Virrvarr drikker kaffe med bloggen sin

Virrvarr:

Du bloggen?

Bloggen:

Ja?

Virrvarr:

Jeg er veldig glad i deg. Jeg tror jeg må gi deg en klem.

Bloggen:

Eh, takk! Hvorfor disse plutselige kjærlighetserklæringene?

Virrvarr:

Jeg satt her med furtefjes og tordenskyer tredd nedover ørene også greide du å gjøre meg i godt humør igjen! Jeg skjønte plutselig hvor mye du har betydd for meg!

Bloggen:

Oi, det får’n si. Du er jo alltid så selvkritisk? Jeg får knapt noe mer enn et fornøyd nikk fra deg når du ikke finner noe å klage på.

Virrvarr:

Jeg vet, jeg vet. Jeg har veldig høy standard for deg. Du er jo ansiktet mitt utad. Jeg er ikke like streng med deg som jeg er med notatboken min, men det er ikke langt unna.

Bloggen:

*Grøss* Jeg vil helst ikke kritiseres like hardt som de superduper-hemmelige diktene du skriver på, takkskalduha. Jeg er bare en liten blogg!

Virrvarr:

Men jeg ville ikke gi deg kritikk nå! Jeg ville gi deg en klem!

Bloggen:

Og skal du fortelle meg alt jeg gjør feil, ikke sant? *stålsetter seg*

Virrvarr:

Neineinei, jeg har flere pene ting å si!

Bloggen:

WTF? Du bryter den gylne Virrvarr-regelen: «Vær snill mot andre og slem med deg selv!»

Virrvarr:

Ja, og jeg bryter den med vilje, dummen! Jeg har dunket deg i hodet i snart tre år. Da er det på tide å gi deg litt velfortjent skryt!

Bloggen:

Jeg trodde vi ikke vi tok i mot skryt? At det var mot religionen vår?

Virrvarr:

Det har jo bare vært en mestringsstrategi for å dekke over at alle komplimenter vi får fyker forbi oss som en skruball mens vi sitter med hendene i fanget? Vi skal øve oss på å ta i mot komplimenter nå, selv om vi ser klønete ut mens vi prøver å fange dem.

Bloggen:

Oki, da skal jeg gjøre mitt beste for å fange dem! Kast, jeg er klar!

Virrvarr:

Yay! Here goes: Jeg driver og lærer nye ting om meg selv om dagen, ikke sant? Det er jo greia med å gå i terapi. Livet mitt har vært bygget rundt følgende formel: «Virrvarr vil at du skal like henne. Hun gjør hva som helst.»

Bloggen:

Ah, ja. Dette har jeg vært klar over. Det er litt patetisk å se deg gråte og ynke deg over den ene ekle kommentaren blant søtti «Heia Virrvarr!»-meldinger, men man blir jo vant til det.

Virrvarr:

Ikke sant? Vel, denne «Virrvarr vil at du skal like henne» førte til at jeg alltid hjalp alle med alt hele tiden og var veldig lite selvstendig. Går vi syv, åtte år tilbake var meningene og holdningene mine fullstendig diktert av hvem jeg snakket med og hva de forventet av meg. Jeg var norgesmester i å forme personligheten min etter dem jeg ville bli venner med. Jeg gikk rundt og var i en slags smilende, superunderholdende, jeg-finnes-kun-for-deg-modus hele tiden.

Bloggen:

Vel, dét er jo faktisk ikke en Virrvarr jeg kjenner. Når forsvant hun?

Virrvarr:

Omtrent da jeg begynte å skrive deg, tror jeg!

Bloggen:

Hvordan henger det sammen?

Virrvarr:

Kom igjen. Alt jeg drev med, gjorde jeg for å tilfredstille andre. Å skrive deg var mitt første soloprosjekt noensinne. Du ble et sted jeg fikk lov til å finne min egen stemme, for å si det litt klisjéfylt.

Bloggen:

Advarsel: Sier du at jeg er et selvrealiseringsprosjekt, spyr jeg.

Virrvarr:

Vi kan bruke et annet ord, ikke noe problem. Poenget var at du var det første stedet hvor jeg skulle få lov til å bestemme hvem jeg ville være. Jeg mener – i 2006 trodde jeg at jeg hverken kunne skrive eller tegne. De psykiske problemene mine var en stor, hemmelig skam ingen måtte vite om. Nå er det skriving og tegning jeg er best til, og de psykiske problemene mine er noe jeg er stolt over å mestre!

Bloggen:

Hm. Jeg har merket deler av denne utviklingen, du har helt rett.

Virrvarr:

Og det er din fortjeneste! Du har gitt meg feedbacken, erfaringen og selvtillitten til å bli den jeg er iferd med å bli!

Bloggen:

Det er vel ikke bare meg?

Virrvarr:

Duh. Du er jo ikke «bare deg» heller, da! Du er over tusen faste kommentatorer, du er venner jeg har fått via en arena der jeg får være 100% meg, du er fanbrev i posten og ivrige redaktører som mailer meg for å få tekst! Å si at du «bare er en blogg» er litt som å si at et festlokale bare er bord og stoler og trekker fra magien som oppstår når alle danser.

Bloggen:

*rødmer*

Virrvarr:

Uansett: Du har vært en av de viktigste bidragsyterne for å få meg til å bli en tryggere, mer selvstendig person. Å skrive deg har vært en langsom øvelse i å akseptere seg selv.

Bloggen:

Hvorfor har du ikke sagt dette før?

Virrvarr:

Fordi jeg har syntes har vært dritflaut at min motivasjon #1 har vært at folk skal like meg. Det at jeg vil at folk skal like meg er også grunn #1 til at jeg ikke har likt meg, skjønner du.

Bloggen:

Lol, for en loop!

Virrvarr:

Jeg vet! Og du aner ikke hvor avhengig du blir av andre når du ikke liker deg selv og stoler på deg selv! «Jeg kan ikke skrive dette alene, jeg må ha med meg noen.» «Jeg må takke ja til alle tilbud jeg får, for de kommer nok ikke igjen.» «Jeg må stille opp og rigge til konferansen, ellers slutter de å like meg. Drit i at jeg ikke har sovet på to døgn, lizzom»

Bloggen:

Er det derfor du ikke vil være partipolitisk aktiv mer?

Virrvarr:

Det også. Jeg har tatt så mange avgjørelser på bakgrunn av at folk skal like meg at jeg trenger litt tid på å skille sosiale bånd fra politisk overbevisning. Det er et redelighetsspørsmål.

Bloggen:

Hey, alle vet at du er sprø, uansett. De tilgir deg nok.

Virrvarr:

Jeg prøver jo å bli mindre sprø, da. Du er en viktig del av den prosessen.

Bloggen:

Du må gjerne fortelle meg flere pene ting om hvordan jeg har hjulpet deg, altså ^_^ Jeg hører jo bare pene ting fra andre, ikke fra deg!

Virrvarr:

De pene tingene fra andre er jo faktisk noe av det som er fint med deg, da! Du har jo lagret varme, gode kommentarer over tre år nå! Og selv om de fløy rett over hodet da jeg fikk dem, kan jeg gå tilbake og lese dem nå. Jeg driver og plukker opp pene ting folk skrev til meg i fjor og kjenner på dem. Det er en av de store fremskrittene, skjønner du! Jeg kan kjenne dem nå.

Bloggen:

Wow. Ektefølt. Wow.

Virrvarr:

Jeg vet! Jeg lå i sengen på sykehuset da Mr. Jackson kom for å se til meg og sa: «Jeg hadde helt glemt hvor pen du var», og jeg kunne kjenne komplimentet! Det er første gang jeg har følt et kompliment som noe annet enn en ball jeg ikke klarte å fakke. Jeg hadde det mellom hendene!

Bloggen:

Dette er egentlig et sånt øyeblikk der vi skulle sprettet sjampanjekorken.

Virrvarr:

Jeg tenkte jeg skulle feire det med å gi komplimenter til deg i stedet, skjønner du vel!

Bloggen:

Aww!

Virrvarr:

Okei. Nå må vi passe oss så vi ikke blir klissete.

36 kommentarer om “Virrvarr drikker kaffe med bloggen sin

  1. Har lest ganske mye på bloggen din. Liker disse samtalene du har med Kroppen, Hjernen, og nå: Bloggen din. Festlige, og likevel utrolig treffende. Det der med å ville at alle skal like seg, ai, det er gjenkjennbart. Problemet er jo da at man forsvinner jo. Jeg fikk lignende revelation som du beskriver her, men det var etter å ha lest Woolf ta livet av Engelen i Huset (som du linka til, tror jeg? På twitter kanskje). Det er en god, og samtidig skremmende følelse. *kaste ball til VirrVarr* Og du har beskrevet den så bra! 😀

  2. Det alle-må-like-meg-prosjektet hørtes veldig, veldig kjent ut… Glad for at du greier å fjerne deg mer fra det nå! *klappe* Og tenk å greie å FØLE et kompliment! Det gleder jeg meg til jeg også kan gjøre. Du gav meg et lite gløtt av innsikt i meg selv også nå -takk!

    1. Yay, takk! Jeg regner med at du får brukt innsikten til noe, du er smart dame ^_^

      Jeg tror trikset er å øve seg. Strengt tatt, jeg tror alltid trikset er å øve seg. Komplimenter er ikke det verste å øve seg på, faktisk. Jeg øver meg på å bli tatt blodprøve på, også, og det er jo ikke så stas, akkurat. Likevel blir verden bedre om jeg ikke dør hver gang det skjer.

      1. I terapi på Modum lærte jeg noe jeg ikke visste, nemlig at hjernen forandrer seg ved gjentatt positiv stimuli. Det kan være noe helt banalt man er fornøyd med, om man gjentar det over en to-tre uker så åpner det seg nye kanaler i hjernen eller noe sånt. Reint konkret fysisk forandring. Fascinating stuff.

  3. Kjempeflott skrevet virrvarr 🙂
    Kan jeg få gi bloggen din en klem jeg også? Liker den så godt skjønner du. Jeg kjenner jo ikke deg, men bloggen din kjenner jeg jo, og da kjenner jeg jo litt av deg også 🙂

    Forresten, i deler av den bloggsfæra jeg henger i så er det helt vanlig og helt ok å skrive kommentarer som kun sier at noe er bra, uten å bidra til noen diskusjon. Jeg har forstått at det ikke er helt ønsket i visse deler av bloggsfæren, og dermed blir jeg litt avholdene med kommentarene, regner med at det er flere som meg der ute… Hordevis med fans som liker det du gjør her på bloggen, men som ikke sier noe nettopp fordi de ikke føler de bidradrar med noe dypt og meningsfylt utover skryt og godord. I dette tilfellet synes jeg skryt og godord var kjernen i saken, så da flesket jeg til, men husk at for hver kommentar er det trolig mengdevis som aldri ble skrevet, kun tenkt 😀

    Og fortsett med å gjøre ting for deg selv!

    1. Haha, jeg er nok en sånn en ja. xD For hver post på Roteloftet føler jeg for å si «Bravo! Hurra! Hjerter, blomster og stjernedryss! Dette likte jeg :D». Men etter å ha, i flere år, hengt på kveruleringsforum – kvir man seg alltid for å poste pur skryt når det ikke bidrar til emnet eller debatten. Som om «hurra jeg er enig!» ikke står så sterkt. Pfff…

      Bravo Virrvarr! 😀

      1. Eller man bare er for sjenert til å skrive noe, selv om man gjerne skulle skrevet noe KJEMPEPENT 🙂 Husk at alle oss som er «returning visitors» eller hva det heter i statistikken, som ikke kommenterer – vi kommer tilbake av en grunn. Vi trives her ^^

  4. Du skriver innsiktsfullt om så mye. Jeg mangler gode ord for å forklare hvorfor jeg synes det du skriver er vakkert og motiverende… men jeg synes nettopp det. Stå på!

  5. Hahaha! Eg var livredd merksemd, eg. Tenk om folk skulle vite at eg faktisk dreiv med ting og styrte på med alt mogleg og var strålande engasjert! Tenk om dei kom og sa «eg har lese det du har skrive, og eg liker det!». Nei, då ville eg blitt så grueleg flau, for eg var så grueleg flau i så veldig mange år kvar einaste gong eg blei ivrig og glad og plumpa ut med at eg meinte ting, fordi det var jammen ikkje poplulært på barneskulen, og det å skrive gode stilar var jammen straffbart for då måtte eg lese høgt for klassen og takle friminuttet etterpå, og det å få den einaste gode karakteren i klassen på prøve var livsfarleg for då sa læraren det høgt og så fekk eg bank på veg heim.

    Takk til bloggen min også! No er eg ikkje redd for at folk ser eg kan ting og meiner ting, det går jo faktisk bra! Heilt på ordentleg!

    Skål for bloggane våre, Virrvarr!

    1. Skål!

      Vi blir bedre mennesker av å blogge, jeg er sikker på det!
      Jeg tror at bloggingen dreper det vi har blitt utsatt for av jantelov, litt etter litt. Den indre sensoren får slappet av, også. Det er bra for oss å få lov til å vise oss frem på et sted der vi kan bestemme helt selv.

  6. Jeg får bare gjenta det jeg skrev her for en 3 ukers tid siden da jeg tilfeldigvis ramlet innom ….

    Tusen takk for en perle av en blogg! 🙂

    1. Kniv-Jo:

      Vet du? Det tar jeg som et kjempekompliment.
      Jeg mener: Det er ikke så mange som kommer via dagbladet for å kommentere fordi de er uenige med meg og som blir og kommer tilbake igjen. Det er litt gull 😀

  7. Takk skal du ha. Det var herlig å lese. Et lite lysglimt i min hverdag. Alfor mange uker alene og holder på å gå på veggen av selvransakelse.
    Og takk for at du normaliserte det å ha samtaler med seg selv, mine begynner å bli fryktelig kompliserte og underholdene nå. Er ikke sikker på om jeg burde være skeptisk eller fornøyd med å være smågal.
    Dere fortjener begge en klem

  8. En ting som skjedde da jeg var på det sykeste var at jeg hadde noen uker hvor livet gikk litt i reprise. Alle de kjipeste årene kom – og det jeg så var alle de som hadde smilt gode smil som jeg ikke så dengang. De som hadde strukket ut hender jeg aldri tok fordi jeg ikke så dem. Alle de som ville være venner men som jeg ikke klarte å ta innover meg. Fordi jeg gikk sånn vettskremt rundt og bare tok i mot alt det vonde.

    Jeg vet ikke om jeg kan si at det snudde opp ned på alt inne i meg, men det gjorde godt. Og verden ble enda hakket finere enn den var (den var allerede veldig fin og god), og en god del mennesker jeg har halt avstand til i mange år, og steder der jeg aldri kunne tenkt meg å dra tilbake til ble helt ok. Det var en forsoning som gjorde godt.

  9. Uff, det der med at alle må like meg, kjenner jeg igjen … ellers er jeg mislykket. Jobber masse med å lære å være glad i meg selv, det er vanskelig, men hvordan kan ellers andre være glad i meg ..?
    … rart å se om tegning og skriving – jeg tegnet før, men har helt gitt det opp, og er veldig usikker på om jeg egentlig kan skrive noe særlig …
    Den tegninga kan det egentlig være det samme med, men jeg skulle gjerne kunne skrive! Ville elske å få jobbe med noe jeg liker, for en gangs skyld 🙂
    Glad for deg, denne kaffe med bloggen ser ut til å ha vært fruktbar! 😉 fortsett å være glad i deg selv, jeg syns i alle fall du er flott! Du var en av de første jeg begynte følge da jeg kom hit 🙂 jeg har fortsatt lyst å følge deg!
    Stå på, jeg heier på deg! 🙂 Stor klem!

    1. Klem på deg, også!

      Og du: Skriv. Tegn. Du vil bli overrasket. Jeg lærer Mr. Jackson å spille piano nå om dagen. Han starter heeelt på stratch, men han danser den lille gladdansen hver gang melodien blir riktig. Det er en glede i å lage ting, selv om de bare er til oss selv til å begynne med. Og jeg mener: Du har jo evner og erfaringer innen skriving og tegning. Du starter jo ikke på noe helt nytt. Da er det enda lettere å levle opp. Jeg heier på deg ^_^

  10. Den ene kritiske kommentaren, ja. Jeg kjenner til den. Har faktisk fått en selv også, – og jeg kan ikke hjelpe for det. Den sved. Den svir ennå, lenge etterpå. Merkelig det der, men de fleste av oss har det nok sånn, mer eller mindre. Selv slikker jeg folk oppetter ryggen sånn at de skal like meg, men jeg blir så forbanna sår på tunga av det.

  11. awww, det der var fint skrevet, altså! jeg er som de fleste her utrolig glad i bloggen din. så det var virkelig fint at den fikk høre at den fikk høre hvor fin den var fra deg også! så får den også det bedre. jeg har lest igjennom absolutt alle innleggene dine, jeg har grått, ledd og stirret vantro på teksten mens jeg har lest sammenhengende i flere timer. det gikk faktisk litt ut over eksamenslesinga mi, men det er nå en annen historie. uansett, det som skulle være poenget mitt; du skriver utrolig bra, virrvarr! Stå på, du er virkelig super 😀

    I ❤ Roteloftet

  12. Jeg kan ikke si annet enn at dette er den beste bloggen jeg kjenner til, med de mest medrivende og opprivende tekstene. Antakelig derfor jeg surfer innom et par ganger i uken, legger fra meg litt slagg før jeg farter videre.

    Bra du omsider klarer å ta til deg komplimentene som hagler. Jeg blir jo rent hippie her jeg sitter nå.

  13. Synes også bloggen fortjener masse skryt for å være til inspirasjon og hjelp for mange av oss som leser 🙂 Du er så utrolig flink til å sette ord (og tegninger) på ting, og å lese bloggen din (særlig innlegg som dette om å mestre problemer som dårlig selvtillit og disse destruktive alle må like meg-prosjektene som jeg kjenner så godt selv) har flere ganger gitt meg en ordentlig «støkk» (i positiv forstand, sjølvsagt). Selv prøver jeg å bli flinkere til å tørre å kommentere. Det er overraskende skummelt ^^

  14. Virrvarr.net er favorittbloggen min, og dette innlegget er et fint eksempel på hva jeg liker så godt. Takk for at du finnes, Ida Jackson, og takk for at du deler litt av herligheten med oss. Jeg kjenner at jeg ble litt nysgjerrig på de superhemmelige diktene dine.
    Klem fra aElin, en av dine nesten-usynlige lesere. 🙂

  15. Veldig bra at bloggen har hjulpet deg altså. Jeg hadde det litt på samme måte da jeg hadde helt personlig blogg for noen år tilbake. Fant litt av min egen stemme jeg også, og gjennom positive tilbakemeldinger på denne lærte jeg at den faktisk var helt ok og vel så det.

    Samtidig ser jeg jo at en bør være forsiktig med å legge ut hele livet sitt og alle problemene sine på nett. For det første kan det føre til at en overfokuserer bare på problemer (klassisk dagbokskrive-feil), og for det andre vet en jo ikke konsekvensene av at helt personlige ting om deg ligger ute på nett.

    Jeg er psykolog og for meg er det vel egentlig lite heldig om eventuelle fremtidige pasienter (jeg er forsker nå) googler meg og finner ut hva mine sårbarheter og problemer handler om når det er meninga at det er pasienten som skal være fokuset? En del pasienter kan være ganske aggressive mot terapeutene sine, og jeg tror det er problematisk om pasientene «tar meg» på mine uavklarte problemer. Får litt problemer med roller og slike ting i allefall.

    Også når det gjelder andre typer yrker kan det få konsekvenser at en har en personlig blogg. For noen typer jobber og for noen blogger kan det også være en fordel å ha en personlig blogg. Noen er så flinke til å ordlegge seg og får vist det gjennom bloggen. Andre er vel mer i retning av å avsløre hvor dårlige de er til å skrive (men de kan jo være veldig gode på andre arenaer). Det er vel ganske vanlig å google folk man vurderer å ansette og da kommer det jo frem da, på godt og vondt. Og man har ikke helt kontrollen over konsekvensene av det å ha vært veldig personlig og sårbar så alle kan se det.

    Jeg savner egentlig den personlige bloggingen min, men har kommet frem til at jeg tør ikke lenger. 😦

  16. Selv smarte damer som virker sterke på utsiden kan ha det tøft på innsiden. Jeg skal ikke påstå at jeg vet så mye om deg, for det gjør jeg jo ikke, men jeg vet hvordan det er å konstant gi etter for alt slags press. Jeg har selv alltid vært den underdanige i venneflokken som alltid har gitt meg i diskusjoner o.l. fordi jeg ikke trodde jeg var god nok, hadde kunnskaper nok osv. Men etter at jeg begynte å studere og etter at jeg fikk alt i hodet ned på papir/blogg har ting bedret seg og nå er jeg klar for å gå ut i verden med hevet hode 🙂

    Du skal høre Flink med DeLillos og så skal du tenke at denne bloggeren i Tromsø har sendt den til deg, men mange varme tanker!

    Vennlig hilsen Tine B.

  17. Hei Ida 🙂 Det er så fint å lese her, disse samtalene du har med hjernen og kroppen og bloggen, det er så bra og det er så innsiktsfullt. Jeg håper du får en tid uten så mye sykdom fremover, det virker som om det har vært veldig mye akkurat nå.
    Fine Daniel også, dette var flott layout 🙂
    Ønsker dere en god dag begge to!!

  18. Så bra du beygnner å komme deg over «Alle må like meg» greia. Lyder slitsomt å lide av. *thumbs up* Håper det går letter for deg fra nå av^^

    (Jeg mener nå at den ene sure kommentaren er veldig viktig jeg da. Skal man ta andres komplimenter må man også ta andres kritikk. Hva er ellers vitsen? Konstruktiv kritikk helst. «BOO, YOU SUCK» er så intetsigende, men dog humoristisk.) Jeg føler mine kommentarer alltid er ‘den sure’.. @_@
    Nice blogg-over forresten 😛 Jeg liker STALK MEG.

  19. Fin blogg, som jeg ikke alt for lenge har vært klar over.

    Synes du skriver veldig bra. Og om ting som alle til tider kan kjenne seg igjen i.

    Håper du aldri må bli nødt til å slutte med «din stil», for «tenk om noen» skulle se ha du skriver, og at det får konsekvenser for et feks. jobbsøk.

    Driver å legge opp bloggen min for tiden, vil gjerne få lov til å legge deg inn som «forfatter» i et innlegg (legger for tiden inn musikere, forfattere og fotografer jeg har sansen for), men, trenger da å ta litt kopi her og der i bloggen (ikke av kommetarene), hvis det er greit for deg.

    Ellers, fortsatt, LYKKE TIL videre.

    Vennlig hilsen May Tove

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.