Det føles litt som hjemme. Gamlebyen har forvandlet seg til en blanding av Robin Hood-landsby og kulisser til En midtsommernattsdrøm. «Jeg må ta løs mikrofonen» sier jeg. «Jeg må alltid hoppe opp og ned når jeg leser. Det er så upraktisk med stativ.» Så leser jeg tekster dere har hørt før, men som var ukjent for publikum på Månen.

Jeg var så sjenert da jeg kom bort på festivalområdet for å skrive kontrakt. Jeg er ikke redd for noen. Nå. Men jeg er fremdeles nervøs ovenfor folk som jeg så veldig opp til. Før. Det er ikke så lett å forklare hvorfor folk som gikk i 10. klasse da jeg gikk i 7. klasse fremdeles er mye mektigere og høyerestående enn tradisjonelle statuspersoner, men sånn er det for meg. (Jeg kom over det.)

Månefestivalen er laget av alle dem som var litt eldre enn meg da jeg var liten. De har pyntet Gamlebyen, gitt statuen av Kong Fredrik elektrisk gitar, de selger økologisk mat på torget og de har hengt opp papirlanterner i trærne.

Jeg svever rundt i en sky av det beste av ungdomstiden min ispedd alt jeg forbinder med Natur og Ungdom og Steinerskolen i Fredrikstad. Jenter jeg har sett vokse opp ved siden av meg står plutselig på scenen og synger så alle stopper. De har hengt opp en solid voksenhuske over vollene. De har bygget en trojansk hest i tynne lister og silkestoff og fylt den med kammermusikk og eventyrfortellere.

Jeg har VIP-pass og lommene fylt med bonger og egenskrevne tekster. Mr. Jackson og jeg klemmer gamle og nye kjente og danser-danser-danser. Jeg gikk hjem i natten med en følelse av at alle er på rett sted, på rett vei, at alle får til det de vil, at alle festivaler burde være sølefrie og ha smilende raddiser som arrangører.

Jeg kommer tilbake neste år.