«Du var ikke “Flink på skolen”» sier psykologen min. «Du sprengte den kategorien som barn, jeg beklager. Å være flink er å lære seg det man skal fort og få det til bra. Du kan ikke se på deg selv som “skoleflink”. Du var i en litt annen sjanger.»
Jeg ser litt irritert på henne. Jeg synes det er pinlig å ta opp dette med skoleprestasjoner. Jeg har aldri sett på meg selv som en flink person. Jeg bare får til ting andre ikke får til uten å vite hvorfor. Det kjentes ut som om jeg kom meg gjennom skolesystemet med juksekoder i hjernen som ga meg svarene på alt og mere til. Å si at jeg er «flink» er dritvanskelig. Dumme psykologen burde ikke bytte ut ordet «flink» med noe enda mer imponerende.
Og likevel. Jeg har skjønt at ikke alle hadde det som meg. Jeg lærte å lese og regne av meg selv lenge før skolestart, antageligvis rundt to års alderen. Jeg husker første gang jeg leste en bok på over hundre sider. Da var jeg fire. Jeg husker å sitte på fanget til farfar og lure ham til å forklare hvordan jeg telte til hundre og oppover. Så lå jeg i sengen og telte så langt jeg kunne, til over tusen, tall-tall-tall-tall.
Jeg fant en bok som skulle brukes i musikkundervisningen på barneskolen og lærte meg noter i smug. Jeg gjorde det aldri for å imponere noen, fordi noen sa jeg burde. Jeg bare gikk rundt og var konstant kunnskapskåt og alt var spennende. Dinosaurer. Hovedsteder. Botanikk. Historie. Kjemi. Gramatikk. Religion.
Jeg var en slags menneskelig svamp som sugde opp opplysninger og satte dem i system. Eller. Kanskje mer enn det. Jeg lærte meg perspektivtegning. Jeg skjønte ironi. Jeg lærte meg å løse kryssord på egenhånd. Så skulle jeg begynne på barneskolen og lære å lese.
Et lite problem, siden jeg hadde sneket med meg «Den uendelige Historie» av Michael Ende for å lese i friminuttene. Kort sagt koste jeg meg med en bok på femhundre sider mens resten skulle lære at det fantes en bokstav som het A.
Jeg har fått en del venninner som hadde det på samme måte i oppveksten. Vi tilhører typen dobbeltpersonligheter som hater oss selv, er ut og inn av psykiatrien og utfører akademiske og kunsteriske mirakler på fritiden. «Det kjipe med å være et absurd begavet barn, er at de voksne slutter å behandle deg som et barn.» sukker venninnen min.
Jeg nikker. Når språket og evnene dine assosieres med noen mye eldre enn deg, behandler folk deg som eldre. Du får beskjed om å ikke være så barnslig hvis du skulle begynne å gråte over noe. Du burde ta mer ansvar. Greit at alle de voksne rundt deg vet at du er syv år, men du er jo så spesiell. «Så moden for alderen», lizzom.
Du går gjennom ungdomskolen og kan skulke, dope deg og være helt på kjøret uten at noen lærere hever et øyenbryn. Du har jo seksere i alt, du vet alltid svarene, du leverer de beste skolearbeidene og du er alltid velformulert om noen spør om det går bra. Det er ingen målbare problemer med deg. Du gjør jo bedre jobb rusa enn alle de andre i klassen åkke som.
Som sosiallæreren sa til en venninne av meg: «Du har jo svært gode karakterer. Jeg ser ikke hva som er problemet?» Og nei. Selvmordstankene og selvskadingen gjør deg jo tross alt ikke dårligere i engelsk, og du leser Lord of the Rings på originalspråket mens resten av klassen pugger gloser. Bummer.
Det fine med å gå på steinerskolen, var at jeg slapp å bli så lagt merke til prestasjonsmessig. Når du får en skriftlig bedømmelse på en liten lapp ingen andre ser, kan du være så flink du vil i smug. Det er deilig. Det er beskyttende.
Når Høyre vil gi gullmedaljer og karakterer i skolen, så tenker jeg «Gud. Jeg hadde dødd av å få gullmedaljer i alle fag, alltid, rekende på en fjøl, uten å jobbe, uten å anstrenge meg, mens andre i klassen slet vettet av seg. Gni det inn, liksom. Jul meg opp når vi kommer ut i skolegården, det er greit.»
Noen ganger blir jeg bitter og elitistisk. Tenk om jeg hadde fått en spesiallærer som fulgte meg opp på samme måte som de med lærevansker fikk? Da kunne jeg jobbet med nye ferdigheter og ny kunnskap de ti årene jeg satt og ventet på at pensum skulle ta igjen det faglige nivået mitt. Tenk om de faktisk hadde sortert elevene etter faglig nivå. Da kunne jeg fått leke med barn som skjønte hva jeg sa.
Tenk om jeg hadde fått lærere som så på meg som noe annet enn et slitsomt element som korrigerte undervisningen deres og stilte dumme spørsmål. Tenk om det ikke var et handicapp å lære fort. Tenk om jeg ikke hadde fått kjeft fordi jeg hadde regnet ut regneboka. Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg hadde vært flink i fotball istedet. Da ville hele hjembygda vært stolt av meg fra dag 1.
Når jeg ikke er bitter, skjønner jeg at jeg vet lite om andre barn sin skolehverdag. Jeg vet at jeg ikke er særlig kvalifisert til å si noe om læringsprosesser. Jeg har ikke lært noe på en annen måte enn å bli etterlatt alene med en masse bøker. Jeg vet ikke hvordan du blir motivert til å lære noe når du ikke liker å lese, lytte og ta notater. Jeg er ingen kompetanse utover egne erfaringer.
Da jeg ble medlem i RU, var idéen at flinke elever var barn av smarte, flinke voksne med en klassebakgrunn som gjorde barna deres skoleflinke. Det å være flink var ikke det å være flink, det var å tilhøre feil samfunnslag, og det hadde dermed ingen verdi.
Ressursene i skolen burde brukes på å tilrettelegge for de svakeste, siden det var sosialt utjevnende. Siden klassebakgrunnen min best kunne beskrives som filleproletær, følte jeg at jeg var et større utskudd enn jeg i utgangspunktet hadde trodd. «Hei, jeg heter Ida, og jeg er smugsmart.»
«Barnevernet kom aldri til oss» sier en venninne av meg. «Du måtte være voldelig og utagerende på skolen for at noen skulle skjønne at det var noe i veien. Ingen merker at du mangler matpakke og riktige klær når du kan snakke for deg. Er du oppegående, kan du umulig ha noen problemer hjemme.»
Jeg ble sendt til barnepsykolog i sjetteklasse. Han fant frem en serie med kort fulle av blekkflekker. «Eh,» sa jeg. «Skal vi ta Rorschachtesten? Er ikke den litt utdatert?» Jeg fikk bare den ene timen.
61 kommentarer til “Oss flinke barn i mellom”
Ja, dette med aa absolutt skulle ha de flinke (og ofte de flinke jentene) til aa passe paa de daarlige i gruppearbeid var helt utrolig irriterende!! Da vi begynte paa videregaaende og fikk velge selv var det helt fantastisk – tenk aa ikke vaere den eneste paa gruppe som gjorde noe!
Eva: Enig med deg jeg. Og jeg leste de før de ble slettet.
Nina:”Oss flinke barn i mellom: jeg skjønner ikke hvorfor lærere på død og liv skal danne grupper hvor det er tre idioter og én skoleflink. Det dreper innsatsviljen!”
Jeg er så enig! Vi satt i grupper gjennom store deler av ungdomsskolen. En faglig sterk, og de andre middels og idioter. Det var jo flott for de som ikke gjorde det så bra, men ille for flinkisene. En satt og dyttet med skolebøkene mine mens jeg jobbet og kom med krenkende kommentarer, en annen var så morsom at jeg ikke kunne annet enn å ha kronisk latterkrampe. Jeg sa tydelig fra til læreren at jeg ikke var fornøyd med dette, men hun svarte med å gi meg dårligere karakterer. Til slutt skjønte jeg at jeg måtte holde kjeften min og være enig med henne, ellers ville karakterene mine falt enda mer. Jeg holdt et foredrag om miljøvern (som jeg visste hun var veldig opptatt av) og vips, så var toppkarakterene tilbake.
Hvis det som ligger på Myrbraathens (åpenbart) nyoppretede blogg, syns jeg ikke det trengtes å slettes. Innlegget er symptomatisk for hvordan mange lærere behandler flinke/svake elever, og det må frem i lyset selv om det er skremmende.
Jeg har allikevel ikke lest det som lå her i kommentarfeltet, det kan hende det var mer direkte krenkende overfor Ida (eventuelt usaklig). Uansett, sannheten kommer frem og det er ikke pen å se på.
Takk til Enda en flinkis for veldig fin kommentar! Jeg har erfaringer med noe av det samme selv. Jeg har også opplevd en lærer som kun ville gi meg én sekser, selv om jeg hadde ham i fire fag, og som ba meg velge i hvilket fag jeg skulle få den (for jeg fortjente den jo egentlig i alle fire).
Jeg leste de 3 innleggene som ble lagt inn fra Myrbraathen før de ble moderert bort. Og jeg oppfattet dem faktisk som enten et dårlig forsøk på sarkasme eller som ren trolling (at en person skriver noe helt hinsides for å skape krangel og bråk på et forum eller som her i kommentarfeltet på en blogg, og ikke fordi personen oppriktig mener det).
Jeg blir litt skremt når jeg nå skjønner at Myrbraathen faktisk mener og står for det han/hun skrev.
Nå har jeg lagt ut de slettede kommentarene mine herfra som eget innlegg i bloggen min. Dere inviteres herved til å lese og kommentere innlegget:
http://bekjennelserfraklasserommet.blogspot.com/2009/08/vis-solidaritet-hjelp-de-svakeste.html
Oss flinke barn i mellom: jeg skjønner ikke hvorfor lærere på død og liv skal danne grupper hvor det er tre idioter og én skoleflink. Det dreper innsatsviljen!
[Kommentar fra moderator: Dette er et svar på en tråd som er fjernet grunnet trolling fra “Myrbraathen”. Synes dette svaret tilføyda noe nytt, så lar det stå.]
Huffda. Tåler ikke moderator fri meningsutveksling? Er det “trolling” å si sin hjertens mening om en sak? Jeg var da slett ikke ufin, men la frem argumentene mine på en saklig og redelig måte, uten å ty til personangrep eller annet lavmål.
Vel, hvis det er en SÅNN blogg dette skal være, så sier jeg takk for meg og trøster meg med at den norske skolen kommer til å bli enda mer fokusert på å hjelpe de aller svakeste.
[Kommentar fra moderator: Dette er et svar på en tråd som er fjernet grunnet trolling fra “Myrbraathen”. Synes dette svaret tilføyda noe nytt, så lar det stå.]
Kjære Myrbraathen,
Lærere som deg er grunnen til at det bare er så vidt jeg er i live i dag. Fra jeg var liten har jeg, i likhet med Virrvarr, vært et begavet barn. Og det byr, tro det eller ei, på en rekke vanskeligheter. De første årene på skolen plaget det meg ikke nevneverdig, jeg fortet meg å gjøre ferdig oppgavene mine, hjalp elevene som trengte det (ja, jeg var solidarisk, slik som du sier er så viktig), og siden jeg rent sosialt sett var på samme nivå som gjennomsnittseleven hadde jeg det kjempegøy i friminuttene.
Så fikk jeg en lærer som følte seg truet av meg. Hun kastet meg ut av undervisningen i løpet av oktober fordi jeg hadde gjort ferdig bøkene i alle fag (fordi jeg syntes det var så utrolig spennende og gjerne ville lære mer) og nektet meg å delta. I tillegg fortalte hun til alle de andre elevene at jeg var ond og manipulerende og at de ikke måtte finne på å være sammen med meg. Samtidig sa hun til foreldrene mine at jeg viste psykopatiske trekk og hørte hjemme på en institusjon fordi jeg var en fare for mine jevnaldrende. Rektor støttet denne læreren, og da jeg byttet skole sendte de til og med et brev til den nye skolen min om hvor grusom jeg var. Alt jeg hadde gjort var å være lærevillig.
Den nye skolen var forsåvidt veldig koselig, og jeg trivdes godt. Her sto også solidaritetsprinsippet der de faglig sterke barna hjalp de mindre flinke sterkt, og de plasserte oss på grupper med fire elever i hver: to flinke og to mindre flinke, slik at vi kunne samarbeide. Det skal sies at klassen min jevnt over hadde bedre karakterer enn gjennomsnittet, så det er meget mulig det hadde noe for seg, men herregud, det kunne ta knekken på de flinke som skulle “dra lasset” også. Jeg var en av dem. Jeg har ingenting imot å hjelpe folk, men det ble for mye å forvente at en 13-åring skulle ha ansvaret for klassens tre verstingbarn: tre gutter med diverse adferdsproblemer, og det var det som var ventet av meg. Dersom de ikke oppførte seg og klarte seg på skolen gikk det ut over mine karakterer, samtidig som disse tre ble trukket opp av mitt arbeid når de egentlig var mest opptatt av å sloss med hverandre osv.
Jeg ble aldri sett på som noe annet enn en “ressurs”. Da jeg møtte veggen i 10. klasse syntes lærerne det var trist at gruppen min mistet mye arbeidskraft – vi skulle tross alt opp i eksamen i disse gruppene, men det faktum at jeg var utbrent, deprimert og slet med selvmordstanker bekymret dem ikke nevneverdig. Det falt dem heller ikke inn at det hadde vært trøblete å alltid skulle gjøre arbeid for fire og få beskjed om at “tenk på hva som skjer med disse tre guttene dersom ikke du får dem gjennom ungdomsskolen på en sånn ca OK måte”.
Jaja, så klarte jeg meg fint. På forunderlig vis klarte jeg faktisk å komme meg på videregående, sliten og syk, og ble møtt av stor sympati fra lærerne. Men med én gang jeg ble bedre merket jeg en større uvilje. Da jeg ikke var synlig undervektig (i likhet med akk, så mange andre flink pike-jenter hadde jeg spiseforstyrrelser) ga de meg plutselig problemer dersom jeg skulle til legen. Og i det hele tatt mye annet jeg ikke egentlig kan gå inn på her da det kan avsløre hvilke lærere jeg har i tankene.
Poenget mitt er uansett at skolesystemet i stor grad ødela meg. Jeg sier ikke at man skal fremdyrke genier, jeg klarte meg i grunnen helt fint på egenhånd, men når man faktisk blir straffet for å være flink, enten ved å bli mobbet eller behandlet som en slags ekstralærer, er noe alvorlig galt. Jeg har også fått erfare at lærere gir faen med én gang det ikke er noe synlig galt. For all del, jeg synes det er kjempeviktig at man hjelper de som på en eller annen måte har det vanskelig, men når statistikk viser gang på gang at også de som ligger lenger fremme enn sine jevnaldrende får problemer må det tas tak i.
Dette ble langt. Og jeg har ikke engang sagt 1/10 av det jeg egentlig vil si. Men altså. I vårt samfunn er det faktisk ikke noen velsignelse å være smartere enn gjennomsnittet (ikke dårligere heller, for den saks skyld). Det virker som om målet er gjennomsnittet – ikke bare å bringe de svakeste opp til et greit nivå, men også å presse de flinkere ned. Tro meg når jeg sier at jeg skulle gjort mye for å vært en gjennomsnittlig streber. Da hadde jeg sluppet lærere som mobbet, tidvis psykotiske (nei, jeg tuller ikke) elever jeg skulle fungere som ekstralærer for og en rekke andre ting som et barn eller en ungdom slett ikke skal behøve å oppleve. Vi har faktisk ikke valgt verken foreldre eller gener, og å bli straffet på den måten er faktisk (og ja, det har tatt meg gudene vet hvor mange år å innse dette) ikke bare feil, men grusomt.
litt feigt å fjerne ett innlegg for deretter å svare på det.
[…] vil en premiering være bortkastet, og kanskje til og med demotiverende. For de svakeste elevene og de flinke som mistrives med slik oppmerksomhet, vil det kunne være direkte ødeleggende. For konkurranse innebærer indirekte også et fokus på […]
Tenkte bare jeg skulle komme med en nyttig link eller to (dvs, det blir ikke linker, men adresser i tekstform):
http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/vitenskap/barn/
og
http://www.lykkeligebarn.no
Den første er et sted der Martin Ystenes har samlet en del beskrivelser fra diverse “overbegavede” barn og deres pårørende. Det andre nettstedet er et slags møtested for familier med “overbegavede” barn. Som man kan lese i flere av innleggene på det første stedet, er ikke VirrVarr den eneste overbegavede som har fått store problemer etter problematisk skolegang (uten at jeg har forutsetninger til å si noe om dette er hovedårsaken til hennes problemer).
Selv er jeg heldigvis bare “passe” begavet – smart nok, men ikke så smart at det har gitt meg problemer 🙂
Takk for lenkene! Mye interessant der.
Jeg synes det allerede har blitt sagt så mye fint og riktig, både i selve innlegget og i kommentarfeltet ditt. Det JEG fikk tårer i øynene av var innlegget til Fineste Mannen din. Du er heldig, Virrvarr, og det er deg vel unt :o)
Jeg får mye å tenke på når jeg leser en bloggpost som denne. Noe er gjenkjennelse, selv om jeg ikke vil karakterisere meg som “absurd begavet”. Frem til jeg var ferdig med 4. klasse hadde jeg en lærer som kun gav positive tilbakemeldinger på initiativ og det å lære seg ting som ikke var påkrevd. Så flyttet vi og jeg fikk en lærer som jeg tror følte seg truet av å få en flinkisjente utenfra inn i klassen. Jeg hadde denne læreren bare i et år, men hun ødela mye og jeg tør ikke tenke på hvordan det ville vært å ha en sånn lærer gjennom hele skoletiden.
Men uansett lærere lærte jeg ikke noe særlig om å stå på for å få resultater. Det var aldri nødvendig, så hvorfor bry seg?
Nå er jeg lærer selv og det er litt av et tankekors. Det er kanskje her jeg føler meg mest ufordret av bloggposten nå. For hvordan makter jeg å oppmuntre, støtte og løfte frem både de kjempeflinke, de middelmådige og de svake? Og hva med de late? Hvem trenger en vennlig hånd på skulderen? Hvem trenger et spark i rumpa?
Lykke til, Virrvarr. Og takk til Mr. Jackson for et glimrende svar på tiltale.
[…] av kritikken som dukker opp i bloggosfæren går på mobbing. Vi er mange som har blitt mobbet for å være […]
Amen til Mr. Jackson!
At også flinke kan ha traumer efter endt skolegang blir tydeligvis ikke forstått. Noen av de siste som kommenterer her demonstrerer den manglende forståelsen flinke blir møtt med i alle sammenhenger som har med skolegangen å gjøre. Ikke bare fra lærere, medelever, og deres foreldre, men tydeligvis også når det gjelder eventuelle traumer ved ikke å bli forstått. Det kan oppleves som en klisjé men er ikke desto mindre en realitet.
Vel, blir du ikke snart ferdig med det>?
Vi som leser bloggen din har da for lengst forstått at du er smart. Langt smartere enn de fleste av de som leser den, derfor så lurer jeg på når du har tenkt å bli smart nok til å si til deg selv. “Ja, ja, det var den gang. Uansett hva som skal skje så skal jeg ikke lenger ha gym”.
Å lese det her “Misforståtte geni – innlegget” hvor du bare skal bekreftes, er bare pinlig, rett og slett.
Nå leste jeg dette innlegget kom som en kommentar til høyres forslag om medaljer til flinke 1. klassinger, og synes det var en bra belysning av hvordan det faktisk er å få den medaljen.
Dessuten er det noen ting man ikke blir ferdig med. Noen kan legge skolen bak seg den dagen det ringer ut for siste gang. Noen bærer erfaringer derfra med seg hele livet. På godt og vondt.
Lurer litt på bakgrunnen for kommentaren din? Misunnelse?
Til meg?
Du, jeg er ikke av de dummeste selv. 😉
Hei hei Sadie. Tenkte jeg bare skulle svare kjapt, selv om jeg ikke er Virrvarr:
Hadde det enda vært så enkelt at Ida bare kunne “kommet over det”, hadde mye vært løst. Dessverre har livet hennes til nå resultert i at det vil ta år med behandling å “komme over det”. Skjønner godt at det kan virke absurd fra utsiden, siden jeg selv sitter på utsiden og ser det – men noe av det som gjør psykdom til psykdom er nettopp at hjernen har gått opp spor som gjør det vanskelig, om ikke umulig, å forstå og tolke virkeligheten på en sunn måte.
Inntill nylig har idéen om at Virrvarr er smart eller flink ikke en gang falt henne inn. (Så mye for “smart” :P) Hjernen hennes har ikke hatt et spor som heter “Fornøyd med seg selv” eller “Jeg er god nok”, langt mindre ett som heter “Jeg er bedre enn andre på noe”. Det begynner å endre seg nå, og godt er det – for som du sier, resten av oss har forstått at hun er svært dyktig svært lenge.
Å komme ut av det vil ta tid, og det vil blogges. Vil du ikke følge den reisen trenger du jo ikke lese den, langt mindre kommentere surt på den.
Veldig godt sagt, Mr. Jackson!! Jeg vil ogsaa legge til at jeg synes “flink pike” og skoleinnleggene er veldig varierte, jeg kjente meg for eksempel ikke igjen i det om mobbing, men veldig igjen i dette om flinkiser. Saa jeg sier bare bring it on!
Nå var ikke kommentaren ment sur, den var oppgitt.
Det handler ikke om å være “smart nok” til å legge ting bak seg. Det handler ikke om bekreftelse.
Det hanler om at skolesystemet har gjort det til et problem å være et flinkt barn. Og dette må trekkes fram i lyset. Altfor mange såkalte “flinke barn” kjeder seg gjennom 13 års skolegang fordi de kan for mye. På den måten mister mange noe av viljen og lysten til å lære. Det handler ikke om å være et misforstått geni, men om å ha et annerledes utviklet læringsmønster, læringspotensiale.
Da jeg lærte likninger på skolen ville jeg lære hva som lå bak, hvorfor de fungerte, og fikk som svar “du klarer jo oppgavene, det trenger du ikke bry deg med”. Jeg var utrolig interessert i matte, nå orker jeg ikke åpne et mattebok. Skolen fikk meg til å miste interessen for flere av mine lidenskaper, fordi jeg ikke fikk muligheten til å utforske dem. Jeg skal gjøre alt som står i min makt for at mine barn ikke skal oppleve det samme.
Jeg opplever på ingen måte innlegget som repetisjon. Eller bragging. Eller pinlig. Eller et rop om bekreftelse. Det var unødvendig. Innlegget til virrvarr er klokt, viktig og gir mye til mange. Det er også svært relevant ift Høyres skolepolitikk, og viser at premieringen de foreslår ikke bare vil gå ut over faglig svake elever. Mr. Jackson svarer veldig bra på tiltale, som nevnt over her.
Dette blogginnlegget handler ikke om at Virrvarr er flink, det handler om hvordan skolen behandler barn som er flinke, og særlig om de som samtidig har personlige/psykiske problemer; at de f.eks. lett kan overses. See the difference og relevansen for resten av samfunnet?
Den personen som fikk meg gjennom videregående heter Jannicke, hun er et fantastisk menneske, og uten henne hadde alt gått på tverke.
Hun er rådgiver og sosialpsykolog. På kontoret hennes hang det en tegneserieaktig rute, det står masse forskjellige dyr på rekke; en elefant, en katt, en ape, en gullfisk i gullfiskbolle, en hund osv. foran dem står det en sensor, han sier “for at denne prøven skal være lik for alle, får alle den samme oppgaven: alle skal klatre opp i det treet”
Jannicke hadde forstått en ting eller to.
Kjenner meg veldig igjen i det å bli behandlet som langt eldre enn det du er, i kraft av å kunne snakke godt for deg etc. Et veldig fint blogginnlegg!
Veldig interessant innlegg. Selv om jeg ikke var i naerheten av saa flink som deg saa var jeg ogsaa alltid foran klassen, stilene mine ble lest opp som eksempler og jeg hadde det beste vitnemaalet i avgangskullet paa videregaaende. Frem til videregaaende gikk jeg ogsaa paa skoler hvor det var ukult aa vaere flink, og jeg ville syntes det var grusomt hvis det hadde vaert mer fokus paa det og vaere flink (gullmedaljer osv.) Jeg synes det er kjempevanskelig aa finne en balansegang mellom undervisning tilrettelagt for forskjellige nivaaer og det aa ikke gjore livet vanskelig for “de flinke.”
Som andre opplevde jeg ogsaa at laerere nektet aa gi beste karakter noen ganger, med begrunnelse om at de “aldri gir 6.” Merkelig! Jeg tok faktisk et par fag som privatist paa videregaaende nettopp fordi jeg visste at jeg var flink i faget men laereren nektet aa gi bedre enn 5. Og jeg fikk 6 som privatist.
Ikke akkurat det samme, men jeg snakket om denne episoden fra barneskolen i går: Da jeg begynte på offentlig skole i 5.kl ble jeg plassert på norskundervisning for ikke-norske. Altså et lavere nivå enn den vanlige undervisningen. Jeg gråt og gråt, det var så fælt, jeg visste så godt at jeg var mye flinkere enn alle de 100%etnisk norske i klassen til sammen. Det var så fælt at de tok fra meg akkurat det jeg har kunnet best og omtrent levde for (skrive og lese), noe av det viktigste i livet mitt, litt sånn som om de hadde tatt en stor del av sjela mi. Det plager meg den dag i dag, at pappa bare jattet med skolefolka, enda han visste at jeg var flink i norsk, og det plager meg også at skolen hadde slike fordommer: de sjekket jo ikke ut om jeg kunne norsk eller ikke, de bare ville at jeg skulle gå på det pga. mitt asiatiske utseende (at jeg er halvt norsk gadd de ikke sjekke ut).
Ok, tror jeg er litt ute, men det jeg prøver å si er at det er fælt når noen ikke vil anerkjenne at en faktisk er flink. (Det hører med at skolen lot meg gå på vanlig norsk undervisning etter tre uker, men at jeg fortsatt kjedet meg i den undervisningen også).
Hm. Jeg ville bare si at en dag skal jeg lese innlegget og kommentarene grundig og skikkelig, i stedet for å bare skumme gjennom med et halvt øye og konstatere at jeg kjenner meg altfor godt igjen i mye av det som står. Men akkurat nå gjør det litt for vondt til at jeg orker å gå inn i debatten med liv og sjel. Jeg har vært en meget flink elev, nå er jeg en middels student som sikkert kunne ha vært flink, men som har kommet dithen at jeg ikke føler at jeg fortjener å gjøre innsatsen som skal til for å oppnå toppresultater – det er en lang og vond historie som jeg for øyeblikket ikke har mot til å konfrontere skikkelig. Jeg har styrt unna de helt store problemene og har ingen psykiatrisk historie, men jeg kan skrive under på at det til tider har vært ille nok, og at det skremmer meg hvor lite tilbud og forståelse det finnes for flinke barn i Norge i dag.
Jeg kunne lese før jeg begynte på skolen, og begynte derfor å bruke store bokstaver foran i setninger straks vi begynte å skrive. Husker at frøken sa at “egentlig skal du jo ikke bruke dem, for vi har ikke lært det enda, men det er greit likevel”. Frøken var heldigvis ganske fornuftig, og jeg har heldigvis stort sett vært heldige med å ha lærere som har sett at Lille Nerd kunne være en ressurs. (Men nå har jeg ikke vært noe geni heller, selv om jeg var på høyresiden av gjennomsnittet).
En post som lokket frem latteren, og nesten tårene. Hvorfor skal det være så vanskelig for norsk skole å godta at evner er forskjellige, og at middelmådighet ikke driver samfunnet fremover?
Jeg kan nok ikke skryte av at jeg lærte å lese før jeg begynte på skolen, men jeg har tatt det igjen i eftertid. Matematiske fag slet jeg med. Lesefag, derimot.. Jeg var ekstremt todelt i mine prestasjoner, mellom fag jeg interesserte meg for og leste på fritiden, og fag som definitivt ikke lå for meg. Tenk å kunne få hjelp i siste kategori, og stimulans i første? Dengang ei.
Venstresiden må snart godta at man ikke gjør alle like ved å dukke de flinkeste. Alle må få stimulans ut fra sine forutsetninger. Høyresiden må godta at det finnes flere måter å lære på. Boklig lærdom ligger ikke for alle.
Som skolepolitiker gjennom 20 år, og som enerverende engasjert forelder til to skolebarn har jeg mange meninger om norsk skole. Det kan virke som slike foreldre er en plage. Den skolen mine barn går på er litt bedre når det gjelder mange ting, men å mene noe om læreres kompetanse – nei, det skal rektor ha seg frabedt.
Når jeg leste denne posten så slo det meg hvor heldig jeg har vært med både klassene jeg har hatt og også lærere. Nå skal ikke jeg påstå at jeg var dette superbarnet ala Virrvarr. Men; jeg har vært heldig hele veien med å gå i klasser med flinke/ smarte folk som da skapte et miljø hvor vi ofte utfordret og lærte av hverandre. Vi hadde også lærere som tok høyde for at vi 1) kunne gå fortere frem på enkelte temaer eller 2) visste mer enn dem.
Men jeg er jo sånn at jeg må ha superinteresse for en ting for å lære, og det har hjulpet masse å da ha lærere og medelever som også var engasjert i fagene vi hadde.
Jeg har lest en del blogginnlegg siste to dagene. Historier om erfaringer med skolevesenet. Som lærer føler jeg nå at jeg begir meg inn i løvens hule, men jeg mener det er nødvendig.
Det er fortvilende og det er vondt at så mange sitter igjen med en opplevelse av at skolen ikke ga dem de utfordringene/tilretteleggelsen av undervisningen som de hadde krav på. I dag er det slik at alle elever har krav på tilpasset opplæring. Det skal i utgangspunktet ikke spille noen rolle hvor på “skalaen” man befinner seg.
Jeg er selv mamma til to svært faglig sterke barn, og kjenner av og til på problematikken vedrørende ressursmangel kontra retten til tilpasset opplæring. Politikerne må begynne å fokusere på å ruste opp skolen, tilføre ressurser istedet for å tappe den for det samme. Skal man som lærere kunne gi den undervisningen elevene har krav på, så må det økte ressurser til.
Jeg kjenner så mange lærere som brenner sitt lys i begge ender, som ligger våken på nattestid fordi de aldri strekker til med de ressursene man er tildelt. Lærere som jobber around the clock. Det er ikke greit at “skoleflinke” “, gjennomsnittet”, eller “faglig svake” (liker ikke disse båsene på elever…) føler de må skjule seg, eller at de ikke blir gitt utfordringer nødvendig for mestringsfølelse og utvikling. Som sagt: Tilpasset opplæring er kravet, målet og ønsket!
Du skriver: “Jeg har ikke lært noe på en annen måte enn å bli etterlatt alene med en masse bøker.” Jeg blir utrolig skuffet på dine vegne. Jeg håper og tror norsk skole er i ferd med å rette opp disse feilene!
Takk for svært god og viktig post. Som lærer er det viktig å forholde seg til slike erfaringer!
Jeg var vel en av de der middels begavede barna. Kunne å lese og skrive i ganske god tid før jeg begynte på skolen, og gledet meg sånn til å begynne at jeg lagde meg skole hjemme ved hjelp av min tre år eldre brors brukte skolebøker. Når jeg da endelig begynte på skolen viste det seg imidlertid at jeg var en god gammeldags “særing”, så etter noen få år ble jeg mobbeoffer gitt.. Det drepte mye av min trivsel og kunnskapstørst, og jeg sluttet å anstrenge meg. Nå hadde ikke vi noen som var kjempeflink i alt i min klasse. Det var selvsagt noen som regnet ut mattebøkene, men de fikk mer å gjøre. Merket derimot at det manglet et opplegg for de (meg bl.a) som var flinke i språk.
Jeg hadde forresten en lærer det siste året på videregående som gav meg en lavere standpunktkarakter i engelsk fordi jeg brukte for vanskelige ord… Bah!
Overskriften ekskluderer meg big time. Heldigvis, ser det ut som.
Jeg fikk også Rorschach-testen! Det var jo forsåvidt litt gøy, siden jeg måtte forklare hva flere av tingene var. “øøøh. kan du forklare hva det er?” gir liksom ikke ett veldig proft inntrykk :p
Etter det ble jeg ble sendt til en fyr jeg overhodet ikke tålte trynet på. Han sa han syntes jeg var “ett meget interessant tilfelle” når han trodde at jeg ikke hørte det. Eller så pratet han dårlig engelsk til kollegene sine på telefonen, så jeg ikke skulle skjønne det.
(Han skjønte ikke engang konseptet med todimensjonal bevegelse i ett friksjonsfritt system. (ordene her har jeg lært i ettertid.) Hvorfor skjønte han det ikke? Han var jo voksen! Dette er sånt voksne bør vite. Etterhvert har jeg skjønt at det er JEG som er spesiell og HAN var helt normal.)
Hei, Ida!
Er ein av dei anonyme, men ikkje mindre hengivne, lesarane av bloggen din. Har lenge hatt lyst til å skrive deg nokre gode ord, spesielt for barndoms- og “gale damen”-innlegga. Sjølv om dette er høgst personleg, skriv du så gjenkjennande og stødig at eg fleire gongar kjenner meg tvers igjennom modig og trygg etter å ha lese deg. Takk! Og ha ein framleis fin sommar:)
Jeg var alltid god på skolen, leste fra jeg var tre, løste ligninger da jeg var fem, og for det ble jeg mobbet, plaget og ikke sett.
Jeg er blitt fortalt at jeg ikke kunne ha problemer, jeg var for flink. Jeg strøk ikke i fag, jeg bråkte ikke i timen, det at jeg hadde selvmordstanker gjennom hele ungdomsskolen, og ikke trodde jeg hadde noen verdi overhodet betød ingenting. “Jammen, du har jo så gode karakterer” fikk jeg høre. Og der røk all min tilltro til de som skulle ta vare på meg. Er det rart jeg måtte vekk da jeg endelig kunne?
Jeg slet med spisevegring, jeg slet med selvmordstanker og dype depresjoner, men det at jeg fikk 6 er i matte, naturfag, samfunnsfag, KRL og Engelsk motbeviste det jeg sa, da jeg desperat ropte på hjelp. Heldigvis hadde jeg fantastiske foreldre som så meg, og fikk flyttet meg til en annen by. Ellers hadde jeg nok ikke sitti her, med en høy utdannelse, god jobb og en fantastisk (bedre) halvdel.
Jeg var i motsatt ende, slet med dysleksi og bråket i timene, så interessant å få et innblikk i hvordan noen av de andre hadde det. Teoretiske fag har alltid fått (og får) frem det verste i meg, men jeg rocket sløyd, gym og musikk. 🙂
Åh, gjenkjennelse!
Jeg leste og regnet riktignok ikke fullt så tidlig som deg, men for en som snakket i lange setninger før hun kunne gå, tok alfabetet baklengs som 2-åring og leste som 4-åring var ikke de 9 første skoleårene altfor utfordrende.
Jeg møtte lærere som ikke syntes jeg burde arbeide for hardt på skolen fordi den nest høyeste karakteren var mer enn “bra nok”. “Best mulig” skulle ikke være et mål.
Jeg vet heller ikke om Høyres gullmedaljer er en god ide, men skulle gjerne sett at skolen differensierte elevene i de ulike fagene, og at gode prestasjoner ble belønnet på en måte som ikke skaper mobbeofre. På sikt er vi heller ikke tjent med en befolkning som synes “godt nok” er fullt tilfredsstillende. Utvikling skapes av de som vil gjøre ting “best mulig”.
Stor klem til deg, Ida! Det er en fryd å lese en så velskrevet blogg.
Jeg synes kanskje Høyre tar i litt vel mye når de vil ha gullmedaljer i første klasse, men mine egne erfaringer fra amerikansk high school, der de for eksempel delte ut medaljer og greier, er ikke dårlige. Det vil alltid være åpenbart hvem som er smartere enn andre, og det vil alltid være kjipt å være smart, men det er ikke en helt dum ide å etterligne idrettens måte å oppfostre talenter på.
Det er naivt å tro at gullmedaljer alene skal gjøre noe, vi må komme kunnskapsforakten til livs — men jeg synes ikke det skal være et mål å gjemme bort talenter, selv om jeg vet smertelig godt at man gjerne har lyst til å forsvinne hvis man er et selv.
I min klasse på barne- og ung.skolen var det kult å være dum. Folk uttalte engelske ord bevisst feil, for å bevise for øvrigheten at de ikke kunne noe som helst.
Spesielt blant guttene var det kult å være dum i teoretiske fag.
Det hele hang nok sammen med det å være flink i teoretiske fag var det samme som å være en nerd uten et sosialt liv. Men hvis du røykte, satt på bak på moped’er og hadde LG i engelsk, norsk og matte – så var du kul. I Alta, den byen i Norge med høyest andel maskinentreprenører i forhold til folketallet, gikk dette rett hjem.
Så kan du tenke deg hvordan det var å ha karakteren S i engelsk, norsk og matte. Læreren brukte å trekke fram meg som eksempel på hvordan norskstiler skulle skrives. Men hva skulle man gjøre da? Svare feil på spørsmål med vilje for å bli med i gjengen?
Svar: Man finner seg en annen gjeng å være med.
“høyest andel maskinentreprenører i forhold til folketallet” …
Og nøyaktig hva mener du med det da?
Bare lurer, siden jeg var av de bedre i klassen og passer godt med mye av det som er skrevet. I tillegg er jeg maskinfører.
Hvordan kan begavede barn bli tatt best mulig vare på i skolen?
Ja, dette lyder kjent. Jeg gikk heldigvis i en klasse der det var kult å være best. Livet mitt raknet på videregåede (av andre grunner en høy begavelse), karakterene likeså. Nå sliter jeg med kognitiv svikt, og det å lære er ikke så enkelt som det var. Og jeg holder på å sprekke, for jeg sitter inne med så mange evner jeg ikke får brukt. Det er fryktelig, fryktelig frustrerende. Men folk kan bare passe seg, for en dag skal de få se hva jeg er god for! Jeg har oppdaget at det er mange smarte i slekta mi, men det skal man visst ikke si høyt. Som om det kan bli et problem! Sukk…
Det er en skandale hvor dårlig norsk skole er til å ta vare på de smarte elevene, og jeg kjenner flere som har fått lide på grunn av dette. Ja, noe må gjøres, men løsningen er nok verken å la dem hoppe over klassetrinn eller premiere dem som Høyre vil.
I utviklingspsykologi tilhoerer et begavet barn faktisk risikogruppen for utviklingsproblemer. Sammen med barn som har ADHD, afasi, dysleksi eller psykisk/fysisk funksjonshemning. De trenger mer, ikke mindre oppmerksomhet.
Men det er denne norske, litt kunstige tanken om at alle fortjener en lik og rettferdig tildeling som er helt urealistisk. Er man flink har man faatt mye, og da foeler ikke laerere seg forpliktet til aa gi mer – ros, omsorg eller beskyttelse mot plagsomme medelever. Det er veldig usunt aa anta at alle skal ha likt av alt, vaere mest mulig utjevnet, det foerer bare til at man paafoerer flinke barn ekstremt daarlig samvittighet, fordi de foeler at de har mer enn de fortjener.
Det er veldig trist synes jeg, slike barn fortjener spesielle klasser med andre barn de kan kommunisere med. Dette er ikke elitistisk. Flink betyr ikke alltid sterk. Og disse barna skjoenner ikke at de har blitt urettferdig behandlet foer de er 20 aar eller eldre, og da har paa mange maater skaden skjedd, og de maa slite med komplekser og en daarlig samvittighet-refleks. Et godt eksempel paa hvor skadelig falske politiske forestillinger kan vaere. Alle er ikke like og vi burde feire mangfoldet i stedet !
Og stor klem til deg Ida 😀 Det kan ikke vaere lett aa vaere saa aerlig mot alle oss der ute, men slike erfaringer er kjempeviktige aa dele.
I 10 klasse skulle vi skrive stil på engelsk. Oppgaven var å skrive en grøsser eller thriller, som jeg tok med glede. I de fire ukene vi hadde på å arbeide med stilen, satt jeg hver kveld og fant referanser jeg kunne benytte, gode uttrykk fra bøkene jeg leste og inspirasjon fra berømte engelske forfattere. Jeg var kjempefornøyd da jeg hadde klart å slutte historien med et dikt på 9 vers som ga hele stilen min mening, og en slags hengende stillhet over det hele.
Jeg fikk igjen stilen med en notis som sa: “Karakteren 5. Dette er et arbeid som ville fortjent en 6er, men jeg har stor tvil på at du har skrevet diktet selv. Derfor vil jeg ikke gi deg høyere.”
Min mor kommenterte tilbake at hun var så stolt av meg fordi dette hadde jeg arbeidet med hver kveld, og at jeg kunne skrive dikt på denne måten. Læreren min ga blaffen og sa at hun ikke tok dette for god fisk i det hele tatt.
Hun kunne rett og slett ikke forestille seg at en 10-klassing kunne skrive noe slikt. Det var i hennes verden ikke mulig, og da var det slik. Hun var læreren og vi måtte bare godta det.
Internett? Sjekke det på google? Sjekk, og hun vil se at det ikke var der. Ingen steder. Fordømt.
Den gangen mistet jeg min tillit til favorittlæreren min.
åh, eg skjønnar så altfor godt kva du meiner. eg måtte ha andre bøker i engelsk og norsk enn dei andre, og eg vart mobba av både lærarane og elevane for det. det burde ikkje vera sånn at evner skal vera eit problem for skulesystemet. noreg må læra seg å omfavna og tilpassa seg alle born, uansett kva nivå ein ligg på.
Jeg er nok bare sånn middels begava. Lesing begynte jeg med ca ett år før jeg begynte på skolen, så de par første skoleåra var litt kjedelige. Seinere fikk jeg alltid helt ok karakterer uten å anstrenge meg. Som voksen sliter jeg med at jeg aldri lærte å anstrenge meg, gjøre det lille ekstra som man egentlig ikke gidder. Det er også noe som må læres.
Hehe, akkurat sånn har jeg det også. Jeg måtte aldri anstrenge meg for å nå noe gjennom årene på skolen og det har ikke gjort bra ting for min evne til å lære meg ting i voksen alder.
Mye det samme her. Skolen laerte meg aldri at aa anstrenge seg gav resultater. Det var foerst da jeg begynte aa studere sivilingenoer for et aar siden at den biten kom paa plass.
Jeg skjønner hva du snakker om, likevel vet jeg hvor uendelig grusomt det føltes å være en av “de dumme barna” som måtte få hjelpelærer og ekstra undervisning. Jeg kunne ikke skjule det, slik de aller smarteste på skolen ofte kan.
Takk for nok en glimrende post!
Personlig var jeg ikke absurd begavet, bare sånn alminnelig. Det var nok til at jeg ble sendt på skolen et år for tidlig. Jeg lå fortsatt foran faglig, men solid etter på modenhet, og det ble et veldig merkbart problem. For meg. Ikke for resten av verden, for jeg hadde jo utmerkede karakterer, uansett hvor utenfor og barnslig jeg var.
Jeg gikk på en skole med sterkt faglig fokus og spesialundervisning både for de svakeste og de sterkeste elevene, og det tror jeg var glimrende. Men det kunne likevel ikke gjøre meg et år eldre i hodet.
Elendig idé, altså. IKKE send unger for tidlig på skolen. Vet ikke om de driver med det fortsatt?
Og jeg er SÅ glad du trekker frem problemet med at gløgge/modne unger behandles som om de er langt eldre enn de er. Man er fortsatt et barn, selv om man kan lese alt, telle hvor langt man vil, og komme med veslevoksne og underfundig kloke kommentarer til alt mulig. Man trenger fortsatt trygghet og omsorg og grenser. Og man har fortsatt ikke godt av å bli tildelt voksent ansvar for seg selv og omgivelsene.
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, Lena. Jeg lå også faglig foran, men havna utafor tidlig pga at jeg var umoden. Da de andre sa de ikke ville være med meg fordi jeg var for flink hadde jeg ikke noe å stille opp med. Jeg var jo flink. Kanskje for flink? Og jeg hadde ikke selvtillit nok til å motsi dem. Heldigvis er reglene for ‘for-tidlig-starting’ blitt vesentlig skjerpa etter at skolestart ble flytta et år fram.
Takk til Ida for at du reiser masse relevante problemstillinger som angår oss alle på en eller annen måte. Jeg koser meg når jeg leser bloggen din!
Vehicle sto forresten ikke i ordboken vi brukte heller 😛
jeg har brukt mye tid på å bitre over det samme. (eller mer spesifikt, hvorfor det måtte være sånn at den syv år gamle utgaven av meg måtte -stjele- den uendelige historien fra skolebiblioteket fordi første til tredje klasse bare fikk lov(!) til å låne de rødmerkede bildebøkene, haha.) jeg var ti år gammel da skolepsykolog ville gi meg antidepressiva fordi, in short, jeg ‘kommuniserte ikke med jevnaldrende’. 😉
Jeg kommuniserte heller ikke med jevnaldrende, gitt! «Lav sosial kompetanse» står det i papirene mine fra barneskolen. Alle andre synes det er litt festlig sånn i ettertid…
ja – det er festlig sånn i ettertid, men kanskje ikke så festlig å bli fortalt at det var Galt Med Deg(tm) der og da? JEG lot meg ‘lure’ til å godta at jeg var psyk og unormal fordi jeg hadde null interesse av samvær med disse andre sju-ti-fjorten-femtenåringene, men sånn i ettertid vil jeg jo heller påstå at mangelen på interesse var en både sunn og normal respons til gitt situasjon, ha.
Jeg var ikke halvparten så begavet som deg som barn, men til og med jeg fikk problemer med å forklare engelsklæreren min hva jeg mente da jeg nevne “vehicle” og “voyage” i engleskstilen min første år på ungdomskolen. Vehicle visste han rett å slett ikke hva var, og voyage gikk visst ikke an å bruke om en romferd, der skulle jeg visst brukt journey… hallo!
Når en er mindre flink til å forklare kompetansen sin får man ikke gullmedaljer, men får røde streker og nedsatt karakter. 😛