Jeg har en rekke kjærlighetsbrev til gamle damer i notatboken min. Det er en del av dem som får meg til å tenke at jeg skal være meg hele livet. Det kommer ikke en rar alderdom og forvandler meg til noe fremmed.
I populærkulturen har vi to typer gamle damer: Den snille gamle damen som lukter lavendel og baker boller, og den slemme gamle damen som hytter med stokken og alle kaller heksa.
Da er det godt å vite at det finnes damer som er seg selv til over fylte åtti. Her er et par av dem. Inspirert av siste innlegg hos Mihoe.
Fr. Hattenål
Jeg har en favoritt på Verdensspeilet i Fredrikstad som er over søtti, og alltid bruker store hatter med blomster, silkebånd og hattenål med bling.
Hun har lang, rosa kjole og rosa tweedjakke, høye hæler og lange, rosa negler. Hun gjør det som gamle damer ikke skal: Hun viser kløft og ankler.
Hun røyker mentolsigaretter med munnstykke og drikker en flaske hvitvin før klokken blir tolv. Hun har store smykker og tung rouge i kinnene, og hun setter nesen litt ekstra høyt i sky når hun går forbi noen som peker og hvisker seg i mellom.
Diva DaCapo:
Bestemoren til en gammel venn av meg var også en sånn diva i åttiårene. Hun gikk med gåstol og pumps (fordi, Herregud, hun kunne bare legge seg ned og DØ om hun skulle gå med tøfler!) og hun danset i hagen når ingen så henne.
«Kan du ikke gi meg en liten konjakk, vennen?» spurte hun barnebarnet. «Neimen bestemor, du vet du ikke skal ha noe å drikke!» «Åååh, bestemor skal snart dø snart uansett, hun, hun trenger ingen konjakk, nei, nei nei, bare vann og vørterøl til det siste!» Så fikk hun konjakken og skrudde på DaCapo.
«Jeg ser jo ingenting lenger!» sutret hun. «Jeg er jo fullstendig blind!» Så kunne hun sitte i tussmørket og plutselig peke tvers over stua og skrike ut om at det var en edderkopp der.
Vi gikk bort og kikket, og der satt det faktisk en bitteliten edderkopp i skyggen. Blind, ja. Javisst.
Farmor:
Farmor er rå. Farmor har løpt i skogen, laget tusen glass syltetøy, sittet i bystyret, fått et uttall antall fartsbøter og slåss med flere politikere enn deg.
Hun har skapet fullt av pels og perler og kommoden full av leopardundertøy. Hun har hatt alle radikale politiske standpunkter forruten de som ville hindret henne i å gå med pelsen.
«Stemmer du HØYRE?» kan farmor finne på å brøle ut i fint selskap. «Erru idiot?» Første gang hun traff Mr. Jackson trakk hun meg til side og lurte på om jeg ikke skulle finne meg en kjekk neger istedet. «Da ville dere fått pene barn, da!»
Første gang hun så ham i dress ble hun likevel overbevist. Da snek hun seg bort og kløp ham i rumpa. Da hun hørte at vi skulle gifte oss, ble hun bekymret. «Ida! Det er jo mange andre mannfolk der ute! Tenk på alle du ikke har pult!»
Skriv om dine gamle yndlingsdamer i kommentarfeltet ^_^
Ida Jackson 
20 svar til “Kjærlighet til gamle damer”
Hun hadde fulgt sin gamle tyske venninne inn på toget da det plutselig satt seg i bevegelse.
– Nei, gudamei! Jeg kan da ikke dra til Tyskland nå, tenkte hun febrilsk og fikk kysset sin venninne hurtig adjø og tok et godt tak rundt håndvesken sin med den ene hånden og holdt dørkarmen med den andre. Så hoppet hun ut …
I svevet kom hun på at gamle damer på snart søtti strengt tatt ikke burde drive å hoppe ut av tog i fart, men da var det litt for sent.
Hun landet på plattformens siste avsats, falt og fikk skrubbsår på kneet, men det var også det hele.
Når hun nå i en alder av 82 fikk vite at hun har tarmkreft og tendens til grønn stær, fant hun det hele litt underlig. «Det er jo bare gamle mennesker som har det, Kjersti,» sa hun til meg med et lurt smil.
Mormor er og blir best … selv om hun har begynt å stemme Frp på sine eldre dager.
Jeg er så heldig at jeg har en farmor. Hun er en viljesterk og snill dame. Hun forteller alltid historier barndommen sin, og når hun besøkte oss da jeg var liten, pleide hun å droppe voksenpraten med de voksne og heller se på Kaptein Sabeltann med meg.
De siste årene har vi merket at hun har lett for å glemme ting, og hun er veldig forvirret til tider. Det hele toppet seg i forrige uke, da hun gikk i hagen til naboen sin midt på natten, kun iført nattkjole, og med veska si på armen. Tanta og onkelen min fikk henne tvangsinnlagt på et eldresenter dagen etterpå, uten at farmor hadde noe å si om saken.
Jeg var ikke hjemme da dette skjedde, men jeg tok første buss hjem når jeg fikk vite om det. Jeg besøkte henne samme kveld, og merket med en gang på henne at hun ikke trivdes. Hun så redd ut, og forvirret, og før jeg dro så hun på meg med tårer i øynene, tryglet med om å få reise hjem. Jeg var stengt inne i et bur. Alt jeg ville gjøre var å bryte meg ut og ta med henne hjem, men nøkkelen til buret ligger utenfor min rekkevidde. Jeg er søtten år, og dette er ifølge tanta mi, noe de voksne tar seg av.
Hun er min yndlingsdame, og det er ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe henne.
Hmm.
Hvorfor blir vi så «overrasket» og begeistret over at gamle damer har stil, humor, krasshet, selvsikkerhet, sex-appeal osv? Selvfølgelig har de det – de er da like levende og intelligente og dumme og FORSKJELLIGE som unge jenter, bare noen tiår eldre.
Åh, for en flott post! 🙂 Det er så godt å bli inspirert til å tenke på de flotte, gamle damene som man har hatt eller har i sitt liv.
Først av alle: Farmor. Ingen kan være snillere, sterkere, morsommere eller klokere. Hun pynter seg mer enn gjerne, har alltid et smil eller en god historie på lur. Hun har så mange, så mange i sitt liv, men har likevel den helt fantastiske evnen til å få hvert enkelt menneske til å føle seg som verdens viktigste og flotteste person, uansett. Jeg er utrolig glad i farmor, og kjenner at i dag skal jeg kjøpe et kort til henne og sende henne noen ord, bare fordi jeg vil.
Dernest: Mormor. Sta, stolt og sterk. Full av historier om et annet liv og en annen tid. Dama som reiste på ferietur alene når morfar ikke ville være med. Alle turene vi har gått sammen i barndommens sommerferiebygd er fantastiske minner som jeg for alltid vil bære med meg. Jeg kan ikke fatte at hun er borte.
Til sist: Svigermormor. Den eneste gamle dama jeg kjenner med sertifikat og gymnasutdanning. Politisk engasjert og aktiv i det aller meste. Utrolig belest. Alle bøker vi har gitt henne i gave har hun slukt – alt fra politiske biografier til Harry Potter og Ringenes Herre. En super diskusjonspartner som jeg er veldig glad for å ha fått komme i familie med. Skulle ønske jeg så henne oftere.
«Første gang hun så ham i dress ble hun likevel overbevist. Da snek hun seg bort og kløp ham i rumpa.»
– Jeg hadde en gang før i tiden en kul bestefar som brukte å klype kjærestene mine i rumpa 🙂
Det er jo minst like tøft som det med bestemoren din, eller..? 😀 hihi
Jeg digger min superkule bestemor så mye at hun fikk sitt helt egne innlegg her: http://www.sangfugl.net/index.php?y=&m=&d=&id=153
Å, så morsomt! 🙂
(Jeg ser nå at det ikke er mange gamle damer i mitt liv, ingen jeg kjenner så godt at jeg kan fortelle om dem. Det føltes litt synd ut nå)
Jeg vet om en gammel dame på over 80 som likte å gå tur inn til byn for å ta et glass rødvin eller kanskje bare en kopp kaffe. Hun dro ikke hjem til sykehjemmet før hun var sliten, og da orket hun ikke gå tilbake. Trikset hennes var å stille seg opp på hjørnet bortenfor politiets garasje, og så slenge seg inn i baksetet når de stoppet for rødt lys. Når hun da søtt sa adressen til sykehjemmet kjørte de henne alltid hjem.
Ellers liker jeg @IvyBean104 på Twitter!
Jeg har truffet Frk. Hattenål! Som nyinnflytta Oslogutt for tre måneder sida fikk hun meg til å skjønne at F-town har mer enn FRP-velgere og sossegutter (okei, da – jeg visste det fra før – men det føltes litt sånn akkurat den dagen).
På Tøyen er det et fantastisk gammelt ektepar jeg pleide å treffe på vei til jobben. De ser like nyforelska ut hver morgen, han på vei til jobb (med plettfri gammelmannsfrakk, sixpence og orntli gammal lærveske) og hun på tur med en liten søt hund. De småpludrer og koser på hverandre så jeg får orntli tru på kjærligheta hver gang jeg møter dem – uten at det blir søtkvalmt, men bare utrulig – optimistisk. Ellerno.
Jeg beundrer min bestemor. Hun tullet med bestefar ved f.eks. å legge grønnsåpe i skoene hans, og hun begynte å male bilder på sine gamle dager. Mot meg var hun alltid snill. «Du spiser så mye grønt at en kunne tjore deg ute på jordet», sa hun om meg.
Ååå, så herlige gamle damer! Jeg blir helt rørt jeg, og fikk igjen litt troen på at alderdommen kanskje ikke blir så alt for grusom for min del. Etter å ha hatt litt for mange gretne, gamle damer på bussen og i butikken jeg jobber i har jeg fått litt dårlig inntrykk av noen av dem.
Mormor og morfar er kanskje ikke kjempegamle, men jeg finner det ganske sjarmerende at de banner og bruker så stygge ord til tider at min mor, deres egen datter blir flau. «Du din helvetes tulling, du må jo ikke..» sier mormor til morfor, og så svarer han med å si noe minst like stygt. Bare på tull såklart, men jeg blir alltid litt paff når jeg hører det stygge språket deres.
Jeg vokste opp hos mine besteforeldre, og var fast gjest i min bestemors venninneklubb. Jeg elsker gamle damer. En av dem har satt litt ekstra spor. Hun hadde hun en mengde bilder av seg selv i sort/hvitt i herlige situasjoner som i salto på et stupebrett eller i spagaten med danseskøyter på. Jeg arvet danseskøytene. Hun hadde verdens høyeste, hviteste håroppsats, og lærte meg at når livet er på sitt svarteste, skal man ta på seg sin fineste kjole og sin rødeste leppestift, og vise verden sitt mest blendende smil. Hun er død nå, men, for å bruke en klisje, hun lever videre i mitt hjerte.
Å, som jeg liker mødrene våre, 70-tallsfeministene. De var strategene, de pragmatiske rettighetskrigerne og jeg elsker dem. Men bestemødrene våre?! Thjohooo. Off the hizzie. Det var partyløver det.
Min farmor syntes det var likegyldig hvilket navn foreldrene mine valgte til min bror: Hun hadde garantert vært forlovet med en mann ved samme navn uansett. Forlove seg greit. Gifte seg: nei. Fabrikkarbeidende alenemor som ikke ville la noen blande seg borti hva henne og guttungene hennes holdt på med <3.
Og hvorfor folk ikke liker utlendinger? Fordi utlendinger er så flinke til å kle seg! De er jo så flotte.
Det er noe sorgløst over vår bestemorgenerasjon synes jeg. ❤
Som så mange ganger før når jeg leser Virrvarr, blir jeg både rørt og inspirert. Det er ikke lett å komme på noe å si etter å ha lest en som skriver så godt som deg, Virrvarr, men ikveld vil jeg bare si: Takk!
PS: Dette innlegget fikk meg til å savne bestemødrene mine, som jeg dessverre aldri fikk muligheten til å bli kjent med, siden de døde før jeg ble født. De fikk ikke bli gamle, men jeg er sikker på at de var sterke, herlige og inspirerende kvinner, som ville blitt herlige, gamle damer!
Tanta til morfar/søsteren til oldemor. Hun er 93 år, bor i eget hus og klarer seg selv utmerket. Hun ser ikke en dag eldre ut enn 70, og er kjappere i replikken enn… vel, alle. Lillesøsteren min har dreads, er delvis skallet, godt piercet og ser ærlig talt ikke ut. Hun mottar en del skeptisk tilbakemelding fra de fleste i familien, men 93-åringen, den eldste av dem alle, sier «æ syns det e tøft/fint æ». Jeg kunne nok ha greid ut om henne en stund, men hun må oppleves. At folk blir sjokkerte når de får vite hvor gammel hun er, er en underdrivelse.
Farmor klyper alle kjærestene mine i rumpa. Hun kjører venninnene sine til butikken (selv om hun har sagt jevnlig de ti siste årene at hun aldri skal kjøre en meter til), som takk får hun en boks rømme. Farmor bruker rømme som pålegg på brødskiva. Hun er alltid den fulleste i familiebursdagene, men hun drikker aldri alene siden hun alltid overtaler en av oss til å ta en akevitt med henne, med stor slekt blir det mye akevitt. Hun er over 80 og drar fortsatt på fylleturer til KIL.
Jeg kjenner ingen gamle kinesiske damer personlig, men har sett en del. Noen av dem har danseoppvisninger i parken, med fargerike bånd og grønne paraplyer med sølvglitter. De bryr seg fint lite om at det ikke er spesielt flinke eller av at turister stopper opp for å se og fotografere.
Skroll nedover for å se et eksempel på disse effektene:
http://crayoncrisis.com/2008/12/bustling-and-beautiful-beijing/
Tre favoritter:
1) Min mormor selvsagt. Hun er sånn tilsynelatende en vanlig gammel dame som kler seg etter moten som var på 40-tallet, men hun har den råeste humoren jeg vet om. Sånn subtilt vet du. Det kommer sånne hviskende uttrykk (med et lurt blikk) som jeg ikke i min villeste fantasi ville kommet på selv.
2) Nabo under oss. Langt over 80, enke, men vital, svært åndsfrisk og malerinne av yrke. Alltid særdeles hyggelig og oppmerksom, interessert og full av humør. Henne kan jeg godt tenke meg å ta med meg på champagnelunsj på et fancy sted, liksom.
3) Avdød nabo. Har nok vært en diva i sin tid, antakelig rimelig blind, men forsøkte likevel å holde fasaden oppe. Veldig lite heldig med tanke på sminke. Hun smeltet mitt hjerte da hun ringte på en tirsdag formiddag med en kartong vin som hun ikke klarte å få åpnet og lurte på om pappan min var hjemme. For ordens skyld, jeg var da rundt 35 eller noe sånt…, men lot meg smigre likevel. Jeg var dog livredd fordi hun beholdt førerkortet helt til det siste og brukte det flittig.
Noen gamle damer er herlige! Jeg har tenkt å bli en sånn. Champagne, humor og syrlige bemerkninger. Eller – jeg har tenkt å aldres med stil og plastisk kirurgi, som en eller annen sa.
Fornøyelig:-) Skrevet om to slike damer her, på engelsk riktignok: http://kristinelowe.blogs.com/kristine_lowe/2006/01/90year_bash.html avbildet her http://www.flickr.com/photos/kristinelowe/3587030920/
Farmoren til min venninne Tone nektet å bruke høreapparat fordi hun mente det skjemmet utseendet. Hun hadde bodd en del år i Skottland i sin ungdom, det viste seg blandt annet ved at hun alltid sa nummer en og nummer to om toalettbesøkene til de minste barnebarna.
Da Tone skulle gifte seg hadde jeg sydd brudekjolen og vi hadde påkledning hjemme hos meg i Hallingsgate på St Hanshaugen i Oslo. Opp trappen til 5 etg. kommer farmor troppende, 93 år gammel for å delta i bryllupsforberedelsene. Tones farmor elsket å drikke sherry og spille kort med sine venninner, men mot slutten ble hun svært alene da venninnene døde hen, den ene etter de andre. Farmoren til Tone døde for en del år siden, 100 år gammel. Hun ble bare kaldere og kaldere tills hun til sist bare sovnet inn. Det kaller jeg å dø en naturlig død.
Hun var en skjønn dame.