Jeg liker å ta mikrofonen. «Hvorfor er det så få kvinner i offentlig debatt?» spør Cathrine Sandnes. Jeg vet ikke, jeg har ingen fasit, jeg bare gleder meg til det er min tur til å snakke.

Jeg liker det. Jeg liker publikum. Jeg liker at de sitter som tente lys, at alle ser hit, at alle smiler, jeg liker å fortelle vitser som får dem til å spontan-le. Jeg kan fortelle dårlige vitser i plenum, dårligere enn jeg kan skrive noe sted. Du må sitte som en spent buestreng og vente på vitsen for å ta den, du må være i vitsemodus, da ler du.

«Ida, du som er en av damene som er synlig i offentlig debatt» begynner Kjerstin Aukrust. Hun er «bokbader», hun stiller spørsmål, hun syr sammen Brantenberg og Sandnes og meg på en så netthendt måte at ingen i publikum skjønner at Aukrust er den som har regien.

Jeg stusser et øyeblikk. Er jeg synlig? Er jeg synlig i offentlig debatt? Hva er definisjonen på synlig? Jeg trodde det var synonymt med å ha sitt eget bilde på baksiden av Dagbladet. Med å sitte i sinte TV-debatter. Kanskje jeg hadde en for streng definisjon av «synlig». Synlige meg, synlige meg, tjo-hei.

«Hva tenker du om hvorfor det er så få jenter?» følger Aukrust opp. Jeg er usikker. Jeg er bare en dame. Det gjør meg ikke kompetent til å mene noe om damer generelt. Hva skal jeg si?

Noe om at når du starter din offentlige karriere med å sitte i skoledebatter og leke freestyle-rapper i skolegården så er ikke det å snakke i forsamling særlig skummelt mer. Åkei, jeg hadde fått litt noia av å skulle delta på Tabloid, men genelt sett er jeg veldig komfortabel med mikrofon og publikum. Jeg gjorde unna det verste først, jeg.

«Vel,» sier jeg og legger ut om damer i offentlig debatt. Jeg sitter og snakker skråsikkert om spørsmål der jeg er usikker på svaret. Jeg har mikrofonen. Jeg bestemmer. Jeg har ikke svarene, men jeg kan late som.

På Humanistisk Ungdoms sommerleir er det medlemmene som stiller spørsmål. Mange spørsmål. Det er åtti tenåringer i salen, og en tredjedel har alltid hånda i været. «Hva er en konspirasjon? Hva tror Jehovas Vitner på? Jeg leste i Illustrert Vitenskap at tankeoverføring er bevist. Stemmer det? Jeg laget en kornsirkel en gang sammen med noen venner, det er veldig enkelt! Jeg opplevde noe uforklarelig, kan det ha vært…? Hva om?….»

Det er ingen som har regi uten om meg på denne leiren. Jeg hadde planlagt å prate i ett strekk i to timer, men resultatet blir at vi leker spørretime i runde etter runde. Ingen har sittet og tilrettelagt spørsmål på forhånd. Alt alle i salen noensinne hadde tenkt eller lurt på kommer opp. Plutselig er jeg selvutnevnt ekspert på alt fra vitenskapsfilosofi til rare sekters argumentasjonsteknikker. «Orakel-Ida». Det er litt ufortjent.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal med dette innlegget. Det kjennes ut som om jeg varmer opp bloggen igjen. Jeg har stått foran et publikum og pratet i nesten ti dager i strekk, og nå har jeg et intenst behov for å skrive og holde munnen igjen. Men en ting vil jeg si:

Det er gøy å kaste seg uti det ukjente. Det er gøy å prate om ting, selv om ting du ikke har 250% peil på. Du lærer vel så mye av å sitte i paneldebatt og av å holde foredrag som du gjør ved å forbrede deg til dem. Om noen spør deg: Si ja. Det blir bra.