. Det er fasinerende med blogging, dette var en helt ukjent “verden” for meg for ca et halvt år siden.
Jeg merker også at blogginnleggene dine har et innhold som “fester” seg og som jeg kan tenke på flere ganger i løpet av dagen og som jeg ofte diskuterer med venner.
Så egentlig vil jeg bare si takk, takk for at du skriver og deler med andre.
Hilsen Rakel