Jeg fikk ikke sove en sommermorgen og tenkte: «Nå leser jeg To the Lighthouse. Jeg sovner jo alltid når jeg begynner på modernistiske romaner. Jeg må alltid begynne to-tre ganger før jeg kommer i gang, og hvis jeg bare legger meg på magen og konsentrerer meg om språket, kommer jeg til å sovne i en fei.»
Planen slo feil. Jeg ble liggenden og skvulpe med Virginia Woolf i det sarte morgenlyset uten å gjespe det minste. Siden da har jeg ikke kunnet skrive noe som helst, fordi jeg har tenkt som Woolf skriver. Jeg har bare villet male bilder sammen med Lily Briscoe og gå turer på stranden som ikke finnes her på Adamstuen.
Jeg vet at To the Lighthouse finner sted i Scottland, men jeg har sett for meg Jæren mens jeg har lest. Det er ikke noe Scottland hodet mitt kan hente bilder fra, så da er det Jæren og Lista fyr The Ramsays og barna har reist til.
Menneskene er nærmere i bøkene til Virginia Woolf. Du får ikke hele fortellingen fra en persons perspektiv, du har ingen allvitende forteller som flyr over middagsbordet og har svarene klare. Nei, Woolf kaster fiskesprett fra person til person og lar fokuset gli umerkerlig fra Mrs. Ramsay til Mr. Ramsay til Charles Tansley slik at du forstår dem alle sammen, selv om de ikke forstår hverandre.
I del 2 er det huset som står i fokus, sommerhuset som råtner og forfaller forteller sin egen historie mens 1. verdenskrig dukker opp som små paranteser i teksten. Det er litt sånn: «Valmuene sådde seg blandt liljene. Svalene bygget rede i biblioteket. (Du døde.) Klærne mugnet i skapene. Gresset vokste seg til en høy eng.»
Jeg har ikke kunnet skrive noe, jeg har bare ryddet og vasket og lest i pausene. Jeg har stått med hendene i kokvarmt såpevann og tenkt at egentlig er jeg Mrs. Ramsay.
Jeg er hun som sitter øverst ved bordet i middagsselskaper og kjenner hele forsamlingen som en forlengelse av meg selv. Det er mitt ansvar å sørge for at alle har det bra, at alle føler seg komfortable, ellers blir jeg uvel. Relasjonene mine er et musikkinstrument, de må klinge harmonisk, ellers blir jeg sprø.
Også tenker jeg at, hm, da jeg leste Mrs. Dalloway var jeg Mrs. Dalloway. Det kan være det er sånn med bøkene til Woolf. Det kan være at du kommer så tett inn på hovedpersonen at hun kjennes ut som deg selv, uansett hvem du er på utsiden.
(Huset har blitt veldig rent.)
«Den handler ikke om noe!» sier folk som har gitt opp Woolf til meg. Det er bare sant hvis «handle om» er det samme som «et liniært plott som beveger seg fra A til B».
To the Lighthouse handler om livet, om det menneskelige, om sorg, om hvor stort og ufattelig tapet av noen du elsker er, om hvor små de store og smarte kan være og hvor store de små og tilbaketrukne kan være. Det handler om The Great War, om hvordan folk bare gikk over skyttergravskanten og forsvant, det handler om å sette åtte barn til verden i en tid uten antibiotika.
«Jeg skulle ønske jeg kunne kalle det noe annet en roman» skriver Virginia Woolf i ett av brevene sine. «Ett nytt ord. En ny …. av Virginia Woolf.» Hun skriver videre at det ordet som beskriver bøkene hennes best er elegi. Og ja, To the Lighthouse er en varm, vemodig klagesang.
(Jeg ommøblerte også.)
Om du bør lese den? Selvsagt bør du lese den. Men ikke tving den. Les den en dag den kommer glidende av seg selv, en dag hjernen din passer som hånd i hanske med Woolfs språk.
Ida Jackson 
16 svar til “To the Lighthouse og såpevann”
Nå trigget du meg til å lese mer av Virginia Woolf! Det blir rett etter sommerens prosjekt; bøkene til Siri Hustvedt.
Jeg synes forresten jeg har det sånn med mange bøker av ulike forfattere – jeg tar over stemningen i boken, jeg blir hovedpersonen. Det er en fin egenskap, Virrvarr! På den måten får vi levd mange liv.
Tusen takk for en aldeles nydelig beskrivelse, Ida. En beskrivelse som sammenfaller totalt med min egen opplevelse, -den jeg hadde da jeg leste denne boka for ørten år siden. Jeg har bedt folk om å lese den, og når de spør om hva den «handler om» – ja, så har har jeg jo fått trøbbel med å svare.
Jeg skal jammen plukke den fram igjen, og falle inn i Wolf-tilstanden, jeg også 🙂
Jeg likte også denne, hadde en lang periode hvor jeg leste flere av disse bøkene, Sylvia og Virginia preget dagene. Slik er det ikke lenger, så nå skal jeg lese på nytt, kanskje jeg finner noe annet enn jeg gjorde da – sannsynligvis gjør jeg det.
Når det gjelder husvask: kom gjerne og vask litt her hvis du får abstinenser – jeg kan lage te til deg!
Jeg skulle starte på stort ryddeprosjekt i går, men endte opp med å vaske ett rom slik at man kan operere der inne. Så i dag blir det resten av huset..
Ååh! Det var en gang at Sunniva I hadde spurt om ikke hun kunne låne min kopi av To the Lighthouse(eller – De drog til fyret, som min oversettelse heter). Jeg hadde ikke lest den selv, og følte ikke trangen til å lese den umiddelbart heller, så hun fikk selvfølgelig låne den. Den dagen jeg skulle møte henne og gi henne boka, ble jeg sittende på en kafé i Bergen med litt tid å slå i hjel, så jeg tok den opp, og leste de første sidene. Og om det er som du sier, at den bør leses en dag den kommer glidende av seg selv, så var det dagen jeg burde ha lest den – jeg leste og leste, men når Sunniva kom, ga jeg den fra meg. Og jeg har aldri plukket den opp igjen. Men kanskje den kommer glidende av seg selv en gang til, en av disse varme sommerdagene? Jeg har jo helst lyst å lese den på engelsk.
Kanskje er det disse jeg må lese for å falle i søvn. Selvom det ikke virket for deg, Virrvarr. For meg høres disse bøkene ut som noe som vil være for krevende og tungt for meg og min konsentrasjon om dagen. Lesningen ville vel bare irritert og svidd. Jeg prøver i herdig å komme gjennom Jo Nesbø sine Harry Hole bøker. Når ikke en gang de fenger, må jo bøkene du nevner være god reseptfri sovemedisn 🙂
Apropos vaskingen din: Min leilighet trenger å vaske seg, så om du har mye vaske-energi du ikke vet hvor du skal gjøre av, så står du fritt frem til å gjøre noe med den hos meg
Dette er nære beskrevet hvordan jeg selv hadde det andre gangen jeg leste boka. Første gangen var jeg helt uforberedt på språket, og tråla meg gjennom den uten å egentlig forstå hvordan den skulle leses. Så leste jeg den en gang til, og det er som å ligge å flyte i vannet, bare deilig rett og slett, samtidig som det er vondt, for under deg, i havet nedenfor, inne i språket er det store mørke, som hun greier fange på en måte ingen andre jeg har lest noen gang greier. Gleder meg til å lese Mrs. Dalloway.
Åh, eg har hatt lyst til å lese noko av Virginia Woolf heilt sia eg las The Hours på vidaregåande, og no fekk eg iallfall lyst til å lese To The Lighthouse. Takk for at du minna meg på det! 🙂
Nå kjenner jeg at jeg snart skal lese To the Lighthouse. Den har ventet på meg helt siden jeg leste Mrs Dalloway og forelsket meg hodestups i The Waves, men den har måttet vente lenge. Du fikk meg til å savne Virginia Woolf. Og om du ikke har lest The Waves, anbefaler jeg den sterkt. Det er en av de vakreste bøkene jeg vet om, bare stemning og poesi og mennesker. Jeg for min del kjenner meg igjen i dem alle sammen.
Jeg tror du har helt rett.
Jeg husker at da jeg leste Mrs. Dalloway, klarte jeg ikke beskrive den som noe annet enn at det å lese den var som å falle i tanker, bortsett fra at det ikke var dine egne. Woolf gjør det så fryktelig levende og virkelig, og det er så vakkert. Og jeg tror egentlig ikke problemet er at bøkene hennes ikke handler om noe, det er bare det at de handler om så mye.
Om jeg en dag føler meg klar, skal jeg se om jeg får lest To the Lighthouse også. Jeg har alltid vært så redd for den, ettersom jeg har hørt at den er tyngre enn Mrs. Dalloway, men du inspirerte meg litt nå.
det å lese den var som å falle i tanker, bortsett fra at det ikke var dine egne
ÅH!! 😀
«har ikke noen handling» – pføyff! den handler om ALT!
(jeg elsker den)
og det er språket, det er måten det bølger på, måten det er flo og fjære som vasker over deg og trekker seg tilbake. fanastisk bok, helt fantastisk. du har ikke lest The Waves? jeg begynte på den for to år sia, og er enda ikke ferdig. den er liksom … den er for fin. den trenger ikke å bli lest ferdig, for man kan gå tilbake og oppdage de vakreste setninger man ikke fikk med seg første gang. evighetsprosjekt.
virginia, du virginia.
Eg elskar også denne boka. Og eg er einig med deg om bøkene til Woolf. Dei snik seg inn i deg på så mange måtar. Ein klarer aldri gløyme dei.
Handlingssted Isle of Skye på Hebridene, – Jæren som mental parallell tror jeg må være helt super.
Tok et lite Google-søk «To the Lighthouse» – fikk umiddelbart forslag om diverse kategorier – analysis, quote, text, summary ….
Og over 400 000 treff på To the Lighthouse analysis, – både bra og skummelt.
Jeg synes ofte virkelig gode bøker krever ganske mye av meg, – og at jeg ikke lykkes i lesing de første par gangene. Tror at du har gitt meg et nytt puff akkurat nå. Godt skrevet – som alltid. Tusen takk.
Du har så evig rett. For eit par år sidan tråkla eg meg gjennom To the Lighthouse og vart litt skuffa fordi Woolf ikkje greidde å fengsle meg slik ho hadde gjort tidlegare. Det er litt frustrerande å sjå at du sit med perfekt komponert og velskriven litteratur utan å greie å bli heilt med. Mrs. Dalloway hadde eg same røynsla med som du hadde, eg byrja å lesa, og la ho ikkje frå meg før det var slutt. Du gjev ei veldig god forklåring på kvifor modernistisk litteratur fungerer som han gjer.
Det blir kanskje som å skulle lese Dostojevskij? Jeg leste Forbrytelse og straff av egen vilje for første gang på ungdomsskolen, og hatet den. Da jeg kom over på videregående, endte jeg opp med å skulle skrive særemne om den. Og jeg elsket den! Men Fjodor bør kun leses på dager der humøret passer godt.
Slik snakker en ekte litteraturelsker!
«Men ikke tving den. Les den en dag den kommer glidende av seg selv, en dag hjernen din passer som hånd i hanske med Woolfs språk.» …nydelig poetisk om litteratur!:D