Jeg har fått voldsalarm av svigerfar. Det er en bitteliten sort dings som uler ubeskrivelig høyt når du trekker ut pluggen på den. Den skader ingen, den bare skremmer. Den er ubeskrivelig enkel å bruke.
Likevel har jeg øvd og øvd på å trekke ut pluggen, øvd på å putte alarmen i veska og øvd på å ta den ut igjen. Jeg prøver å få bevegelsen til å bli automatisk, få den til å bli noe jeg kan gjøre i søvne, få den til å bli noe jeg kan gjøre selv om jeg er lammet av panikk.
Jeg kjenner jenter som har brukket kjeven til noen som stakk hånden opp under skjørtet deres. Jeg kjenner jenter som har slått ned overfallsmenn på åpen gate. Jeg kjenner jenter som har et skingrende skrik parat om du kommer den for nær.
Jeg er ikke en sånn jente. Jeg har ingen sånne reflekser. Når noen tvinger seg på meg, bøyer jeg meg for dem. Vannet lukker seg over hodet mitt, stemmen min forsvinner, armene mine blir svake, jeg underkaster meg, selv om det er fullstendig ufrivillig.
Paradoksalt nok kan jeg fyke i synet på gynekologen fordi hun trigger et gammelt voldtektstraume, mens når noen faktisk tvinger seg på meg, lukker jeg øynene og venter til det er over. Jeg har den tauseste panikken i verden.
Av og til lurer jeg på hva all lekingen av «Nødt eller sannhet» og «Kyss, klapp og klem» gjorde med oss. Alle disse lekene på slutten av barneskolen der gruppen som helhet bestemte hvem som skulle kysse og ta på hverandre.
«Kyss den peneste jenta du vet. Kyss Lena. Den som flasketuten peker på skal kysse den som sitter til venstre for seg.» Ingen spør Lena om hun vil bli kysset. Det er bare den som skal kysse som har lov til å reservere seg.
Alle reserverte seg mot meg. Sånn er det å være outsider på klassefest. «Jeg klemmer ikke Ida, et sted går grensa.» Du går gjennom ungdomskolen og vet at det er de populære jentene de klyper i rumpa, det er de pene jentene de klår på.
Så når mannen på utestedet plutselig kniper rundt brystene dine, blander panikken seg med skyldfølelsen: «Du burde være takknemlig for at noen vil ta på deg, tjukka. Nå er det din tur.»
Jeg har aldri greid å slå tilbake når noen har slått meg. Jeg har bare rullet meg sammen og ventet til de hadde slått seg ferdig. Du vet du løper langsommere enn dem. Du vet du er svakere enn dem. Spill dø, spill dø, så mister de interessen. La dem få viljen sin, så går de sin vei.
Det er blandingen av «spill dø» og «du bør være takknemlig for at noen vil ta på den stygge kroppen din» som får meg til å fryse. Problemet med å spille dø i sammenhenger hvor folk klår er at de klåfingrede ikke vil se deg skrike og sprelle. De vil få lov til å klå mer. Å spille dø er å gi dem tilgang. Når jeg fyser av at noen putter hånden sin på låret mitt, kryper hånden oppover mot trusa helt uhindret.
At jeg blir grønnblek, panikkslagen og stiv som en stokk er selvsagt detaljer en eventuelt klåfingret person burde være oppmerksom på, men innse det: Er du en person som stikker hånden din opp i tilfeldige skjørt, er du ikke kongen av å lese kroppspråk, heller.
«Ånei, det skjer igjen. Ånei, jeg vil ikke. Ånei, jeg klarer ikke si noe. Ånei, det er min feil. Ånei, han slutter ikke. Ånei, dette ble helt feil. Ånei, alt som har skjedd meg som minner om dette kommer brasende på. Ånei. Ånei.»
Sånn sett er det trygt å ha med Mr. Jackson overalt. Han tar signalene og kommer brautende inn om noen blir veldig nærgående. «Haha, han blir sjalu, han!» ler en tilfeldig bekjent.
Nei, han blir ikke sjalu. Han blir sint. Han ser panikken i ansiktet mitt. Han vet at jeg ikke greier å rømme, at jeg er en kanin frosset i lyset fra frontlyktene, at jeg blir overkjørt hvert øyeblikk. Han kan bryte opp, han kan si nei på mine vegne.
Jeg vet at man kan øve seg på å si nei. Jeg vet at man kan øve seg på å skrike, på å knekke fingre, på å løfte vekk hender og snakke til folk med streng lærerstemme.
Jeg vet at man kan øve seg på å fike til noen og at det først og fremst blir flaut for den man fiker til. Det er bare det at underkastelsesrefleksen er så gammel, så inngrodd og så knyttet til mitt eierskapsforhold til egen kropp. Det er et for stort sprang fra «nei på innsiden» til «nei på utsiden» til at jeg greier det.
Så jeg jobber med denne berømmelige egenverdien. Jeg pugger en lekse som sier at «Jeg har verdi. Jeg har grenser. Jeg har verdi. Jeg har grenser.»
Og neste gang noen tvinger seg på meg mens jeg går i Oslo alene, så skal vesken min lage lyd nok til at folk hører meg en kilometer unna. Det er én bevegelse med fingeren. En liten bevegelse med fingeren. Jeg skal øve til jeg kan gjøre det gjennom lammelsen og panikken.
Det blir min måte å knekke nesen til noen på. Inntil videre.
33 kommentarer til “Om den ufrivillige underkastelsen”
Sterkt å lese!
Alle former for overgrep er brutale. Det spiller ingen rolle om jenta gjorde motstand, om hun skrek høyt, om hun forsvarte seg. Så alt for mange menn tror at de bare kan grafse i vei, om jenta ikke gjør motstand.
Å kjenne panikken komme, uten å klare å stoppe det som skjer. Å tenke at det er min egen skyld. Jeg kunne ha slått. Jeg kunne skrike. Men nei, jeg lot ham gjøre det, igjen.
Noe skjedde, jeg fant meg selv, og det syns på meg. Det er ikke lenger noen som grafser, og om de tenker tanken, stopper jeg dem ett stygt blikk.
Håper så intenst alarmen hadde samme effekt for deg som for Marianne. Ingen skulle få oppleve overgrep, og det er aldri offerets skyld!
Ja, det er en normal reaksjon på traumatiske opplevelser å “stivne”. “Freeze” kalles det. De to andre måtene å reagere på er “fight” og “flight” (avhengig av hvilke muligheter man har og tidligere erfaringer).
Utrolig bra skrevet! Jeg har ikke vært utsatt for seksuelle overgrep av noe slag, men derimot har jeg opplevd fysisk mishandling som barn/tenåring, og jeg kjenner meg så igjen i reaksjonene du beskriver. Jeg turde aldri å ta igjen, jeg gjorde meg heller så liten som mulig for å få det fortest mulig overstått, fordi jeg visste at jeg uansett ikke var sterk nok til å gjøre skikkelig motstand og fordi det høyst sannsynlig bare ville ha gjort vondt verre. Jeg sliter fremdeles med selvforakt og skyldfølelse for at jeg ikke gjorde motstand, selv om jeg VET at det ikke er jeg som skal gå rundt med slike følelser. Derfor er det godt å lese at det faktisk er en helt normal reaksjon når man “stivner” og ikke klarer å gjøre noenting. “Taus panikk”, som du skriver, er et glimrende uttrykk i denne sammenhengen.
Jo eldre jeg blir (ikke så gammel, 22 i høst), jo mer føler jeg på det skakk-kjørte kvinne- og menneskesynet så mange sliter med. Jeg tok nettopp taxi, og opplevde at jeg ble befølt at taxisjåføren. Ei venninne av meg ble grafsa på rompa på byen, og da hun spurte “hva i helvete er det du driver med?” fikk hun til svar “du burde ta det som et kompliment, det betyr jo bare at du har deilig rompe?”. Jeg kjenner jeg blir en smule desillusjonert. Jeg tenker alltid at jeg skal skrike, brøle og slå når jeg opplever noe ubehagelig, men når det først skjer, blir jeg først og fremst så sjokkert og vantro at jeg risikerer å ikke få frem et ord. Jeg vurderer selvforsvarkurs.
Selvforsvar er bra. Det er gøy og god trening, og i tillegg blir du tøffere på byen. 🙂
Fint og ærlig skrevet. Hvor får man kjøpt en sånn alarm?
And each time I feel like this inside,
Theres one thing I wanna know:
Whats so funny bout peace love & understanding?
P.S. Som stolt PTSD-terapi-pasient-blitzer, burde vi ikke tenke på en radikal selvhjelpsgruppe? Det er faen meg et behov. Du har mailen min.
Hei Ida. Jeg kjenner meg godt igjen. Husk bare på at det ikke er kunn kvinner som blir utsatt for vold. Det er nøyaktig like ekkelt (og ofte mer voldelig) å bli utsatt for overgrep/vold for menn. Forøvrig kan en taser kjøpes via nett, det er reellt effektivt i verste tilfelle.
Jeg er den sorten som slår og sparker så fort noen går over streken, så det er litt vanskelig for meg å forstå at noen kan være passive når de blir angrepet, men jeg vet jo vi at er alle forskjellige og det betyr at vi reagerer forskjellig i samme situasjon. Forstå det eller ei, i det minste kan jeg akseptere at det er sånn. Uansett er det jo litt vanskelig å komme opp med en “riktig” måte å reagere på slikt på, for vi burde slippe angrep og krenkelser.
Jeg håper du ikke behøver å bruke voldsalarmen, men hvis behovet viser seg håper jeg ulingen skremmer vannet av overgriperen og får ham til å forstå hvor galt det han gjorde var. Holdningsendringer må til for at situasjonen skal bli bedre.
Det at jenter generelt blir oppdratt til å ikke vise sinne og at aggresjon fra dem ikke blir akseptert er faktisk vår bane.
Kvinner må lære å bli sint og å ta igjen.
Du setter veldig godt ord på en del av tankene jeg har hatt rundt dette. Jeg har filosefert litt på dette med grenser og kropp etter at jeg fikk barn. Nå er datteren min to år, og en veldig morsom lek er: “Nå tar jeg deg!” etterfulgt av at jeg fanger henne i armene mine og koser eller kiler henne. Men jeg prøver å stoppe helt opp når hun sier nei, fordi det er viktig for meg å respektere hennes grenser rundt kroppen sin. Jeg tror mange barn, både jenter og gutter, lærer at et nei ikke teller så mye av å leke denne leken. Så går guttene videre til å bli de som tar, og jentene til å bli de som blir tatt, uten at nei’et blir noe mer hørt seinere i livet.
Det er mange andre ting vi gjør med barn som kan bidra til dette. For eksempel er det mange voksne som forventer kos fra barn, bare fordi de har en eller annen perifer relasjon til meg. Og datteren min er veldig søt, og hun kan være veldig kosete, men hun har lært å si fra når hun ikke vil kose. Det tror jeg er fordi jeg og pappaen hennes spør først. “Vil du ha en kos nå?” “Kan jeg få en kos?”
Jeg håper selvsagt at dette lærer henne at hun selv bestemmer over kroppen sin, men vi kommer nok til å ha mange samtaler om dette. Jeg er kjemperedd for at hun skal bli utsatt for overgrep, og ønsker å ruste henne til å møte denne verdens gutter og menn med en sterk kropp og en sterk psyke. En av tingene jeg har tenkt på i den forbindelse er å oppmuntre henne til å ha en egen seksualitet. Hun skal med andre ord ikke få de samme beskjedene som jeg fikk da jeg “klødde meg på tissen”, tvert i mot prøver jeg å oppmuntre henne til å fortsette og snakker om at det er deilig å ta på seg selv. Mye er inspirert av å lese “Jenter som kommer” og diverse bloggposter her 🙂
Den siste tingen er at jeg øver på å sette grenser rundt min egen kropp, og dermed fungere som et godt eksempel. Jeg er for eksempel ikke så stor fan av å ha henne på fanget mens jeg spiser frokost, og sier som oftest nei til det. Etter at vi sluttet å amme for noen måneder siden har hun vært enormt opptatt av puppene mine, og vil helst ligge oppå magen min med en hånd på hver pupp når hun skal sove. Inntil videre er det greit, men noen kvelder orker jeg ikke, og da sier jeg fra om det. Uten å bli sint, bebreidende eller anklagende. Og så trøster jeg når hun blir lei seg over avvisningen min.
Meh, dette ble langt og litt rotete på slutten. Sånn er det når jeg først begynner å bable i vei skriftlig uten noen til å stoppe meg med spørsmål og motkommentarer 🙂
pst: jeg er ikke for vold, og anbefaler egentlig ingen å begynne å klapse til, det kan fort dra deg inn i uønskede situasjoner.
Men, jeg anser et klyp bak (eller andre seksuelt ladede fysiske berøringer) som vold, og et fik eller eventuelt negler i hånda er i mine øyne en ganske uskyldig reaksjon på dette.
oi, så lærte jeg noe nytt i dag også, eller ble minnet på i allefall.
For meg er det så enkelt å si i fra, at det er helt merkverdig at andre ikke får det til. Jeg forstår det jo når du forklarer slik, men jeg har ikke tenkt over at det kan være så vanskelig for andre.
Jeg holder sjeldent slikt inne, og enkelte synes nok jeg overdriver i reaksjon. Dersom noen klyper meg bak, så fiker jeg til – ikke slik at det blir vondt, kun fordi det er den eneste måten jeg har funnet som faktisk funker, å si i fra blir bare ledd av, klaps er passe fordærmende. Og jeg fiker til unsett hvem som klyper bak. En venn som gjør det på “gøy”? *Smokk*
Reaksjonen sitter slik i meg at den som oftest skjer før jeg rekker å tenke over om det er smart. Klapsa for eksempel til en venn av familien i familieselskap en gang, ved kakebordet, tre meter fra kona hans…. (jeg hadde faktisk advart han litt tidligere om at han ikke skulle klype meg bak, han hørte ikke etter, så jeg klapsa til – han har ikke kløpet meg siden gitt)
Lykke til med hjemmeleksen, lykke til med å bli flinkere til å si i fra! Det er din kropp, ingen har noe som helst med å ta på den uten tillatelse!
Min kropp. Men likevel ikke bare min. Noen andre mener den er litt deres også. Når kroppen min ble brukt. Var jeg stille. Jeg forstod det var over. Jeg kom ikke lenger til å se en søt og ren jente i speilet. Jeg kom til å se et krenket og såret skittent menneske. Min verdighet og min stolthet ble tatt ifra meg, og jeg hadde heller ikke så mye av den fra før.
Takk for at du deler dine ord om dine tanker. Jeg ønsker meg at vi lærer hverandre at min kropp er min, og din kropp er din. Vi skal ha rett til å si nei. Og vi skal ha rett til å kreve trygghet i nærmiljøet og lovene skal verne om retten over seg selv.
Jeg er stolt og glad menneske i dag. Mange mennesker behandler meg så godt at jeg ikke føler meg skitten eller som et dårlig menneske sammen m dem. Men jeg vet jeg er ydmykhet og krenket. Det ligger i kroppen, som en sorg og som en drivkraft for å stå opp for mine medmennesker.
Masse kjærlighet til deg og alle dere andre som leser dette.
Hjerteklem
Det er så vondt og samtidig så nært det du skriver om den tanken at ‘du burde egentlig bare være glad til’…Jeg lot ikke den tanken ta over den ene gangen jeg har blitt utsatt for et voldtektsforsøk – den kom etterpå. ‘Hvorfor gjorde du motstand…? Det er da ingen andre som vil ha sex med deg uansett, du burde bare vært takknemlig selv om det var kaldt og jævlig og han var full som en alke!’ Jeg er glad for at den tanken gav seg så snart jeg fikk snakket med noen andre om det som hadde skjedd og de satt der og i fullt alvor diskuterte hvilke ubehageligheter som helst burde tilfalle drittsekken. Ikke at jeg ønsket (eller ønsker!) at de skulle gjøre alvor av det…men bare det faktum at noen ble så sint over det jeg hadde blitt utsatt for hjalp utrolig mye.
Jeg er glad for at du har funnet mr. Jackson og at han passer på deg. Og jeg er glad for at du er sterk nok og modig nok til å skrive om disse tingene og på den måten er en stemme for de av oss som ikke er så sterke og modige.
Stor klem!
Eg er nok av skjelle ut-typen, tante Sofie-dama som spør med skikkeleg skarp og høg stemme kva i helvete du har tenkt deg til med med dei hendene der. Den er grei å ha, og har berga både meg og andre. Eg blir ein skjelvande kanin etterpå, men akkurat der og då er eg tøffare enn toget.
Korleis det skulle gå om nokon ikkje brydde seg om kva tante Sofie sa har eg ikkje tenkt over, og no byrjar eg vel sånn aldersmessig å hamne utanfor faresonen. Klem til deg, du er tøff som har laga deg ein plan og følgjer den.
Heia! Heia!
u go girl!
Denne beskrivelsen, av passiviteten som slår til når man minst trenger den, var kanonbra. Jeg er av dem som ikke vil innse slike realiteter. Jeg gnisser tenner og tenker ..neste gang.. din jævel….
Så er jeg som Sigrun. Rettighetsfundamentalist. Refleksene kan plutselig være der de skal være.
Av og til tar jeg forhåndsregler, selv om det får meg til å føle meg litt mer hundset, enn jeg synes jeg bør gjøre. :I
Så er jeg fan av utsagnet ‘security deepens anxiety’. Stort sett har jeg hatt en kamikazeholdning til min egen sikkerhet. I alle fall ute i offentligheten.
Men hvorfor gjøre det så vanskelig. Hvorfor ikke bare ha et lite triks på lur? Jeg tror jeg skal også.
Så bra at du har funnet noe som kan gjøre det litt mindre farlig å reagere ved overtramp. Det er nesten som jeg håper du får bruke den snart, selv om jeg vet det er en litt ondskapsfull ting å ønske. Bank i bordet.
Der minner du meg om at jeg også har tenkt til å skaffe meg en sånn. (Til tross for at jeg er av den skingrende-skrik typen). Fin beskrivelse av den stille panikken. Mange hadde hatt godt av å vite dette om hvorfor ikke alle jenter skriker og kjemper mot. Som alltid, nydelig oppslysningsarbeid!
Når det gjelder egenverdi, så har jeg blitt menneskerettighetsfundamentalist: Alle har det samme, ikke-graderbare, iboende menneskeverd. Punktum.
Jeg kjøpte meg en alarm etter at jeg ble forfulgt av en mann i bil en tidlig morgen (jeg løp inn på en sti og kom meg unna, men det var svært ubehagelig). Ikke for å skremme deg, Ida, men min alarm begynte på ule midt under et fordrag på et seminar på Blindern, hvor jeg ikke kjente noen av de andre deltakerne. Jeg hadde den i veska, og da jeg skulle ta opp en bok kom den borti alarmen. Sløv som vanlig.
Jeg har med meg en ekkel ekkel ekkel Hennes og Maurits Parfyme jeg som funker som pepperspray for meg. Ingen som kan nekte meg å ha ekkel parfyme i lomma. Den ene gangen jeg trengte den fungerte det jævlig bra.
Skummelt at samfunnet har kommet dit at man ikke kan føle seg trygg.
Men, så fint at du har Mr Jackson som kjenner signalene dine, og som støtter deg når du trenger det! Fortsett å pugge egenverdi – leksen, slik at også du ser den egenverdien de rundt deg ser!
*klemme på*
Godt skrevet om ubehagelige ting.
Klem fra meg også. Håper du ikke får bruk for den, men øv på leksen og på den lille bevegelsen likevel, du. Effekten Marianne opplevde høres bra ut 🙂
Jeg har også en sånn alarm. Jeg har aldri brukt den. Den lå i veska mi, i jakkelomma mi, jeg hadde den rundt håndleddet. Jeg brukte den aldri til å lage lyd, men jeg brukte den til å få en rakere holdning, tøffere blikk og bedre selvtillit på vei hjem natterstid.
Håper din alarm får samme skjebne.
Ingen dum skjebne for en alarm det der. Tror nesten jeg kunne trenge en selv.
Tja. Inntil videre har du mobiltelefon og nøkkelknippe.
Hold nøklen din så den stikker ut mellom fingrene dine, men hånda litt nonchalant halvåpen og liksom-avslappet. Fordi da kan du slå dem som prøver seg. Åjada, det kan du, selv om du aldri har slått noen før i ditt liv. Og når du har den halvåpen og liksom-avslappet, da ser du ikke aggressiv ut.
“Hva hvis noen faktisk angriper?” SLÅ FOR FAEN! Lettere sagt enn gjort, riktignok. Men bare tanken kan få deg til å være litt tøffere.
“prat” i mobilen. Hold den opp mot øret og fortell om alt du har gjort i dag, og hva du skal lage til middag i morgen. Ikke bry deg om du høres fornuftig ut. “jaha? hm… nei, det har jeg ikke tenkt på… hmmm… sier du det? … m-m…. ja, det hørte jeg! og vet du hva Marit sa til Bente her om dagen? haha, blablabla” duger. Dikt opp og ha fiktive samtaler med deg selv. (Da får du også de beste svarene. Den du prater med er som regel enig.)
De som går forbi tenker ikke over det. Folk prater i mobilen på de merkeligste tidspunkt og steder. De som eventuelt har tenkt å overfalle deg, lar være. De tar ikke sjansen på at du har kontakt med noen så de kan varsle eller komme til unnsetning.
“Men hva hvis mobilen ringer?” Jo, da tar du den og prater med den som ringer. Så kjekt, nå trenger du ikke å late som lengre. Dritbra. Og den som eventuelt følger etter og venter på at du skal legge på blir dritskuffa og går sin vei ganske kjapt.
Rett deg opp i ryggen, ikke se ut som ett offer. Se for deg damene i Charlies Angels (eller tilsvarene tøffe damer) og så går du sånn som de gjør. Mens du prater i mobilen og har nøkkelen i hånda, litt tilfeldig.
Viktig: Ikke ta sjanser. Du er ikke Superwoman! Gå i traffikerte områder hvis mulig. Ikke ta snarveien gjennom parken for å spare ett minutt. Selv om du føler deg tøffere, er du ikke usårbar. Ikke prat til fulle folk, føler du deg usikker, gå din vei.
(Og kast de jævla høyhælte skoene. Du kan ikke løpe i dem, men du kan ta en i hver hånd og bruke nøkkel-trikset hvis du nå absolutt har dem på.)
Jeg har ikke så mye til overs for mobiltrikset. Å tullesnakke i mobilen kan kanskje hjelpe litt på trygghetsfølelsen, men særlig reelt er det ikke: når du snakker i mobilen er du et lettere offer, du er ukonsentrert og uoppmerksom på det som skjer rundt deg, du er opptatt av din egen stemme og det er lettere å komme overraskende på deg. Har du en dyr mobil er det en større sjanse for at noen ser sitt snitt og raner deg. Å snakke med noen på ordentlig hjelper heller ikke noe særlig, hva skal egentlig personen i den andre enden gjøre om du plutselig skriker i panikk? En person på andre siden av byen er komplett hjelpeløs og vil ikke kunne gjøre noe særlig mer enn å høre deg få panikk.
Nøkkeltrikset kan jeg derimot være med på. Og den rakke ryggen, det sikre blikket, de lange, stødige skrittene.
Tja. Hvis du har en superbling mobil er det kanskje ikke best, men da er det mobilen de vil ha, ikke sex, lizzm. Gi dem mobilen, løp som ville helvette.
Det er kanskje sånn at du blir fokusert på egen stemme, men hadde jeg tenkt å drepe noen, hadde jeg tatt den som ikke snakker i mobilen. Med mindre jeg har pistol og vil skyte randoms. Og de har de færreste.
Det er bra med mobil, fordi hvis du snakker med noen på andre siden av byen, kan du brøle inn i mobilen din: “JEG ER I KRYSSET NORDRE/DRONNINGENSGATE. RING POLITIET!” Da kan det tenkes at de som har tenkt å overfalle deg driter i det og stikker. (De har jo ikke lyst til å bli ferska av politiet mens de banker fremmede.) Dessuten føler du deg bedre hvis du vet at du har varslet. I alle fall litt.
Og en riskiko med mobilsnakketrikset er hvis mobilen din begynner å ule fordi du får melding. Lydløs, ftw!
Nok en gang. Hvis jeg hadde vært kriminell, hadde jeg sett meg rundt og sett følgende: Oi, der er ei ensom dame, men hun ser tøff ut, og dessuten snakker hun med noen i mobilen. Føkk. Jeg tar noen andre.
Sender bare over en god klem og håper du aldri for bruk for alarmen din…