Åpen mikrofon, åpent kommentarfelt

70 thoughts on “Åpen mikrofon, åpent kommentarfelt”

  1. Jeg synes sex er dritskummelt, ekkelt og vondt følelsesmessig. Hvordan klarer dere å nyte det? Jeg gråter bare jeg tenker på det. Fordi han var så god og snill og herlig. Men han bare brukte meg. Igjen og igjen. Mens han hadde andre damer. Jeg elsket han. Nå er hjertet mitt virkelig KNUST etter 5 år, og jeg tør ikke si det til noen.

    1. Hei hei, Anonym!

      At sex er vondt er dessverre ikke uvanlig, i stor grad fordi det ikke er uvanlig at noen tar sex fra andre uten tillatelse eller hensyn. Om du har store problemer med sex, slik du beskriver at du har, anbefaler jeg deg å oppsøke psykiatrien og spørre om hjelp der. Ta kontakt med fastlegen din, eller om du ikke stoler på ham/henne direkte med en psykolog.

      Sex skal ikke være vondt, og du skal ikke trenge å leve med at det er det.

    2. Kjære Anonym!

      Jeg stiller meg bak Mr. Jackson sitt forslag om å oppsøke hjelp. Ellers kan jeg bare si at sex pleide ikke å være enkelt for meg heller. Måten jeg løste det på var å finne måter sex kunne være fint alene. Sex med noen andre er en tillittsgreie og det er ikke lett når man har blitt såre og brukt. Å finne kåthet på egenhånd var en fin måte for meg å finne noe seksuelt som bare kunne være mitt.

      Håper du finner ut av det.

      Stor klem fra meg

  2. Jeg er i gang med å skrive et blogginnlegg om forskjellen mellom det å være agnostiker og ateist – fordi mange jeg kjenner kaller seg agnostikere, når de strengt tatt er ateister.
    Også hadde jeg tenkt å skrive litt om valget, deriblant at jeg er misfornøyd med at partiene som er best på miljø fikk få stemmer.

    1. Jeg sier at jeg er agnostiker, – men så er jeg egentlig ateist. Du har helt rett i det. Når noen av oss sier at vi er agnostikere, så er det en slags høflighet. Altså: Jeg kan jo ikke bevise at jeg har rett, like lite som du kan det. Siden dette med Gud er så viktig for deg, så kan jeg si at jeg stiller meg åpen, – siden jeg altså ikke vet. På den måten gjør jeg det lettere for den som tror.

      Men jeg vet jo at jeg vet.

      1. Jojo, men å vinne nærhet til den troende koster jo da samtidig distanse til oss andre ateister? Jeg kjente faktisk på en slags utvikling fra å være agnostiker til ateist og har etter det kalt meg ateist uten at jeg har følt det mer problematisk. Jeg har tatt det for gitt at de jeg snakker med (de som er voksne ihvertfall) er innforstått med at det i denne sammenhengen ikke er likt fordelt «bevisbyrde», det faller jo fort på sin egen urimelighet uansett hvor man ser det fra, gjør det ikke?

      2. Men det er jo så mange hensyn å ta. Sammen med elevene mine sier jeg også at jeg er agnostiker. De er unge og på leting, og lærere har stor påvirkningskraft. Ved å sette meg selv i en mellomstilling, lar jeg alt stå åpent for dem. Når jeg er sammen med folk jeg vet er ateister, sier jeg også at jeg er det selv. Men det er noe annet også: Både ateisme og klippefast gudstro kan virke arrogant og lite ydmykt, all den tid vi faktisk ikke kan føre vitenskapelig bevis, – og ikke minst fordi tro er tro, og ikke vitenskap.

  3. Jeg har lenge skrevet på den neste store bestselgerhitten, som skal gjøre meg verdensberømt. Det går føkkings tregt, og jeg tipper den aldri kommer ut av hodet, men gjør den det så blir den dritbra!

    Ikke det. Jeg er dritredd kritikk, så da er det kansje best om den ikke kommer ut av hodet der den er så bra. Eller hva?

    1. Hmm… jeg har også drevet på med den neste store bestselgeren… mulig vi skriver samme bok? Vel, jeg er tre sider på vei, så det er ikke så eldig imponerende, men…
      Lykke til med bestselgeren! ^^

      1. Foreløpig heter boka «Ikke filla peiling, men det blir noe kult» og forlaget er muligens printern på jobben, frem til den er ute av hodet :p

  4. I dag lese jeg «Historien Om Null» fra «min første leseløve» serien. Norsk min er ikke så bra!

    Sooner or later I will need to start a blog so I can practice writing in Norwegian, but it’s pretty scary to contemplate trying to practice in public! 🙂

  5. Har akkurat skrevet et nytt innlegg på bloggen min, Dortheas Efterfølger. Handler mest om det å være voksen med adhd. Nesten en selvmotsigelse med tanke på hvor barnslig jeg kan være:) Og akkurat nå tenker jeg på at jeg burde vært ut av døra forlengst, i stedet for å sitte og skrive. Middagen, har jeg funnet ut, lager seg ikke selv. Problemet er at selv om jeg vet det, så utsetter og utsetter jeg. Men nå roper magen, og sønnen min, så nå kommer jeg med avgårde. Tror jeg

  6. Har brukt dagen i et (mislykket) forsøk på å selv-medisinere kognitiv adferdsterapi pluss et (relativt vellykket) forsøk på å unngå Facebook.

    Og alt for mye kaffe….

  7. Jeg skriver oppgave… Skal oppsummere kritikken mot Rankes historieskriving som kom på slutten av 1800-tallet, og beskrive de nye formene som oppstod, samt hvorvidt Norge ble påvirket av disse diskusjonene på kontinentet…

    Ellers er jeg jo en stor fan av Gandhi. På mange områder forsøker jeg å være den forandringen jeg vil se i verden. Problemet mitt er først og fremst at jeg er for lat til å gjennomføre det i mer enn dagligdagse gjøremål.

  8. Jeg skulle ønske verden kunne godta at det kan være like vanskelig å ha rot i hodet, som det er å ha en hvilken som helst fysisk sykdom. Noen ganger virker det som om folk ville hatt mer forståelse dersom jeg manglet en arm. Eller ikke kunne se.

    Derfor tør jeg ikke fortelle noen at jeg er i psykiatrien. Ikke engang kjæresten min.

    1. Jeg gleder meg til den dagen hvor psykisk sykdom blir likestil med fysisk sykdom. Det vil gjøre det så utrolig mye enklere for oss som har rot i hodet. Ellers vil jeg bare råde deg til å fortelle det til dine nærmeste. Min erfaring er bare at det gjør det enklere -for begge parter. Jeg vet det er skummelt, men det blir gjerne ikke bedre av å la vær. Klem!

      1. Jeg leser en del blogger skrevet av unge jenter som sitter fast i klisteret når det gjelder psykiske problemer, og har to ideer som jeg synes politikerne burde følge:

        1. Det burde lages overgangsløsninger mellom psykiatriske sykehus og det å måtte klare seg på egenhånd. Jeg tenker meg et nedlagt gårdsbruk i naturskjønne omgivelser hvor det f.eks. bygges ti små leiligheter rundt et gårdstun. Jentene skulle ha tilgang på trygge,sterke ressurspersoner hele døgnet slik at de hadde noen å henvende seg til hvis de fikk alvorlige problemer. Alle skulle få ha et kjæledyr i leiligheten hvis de ønsket det. Dagene skulle være fylt med aktiviteter som kanopadling, rappellering, tennis osv. Jentene skulle også få fortsette med utdannelsen sin over nettet med en studieveileder som oppsøkte stedet med faste mellomrom.
        Jeg luftet disse ideene overfor ei jente på 20 år som nå føler seg «klientifisert» på et psykiatrisk sykehus,og hun likte dem godt. Tilleggsbonusen er at denne løsningen også ville bli billigere for fellesskapet.

        2. Det finnes mange mentalt sunne og sterke ressurspersoner som har fysiske og fysiologiske handicap som ME. De burde ansettes av det offentlige til å ha kontakt over nett og telefon med mennesker
        i psykisk krise. (Livet til en blogger jeg føler ble nettopp reddet fordi hun skrev noe på bloggen som fikk en som kjenner henne til å ringe til politiet). En sentral burde administrere alt, slik at mennesker i krise ble ringt opp en eller to ganger i døgnet.

      2. …Hva med guttene?

        (Fra fersk student på Tverrfaglige Kjønnstudier som nettopp har skrevet oppgave og har hodet fullt av kjønnsrolletanker og kritikk mot sosialt konstruerte forventinger og i det hele tatt.)

      3. Guttene bør få tilsvarende løsninger. Mange av jentene har havnet på psykiatriske institusjoner og ellers fått store helseproblemer fordi de har vært utsatte for brutale voldtekter. De bør slippe frykten for dette.

      4. Det finnes allerede enkelte slike ordninger (og alle jeg har hørt om er for gutter…) uten at jeg kan spa opp lenker til dette på strak arm. Så langt jeg kan huske er erfaringene meget positive, uten at det nødvendigvis betyr 100% vellykket.

        Videre vil jeg anbefale Katten å ta steget og i det minste informere de nærmeste om hvordan du har det. Ikke for deres skyld, men for din egen. (Hvem, og hvor mange, av dine nærmeste må være ditt valg :))

      5. Digresjon i anledning Ingers punkt 2: For mange er jo en stor del av ME «hjernetåka» og de – vi – er dertil uegnet til å skulle være det ‘klare hodet’ som kan gi råd til noen i psykisk krise.

        Hilsen ME-diagnostisert som sliter veldig med å kommunisere til omverdenen både at sykdom foreligger og hvordan det fortoner seg.

    2. jeg har også rot i hodet. vil heller ha en arm for lite eller en fysisk sykdom de kan forstå. de rundt meg. men så har jeg funnet ut at jeg kan gjøre en forskjell. jeg kan lære andre om mitt rot og dermed gjøre det litt lettere for nestemann med nesten samme type kaos. Jeg sier ikke at det er enkelt, men på den måten er jeg litt nyttig jeg også. Og er det noe rotehodet mitt trenger, er det at jeg føler meg nyttig av og til.

  9. Holder på med å skrive mitt første filmmanus. Mesteparten av skrivinga skjer dog i hodet mitt, men skal prøve å få det ned på papir eller .doc-fil i nærmeste framtid.

    Har i tillegg lekt litt med tanken om å skrive en barnebok. Jeg vet at jeg har en historie i meg, det er bare et spørsmål om å komme igang.

  10. Jeg har akkurat begynt å leke litt rundt med ideer til NaNoWriMo ’09 (national novel writing month), og har så langt trua på at jeg skal klare å tenke ut noe som får meg gjennom måneden denne gangen også:) Ellers skriver jeg mest OM bøker på bloggen min, heller enn å skrive bøker selv, men kanskje det går an å trå over til den andre siden en gang i fremtiden når jeg er blitt klok.

  11. Jeg har skrevet bestselgeren. Det er ingenting i verden jeg ønsker mer enn å oppslukes i et nytt skriveprosjekt. Men …
    … hodet, hjertet og pc’n vil ikke.
    Nordeuropas største skrivesperre regjerer her i gården.
    Hvis noen har gode råd for å finne nøkkelen til denne helvetes sperren – give it to me!!!!
    Nå har jeg i ren fortvilelse begynt å blogge. Kanskje det kan åpne skrivekøen.

  12. Jeg skriver på en doktorgrad og leter etter min egen skrive-stemme. Formatet krever sitt, jeg krever mitt og uforløst synes å være et gjennomgangstema. Så nå leter jeg, høyt og lavt, etter den stemmen som skal fortelle den historien jeg vil fortelle, må fortelle.

  13. Jeg prøver å skrive – bloggpost, novelle, artikkel, roman, hva som helst! Men jeg gjorde det nok ikke lettere for meg selv ved å flytte fra stedet hvor jeg kjente språket og var flink til det, til Norge. Nå aner jeg ikke på hvilket språk jeg skal skrive. Nederlandsk er vanskelig, siden jeg jo hører norsk rundt meg, tenker og snakker norsk hele dagen. Men jeg mangler ordforråd, nyanser og presisjon på norsk. Teit situasjon – men forhåpentligvis midlertidig, da.

  14. Hva synes dere egentlig om bloggere som sletter kommentarer hvor folk formidler at de er uenig med vedkommende? Altså, saklige kommentarer som ikke på noen måte er frekke? Synes dere bloggeren burde la dem stå (det synes så absolutt jeg) eller at han/hun burde ha sin fulle frihet som redaktør for sin egen blogg?

  15. Jeg er i Oslo i noen dager nå – skal på Tori Amos-konsert i morgen, og jeg har veldig lyst å ta en kpp kaffe, om kjæreste Virrvarr har tid. Hva sier du?

  16. Jeg har meldt meg på NaNoWriMo ‘09 og har tenkt å skrive tulle-fantasy..

    Ellers leker hodet mitt med en bloggpost om hvor mye rart som kan skje hvis en elbil blir driftet av Windows..

  17. Jooo, jeg har noe jeg vil si! Som jeg ikke fikk vite før siste time fredag XD
    Jeg bytter skole! Første dag i morgen. Wheeee!!!^^

  18. Jeg holder på med alt for mange ting alt for mye helt til klokken er 2 på natten og jeg egentlig ikke er ferdig med de tingene som skulle være ferdig til i morgen tidlig 😦

    Og så vurderer jeg å be om å få skifte psykolog, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem. Skumle byråkratiet 🙂

    Og så kunne jeg ønske at den rådende mentaliteten plutselig innså at markedsliberalismen ikke fungerer på kloden vår og begynte å rope om noe annet.

    Og jeg kommer til å rope om det hver anledning som byr seg.

    Og så hadde det vært kjempekoselig å ta en kopp te sammen med deg en dag da vi begge har tid og overskudd til det 🙂

  19. 1. Skriver du på noe nå? I så fall: Hva? Artikkel, blogginnlegg, Den Store Fortellingen?

    Artikkel for lokalavisen min om tilstanden på veiene i kommunen, og ett nokså romantisk vrøvlete dikt som jeg i min forelska tilstand vrenger utav meg, som antagligvis ikke får sett dagens lys ^^

  20. For tiden prøver jeg å skrive ned noe av alt kaoset som skjer i hodet mitt. Jeg skrev flere dikt da jeg var innlagt i vår og på nytt i sommer. Noen om å være så lei (seg), takk til de rundt meg som holder ut, hvor vondt det er å stå i et følelsesmessig helvete, litt kritikk til ansatte eller systemet der jeg var innlagt, jeg er ikke helt sikker hva jeg kritiserte, men kritikk var det i alle fall. Jeg er ikke så flink til å snakke, så da jeg var innlagt sist ble det til at jeg skrev masse og leverte til personalet som de scannet inn og brukte til å prøve å hjelpe meg. Jeg ble bare dårligere der. Men jeg prøver å skrive nå som jeg er hjemme også. Prøver å skrive dagbok. det skulle man tro var ganske enkelt. Man trenger ikke kilder, trenger ikke sitere noen, trenger ikke ha noen mal for hvordan man skal skrive, i prinsippet kan man rable ned akkurat hva man vil. Men selv det ble vanskelig, å skrive om hva som skjer inni meg. Kaos uten kontroll er ikke så lett å hanskes med

    1. Så skriver jeg mailer til alle jeg kjenner om hvor dårlig samvittighet jeg har for at jeg ikke deltar, at jeg bare er passiv, orker ikke å treffe dem, orker ikke alltid å svare dem, og jeg skriver at jeg setter pris på dem, men klarer ikke å vise det slik jeg vil.

      Så burde jeg ha skrevet en sang eller en tale til min bestefar som fyller halvrundt til uken, men det gjør jeg altså ikke.

  21. Jeg skriver en skikkelig dårlig og klisjefylt low fantasy-fortelling, på engelsk av alle ting, fordi historier som regel kommer til meg på engelsk, fordi det er det eneste jeg leser (utenom blogginnlegg og skolerelaterte saker.)

    Den kommer nok aldri til å bli utgitt, men det er litt gøy å prøve å fullføre en bok likevel. Foreløpig har jeg skrevet litt over 8 sider i Word, det er jammen meg ny rekord.

    Skulle ønske jeg bare kunne tatt det på norsk, men alt blir så ekstra teit og klønete.

    Og så blogger jeg visst igjen, men ikke på samme måte som før. Det går bare ikke.

  22. Hei til den åpne mikrofonen! Jeg holder på å skrive et blogginnlegg om noen av oss voksne som aldri helt klarer å vokse opp. Jeg koser meg skikkelig mens jeg skriver dette(og drikker i tillegg en fantastisk peppermyntete).
    Det var i grunn alt 🙂

  23. Be the trouble you want to see in the world. Fordi trøbbel ikke alltid er negativt. Fordi det føles som om jenter trenger å lage litt trøbbel innimellom for å ikke bli satt i prinsesse-båser.

    Jeg har prestasjonsangst. Jeg er ei jente med prestasjonsangst i senga.

  24. Jeg har ikke blogg men hvis jeg skulle skrevet noe akkurat naa ville det vaert om at jeg ikke liker hosten. Jeg elsker sommer og sol og synes hosten er deprimerende. Jeg leser stadig innlegg fra folk som elsker hostkvelder, stearinlys, kakao og pledd, men jeg klarer ikke la meg begeistre…. Gi meg lange varme sommerkvelder hvor man ikke trenger mange lag med klaer! Men all aere til de som liker hosten, jeg skulle onske jeg var en av dere!

    1. Irene.
      Er litt pissed, fordi min splitter nye blogg forblir musestille. De som har greie på det sier at det tar tid før det blir liv i den.
      Så er jeg innom her, og lar meg more av din pc uten Ø.
      Først tror jeg du har fått svineinfluensa, og sliter med hosten, og at det er det som holder deg våken om natten. Man kan skrive en hel novelle bare om det …
      Men hostkvelden ga svaret; ingen Ø.
      Jeg er ikke pissed lenger, og tror jeg skal ta meg en tur ut i den fine hostdagen.
      Det er ikke så mye som skal til, gitt. En manglende Ø, og så er livet ok igjen.
      X er på vei fra A til B, Ronny …

      1. Gunnhild:

        Det tar litt tid før blogger kommer i gang. Å kommentere på andres blogger, sånn som du gjør nå, er en bra måte å begynne å få trafikk på. Skulle jeg gitt et råd til deg, ville det være å lenke direkte til bloggen og ikke til hjemmesiden din. Sånn som det er nå ser jeg ikke lenken til bloggen på hjemmesiden med mindre jeg leter en stund. Sånne små forsinkelser får de litt mindre tålmodige leserne til å dette av lasset (c:

  25. 1. Jeg har nettopp skrevet et leserinnlegg som et svar til en av våre paranoide landsmenn som tror at verden vrimler over av skumle utlendinger som er ute etter å ta ham, men jeg er nå ferdig så jeg holder strengt tatt ikke på. ( http://venstresida.net/?q=node/942 )

    2. Jeg kan lese to litt ulike ting inn i dette. 1) Litt sånn Jesus «gjør mot andre…»-opplegg – «oppfør deg slik du skulle ønske folk oppførte seg». Og 2) Dersom du vil ha forandring må du få ræva i gir og gjøre noe med det sjøl. Det siste er jeg jo helt enig i, men 1) har jeg et par små fysikk-problemer med.

    Dersom vi kaller dagens tilstand A, og den tilstanden du ønsker deg B, så handler det jo om å finne propagatorfunksjonen som tar deg fra A til B, la oss kalle den p(x), hvor du er x. Bare rent tilfeldigvis vil funksjonen som tar deg fra A til B, være identisk med en funksjon som er i likevekt i tilstand B. Eller, for å si det enkelt: Du kommer deg (som hovedregel) ikke til B, ved å late som du allerede er der, men det kan selvsagt finnes enkelttilstander hvor dette er mulig.

    Jeg vil jo forøvrig ha et samfunn som er basert på samarbeid og ikke konkurranse og konflikt, hvor naturens tåleevne og folks grunnleggende behov har første prioritet, men det vil vi vel alle (edelt er mennesket etc.)?

    3. Jeg blir litt sliten noen ganger. Sånn. Det var godt å få sagt det, nå strømmer energien til igjen.

  26. ‘Tis the season for broad, sweeping statements;

    Håper at samfunnet kommer til det punktet hvor vi behandler sykdommen og ikke symptomene. Det gjelder for mange av problemene vi har, men i disse dager nok særlig for psykiatrien.

  27. Jeg har lyst til å skrive en bok om det jeg har opplevd i min heller tvilsomme yrkeskarriere. Jeg har hatt massevis av jobber av det slaget som enkelte kaller drittjobber. Her har jeg opplevd en virkelighet som det sjelden snakkes eller skrives om, det kan se ut som politikere og andre maktmennesker ikke har peiling på hvordan det er nederst på rangstigen i arbeidslivet.

  28. 1. Skriver du på noe nå? I så fall: Hva? Artikkel, blogginnlegg, Den Store Fortellingen?

    Ja, jeg skriver alltid på noe. Akkurat nå skriver jeg på noe som jeg ikke vil si hva er, men jeg har prøvd meg på både lyrikk, epikk og dramatikk. Og naturligvis blogging.

    2. En kjent Gandhifloskel lyder: Be the change you want to see in the world. Er det et utsagn du forholder deg til? Hva slags forandring vil du se? Hvordan er du den?

    Hm! Jeg vil gjerne bidra til en bedre verden, men av og til blir jeg skuffa over meg selv og mine overfladiske tendenser. Men jeg prøver å SE folk og gi komplimenter og smil til mange, og i ekstra stor grad til de som ser ut til å trenge det. Jeg tror på at folk jeg behandler bra vil behandle andre mennesker bra, en slags pay it forward-effekt, og slik kan jeg kanskje være med på å påvirke en liten del av verden i positiv retning.

    3. Noe du har hatt lyst til å si til noen/verden/meg/ som du ikke har funnet noen annledning til å si før? Ordet er fritt. Si det her. Vær anonym hvis det gjør det enklere.

    Jeg vet ikke. Eller jeg vet, men jeg klarer ikke en gang å skrive det høyt.

  29. 3. Noe du har hatt lyst til å si til noen/verden/meg/ som du ikke har funnet noen annledning til å si før? Ordet er fritt. Si det her. Vær anonym hvis det gjør det enklere.

    Eg vil sei at eg framleis angrar litt på at eg ikkje anmeldte nachspielvaldtekta for to år sidan. At eg angrar på at eg ikkje tok ut sjukmelding, men kjørte hardt vidare. På at eg ikkje klarer vera meir open om kva som har skjedd, og skjer. Eg våger ikkje visa tillit til folk, og opplev meg sjølve som usynleg, i beste fall som eit leikety for tilfeldige trengjande.

    Etter fleire år med depressive tendensar, og eit par år med PTSD, skal eg i neste veke gå til legen for å få resept på antidepressiva, etter ønske frå psykologen, som meiner at det vonlegvis vil dempa dei verste nedturane. Har vore skeptisk til piller i mange år, men no klarer eg ikkje meina noko om det.

    1. Antidepressiva har hjulpet meg enormt mye, uten at det betyr at det vil hjelpe deg like mye. Bare husk at om bivirkningene er verre enn virkningen (som kan hende, men ikke hendte meg) så har de netto negativ effekt og du bør be om nye.

      1. Takk, skal nok hugsa på det. Biverknadane er ein av dei tinga eg er ekstra skeptisk til, men vonar eg har fått ein grei lege (har nettopp bytta) og at ho klarer gje meg noko som ikkje herjer altfor mykje med meg.

  30. «Be the change you want to see in the world». Jeg angrer på at jeg ikke var en bedre støtte for venninnen min når hun ble voldtatt på et nachspiel. Jeg angrer på at jeg ikke ringte henne med en gang, troppet opp på døren hennes og var der 100% for henne. Den feilen skal jeg aldri gjenta.

    Det er mye lettere å være miljøverner i praksis enn feminist, jeg skulle ønske jeg kunne resirkulere patriarkatet.

  31. Jeg skriver på romanen om «Anton», og det er så rart at hele meg, hele min sjel og kropp *vet* at den kommer til å bli jævlig bra. Jeg vet at den historien jeg har å fortelle er så fantastisk genial at den blir en hit blant leserne mine og jeg *vet* at jeg en dag kommer til å bli en av Norges store Forfattere.

    Og jeg hater meg selv for å tenke det. Jeg føler meg så egoistisk og narsissistisk på grensen til at jeg er konstant kvalm med en gang jeg tenker på at jeg skriver en bra roman. For det kan jo ikke være normalt at jeg er så kjepphøy om min egen roman? Burde jeg ikke være skikkelig beskjeden, sjenert og tilbakeholden? I stedet er jeg frampå, vil fortelle fortelle fortelle og si at jeg en dag er overalt.

    Jeg er litt redd for å prøve å bli det jeg vil, i frykt for at jeg plutselig blir en eneste stor narsissist.

    1. Det der tror jeg er noe som kommer naturlig når du er komfortabel med ditt virke. Personlig vet jeg ganske tidlig i prosessen om en låt jeg holder på med vil bli fantastisk, middelmådig eller elendig.

      Det er ingenting galt med ydmykhet, men det du skriver her om at du blir kvalm; Janteloven er til for å brytes. Heller en arrogant drittsekk enn en unnskyldning av et menneske. Og resonnement ala «Jeg vil ikke slå gjennom fordi kjendiser er egotripper.» er bare en unnskyldning for å ikke prøve.

  32. Tilbaketråkk: Sexual torture.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s