Tanker om partilederdebatten

«Dere må komme og se partilederdebatten live!» sa han til Mr. Jackson og meg. Jeg hadde ikke orket å se en eneste partilederdebatt denne valgkampen, men Mr. Jackson syntes vi skulle takke ja. Det var tross alt mer spennende å se noe live enn å se noe på TV.

Vi småløp fra Oslo Twestival (som forøvrig var fine saker!) og ned til sentrum scene, fanget boller til Mr. Jackson og salat til meg før vi skjønte at vi var akkurat litt for sene og at vi ikke hadde billett.

Vi ringer tusen mennesker før vi endelig får noen til å løpe ned med gule billettlapper til oss, og da er det ingen steder å sette seg.

TV er på ordentlig, det også

Det er en sirkel med folk på pinnestoler som sitter rundt to høye bord med barkrakker og TV-folk med store kamerakraner som småløper frem og tilbake. «Hvor skal vi sette oss? Hvor skal vi sette oss?» Mr. Jackson og jeg ser ut som spørsmålstegn.

Så dunker Siv Jensen inn i ryggen min.

Jeg snur meg og skjønner at hun egentlig er bitteliten. Hun er lavere enn meg, hun er tynnere enn meg og hun har veldig høyhælte sko.

Jeg har et øyeblikks sjokk der jeg skjønner at «Herregud, jeg kan ansiktet hennes utenat, jeg trodde hun var fiksjon, jeg ante ikke at hun fantes på ordentlig!»

Jeg hadde ikke tatt inn at det kom til å være ordentlige politikere på partilederdebatten. Jeg hopper til side og Erna Solberg, Lars Sponheim og Jens Stoltenberg toger ut etter Jensen.

Publikum er halve opplevelsen

«Vi må sette oss et sted fort» hvisker Mr. Jackson til meg og vi sirkler lokalet. Vi finner noen ledige stoler på bak noen ukjente ungdommer som tydelig er der som en gruppe. Til høre for oss sitter Unge Høyre.

Det kan du se, siden alle har blå UH-gensere og langt, bleket hår gredd i sleik. Det er bilde av dem i denne Dagblad-artikkelen.

«Lurer på hvem vi sitter bak?» spør Mr. Jackson. Jeg prøver å gjette, men alle foran oss ser ut som normale, kjedelige ungdommer uten spesielle kjennetegn.

Programlederne kommer inn og salen får beskjed om å oppføre seg ordentlig under debatten. Å klappe er fint, men å klappe og hoie så høyt at politikerne ikke hører spørsmålene eller svarene fra de andre er ikke så fint.

Å vise plakater underveis er fy-fy. Osv. Sminkørene løper rundt og klatter på ekstra fundation på politikerne. Mr. Jackson og jeg har utsikt til bakhodene til de borgerlige. Halvveis ut i debatten kan jeg nakken til Lars Sponeheim utenatt.

Ungdommene foran oss begynner å juble når Høybråten åpner munnen. Ah, Krfu.

Stemmene deres

Da jeg var liten og hørte på politiske debatter, pleide jeg å gjøre det med øynene igjen. Kunne jeg kjenne igjen de forskjellige politikerne på stemmen? Ok, Valgerd og Carl Ivar var bankers, men Odd Einar Dørum bommet jeg på igjen og igjen. Nå er jeg voksen og kjenner politikerne altfor godt.

Så godt at jeg kan gjette meg til hva de svarer når jeg hører spørsmålet deres. Jeg, som ikke hadde trodd jeg hadde fulgt med denne valgkampen. Jeg, som trodde jeg hadde ungått nyhetene de siste ukene. Åneida.

De diskuterte fire ting.

  • Eldrebølgen.
  • Asylpolitikk.
  • Oljeutvinning i Lofoten-Vesterålen
  • Regjeringskabalen

De ulike politikerne

Siv Jensen sa de samme tingene om og om igjen på litt forskjellige måter. Erna Solberg har øvd inn en streng lærerstemme med strenge lærerreplikker til programlederne og medpolitikere.

Dagfinn Høybråten var så tydelig og åkei at hadde jeg ikke visst at det var Dagfinn Føkkings Høybråten hadde han kunnet overbeviste meg når han angrep SV om oljesand og oljeutbygging i Golitatfeltet.

Lars Sponheim må ha funnet opp replikkene sine mens han satt i salen, for den lange ranten om hvordan han gråter når han ser vakker natur kunne umulig vært innøvd som en god punchline.

Jens Stoltenberg snakket mest av de rødgrønne, og jeg tror Liv Signe Narvaseter og Kristin Halvorsen taper på å skulle både fronte sine egne saker, samtidig som de skal stille seg bak Jens som et solid alternativ.

De borgerlige har fordelen av å kunne angripe de som sitter i regjering selv om de ikke er enige om politikken seg i mellom.

Torstein Dahle er litt utenfor selve samtalen i debatten, og får ordet en gang hver runde. Han er litt på nåde i debatten, siden han ikke har noen stortingsplass.

Faktiske diskusjoner:

  1. Får vi inn mer skatt fra bedriftene om vi senker skattene og avgiftene eller vil det å senke skattene føre til mindre penger i kassa, punktum?
  2. Vi mangler hender i eldreomsorgen, og eldrebølgen er her snart. Er det ikke et paradoks at alle konkurrerer om å skulle sende ut flest mulig nye landsmenn når vi ikke er mange nok her?
  3. Er vi avhengig av oljepengene fra Lofoten/Vesterålen for å kunne klare oss videre?

TV-debatter er snappy og ikke så veldig spennende. Det som gav meg mest frysninger var at alle partier utenom Rødt og Venstre konkurrerte i å si hvem som var strengest i asylpolitikken.

I serien: Her har Frp fått lov til å sette dagsorden, gitt. Ingenting er mer uggent enn Jens Stoltenberg som slår fast at han er streng og rettferdig.

Sirkus til slutt

Kameraet svirrer over oss. Små vogner med kameraer på kjøres mellom bordene med partiledere. Frp-tilhengerne buer som fotballsupportere når noen de er uenig med snakker. De er voksne folk, godt over femti, men oppfører seg styggere enn de mest ihuga ungdomspolitikerne.

Etter at debatten er over, går vi ut i en vegg av ungdomspolitikere som skriker. «ERNA! ERNA! ERNA!» Det er lysegrønne ballongklaser med folk som skriker «VIVA SPONHEIM! VIVA SPONHEIM!»

Bakerst står et korps med rødkledde folk som roper på fire nye år. Fire nye år. Noen gamle damer i grønne allværsjakker med Senterpartiet-logo sniker seg stille bort.

Det gjør Mr. Jackson og jeg også.

7 kommentarer om “Tanker om partilederdebatten

  1. Sukk… Den politikken altså. Jeg har nesten falt av lasset. Alt jeg vet er at jeg er på høyresiden. Pga. at jeg er for privatisering, kontantstøtte og for Israel.

  2. Det er forbannet trist å høre Jens Stoltenberg prøve å være like hard som Siv Jensen og Erna Solberg når det gjelder behandling av mennesker på flukt. Ditto trist er det når et bra menneske som Kristin Halvorsen skal hive seg på regjeringens inhumane linje. Desto mer befriende å høre Lars Sponheim og Torstein Dahle være prinsipielle og humanistiske. For meg var det debattens tristeste høydepunkt.

  3. He, he, god beskrivelse av ansikter vi ser dag etter dag uten å egentlig kjenne: «Herregud, jeg kan ansiktet hennes utenat, jeg trodde hun var fiksjon, jeg ante ikke at hun fantes på ordentlig!»

    Jeg så på deler av debatten på tv. Kunne jo skifte kanal jeg da, som ikke var der live 😉
    Av det jeg så: Torstein Dahle virket tilstede i det han sa, de andre var bare instuderte, unntatt Sponheim som så ut som han hadde glemt hva han skulle si og måtte finne på noe i farta.

  4. Hi hi 🙂 Godt beskrevet! Undrer meg dog over at du ikke kommenterer programlederne? Spesielt Knut Olsen irriterte nemlig vettet av meg, med sine mange avbrytelser og innspill.

    Uansett – godt valg!

  5. Jeg vet ikke om jeg irriterer meg så mye over programlederne, jeg. De stilte helt ållreite spørsmål og var vanskelig og vriene mot alle, og det er vel en del av jobben? Jeg tror at grunnen til at jeg ikke irriterte meg over avbrytelser, var at vi så den stakkars fyren som tok tiden og skulle passe på at alle fikk tilmålt taletid og at programmet var i rute. Han sto bak hos publikum så programlederne kunne se ham og signaliserte alt han kunne. Prater noen over tiden, blir de avbrutt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.