To måneder etter at jeg begynte på universitetet, ble jeg gravid. Jeg fant det ut på et utested på Grünerløkka med fem og en halv øl innabords.
En bitteliten blødning på helt feil sted i syklusen fikk meg til å gå hjem og ta en graviditetstest jeg hadde liggende. Jeg fikk bekreftet mistanken min: Testen var positiv. Det var ikke et lykkelig øyeblikk.
Jeg var 19 år, halvparten av mine nærmeste var ihuga abortmotstandere og jeg gikk ikke på p-piller, for alle snakket om hvor skadelig det var med sånne hormontilskudd.
Siden dette var før jeg kom over legeskrekken min, var det mest logiske å ringe familie og venner, samt spørre google om alle de tingene jeg lurte på.
Spørsmål nr. 1 var følgende: Hadde jeg skadet fosteret ved å være på fylla? Spørsmålet “Vil jeg beholde det eller ei?” klarte jeg ikke stille meg selv.
Jeg var så redd for konsekvensene det ville ha i omgangskretsen at det var utelukket, og jeg orket ikke tanken på å ta en superhemmelig abort. It was baby time.
Nå visste jeg ikke så mye om dette med konvensjonene rundt graviditet, egentlig. Jeg var seks-syv uker på vei, og visste ikke at det vanlige var å holde kjeft om graviditeten sin til du har hatt den i tolv uker. Jeg fortalte om omstendighetene til mor, svigermor og vennekretsens ulike ryktesentaler og lot dem spre det videre.
Responsen var overveldende. Før jeg fikk snudd meg, var kjelleren hjemme hos opphavet proppfull av babyutstyr og folk spammet meg med smil, navnebøker, babyvennlig garn og tøybleiemisjonering.
At Mr. Jackson og jeg hadde nix og nada inntekt og bodde på ett rom og kjøkken-kott var det ikke så nøye med. Jeg kunne telle venner som sa «Eh, okei. Er du klar for dette? Vil du dette nå?» på tre fingre.
Selv gikk jeg rundt som en stor ball formeringsprestasjonsangst og smilte så godt jeg kunne. Jeg bare håpet-håpet-håpet ingen fant ut om den turen på fylla. Alt jeg noensinne hadde lest om alkoholskader på småbarn tårnet seg opp så fort jeg fikk to minutter for meg selv.
Så skjedde det. Jeg våknet opp i loftsenga Mr. Jackson og jeg sov i på dette tidspunktet og kjente blodet fosse. Jeg forsøkte å skynde meg ut på do, men allerede på vei ned trappa sprutet det så mye at det kjentes ut som lårene mine var heisdøra i The Shining. Jeg laget blodspor gjennom hele leiligheten.
«Åhgud» tenkte jeg. «Jeg drepte den med den øllen. Det gjorde jeg.» Det kjentes ut som om underlivet mitt gulpet og brakk seg. Det stakk og gjorde vond som menssmerter ganger ti. Så vondt at skyldfølelsen snart ble forvandlet til raseri.
«FØKKINGS JÆVLA UNGE! FØRST LAGER DU SÅÅÅÅ MYE STRESS OG PES FOR MEG, DU FÅR MEG TIL Å TRO AT JEG MÅ SLUTTE Å STUDERE, GI OPP ALT JEG DRIVER MED OG SPARE TIL BARNEVOGN FØR DU BESTEMMER DEG FOR Å STIKKE AV OG GUKKE UT I DO! BUUUUUU! DIN DRITT!»
Jeg smalt i veggen, jeg sparket i radiatoren, jeg brølte til Mr. Jackson. I dagene som fulgte lærte jeg mye om spontanaborter. Både at de er veldig, veldig vanlige og at de sjelden er relatert til hva en stakkars vordende mor skulle ha funnet på.
Spontanaborter er kroppens avknapp om noe i baby-mekkings-prosessen går feil. «Woops, ingen ryggrad! Off you go!», liksom. Jeg lærte at det skjer med de aller fleste som prøver å lage barn med vilje og at det egentlig ikke er en stor krise. «Det er jo et tegn på at du er fertil!» lo legen som undersøkte meg på Ullevål etterpå.
Og likevel. Alle rundt meg ropte og skrek. Alle rundt meg var ekstremt sorgtynget og forståelsesfulle. Og jeg? Etter at sjokket ved å blø en sjø og gulpe ut et forster i do hadde lagt seg, var jeg bare lettet. Jeg hadde sluppet unna. Likevel burde jeg jo ikke være glad for at jeg hadde mistet det? Jeg hadde jo selv villet ha det? Eller? Eller nei?
Jeg gikk opp ti kilo på to uker.
«Du kan jo prøve igjen!» sa slektningene entusiastiske. «Ja, du må jo bare prøve igjen!» Sånn begynte babypresset for alvor.
«Du må ikke spise blåmuggost hvis du har tenkt å bli gravid igjen! Herregud, du spiser vel ikke sushi nå? Har du oversikt over eggløsnigene dine? Tar du folattilskudd?» Det er ikke måte på hvor mye folk kan mene om privatlivet ditt når det er babymekking som står på dagsordenen.
Og jeg gikk rundt i en sky av «Eh. Eh. Si det.» mens jeg desperat ønsket at folk skulle glemme at jeg hadde sagt at jeg ville ha barn siden det virket som om det kom til å bli et barn.
En del venninner av meg har sagt at de synes det er så sært at folk som ellers er hardcore abortforkjempere synes det er skittrist når et planlagt svangerskap ender i spontanabort.
Jeg synes ikke det er så sært. Alle forventningene skaper en idé om en fremtidig unge du mister. Fosteret er den samme celleklumpen, men idéen om hva den kan bli er helt forskjellige.
Jeg blødde ut alle mine slekt og venners fremtidige barnebarn, oldebarn og tantebarn, et kryp det allerede var stor navnekrangel om. Jeg skjønner også i ettertid hvorfor mange velger å ikke fortelle omgivelsene om det før de usikre tolv ukene er gått. De forventningene som skapes når noe offentliggjøres gjør skuffelsen mye sterkere, også.
Noe av det jeg også lærte av opplevelsen, var at abortmotstandere – selv folk som bare er personlig overbevist om at de ikke ville tatt abort selv, og ikke er mot selve abortloven, kan være en kjip påvirkningskraft på usikre tenåringsjenter.
Der satt feige Virrvarr og ville forsvare andres rett til abort med nebb og klør, men torte ikke ta en selv fordi hun var redd for at noen skulle finne det ut og behandle henne som babymorder. Det å fortelle de nærmeste om graviditeten var synonymt med å måtte gjennomføre den.
Sånn sett var det få ting jeg syntes var så befriende som lese FruLurSur sitt dokudikt om spontanabort:
Kroppen min utfører ein uendeleg langsam spontanabort
I dag gjer han seg ferdig
Det blør og blør, på tbanen
utover alle kleda, eg må stå heilt i ro, godt eg har lang jakkepå do i tredje etasje henrik wergelands hus
skubbar kroppen min venleg ut
fosteret, som det heiter,
godt pakka inn i blod og slimog endå meir blod
T kjem opp med reine klede og store bind,
eg kan dra heim og sova,
kroppen endeleg nøgd
Og jeg bare: Jess. Kroppen er endeleg nøgd. Sånn var det for meg, også. Alt det andre var omstendigheter og forventninger og skyldfølelse og skitt.
I ettertid er jeg blitt veldig takknemlig for spontanaborten min. Det var en sånn utmerket løsning på en kjip situasjon der jeg ikke klarte å ta et valg jeg var fornøyd med, og det er greit å vite at «Åkei, sånn kjennes dette ut. Da vet jeg hvordan jeg skal takle det om det skjer igjen når jeg skal reprodusere meg med vilje. Ingen grunn til panikk.»
29 kommentarer til “Om den gangen jeg var gravid”
Det er tekster som denne som gjør bloggen din så bra, Virrvarr. Du tør å skrive om tabuemner på samme måte som om hvilke som helst andre emner.
P-pillar er testa ut i fullskala på to generasjonar kvinner verda over, og dei fleste biverknadane er vel komne til overflata. Litt auka kreftrisiko på enkelte område, litt redusert risiko på andre. Eg må seie at denne typen hormontilskot er eg ikkje så veldig skeptisk til. Biverknadane finn du ved å lese pakningsvedlegga og info på nettet, dei er der, men har avgrensa verknad.
For meg er den beste biverknaden sterkt reduserte blødningar og nesten ikkje menssmerter, i motsetnad til når eg er utan tilskot, og blør som ein gris i ei og ei halv veke, og ligg i senga dei to første dagane. enkelt valg.
Slenger meg på denne! Å ikke ha jernmangel er også en fin bonus, også, for jeg blør som en stukken gris til vanlig. Vondt gjør det uansett, men mindre vondt med p-piller, og det er jeg lykkelig for. Jeg tror i alle fall p-piller er sunnere enn stort inntak av veldig kraftige smertestillende hver måned, pluss altså den jernmangelen jeg garantert ville fått 😛
Altså, ikke at jeg tviler på legemidlets sikkerhet i første omgang, for jeg veit at dette er det forska mye på 😛
Bare et spørsmål sånn helt på siden. Jeg er en av dem som er litt skeptisk til det her med p-piller og andre hormontilskudd. Hvorfor er ikke du lengre? Hvor mye har man egentlig forsket på dette?
Jeg synes det er bra du setter litt ord (fine ord etter min mening) på dette med spontanabort. Har aldri opplevd det selv, men vil tro det svinger ganske mange tanker rundt i hodet både når streken på graviditetstesten kommer, og senere også blodet begynner å renne. Er nok mange som tenker på dette, men få som snakker om det. Godt det er noen som tar litt ansvar her 🙂
Det handler om å la voksne mennesker ta de valgene de selv føler er riktig, og forsøke å støtte dem, uansett hva valget skulle være. Det er i alle fall hva en god venn eller venninne er for meg. Ingen sier at spørsmålet om abort er enkelt, og det er vel derfor man trenger en åpen debatt på det.
Er det slik at man mener at de som i utgangspunktet ikke støtter selvbestemt abort, ikke skal kunne si det på et generelt grunnlag, uten å få det på seg at man gjør livet vanskelig for ungjenter i en utfordrende situasjon? Selv når de ikke uttrykker det overfor jenter som faktisk er i den situasjonen. Det virker som om mange mener det, og det virker ganske underlig på meg, ettersom jeg – som Marthe skriver – merker større abortpress rundt meg enn press for å beholde eventuelle potensielle barn.
Det er også et stort fokus på å gjøre aborter – spontane eller selvbestemte – til noe enkelt, men jeg er ikke så sikker på at det ikke er et feilgrep. Tap av liv betyr noe.
(Og dette sier jeg som ei som har formidlet til omverdenen at hun i utgangspunktet ikke har tenkt til å få barn, med ei mor som likevel har kjøpt babytøy.)
Jeg synes det er positivt hvis man forsøker å backe opp den gravide, selv om ikke alle ytre omstendigheter gjør det optimalt å få barn. Man bør ikke si alt man tenker. Det er foreldrene til barnet som skal avgjøre om det skal bli født, og så får vi andre bare holde kjeft, gratulere og hive oss på. Det er fint at barn ønskes velkommen uansett, – hvis de altså skal fødes.
Da vår sønn en sen kveld i guttelag sendte oss en sms og fortalte at vi snart ble besteforeldre, trodde vi ham. Tidspunktet var fullstendig feil, vi visste ikke (- og det stemte) at han hadde noen å lage barn med. Poenget er at vi som i et par timer trodde vi skulle bli besteforeldre bestemte oss for å svare med en varm gratulasjon. Noe annet ville vært helt feil.
Vi har venner som ble besteforeldre veldig, veldig tidlig. De har ikke gjort verden vanskeligere for sine barn ved å påpeke manglende struktur, hus, økonomi osv. I stedet har de gått over i redusert stilling, hentet barnebarn i barnehage, stilt opp som om de også var blitt foreldre. Jeg har stor respekt for dem, – og jeg synes de har gjort et riktig valg. At det ikke var akkurat sånn de hadde tenkt seg at det skulle være, får så være. Får vi barn eller barnebarn, skylder vi dem å åpne alle dører vidåpne for dem.
Men det er vel også det som er Idas poeng slik jeg ser det, med en gang ei jente blir gravid, skal alle mene så mye om hva hun måtte velge. Dette valget er jentas eget valg, og bør respekteres, uansett hva hun måtte velge.
Hm. Den der var posta som en svar på min Marthekommentar… oh well. Da får jeg vel svare da. Jeg har da aldri ment at det er noen andre enn barnets foreldre som bestemmer om de skal ha barn eller ikke, bortsett fra et par tilfeldigheter vel og merke.
Det jeg mente med kommentaren over, i enklere og forståeligere ordelag: Når ei venninne sier “vi skal ha barn”. Ikke “oh føck, jeg er gravid”, men “jeg og mannen min skal ha barn” synes jeg fremdeles det beste er å gratulere. Det betyr stort sett at de er blitt gravide, ikke nødvendigvis planlagt, men gravide likefullt, – og at de allerede har tatt den store panikkpraten seg imellom. Det er en komplisert situasjon, og det er vanskelig nok om man ikke skal få formanende pekefingre fra folk rundt seg oppå alt det andre.
Tid og kjærleik er utrolig mye viktigere enn plass og økonomi når det gjelder å vokse opp og bli et helt og fint menneske. Det er mange unge gravide som får beskjed om at “det er dårlig gjort mot et barn å la det bli født når du bor på ett rom og kjøkken og ikke har bil engang”. Når barnet først er på plass i maven, og foreldrene forteller vennene sine at de skal få barn er det fint lite å gjøre med den økonomiske situasjonen, og da tror jeg den “du har ikke nok å gi rent økonomisk”- skyldfølelsen gjør mer skade enn gavn.
Bedre?
Eller med andre ord… rundt meg har alltid abortpresset vært sterkere enn beholde barnet-presset, og å bli guilta til å abortere barn er minst like ille som å bli guilta til å beholde dem. Ja.
Du vet, når vennene ens er gravide (og sier de gleder seg), forelska, gjør rare yrkesvalg, røker og spiser usunt ER man støttende, eller i alle fall ikke nedlatende og formanende. Tanker om at en selv er glad man ikke fikk barn som nittenåring holder man pent og snilt inntil brystet, for valg som er kontroversielle og potensielt vanskelige regner jeg med man får nok pepper for enten indirekte eller direkte andre steder fra.
Fantastisk innlegg! Du skriver veldig, veldig bra! *respect*
Jeg spontanaborterte i mai, og jeg sørger ennå. Selvom jeg er dobbelt så gammel som det du var, selvom jeg ikke er abortmotstander, selvom det altså ikke var noe “ordentlig menneske”, selvom jeg trodde at jeg aldri kunne få barn, selvom jeg aldri har ønsket meg barn, selvom det muligens hadde vært vanskelig om barnet faktisk hadde blitt født, osvosv, så kjenner jeg en dyp sorg og intens tomhet…. Til min store overraskelse. Egentlig…
Det er dette som er så flott med deg, Virrvarr, du skriver om emner som ofte blir tiet om… og du gjør det så bra! Takk skal du ha, det er alltid givende å lese hos deg.
Det er så bra at det finnes sånne som deg, Ida, som tør å åpne seg og snakke om slike ting!
Et kjempemodig innlegg!
Ida, vakre, vakre Ida. Modige, modige du. Fine innlegget du skrev nå.
“Noe av det jeg også lærte av opplevelsen, var at abortmotstandere – selv folk som bare er personlig overbevist om at de ikke ville tatt abort selv, og ikke er mot selve abortloven, kan være en kjip påvirkningskraft på usikre tenåringsjenter.”
Du trenger ikke være usikker tenåringsjente. Jeg har prøvd i det lengste å forklare min mor at hun kan være så “for selvbestemt abort” hun bare vil, i det øyeblikket hun sier “jeg personlig er imot abort” har hun uttrykt at hun er abortmotstander – og jeg kan love, jeg ville ikke fortelle henne om eventuelle graviditeter /aborter i min kropp. Denne formen for dobbeltmoral er vanskelig å angripe, fordi en selvsagt skal ha lov til å mene forskjellige ting, men der det likevel betyr indirekte at en mener ting om kvinners kropp i en sårbar situasjon, og at en vanskeliggjør valget.
Jeg er glad for at du skriver om dette, et kjempeviktig tema. Det er akkurat som om kvinner mister eieretten til egen kropp med en gang de blir gravide. Skremmende.
Uhm, som mann som har mistet et delvis “uønsket” barn i spontanabort, husker jeg at jeg tok det ganske så tungt. Alle andre trudde jeg skulle være happy, “der slapp du unna gitt” men jeg var deppa i flere måneder etterpå. Hadde vært interessant å høre Mr. Jacksons vinkling på det hele…
Jeg skal ikke si så mye, men mest takke deg for at du er åpen om noe som veldig mange har opplevd, men som de færreste snakker om.
Jeg snublet over dette prosjektet og tenkte med en gang på bloggen din 🙂 http://twitter.com/boldstatements
Stakkar Mr.Burns som ikke er tøff nok til å lese om det virkelige liv, – men la være å lese da. Det er ingen som tvinger deg. Innlegget er ikke kvalmt og ekkelt, – men at du synes det er det – tja, – det er ditt problem.
Bra innlegg Virrvarr, – fint å skrive om spontanabort, – de færreste vet noe særlig om det før de selv opplever det, – og finner ut at det er ganske så vanlig. Egen erfaring: 2 spontanaborter, – 3 barnefødsler, – og man glemmer ikke noe.
For ett ekkelt og kvalmt innlegg.
Men lese det, dét gjorde du! Du er nok en ekkel og kvalm person 😀
Overflødig kommentar coming through; godt skrevet! Det er forresten helt lov å være glad for en spontanabort.
Enig med Tiram over forresten. Jeg er for selvbestemt abort, og ser absolutt ikke på det som barnedrap, men å miste et ønsket barn ER jo trist. Det hender jeg fremdeles tenker på hvordan babyen jeg mistet i uke 13 hadde blitt om jeg ikke hadde mistet, på tross av at jeg har verdens fineste og beste babyjente nå. 🙂
Hm, niks formattering her, tydeligvis … Men andre avsnitt over er altså et sitat fra Virrvarrs innlegg, bare så det er klart 🙂
Godt innlegg! Som vanlig 🙂 Bare en kort kommentar til:
En del venninner av meg har sagt at de synes det er så sært at folk som ellers er hardcore abortforkjempere synes det er skittrist når et planlagt svangerskap ender i spontanabort.
Ikke det minste sært, og jeg skjønner ikke hvordan de kan tenke sånn. Det er da akkurat det som er greia med å være for sjølbestemt abort – at man skal kunne velge når man vil reprodusere. Da er det så klart trist at det går til helvete når man vil det. For å tenke sånn som de du nevner over, må man tru at alle abortforkjempere tenker omtrent: all abort == yay!