Aschehougs hagefest

«Skal du blogge dette?» spør han. Jeg ler. Det er en så rar sosial setting. Vi hører musikken lenge før vi kommer bort til selve hagen. Det er folk i kjoler og oppsatt hår, folk i gummistøvler og regnkappe, folk i dress og silkeslips, folk med knallrød pels og regnbuesveis.

Jeg lurte på hva jeg skulle ha på meg, men skjønte at uansett hva jeg hadde valgt ville det gått kjempefint. «Sosiale koder? Du må si: «Gratulerer med bok! Jeg har desverre ikke lest den ennå!» når du introduserer deg» sier forleggervennen. «Ellers er det bare å hilse på folk.»

Så jeg tar et plastkrus med gratis drikkevarer, en pappaskjett med ostebiter på tannpirkere og kaster meg utti det. Alle har vist frem invitasjonen sin i porten, så alle som er her skal være her. Det gjør at alle i prinsippet kan snakkke uanstrengt med alle.

Før jeg får hilst på så mye som en liten poet, kræsjer jeg inn i Jonas Gahr Støre som snakker alvorlig inn i et TV-kamera. Slukøret småløper jeg unna. Jeg er ikke så flink til å takle alle situasjoner som jeg tror jeg er. Kameramannen ser oppgitt på meg. Dét klippet kan ikke brukes.

Jeg surrer rundt i den regnvåte hagen sammen med kavaleren min, treffer Magnus Marsdal og snakker litt om Rød Ungdom for ti år siden og blir introdusert for Gudmund Hernes. Jeg sier til ham at det var hans feil at jeg bare gikk i tredje og femte klasse, men ikke i fjerde.

Tenkte han på sånt da han laget reform 97? At fjerdeklassing også er en identitet, ikke barde et tall? Han ler og jeg ler og kavaleren påpeker at hun ikke gikk i syvende. Hvilken påvirkning, Hernes.

På veien rundt i hagen treffer jeg noen kjekke unge menn som forteller meg at det var de som kåret meg til «Ukas Idiot» på bloggen med samme navn. (Buddah og Mads Gilbert var også blant de nominerte) Det er et litt snodig øyeblikk der jeg flirer av dem og de flirer av meg. De synes visst jeg er passelig teit som er positiv, entusiastisk og engasjert på ordentlig.

Jeg synes de er passelig teite som er ultraironiske og panserblasterte fordi det er den eneste mulige kommunikasjonsformen. Også spør jeg dem om den rare bloggen de lenket til, Die Juedenfrage, og de genierklærer den. Jeg skjønner at jeg er litt ut, siden jeg ikke ler hele veien til Holocaustsenteret. Men hey, nettet er fritt. Skriv hva du vil.

Jeg finner mer rar mat på pinner, griper kavaleren i armen og finner nye folk å snakke med. Jeg finner ut at siden jeg befinner meg sammen med masse folk jeg bare har lest om eller sett på TV på en ganske lite plass, er dette tidspunktet hvor jeg forteller kjente folk ting jeg har hatt lyst til å fortelle dem en stund. Som:

«Kjære Hanne Ørstavik. Jeg har ikke lest noen bøker du har skrevet, men du er utrolig pen!»

Osv.
Jeg treffer gamle professorer. Jeg treffer kjentfolk. Jeg treffer fullstendig ukjente som er vel så spennende som dem jeg visste hvem var fra før. Før jeg vet ordet av det, legger jeg nye bokplaner, diskuterer improviserte prosjekter med fremmede og får en rosa origamikanin fra designerne i Elle Melle.

Et eller annet sted i selskapet mister jeg oversikt over alle jeg har hilst på, men det gjør ingenting. Jeg har det så fint, samtalene flyter så lett, og alle bekymringene mine om at noe skulle bli småskummelt eller anstrengt er forsvunnet.

Kavaleren og jeg tar en drosje hjem fra Litteraturhuset passelig sent på kvelden. Jeg hadde blitt lurt ut i en pornodiskusjon jeg klarte meg bra i, men kavaleren påstod at jeg stod og glippet med øynene mens jeg snakket. Et sikkert tegn på at Virrvarr bør hjem og sove.

Hovedinntrykket mitt når kalaset var over var likevel følgende: Jeg har lest for lite norsk litteratur. Jeg burde kanskje lese mer? «Du greide jo å la være å snakke med Dag Solstad om blogging, da» sa en venninnne. «Ja,» sa jeg. «Så alt i alt oppførte jeg meg pent.»

14 kommentarer om “Aschehougs hagefest

    1. Nei, de driver en blogg som heter Smuglesning.no og har visst skrevet noe greier, også. De var der med kamera og skulle dekke ting for smuglesning, me thinks.

  1. For en MYE bedre dekning av hagefesten enn de som vanligs pleier å versere i aviser og blader! Må si meg enig med Fr. Martinsen over her – skulle ønske du hadde pratet om blogg med Dag Solstad, jeg!

  2. Hørt på toget:

    To unge gutter snakker sammen om Michael Jackson. En smågammel dame på den andre siden av vogna spretter plutselig opp av setet sitt og nærmest roper: «HVA, NEI, ER IDA JACKSON DØD?»

    (Det tar dem og et par andre minst fem minutter å oppklare misforståelsen og roe ned damen.)

  3. Åh! Som å vere der! Glad du er min personleg utsende medarbeidar og går på ting eg ikkje vil, kan eller er invitert til. Kjennes i alle fall som om du er min heilt eigen reporter. Kan sjølvsagt berre vere at det er fordi du skriv så bra.

    🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.