Jeg vet om mange som forbanner det «normale» livet. Jeg synes egentlig «normal» er litt eksotisk. Jeg øver meg på normal. Jeg får frysninger av å smøre matpakke til Mr. Jackson på morgenen. Jeg står opp tidlig og skjelver av forventning. Jeg skriver hver dag. Jeg leser hver dag. Jeg tegner. Jeg snakker i forsamlinger. Jeg har slått opp med NAV. Jeg øver meg på hverdager.
Jeg øver meg på å ikke jobbe mer enn åtte timer hver dag, så ikke alt jeg gjør blir arbeidstid. Jeg støvsuger. Jeg lager omelett til frokost. Jeg er så stresset at jeg drømmer at det er 23 desember og at jeg har glemt kaker og presanger fullstendig og dessuten må jeg stryke 17.mai-sløyfene og jeg har masse barn som skal på skolen for to timer siden. Jeg håper at jeg er blitt flinkere til å være meg enn jeg var i fjor.
«Du er jo helt normal nå!» sa noen til meg.
«Nope,» sa jeg. «Jeg bare øver meg.»
18 kommentarer til “Normal”
Jeg øver på akkurat det samme som deg. Men jeg for min del vil ikke kalle det å øve på å være normal. Det normale har alltid skremt meg, fordi det så lett blir snakk om det unormale i samme åndedrag, og det unormale blir sett på som feil ved den enkelte.
Da føler jeg det er bedre å være unik og litt rar, på den positive måten, og heller bruke de vanlige rutinene som en ramme rundt det hele. Sånn at det som er særpreget ikke glir ut til å være så sært at det holder resten av verden på avstand
Men hvem er det egentlig som bestemmer hva det er som er normalt? Hvem skal liksom ha copyrighten på det normale?
Og er det det vi gjør eller personene som vi er som gjør oss til normale eller ikke? For hvis man er definert til å være en normal person kan man da gjøre enda mer rare ting enn de som ikke er definiert til å være normale i utgangspunktet??
Er det gøy å være normal?Eller gjøre normale ting? Og hvor langt på grensa av normen kan man ligge for å fortsatt kunne sette sammen norm og al?
Og er det normalt å drive å kverulere sånn over dette?
Lykke til! Du inspirerer meg!
Jeg har vært flink til å være normal lenge nå, men så skar det seg. Nå må jeg lære meg å hente posten hver dag, at det ikke er skummelt å gå inn på nettbanken, at det ikke er “gøy” å drikke seg drita fire ganger i uka, at man faktisk kan være hjemme alene en kveld uten å være venneløs, at jeg ikke trenger gutter for å ha det bra, at jeg skal slutte å legge an på gutter som jeg egentlig ser ikke er bra for meg, jeg skal begynne å si nei, få rutinere og skjønne at jeg trenger en rutine.
Jeg kommenterer ikke så ofte her på bloggen. Mine ord blir liksom så små og kjedelige i forhold til dine, men nå må jeg bare si det: Du skriver så utrolig bra! Du setter ord på følelser som jeg kjenner meg igjen i. Jeg får lyst til å bære deg med meg hjem og låne deg en liten stund, slik at du kan bruke ordene dine for å forklare meg om følelser og andre vanskelige ting. Så kan jeg nikke og si “Selvfølgelig, sånn er det. Det er ikke så vanskelig likevel”.
Tusen takk for verdens beste blogg, og lykke til med øvingen 🙂
Å lage omelett til frokost er ikke normalt…tror jeg.
Det normale livet har sin egen sjarm.
Det er alltid bra å øve seg.
Det er et begrep som min terapeut bruker ofte.
Jeg øver meg på å si fra til omgivelsene når jeg ikke har det så bra. Men det er ikke alltid så lett å gi slipp på den der være sterk-atferden.
Fake it till you make it 🙂
Normal ja, det kan være så mangt. Kanskje er det det jeg øver på også. I helgen var jeg absolutt unormal, hylte og skrek og gjorde mange dumme og stygge ting. I dag var jeg på besøk i jobben jeg hadde før jeg ble veldig syk, og der sa de alle: du ser jo så normal ut, ser ut som det går mye bedre nå. Inni hodet mitt startet spørsmålstegnet å vri seg kraftig. Vil ikke si jeg føler meg så normal og stabil om dagen. Men jeg kom meg ut døren og kunne være på besøk, for dem var det normalt. For meg var det ganske vanskelig. Vi har alle forskjellig syn på hva det er å være normalt. Lykke til med øvingen
Gratulerer med å ha slått opp med NAV! (så fremt det var ditt selvstendige valg fordi du ikke lenger trengte NAV og ikke fordi NAV var blitt et så uhyrlig monster at du ikke orket mer da, vel og merke).
Ellers, hipp hurra for å kunne leve slik man har lyst 🙂
Lykke til videre med normal-øvinga! *klem*
Fake it ’till you make it!!! 🙂
det gjør meg ikke så mye om jeg ikke er “normal” – vel, hva vi nå definerer som normal – så lenge jeg er meg. jeg øver på å være meg.
Sounds just like me. Mess satt i system. Men håper du aldri blir “normal”:)
Hei! Jeg tror du er en uvanlig god og flink jente som øver seg på å leve et normalt liv, jeg!
Jeg har lenge tenkt at de som fordømmer A4 stort sett har hatt det ganske greit. For min egen del var i alle fall overgangen fra et liv med kaos og uforutsigbarhet i hodet, hjertet og blodet – til et liv med matpakker, rutiner, jobb og skole det beste jeg har opplevd. Å stå opp sammen med mann og barn og vite hva som vil skje både denne dagen og neste og den etter det. Ikke slik at vi gjør det samme hele tiden, men vi er her og vi er sammen og vi skal spise middag og finne på ting sammen. Det er utrolig godt!
Om du er normal veit eg ikkje, men skjønn er du iallfall! 😀
Lykke til med det, og måtte du ha mange fantastiske hverdager framover!
Jeg er også stor fan av “det normale”; driver sjøl og øver meg på “dette er min hverdag” for tiden.