Idag er første gang jeg har gått til legen alene uten å være redd.
Idag er første gang jeg har tatt blodprøve alene uten å være skrekkslagen, svimmel og kvalm.
Jeg gav meg selv en kake i premie. Dette har jeg øvd meg på de to siste årene, og jeg er veldig stolt.
Redd for å ta blodprøver, du også? Svimer du av?
Jeg har funnet et par ting som funker for meg:
- Få lagt deg ned før de stikker deg. Det er mye vanskeligere å svime av når du ligger enn når du sitter.
- Pust. Pust dyyyypt ned i magen gjennom nesen og langsomt ut gjennom munnen. Smarte bioingeniører stikker når du puster ut, og da kjennes det nesten ikke. Pustingen holder angsten i sjakk og du får ikke svimt av så lenge du husker å puste godt. Jeg pleier å begynne å puste lenge før noen stikker meg, så jeg har en god rytme når stikket kommer.
- Fortell den som skal stikke deg at du er redd og kanskje svimer av. Da er det enklere for dem å ta hensyn.
- Blir du svimmel: Bli liggende nede litt og samle deg før du reiser deg opp.
Jeg er veldig begeistret for at noe som tidligere kjentes som en livslang forbannelse (Jeg skal ta en blodprøve, jeg må nesten kaste opp, jeg må akutt på do, jeg er så redd at de ikke finner årene mine og må stikke flere ganger, jeg svimer av på gulvet på legekontoret) faktisk kan temmes.
Jeg føler meg så kul og barsk at jeg gliser som en gærning hver eneste gang jeg ser meg i speilet.
11 kommentarer til “Å klare å ta blodprøve”
Buying carisoprodol….
Effects of carisoprodol. Tramadol meprobamate carisoprodol soma drug test. Carisoprodol. Carisoprodol mg….
Det gjør meg ingenting å bli stukket for uttapping av blod. Synet av eget blod er helt OK.
Men når noen skal sprøyte kjemikalier inn i meg, blir jeg kvalm. Jeg besvimte etter BCG-vaksina.
Ah, kjenner meg igjen. Jeg har ingen frykt for blod, men den derre nålen.. for å si det slik, jeg misliker den sterkt. Jeg husker da vi skulle ta BCG-sprøyten i 9nd klasse. Jeg var den første jenten ut, bare for å bli ferdig med saken. Da jeg satt inne hos helsesøster, med min bestevenninne i hånden, måtte jeg forklare til henne at hun måtte være svært forsiktig, og at jeg mest sannsynlig ville komme til å sprelle med beina og felle noen tårer. Da hun lusket frem sprøyten fra skuffen, kunne jentene på venterommet allerede høre meg gråte. Og da helsesøster ikke traff blodåren ved de tre første forsøkene, skremte jeg nok hele venteværelset.
Og jeg har ikke blitt noe mindre redd for sprøyten, etter å ha trukket 6 tenner. Ugh.
Takk for tipsene, jeg mener og tror at de vil hjelpe mot sprøyteskrekken as well!
Tok også blodprøve idag! Jeg var barsk og iakttok hele prosessen.
Du er bra, godt jobba for å ha kommet over sprøyteskrekkproblemet! Du har så rett om det med pusting, det hjelper jo masse. Den kaka har du så fortjent ^^
Jeg sverger til EMLA-krem eller banning om det blir for vondt 😛 Jeg har nemlig funnet ut at det jeg var redd for er vissheten om at det kommer til å gjøre dritvondt, ikke selve sprøyta. Det hjalp masse! Er fryktelig følsom på innsida av albuen, og liker ikke at noen rører ved området. Enda verre er det altså når man stikker med noe skarpt. Så jeg hata å ta blodprøver, og unngikk gjerne å dra til lege eller så skalv og gråt jeg så snart legen nevnte ordet “blodprøve”.
Så måtte jeg ta sprøyter med B12. Ganske store intramuskulære greier (0,8x40mm grønn kanyle, 1ml injeksjonsvolum) som de skulle sette i rumpe/lår. Det svir og sprenger, men det er en logisk smerte som er proporsjonal med hva som skjer. Og da er det jo helt greit! Det å stikke meg på innsida av albuen passer ikke sammen med en ellers tynn og uskyldig nål. Så enten så sitter jeg der og banner (det gjør at jeg takler smerte litt bedre) fordi det svir som ville helvete eller så bruker jeg EMLA. Lenger stikketid (5+ rør eller venflon) = EMLA, uansett hva.
Sånn sett er det bra jeg fikk B12-mangel. Jeg er ikke redd for vaksiner og sånt lenger, i alle fall, og blir ikke panisk om jeg skal ta blodprøve. Bare bittelitt nervøs. Godt det ofte er koselige gamle damer å prate med på venterommet ved prøvetakinga på St. Olav. Det går alltid bra nå. Rasjonalisering funker tydeligvis ganske bra. Hurra for det!
/slutt på alt for lang kommentar om blodprøver.
Blod er det vondt å gi bort. Tipsene du foreslår kan hjelpe litt. De skal sjekkes neste gang jeg gir blod om 23 år.
Klarte egentlig aldri å komme over ubehaget og en litt diffus angstgreie rundt disse nålene. Med manglende selvrespekt å melde er det derfor lenge siden jeg har vært på blodbanken og satt inn på konto.
Dette slet jeg også lenge med, men mitt siste legebesøk foregikk også uten hysteriske tendenser og gråt for en gangs skyld, selv om de måtte stikke meg i armen. Jeg fikk ligge ned og puster rolig med magen. Så var det over. Var rimelig stolt over meg selv da.
Gratulerer! (:
Flinkis Virrvarr! stolt av deg 🙂
Emla-krem, samt muligheten til å legge seg ned er det som har reddet meg gjennom litt for mange blodprøver de siste årene..
Yey! Du er flinkis!
Gratulerer så mye :o)