Psykdom – de ti beste og dårligste rådene

70 thoughts on “Psykdom – de ti beste og dårligste rådene”

  1. Fin liste over de beste rådene. Flere ting der jeg ikke var klar over.

    Selv har jeg fått beskjed om å gå i fargerike klær, da min sorte garderobe tydeligvis er årsaken til min depresjon. Det samme med musikken min. Alle skjønner vel at heavy metal og hardrock bør byttes ut med Venke Knutson… brrr.

    Ellers er en god døgnrytme en enkel måte å få tilbake litt kontroll på. Gjerne i kombinasjon med et ok kosthold. Jeg har i alle fall en tendens til å komme utpå glattisen når jeg slutter å se på klokka og lar kroppen styre døgnet. Så for depresjonens skyld står jeg opp mellom 7 og 9, og er i seng mellom 22 og 24. (Det gjør veldig vondt, for jeg er B-menneske opprinnelig.) Med tanke på den nødvendige døgnrytmen passer det fint at jeg har barn, men jeg vil absolutt ikke anbefale barn for å få god døgnrytme. Det første året fucker opp alt og kan gjøre vondt verre. 😛

    1. Åh, jeg har også hørt folk få det «lysere klær, lysere musikk»-rådet! Det er så håpløst! På samme måte som folk antar at folk med mange piercinger, tattiser og rare hårfarver nødvendigvis MÅ slite psykisk. Det er som kjent sammenheng mellom fashion og musikksmak og mental helse. Not.

      1. Det er ingen metafor, det er slik hjernen fungerer. hjernen er digital og mekanisk og kan overstyres med fantastisk virkning. Med litt trening er det til og med lekende lett.
        God døgnrytme, sunt kosthold, regelmessige rutiner, fysisk aktivitet, variasjon mellom innsats og avkobling, lære noe nytt hver dag, avstå fra alle typer rusmidler, gjøre noe for andre, aldri sammenlikne seg med andre, ha noen prosjekter å sysle med, melde seg på et eller annet, men fremfor alt: Hele tiden være opptatt av å forbedre/utvikle livet videre. Alt skaper sterke systemer i hjernen som holder psykiske

        Det å stoppe opp, er å be om problemer. Uten mål og mening og med lav aktivitet, skifter hjernen til prosesser som er egnet til mer enn å skremme livet av deg. Alltid på vei til noe kan høres stressende, men du skal ikke være på vei til noe stort og komplisert bestandig, og det er dessuten en fantastisk måte å leve i seg selv.

        Tips: Det blir for omfattende å forklare hva følelser egentlig er, men de er noe annet enn det vi har lært. De er et instrument som med en uhyggelig presisjon forholder seg til det hjernen regner med blir fremtiden vår. Spesielt negative følelser er fantastisk. De forteller oss nøyaktig hva som er det viktigste å arbeide med for at livet skal bli enda bedre. Negative følelser er altså alt annet enn negativt.

      2. Jan:

        Takk for lang og utfyllende kommentar! Jeg tror vi har ganske lik oppfatning av hjernen (c: Likevel vil litteraturviteren i meg holde fast på at det er en metafor: Det er jo faktisk ingen motorvei i hjernen. Det er et nevrologisk fenomen som er litt mer komplekst enn som så.

  2. Jeg har faktisk også hørt den der om barn, ift at jeg «trengte noen andre enn meg selv å tenke på/ta hånd om». For når jeg er svartdeprimert og såvidt kommer meg opp av senga er det logisk å gå hen å skaffe seg unger, jaaa.

    Utrolig fint innlegg, de ti gode rådene var virkelig gode. Likte metaforen med motorveien, den kommer til å sitte.

    1. Takk!

      Jeg har fått mye ut av motorveimetaforen selv!

      Angående babyargumentet: Tror du noen ville sagt det til en deprimert, ung mann, egentlig? Det virker som et så kjønnet argument at det er litt nifst.

      1. men det å få feks et dyr å ta hånd om, er jo ikke så dumt? det er i hvertfall min erfaring? men unger er kanskje å ta i… eller?

      2. Dyr er bra. Dyr brukes jo ofte som terapi, også. Mange som foreslår det her har jo en slags idé om at du _mangler_ et barn, ikke bare ville fått struktur og mening av en unge.

      3. For noen dager siden hørte jeg at mange nybakte mødre sliter med fødselsdepresjon. Så dette rådet kan virke stikk motsatt. Dessuten tror jeg nok at kvinner er tettere knyttet til en nyfødt baby enn menn, av biokjemiske årsaker, og dermed i langt større grad utsatt for emosjonell påvirkning.

      4. Det er det absolutt. Det var en fyr som brukte argumentet til meg, og jeg var såpass sjokkert at jeg visste ikke hva jeg skulle si. Men det er interessant å snu sånne spørsmål tilbake til dem, om han noen gang kommer med det igjen skal jeg gjøre nettopp det!

  3. Råd 8 og 9 er ganske utrolige. Særlig 8 bryter jo nesten språkets grenser. Enten…eller så…nei. Godt du klarer å ta det for det det er.

  4. Kloke ord. Er det noe flinke jenter er flinke til, så er det å ta seg sammen og virke så ovenpå som man kan. Aldri miste kontrollen, og ihvertfall aldri vise det, om man skulle glippe. Flinke jenter kan enkelt bortforklare sine egne symptomer, så overbevisende at man aldri får den hjelpen man trenger. Det er ihvertfall noe jeg skal lære mine barn å IKKE gjøre (de barna jeg ennå ikke har fått, altså. Og som jeg heller ikke planlegger å få som antidepressiva i menneskeform. Omg.).

    1. Takk!

      Og ja, det er en sånn «flink jente»-syke der du ikke skal vise at du sliter og ikke skal ha behov. Jeg lurer på om det mannlige motstykke er «barsk gutt»-syken der du ikke har følelser og de hvertfall ikke er i veien. Jeg tror den «ta seg sammen»-modusen er noe av det vi skylder neste generasjon å kvitte oss med.

      1. Så absolutt «barsk gutt» problematikk ute og går. Menn med overgreps-bakgrunn er over-representert på alle kjipe statistikker for rus, krim, selvmord, you name it. «Jeg skal faen ikke trygle og be om hjelp/ydmyke meg for alle de jævla byråkratene/la meg behandle som ei bikkje» var en del av årsaken til at jeg bodde på gata etter det første forsøket mitt på å få hjelp.

        Men et råd som du kanskje burde ha tatt med er «Spør om noen kan hjelpe deg i systemet.» Den som slite har som oftest ikke lyst til å være andre til byrde, og å forsøke å takle NAV/sosialen/Psykiatrien/DPSen/osv aleine er nærmest å påkalle sucidale tanker, ihvertfall i Oslo.

  5. Dårlig råd nr 3 – UNNSKYLD MEG? Er det mulig?

    «Dette er en åndelig krise. Dette er et spørsmål mellom Gud og deg. Du trenger en prest, ikke en psykolog.»

    Nå vet ikke jeg om du er troende eller ikke, men man kan ikke bare si sånn uten videre… Off, det er så mye rart i helsevesenet.

    Bra du har laget ei lita huskeliste/tipsliste, så kan folk ha noe å tenke over/reflektere over 🙂 Utrolig hvor mye man ikke tenker over, som faktisk kan være sårende.

    (Sånn helt på siden – nice smiley (c: )

  6. Jeg fikk beskjed om å ikke prate om det til folk, for da ville jeg miste vennene mine. Veeeldig godt råd. Forsvinner venner når man er deprimert, så er de ikke gode venner i utgangspunktet. Ellers likte jeg denne lista. Det var mange fine råd på den første lista! Og det med å leve et «normalt liv», er det ikke det folk med depresjoner veldig ofte ønsker? Ignorante folk altså.. Sukk.

    1. Det er faktisk et av de dårligste rådene jeg har hørt. Men jeg har hatt venner som har mistet kjærester ol fordi de ikke ville være sammen med noen som var «sprø». «Jeg burde ikke ha fortalt ham det!» sa venninnen min ulykkelig. Og jeg bare «Eh, nei. Han burde ikke ha reagert sånn. Hav av forskjell.»

  7. Jeg lurer litt på om det går an å si noe generelt om hvordan man bør takle venner og kjære som sliter? Det er ikke alltid så greit å være pårørende heller. Særlig når det gjelder sånne ikke veldig snakkete folk, sånne som man får halvkvedede viser av, men ellers må dra ting motvillig ut av, mener jeg.

  8. Det beste med rådene er at de passer for de aller fleste, diagnose eller ei:) Jeg får ganske sterk angst dagen derpå (uten å gjøre noe dumt), og har hørt angsten kan utvikle seg i hverdagen. Takk for bra angsttips! Jeg skal lagre det i hukommelsen.

  9. Rådene var forbausende gode. Den totale analysen også.

    Alle hjerner styres av det samme systemet. Når du kjenner systemet, kan du aldri bli egentlig psykisk dårlig, unntatt i tilfeller med plutselige katastrofer, som kreft eller at ditt barn er påkjørt og drept og liknende. Selv da blir du ikke så syk at du trenger annen hjelp enn en god venn.

    Systemet som hjernen styres etter, er selvsagt likt for alle, men det er dessverre ukjent i psykiatrien. Der famler de i blinde, selv om det finnes enkeltpersoner som er naturtalent og noen dyktige pleiere.

    Det er ikke sant at du må lære deg å takle det, du kan vokse slik at det aldri skjer igjen. Det er faktisk et valg.

  10. Har psykologene (eller legen) noen sinne nevnt muligheten for at årsaken til kroppslig ubehag (og da ikke nødvendigvis mageproblemer (!)) og psykiske problemer hos enkelte kan være relatert til ubehandlet cøliaki (intoleranse mot hveteprotein)?

    I England innføres nå nye rettningslinjer for utredning av glutenintoleranse. Pga av kormobiditeten de ser mellom flere psykiske sykdommer og cøliaki skal nå den psykiske sykdommen være et signal til legen om å tilby cøliakiutredning.

    Depresjon og bi-polare lidelser er på listen.
    http://24022.vgb.no/?p=400647

    Jeg er klar over at det gjenstår en del forskning på sammenhengen mageproblemer (bakteriell dysfunksjon, virusinfeksjoner, intoleranser), kosthold og årsak til sentralnervesystemforstyrrelser og psykisk sykdom, men det fins altså flere eksempler på at behandlet cøliaki (gluten-fri kost) reverserer psykisk sykdom.

    1. Sikkert interessant for noen. Men for egen del vil jeg bare si dette: Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg er blitt testet for cøliaki, klamydia, crohns, allverdens, på grunn av uforklarlige fysiske smerter jeg er gått til legen med. De fant aldri noe.
      Den dagen en lege endelig spurte hvordan jeg egentlig hadde det, startet den lange prosessen som gjør at jeg i dag veit hva det var som utløste smertene: overgrep i barndommen. Flere år med terapi gjør at de fleste fysiske smertene jeg har slitt med i dag er borte. Kan OGSÅ være greit å vite før man begynner å kjøre seg inn i kostholds-sporet.

      1. Her må jeg nesten bare nevne at jeg har stikk motsatt problem. Jeg har vært innlagt på en psyk. avd for et år tilbake, og når jeg forsøker å få hjelp til å ikke kjenne meg kvalm om morgenen og vondt i magen, sier legen at det sikkert er noe psykosomatisk som jeg må snakke med psykologen min om. Jeg har det veldig bra nå, og er overbevist om at det faktisk er noe fysisk i veien et eller annet sted, men siden standard-blodprøvene kom tilbake ok, så mener legen at det selvfølgelig må være psykisk. Hrmf.

  11. Jeg har kjent etpar personer som gikk rundt og fortalte andre at de skulle ta livet av seg, ofte i en slags trusselform, sånn «hvis jeg ikke får viljen min skal jeg ta livet av meg». Det høres jo svært mye ut som et forsøk på å få oppmerksomhet.
    Likevel. Hvis folk sier slike ting for å få oppmerksomhet er det jo sannsynlig at de har et problem, og da trenger de jo hjelp uansett? Jeg aner ikke om de hadde selvmordstanker eller ikke, men å late som om man har selvmordstanker må da være et symptom også.

    Ellers tror jeg skeptisismen til piller kommer fra hvor lett mange leger har for å bare skrive ut piller uten å bry seg mye om hvorvidt pasienten virkelig trenger dem. Her i USA er det ikke uvanlig at kvinner over 35 blir spurt om de vil ha antidepressiva når de går til legen fordi de har urinveisinfeksjon eller en forstuet ankel.
    Det er jo bare galt, men mange sier ja fordi de tror at livet blir lettere med slike medisiner. Istedet blir de bare numme i hodet og avhengige, og det gjør jo ingenting bedre.

    1. Men når du bruker det å ta livet av deg som en trussel, så er jo problemet heller at du truer omgivelsene dine? «Ok, vil du ta livet av deg, bør du snakke med en psykolog. Det gjør ikke at du får viljen din.» er vel kanskje noe av svaret?

      Og ja, jeg skjønner godt at folk er skeptisk til piller som leger skriver ut i hytt og gevær. Likevel handler det jo mye om konteksten du blir tilbudt pillene i og hvor godt undersøkt du er først? Jeg blir jo skeptisk om noen vil gi meg antibiotika om jeg snufser litt, også?

  12. Hei, Virrvarr.
    Du er fin som lager lister og viser frem sårbarheten. Jeg har aldri vært der du er, bare et stykke på vei. Det jeg vet er at angst er en helt normal reaksjon på en krise i kropp og sjel. Det vil si at du slettes ikke er «sprø», som du kaller det, men at du fungerer slik du skal. Jeg skal ikke engang kommentere de dårlige rådene. Men det er fint å lese listen over gode. Vi trenger påminnelser hele tiden.

    For plutselig, som jeg opplevde for noen uker siden, står det noen på døren din og gråter. Og spør deg hva som skjer. Da kan det være greit å vite hva man ikke skal komme trekkende med. Da må man bare åpne armene og være medmenneske. Er man ikke psykolog er det det eneste man kan tilby. Å avvise et menneske i nød er rett og slett ikke lov!

  13. Glimrende og innsiktsfullt om psykiske lidelser. Helt nydelig. Skal sporenstreks tipse alle jeg kjenner i bransjen. Og alle som kjenner noen i den.
    Kommentar til dårlig råd nr. 2: Oppmerksomhet er ikke «bare». Det er LIVSVIKTIG å bli sett. Hvis man opplever å bli sett i så liten grad at man må skade seg selv, eller true med det, så burde jo det for faen tas på alvor.
    Det er det samme når folk bruker betegnelsen «bare psykisk». «Bare psykisk» tar livet av folk over en lav sko. Og det tar livet _fra_ enda flere.
    Men sånne som deg hjelper verden fremover, og det trengs, så takk!

  14. Takk, Ida!
    Begge listene var «fine» å lese, begge kunne jeg kjenne meg igjen i på flere punkter. Særlig punktene 6 og 7 på listen med gode råd kjenner jeg til som vanskelige å følge/utføre.. og som ting jeg straffer meg selv hardt for ikke å klare etterleve.
    Psykiateren på behandlingsstedet spurte om jeg ville ha gipset beinet mitt hvis det brakk, og jeg sa selvfølgelig ja – og skjønte hvor han ville.
    Antidepressiva er for hodet hva gips er for en brukket fot .. 🙂
    Håper å få til nye motorveier snart!
    Klem 🙂

  15. Det er ikke bare psykisk syke som får dårlige råd, folk i store eler små kriser får også mye rart her er noen av mine favoritter:

    «ta deg sammen» og «du må jogge». Å skvise inn fysisk aktivitet du ikke liker når livet allerede inneholder litt mye er idiotisk.

    Det beste rådet er «Hva er viktig for deg?» Ikke egentlig et råd så mye som en tankevekker.
    Og «Ikke sammenlign deg med alle, det er alltid en eller annen som er bedre enn deg i noe, det betyr ikke at du er dårlig. Så slapp av. Vi liker deg uansett». Også ikke egentlig et råd.

  16. Jeg trekker et lettet sukk over ikke å finne meg selv på dårlige råd-lista… For gud vet jeg har gjort feil som frustrert pårørende.

    Men som en del andre er jeg også skeptisk til tung medisinering. Ikke i den forstand at piller alltid er feil, men at piller alene, som lettvint løsning, gjerne ødelegger mer enn det reparerer.

    Jeg har sett en av de fineste fyrene mine synke lenger og lenger inn i depresjon og miste flere år fordi det eneste han hadde var forskningen, der han var suveren, men som han ble for sløv til å klare på grunn av medisineringen. Så hadde han tilsynelatende ingenting igjen. Det var vondt.

  17. «ta deg sammen!» – verst i verden.
    «Er du sikker på at du ikke har ADHD? Jeg kjenner ei som har ei tante som har det, og for henne så hjalp ADHD-tilpasning veldig bra!» – ikke så veldig mye bedre, egentlig.

    Men det beste tipset jeg har fått noen sinne:
    «Åh, har du psykisk sykdom X? Jeg kjenner ei som har ei venninne som fortalte om ei som hadde (den totalt urelaterte) psykiske sykdom Y, og for henne hjalp dette Mystiske Stoffet veldig. Du kan kjøpe det på nettet, og det er ikke så veldig dyrt! Hjalp henne masse altså.»

  18. værste rådene jeg har fått:
    «ååh, stakkars deg» – fra psykolog. hjalp ikke særlig mye.
    «du trenger ikke psykolog, du trenger en personlig coach»
    «du trenger ikke stå forann alle de folka, du blir bare en bakperson uannsett. kanskje en assistent?»

    Beste rådene:
    «helga er ikke bare burde burde» – en reklame, men likevel…
    «du burde ikke, du skulle ikke gjort sånn, du kunne ikke gjort det bedre, alle takler ting på forskjellige måter. Det gjør oss til mennesker. du forenter ikke at noen med brukne bein skal gå birkebeineren, eller springe 60 meteren. Andre setter nemlig ikke standaren for deg. Du må være standar i ditt eget liv»
    «Så du liker ikke gym? når kommer du noen sinne til å komme i en situasjon der du må springe i en liten gymsal med 30 andre folk? Aldri. Pick your battles. Du kan t faget teoretisk isteden for praktsik» – fra en lærer. kunnskapsløftet har en ting bra. Gym som privatist; tre timers teoretisk eksamen, istedenfor et helt år med jævlige gymtimer en gang i uken. Lett.
    «Du er ikke alene. Jeg ser ikke deg før om to uker, men likevel har jeg et nummer du kan ringe meg på hele tiden. sykehuset har også en egen telefon for krisetilfeller. En psykolog her på bygget har også gått med på at du kan ringe han/henne hvis du trenger en time i løpet av tiden jeg er vekke. Ikke nøl med å ta kontakt. vi er her for DEG»

  19. Mange råd jeg kjenner meg igjen i her. Etter 7 uker på akuttpsykiatrisk nå nylig, og nye uker venter i planlagt innleggelse er det en del tanker og frustrasjoner som surrer rundt. Kjenner jeg får vondt langt inni meg, når noen rundt meg jeg trodde forstod, sier oppgitt:
    » Du får bare tenke positivt, ikke lage så mye ut av ting, så blir du nok bra skal du se. Man trenger ikke lage ting vanskeligere enn de er».

    Argh

  20. Takk, takk og atter takk! Du gjør en kjempeinnsats med for å opplyse, rive ned tabuene og åpne opp for livsviktig dialog. Og er det faktisk slik at det finnes pårørende der ute, som mener det er stigmatiserende å være nettopp pårørende fordi man er nær en som sliter psykisk… Ja, så er jeg helt enig i at «de kan stappe følelsene sine opp i rumpa!!!»

    Jeg er det man kaller en pårørende, og jeg snakker og snakker, skriver og «maser» om disse tingene i øst og i vest! Tuter ørene fulle på menneskene rundt meg. Noen «venner» har blitt skremt vekk på vegen, som følge av ren og skjer angst for dette «skumle» med å måtte forholde seg til noen som er en del av psykiatrien, og dette er i år 2009!!! Skremmende mye uforstand og uvitenhet der ute. Desto viktigere med slike lister som de du har skrevet her.

    Blir helt skjelven av lettelse hver gang jeg finner artikler og innlegg som dette. Viser at det er håp. Stå på!
    Kunne skrevet side opp og side ned om hvor glad jeg er for disse to listene. Men avslutter med å si 3 ganger 3 hurra for det arbeidet du gjør, …og nok en gang: Takk! Takk for at du deler av kunnskapen din!

    *intens knugeklem*

    Måtte omsorg og forståelse, i bøtter og spann, komme din vei!

  21. Et av de verre rådene jeg har kommet over, har jeg lest opptil flere ganger. Det såkalte «ikke bruk vennene dine som psykologer»-rådet. I utgangspunktet virker det greit nok, men det koker ofte ned til «ikke plag vennene dine med dine problemer», «ikke vær til bry» eller «hold det hemmelig». Et annet dårlig råd: «Psykologer bryr seg ikke. De vil bare tjene penger på at du er trist», noe som bare bidrar til større frykt for psykiatrien.

    1. At man ikke bør bruke ens venner som psykologer, trenger ikke å bety at man ikke skal snakke med dem om problemer. Det kan faktisk være et glimrende råd, i den forstand at dine venner verken kan eller skal være dine behandlere. Det har de ikke kapasitet eller kompetanse til. Venner er livsviktige, som VENNER. Behandlere må man finne et annet sted.
      Å være en venn kan også innebære å si fra når man ikke kan bære mer, og hjelpe til med å finne profesjonell hjelp. Før ens eget forsvar slår inn og gjør at man trekker seg bort fra sin syke venn.

      1. Ja, det var noe av det jeg mente med at det i utgangspunktet er et godt råd. Allikevel, kan dette mistolkes, selv av de som videreformidler det.

  22. Veldig gode råd! Morsomt at du nevner dette med det åndelige, for jeg har aldri hatt noen problemer med å snakke om at ting er åndelig, men når jeg husker tilbake til begynnelsen av 20 åra og en lengre periode med angst, så var det eneste som hjalp meg faktisk tanken på at dette er kjemiske og reint fysiske feilkoblinger eller misforståelser i hjernen. Som at jeg kunne få angst av å glemme å spise frokost fordi hjernen kobla sultfølelsen til angst, og til slutt ble mange typer ubalanse angst. Da hadde ikke åndelig babbel hjulpet meg i det hele tatt. Til slutt ble jeg modig og slutta å være redd! Fantastisk.

  23. Flott liste! De 10 gode var en godt timet påminnelse 🙂

    Godt råd:

    – Du skal kjede deg!
    sa en til meg da jeg freste rundt og kavet for å få gjort alt og enda mer, var utslitt og lurte på hva i alle dager jeg skulle ta meg til når jeg var sykemeldt.

    Dårlig råd:

    – Du kan jo få deg en jobb og ikke bare gå hjemme.
    som om jeg går hjemme fordi jeg selv har lyst til det…

  24. Emotikonet mitt ser litt forskremt ut, og jeg har egentlig ikke saa mye aa si utenom….. stor klem!! 🙂 Du har saa fine innlegg.
    Kommer hjem til Oslo paa fredag. 🙂

  25. Fine lister og flott post (men det vet du jo allerede).

    Noe jeg skulle tilføyd er at det altså er ganske mange som kjøres rakt ned av vintermørket – men selv om jeg fikk den store smellen i siste halvdel av november, så var det INGEN av de jeg omsider fikk snakke med som faktisk nevnte at det kunne være en del av problemet.

    Hadde jeg ikke hatt venner, og kunnskap om at det fantes medikamenter, ville jeg vært død.

    Et råd er at dersom dette er en del av problemet, bør du ikke spare på lyset hjemme – i tillegg til at du bør forsøke å være litt ute i de lyseste timene på dagen.

    Jeg er forresten veldig glad for at du også snakker klart om medisiner, for de fleste vet ikke hva de er. En person som ikke er deprimert, vil ikke få noen som helst positiv virkning fra en «lykkepille» (SSRI) – om enn de negative vil kunne være der, som diare, synsforstyrrelser, seksuell dysfunksjon, kvalme etc. Dersom den friske vil prøve: Vær så god!

    For å si det litt flåsete, skulle man nesten tvinge alle personer over 22 år til å prøve en uke på lykkepiller – bare for å se at det ikke handler om dop. Først da blir vi kvitt ideologisert motstand mot medisinering.

    I Norge er det dobbelt så mange realiserte selvmord som trafikkdrepte. Tenk hvor mange som kunne vært reddet dersom terskelen for å skaffe seg medisinsk lindring hadde vært lavere!

  26. Få barn som middel mot depresjon!? Skjønner ikke disse menneskene noen ting om hvordan det er å vokse på med psyke foreldre?

    Å få barn betyr jo ikke bare baby, det betyr et menneske som man skal gi fysisk og emosjonell støtte og omsorg til i nesten 20 år, og jeg tror det er mer jobb enn kur.

    1. Neeeida, søvnmangel og risiko for fødselsdepresjoner gjør nok underverker ser du. Da har du ihvertfall «gjort noe» i livet.

  27. Heisann :o)

    Kommer med et bidrag fra en psykolog jeg gikk til for noen år siden;
    «-Du har ingen grunn til å være her du! Du trenger bare en venn..»
    I ettertid har jeg fått et «hav» av diagnoser inkludert noen som er medfødt…
    Kanskje ingen grunn til å nevne at det tok noen år før jeg turte å ta kontakt med behandlere igjen?

    Ellers har man jo den vanlige;
    «Du trenger en hobby!»
    «Du bør ikke begynne å jobbe igjen da..? Er ikke bra å bare gå hjemme.»
    «Du må få deg frisk luft!» (forsåvidt et godt råd, men vanskelig å ta til seg når man ligger under dyna og ikke orker å snakke med noen engang)
    «Kanskje du skulle vurdere å gjøre noe med livet ditt!?»

  28. Veldig god liste av de ti beste punktene – men verd å merke seg, kanskje, at hva som er best for en er individuelt.

    De ti dårligste rådene vil jeg tro er like dårlige for alle 🙂 Men lista kan sikkert utvides.

  29. Tilbaketråkk: zhayena.net
  30. Fantastisk liste! Spesielt de gode rådene. Jeg har skrevet ned et par av dem, for å ha til neste gang jeg får angst og depresjon.

    Takk!

  31. «Om en liten stund skal du se alt faller på plass på deg. En ung jente som du trenger bare å få seg en jobb og da vil du føle deg mye bedre!»
    -Jadda, å jobbe når man føler seg grønnsak med 534 diagnoser på papiret og enda et titalls til i hodet er nesten ikke noe som trengs ta hensyn til. Når alt kommer til alt så er jo psykiske sykdommer bare viljestyrt….

    -Så, bare for å nevne bipolariteten min først, så vil jeg nå hoppe ut i en jobb som vil gjøre meg manisk innen uker, levet livet mitt sorgfitt en liten stund før jeg går over i suicidalitet.
    Hurra for forståelse og innsikt i andres problemer! Jippi!

    Et annet råd jeg har fått er å ta i mot kjærligheten universet gir meg for så å føle energien bruse i blodet og kurere min innbilte sykdom.
    – TRENGER jeg å si mer??

    Et annet råd som spessielt godt falt i smak var:
    «Men når det komme til den bipolare diagnosen din, så er det jo i grunn sånn alle har det. Dagsformen svinger vet du, særlig hvis en har en dårlig hårdag. Du vet at kalsium er sunt for både kropp og sjel, sant. Har du drukket mekl i dag?»
    – Her også vil jeg helst slippe å kommentere dette velmenende rådet. (selv om jeg gjerne skulle dunket inn i han som sa det at NEI -dette er ikke normalt! Kyl melken ned i din egen hals og løp din vei før jeg setter etter deg!)

    Så mange tips og triks jeg har fått, så vil jeg gjerne komme med ett til:

    «Ja, jeg ser du er suicidal… men kan du ikke prøve å se en koselig komedie eller noe, så skal du se det blir bedre i morgen!»
    -AGHRRR! -Dette er det teiteste (nesten) jeg har hørt.

  32. Hei!

    Burde det fulgt med en liten linje om at dette er de beste og dårligste tipsene du har fått for din situasjon? Dette er (heldigvis) veldig individuelle greier som fungerer forskjellig fra person til person.

    //t

  33. Angående nummer ni av de dårlige:

    Jeg håper du sendte en bekymringsmelding til barnevernet hvis personen som gav «rådet» hadde barn. Åpenbart ikke en god omsorgsperson…

  34. Eg veit ikkje om nokon kanskje har skrive det allereie, men noko som er viktig for meg veit eg, er:

    Å ikkje isolere meg. Sjølv om eg gjerne treng mykje kvile, treng eg òg å møte folk som er glad i meg, og som tydar mykje for meg. Eg trenger å fungere, om det ikkje er meir enn ein eller to timar om dagen. Å utfordre depresjon og angst, å sjå at eg klarar og at det er givande, sjølv om det er slitsamt.

    Gode råd! Fint å lese.

  35. Ah, gullkorn fra legevaktsykepleiere.. Den «beste» jeg har fått servert er «er du litt lei deg kanskje?», komplett med nedlatende smil der jeg lå etter å ha putta i meg alt for mange smertestillende og skulle pumpes..

  36. Jeg vet godt at jeg ikke har en eneste grunn til å klage, siden jeg bare har hatt kraftig angst i 6 dager, men jeg gjør det likevel jeg… Egentlig har jeg vel hatt angst i et år, men ikke så sterkt at jeg skjønte at det var det. Så skulle jeg begynne på skolen igjen etter et halvt års sykemelding (pga. angst, depresjon og kanskje ME) og Boom! fredagen før skolen skulle begynne fikk jeg plutselig problemer med å puste. Hva er det som skjer? var tanken som gikk gjennom hodet mitt og jeg holdt på å få panikk. Heldigvis hadde jeg besøk av ei utrolig venninne som satt oppe med meg mange timer den natta (Bless her!) og jeg kom meg gjennom den (Jeg må nevne at mamma ikke var hjemme (Jeg er 15)). Så natta etter fikk jeg heller ikke sove.

    Heldigvis har jeg en fantastisk psykolog som allerede den dagen fikk tak i fastlegen min og fikk medisin. Disse to ukene kommer til å være ille, før medisinene virker, men jeg håper at jeg kommer meg gjennom dem…
    Ops, det var klaging igjen! Unnskyld:S

    Er det noen som har noen gode puste/roe ned ol. råd som dere kan legge ut?
    Takk

    1. Hei og velkommen hit, Oa! Så bra du får hjelp!

      Pusteråd?

      Skal vi sjå:

      1. Legg deg ned og pust med magen. Altså – magen skal bli stor når du puster inn og liten når du puster ut. Brystkassa skal ikke være den som blir stor.

      2. Pust dypt inn mens du teller til åtte. Tell til fire og pust ut mens du teller til åtte igjen. Gjenta.

      3. Hvis du ikke greier å puste dypt – syng. Du kan ikke holde pusten mens du synger. (Godt råd fra Ylva)

  37. Må nevne at jeg også likte de 10 gode rådene du la ut tidligere:) Du er utrolig modig som er så åpen, og setter virkelig et eksempel!

  38. Takk for en herlig blogg, Ida 🙂

    Det dummeste (jeg kan huske) en psykolog har sagt til meg:

    Psykologen:
    «Har du mye forbruksgjeld?»

    Jeg:
    «Nei.»

    Psykologen:
    «Hvordan kan du da mene at du er alvorlig deprimert?»

    Jeg:
    «Hæ?»

    Psykologen:
    «Ja, for bipolare blir deprimerte fordi de tar opp forbrukslån i maniske perioder. Ergo, du kan ikke være veldig deprimert. En UV-lampe vil gjøre susen.»

  39. Jeg fant dette innlegget for litt siden, og vil bare si takk.
    De ti første var veldig fine, gode råd og har fått meg til å tenke at jeg kanskje skal ta mot til meg og skaffe hjelp av noe slag. Jeg har slitt lenge nå og aldri klart å få mot til å få hjelp fordi jeg så intenst vil at det bare skal gå over av seg selv, men i det siste virker det bare som en håpløs tanke.
    Dette fikk meg til å innse at det kanskje er okei å søke hjelp uten å føle at man gir opp eller er til bry.
    Tusen takk for flotte råd, virkelig, jeg tror de kommer til å hjelpe meg en del.

  40. Hei! Jeg har akkurat oppdaget bloggen din, og liker den veldig godt! Du skriver interessant og morsomt og ærlig.
    Kjenner meg dog mest igjen i Gale damen-innleggene, og akkurat dette fikk meg til å gråte litt og le litt. Hvorfor er det så vanskelig å ta seg selv på alvor? og hvorfor er det så vanskelig for andre å ta en på alvor – tilogmed fagfolk? Jeg er smart nok til å skjønne at Selvmordstanker ikke er normalt eller bra, og velger derfor å si ifra om det. Men da trenger jeg jo ikke å tas på alvor, fordi De som snakker om det, kommer aldri til å gjøre det.
    Aja jeg fortsetter å kjempe med/mot meg selv. Håper jeg en dag klarer å se det fine i livet og ikke minst i meg selv.

    Takk for bloggen din 🙂

  41. Du tar det på kornet. Selv har jeg bipolar type 1, og har fått høre alt fra at medisinene mine er tull, og kun er laget for å tjene penger, til at Gud kan hjelpe meg, og få vekk alt det vonde. Vi opplevde en stor sorg i familien da jeg var åtte, og menigheten kom øyeblikkelig (nærmest) og tilbød pappa jobb som kirketjener. Er det noe å si når man nettopp har mistet sin eldste datter? Jeg ble dypt sjokkert da jeg fikk høre dette i ettertid, og har mistet litt respekten for kirken i nærmiljøet. Kan ikke akkurat si at jeg føler meg hjemme der, nei. Kanskje religion hjelper for noen, men i min bipolare verden, er det tro på egen styrke som regjerer.

    Også punktet med at bipolar lidelse er det samme som den nye ADHD-bølgen, er en påstand jeg har møtt. «Du har ikke bipolar lidelse, det er bare en folkesykdom og en diagnose de har trykket på deg.» Jeg blir mektig irritert av å høre sånt, spesielt fra slike som har null erfaring i psykiatrien ellers. Det er fra samme hold jeg gjerne har fått høre at medisiner er laget for industrinæringen, og pengene, ikke for å hjelpe.

    Meget godt innlegg, som sagt, du skriver så godt. Det er første gangen jeg kommenterer her, men jeg har vært innom flere ganger, spesielt etter diagnosesettingen min.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s