«Hvis du fikk være helseminister: Hva ville du gjort med norsk psykiatri?» spurte journalisten.
«Hm.» sa jeg. «Hm.»
Så formulerte jeg tre korte punkter, siden man tross alt blir intervjuet og den stakkars journalisten uansett må kutte ned på alt jeg skravler i vei om. Jeg tenkte jeg kunne dele dem med deg.
- Få opprettet en psykiatrisk førstelinje. Når du faller i trappa en søndagskveld, ringer du legevakten, beskriver symptomene og spør hva du bør gjøre. Om panikkangsten tar deg en søndagskveld, er det derimot ikke bare å ringe legevakten, beskrive symptomene og spørre hva du bør gjøre. Enten må du være så dårlig at du kan legges rett inn, eller så må du greie det å snakke med fastlegen om problemene dine og skrive søknad til psykolog og DPS og håpe at de vil ha deg. Så – en døgnåpen psykiatrisk legevakt med eget telefonnummer hadde vært fint.
- Gi bedre tilbud i overgangen mellom utskrivning fra psykiatrisk avdeling og det vanlige livet. Ja, det er fint å kunne gå på DPS’en og prate med en psykolog, men de kan ikke fikse alle problemene som oppstår med NAV, med jobb, med studier og med penger når du har hatt et lengre psykehusopphold. Jeg kom meg fint gjennom denne perioden fordi jeg hadde et godt nettverk av pårørende rundt meg, men NAV brukte et halvt år på å betale ut rehabiliteringspenger. Hadde jeg ikke hatt snille svigerforeldre og ektemann med penger, ville jeg falt helt utenfor alt i den prosessen. Det er et hull her.
- Lage skikkelige holdningskampanjer: Både blant politikere, helsevesen, lærere og alle oss andre. En del folk skulle få bite i seg utsagn om «å ta seg sammen og stå opp om morgenen», en del i helsevesenet skulle fått deng og fik for å sende hjem suicidale småjenter med litt valium og beskjed om å sove på det, en del lærere måtte lære seg at det å kutte seg er et varsko, ikke en sånn teit tenåringsgreie, og som befolkning ville vi blitt mer bevisste på psykiske problemer generelt.
Åkei. Nå er det din tur til å være helseminister. Hva ville du gjort med norsk psykiatri? Hva ville du gjort med helsevesenet generelt?
35 kommentarer til “Hvis jeg var helseminister”
[…] Hvis jeg var helseminister – jeg er fremdeles enig med meg selv på disse her. Jeg skulle gjerne laget ti punkter til, men dette er åpenbare problemer som fortsatt gjelder. […]
Eg kjennar meg såå igjen i pkt nr to..No er det over eit år sidan eg måtte avslutte studiet pga psjukdom..Og Nav har ikkje kome fram til at eg hadde havna på gata om eg ikkje hadde hatt snille forelde enndå..
Jeg tror du hadde fungert som helseminister uten tvil!
har du lest denne?
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3289535.ece#xtor=RSS-3
Tenkte på posten din når jeg leste den, og som de fleste andre gir jeg stående applaus (og blir inspirert). Bare synd at man for noen tydeligvis er for sent ute…
*stående applaus til Virrvarr* Nok en gang.
Vanskelig spørsmål. Jeg er jo veldig opptatt av psykiatrien. Jeg tror jeg ville gjort noe med holdningen til psykiatrien, blant mannen i gata, men også hos de som jobber i helsesektoren.
Jeg ville sørget for at stigmatiseringen av oss som er psyke blir gjort noe med. Media har ett alt for vrengt bilde av oss.
Jeg ville styrket kommunene slik at de har kompetente folk som kan stille opp når sykehus og DPS ikke vil lengre fordi du er ferdibehandlet.
Gjort noe med fattigdommen som enkelte trygdede opplever. Alt er ikke trygdesvindel her i landet. Også ansatt noen i kommunen som kan hjelpe den enkelte bruker med alle papirer og telefoner som må tas.
Gjort noe med forskning og utdanningene til psykologer og andre som skal jobbe i psykiatrien. Det er alt for lite penger slik det er nå til å gi en god utdannelse.
Norsk psykiatri vet jeg ikke så mye om enda, men med helsevesenet generelt? Opprettet flere fødeavdelinger og jordmorstillinger, istedet for å legge dem ned. Lært alle nye foreldre og helsesøstre og annet fagpersonell som har med babyer/barn å gjøre at kroppskontakt er livsviktig for små barn. Jeg tror mange av de psykiske problemene som er vanlige i dag kommer av to ting: for lite kroppskontakt mellom barn og foreldre, og negative måter å forholde seg til barn på. Det siste punktet der er litt vagt, men jeg tenker på at mange forventer negative ting av selv helt små barn og reagerer deretter. Kjefting er verbal vold og gjør like mye, men annerledes skade som fysisk vold.
Jeg ville ordnet enda mer forskning innenefor psykiatri og satt inn store tiltak for skikkelig forebygging, samt fokusert mye på positiv psykologi og hva som ska til for å ha god helse. I tillegg til å forbedre det psykiatriske tilbudet…
Veldig enig i alle dine punkter!
Punkt 1 kan være gjennom en legevakt/telefon ordning, eller gjennom tiltak som akutteam som reiser ut til de som tar kontakt, eller ha brukerstyrte plasser på DPSene (tilbud til enkelte pas om at de selv kan legge seg inn ved behov, og kanskje slippe å bli svært dårlige før de søker lege for innleggelse.) Det er også viktig å få ut informasjon om dette, er fort gjort at folk flest ikke vet om de lokale tilbudene.
Jeg ville også prioritert psykiatritjenesten i kommunene, og satt dem mye mer inn som en ressurs i overgangsperioden. Som det er nevnt, man skal være frisk for å være syk, og det er mange praktiske ting å trenge hjelp til.
Fokus på psykisk sykdom blandt eldre. Mange blir bare sittende på et sykehjem, uten annen behandling enn medisiner, og personal som har valgt og fokusert på et helt annet felt en psykiatrien.
Jeg jobber i et kommunalt boligtiltak for psykisk syke og det er mange ganger en skam å se hvor syke enkelte er når sykehusene og DPS’ene mener de er “ferdigbehandlet”. De kommunale boligene kan være et kjempebra tilbud til mange, men det er ikke behandling. Dessuten er det slik at når kommunen må spare inn både her og så står denne gruppen veldig lagelig til for innhogg i budsjettet.
Jobbet for en bredere definisjon av “normalt”. Å være b-menneske er ikke latskap, alt er ikke AD/HD, eller sykdom. Ja foresten poenget med bredere definisjon av normalt er å få mer fleksible ordninger i arbeidslivet, ikke å avvise folk fra å få hjelp.
Få flere behandlingstilbud som handler om endring av livstil mer enn to valium evt blodtrykksdempende.
Gjøre det lettere å ha redusert arbeidstid, uten å bli økonomisk handlingslammet.
Mulig jeg ville holdt på et skeptisk og nøkterent syn og uttalelser om alternativ medisin.
Avdelingen som jeg var innlagt på i sommer skulle stenge for en tid for å flytte til et annet sted. Til tider virket det som om de faktisk av alle ting hadde glemt å sørge for en midlertidig plass til sine pasienter. Jeg for min del ble kjempedårlig av å være der så jeg fikk skrive emg ut før tiden, men for de stakkarene som virkelig hadde behov for et døgnopphold, de fikk det tøft. De fleste fikk ikke noe tilbud om annen plass og ble bare sendt rett hjem. Ikke bare lett og riktig det heller vet jeg. Flere hadde samme problemer som du nevner både med NAV og kommune og skole og det som var. Noen hadde jo ikke en gang noe å komme hjem til. De var for dårlige til å være hjemme og andre som bodde i hjemmet ønsket ikke å få dem hjem. Man skal være ganske frisk for å være syk når det gjelder alt av papirer og skjemaer og søknader og ikke minst rettigheter, og det er man jo ikke når man bare blir sendt hjem fra en institusjon for en tid.
Jeg er så enig med deg også i holdningskampanjene. Det er så mange som bare sier: “reis deg opp og ta deg sammen, tenk positivt, så går alt bra, og foresten den kuttinga di, det kan du bare slutte med, det er bare for å få oppmerksomhet”. Det er vel akkurat den oppmerksomheten man bør få. Er ikke bare lærerne som burde fikes angående kutting, ser man det bør det absolutt være et tegn, uansett hvem som ser det. Jeg merker at før hadde jeg flere venner, nå har jeg mange bekjente. En del har byttet kategori nettopp fordi de bare sier at det er å ta seg sammen og å stå opp om morgenen. De kunne jo stått nede i gjørma (ikke at jeg unner noen som helst det) og sett hvor lett det var å dra seg opp og å skjerpe seg når man sitter helt fast i den seige, seige gjørma…
Ja. Stemmer og på deg.
Liker særlig punkt nummer to. Det er noe av det mest håpløse av alt, synes jeg, at ikke det de er på plass. Hvem slipper ut folk til ingenting, egentlig? Hvordan kan man tro det skal være en god idé?
Sukk.
Om eg var helseminister, hadde eg tilsett deg som rådgjevar eller statssekretær.
Fram til da tek eg gjerne imot framlegg til kva saker eg bør gjera framlegg om i kommunebudsjettet.
“en del lærere måtte lære seg at det å kutte seg er et varsko, ikke en sånn teit tenåringsgreie”
Veldig veldig sant. Lurer på hvor jeg hadde vært i dag om de lærerne som så kuttene mine for 6 år siden, hadde gjort noe med det. Jeg skrek jo nærmest om hjelp uten at noen grep inn. Kan hende var det fordi jeg hadde 6 i alle fag? Eller brydde de seg rett og slett ikke?
Siden menneskerettighetene ikke er nevn: Om jeg var helseminister, skulle hele helsevesenet, inkludert helsemyndighetene og klageinstansene, settes på skolebenken for å lære om MR.
MR regulerer samhandlingen mellom det offentlige og det enkelte individ. Likevel lærer ikke kommende leger, sykepleiere, psykologer og andre nesten noen ting om MR, selv ikke helsearbeidere som utøver tvang og makt får lære om de grenser MR setter. Her i landet fordeles alle penger til MR-formål gjennom Utenriksdepartementet, og er altså forbeholdt arbeid utenfor Norges grenser.
Jeg tror svaret mitt hadde vært “hatt jevnlige krangler med statsminister og finansminister, uansett hvem de måtte være.”
Etter en periode der jeg hadde lært masse om temaet, altså. Jeg har ikke peiling på psykisk sjukdom, helse og alt i mellom.
Jeg skulle ha sørget for at alle leger og sykepleiere som sier “blodprøvene er fine, ta deg sammen!” fikk sparken.
Har Oslo psykiatrisk legevakt?
Det hadde vært kjekt å vite for et par år siden…
Uansett ville jeg definitivt stemt på deg som helseminister, Virrvarr.
Evt gått for de samme punktene selv.
Fine forslag, Virrvarr. Især trinn 2 er viktig, jeg veit om mange enslige som har mista sporet etter det å komme ut, enten det er fra fengsel eller institusjon.
Ett annet poeng er løpende indeksregulering av trygd. Nå når nettleia skal opp 900 spenn kommer mange minste-trydede (som meg selv til) å måtte gå på sosialen. Gitt prisnivået på trygdeboliger (ihvaffal i Oslo) lever unge psyke i en evig økonomisk uføre.
Fine punkter. Kan ikke komme på noe å tilføye, bortsett fra èn ganske konkret ting som er å være mer oppmerksom på jenter med ADHD/ADD. Jeg er tjue år, og skal begynne med Ritalin nå. Det var helt tilfeldig at vi (/jeg) kom på at jeg kunne ha noe sånt som ADHD.
Skulle ønske du var helseminister! 😉
Dette har kanskje blitt nevnt allerede, men skolene (og diverse fritidsordninger) må bli flinkere til å kjenne igjen slike ting. De må bli flinkere til å vite hva de skal gjøre, og de må tørre å gjøre det.
Jeg tror mange lærere er feige. De vet sikkert hva de skal gjøre, men i frykt for vet-ikke-hva, så gjør de ingenting.
Det er nok dessverre ofte også slik at mange lærere ikke vet hva de skal gjøre, er redd for å gjøre feil/overreagere/stigmatisere og derfor velger å gjøre ingenting og håper at ‘det går over’ mens de selv tar fatt på resten av den byråkratiske tredemølla læreryrket dessverre har blitt.
Hvorfor er jeg på nett? Jeg burde ha skrevet IUPer, IOPer og ganske sikkert skrevet et utall andre forkortelser jeg søren ikke er sikker på hva betyr eller skal brukes til engang.
*lærersukk*
Det var tre punkter som jeg gjerne hadde sett at psykiatrien i Norge ville tatt i bruk. Da hadde mye vært annerledes.
Går det an å nominere deg? Kanskje neste valgkamp kan være Virrvarr som Helseminister! Det hadde vært fint…
Hvis du hadde vært helseminister, tror jeg Norge hadde vært et enda bedre sted å bo. Jeg selv har ikke nok peiling til å være liksom helseminister en gang, men hvis det hadde vært opp til meg, hadde jeg ansatt deg, eller noen med samme tanker som deg, til helseminister.
Ad holdningskampanjer: Reaksjonene etter mandagens “hendelse” i Trondheim å dømme trengs det mer enn noen gang.
Ellers har jeg tre grunnprinsipper som gjelder like mye psykiatrien som helsevesenet generelt (og andre deler av samfunnet)
Lære – Utdanne – Forebygge.
Hvis man så skal se på strakstiltak (f.eks 100-dagersprogram som jo er så populært)
1. Lære: Det er alltid mer behov for midler til seriøs forskning. Jeg kunne også tenkt meg å gi enkelte forskere mer frie tøyler til å velge retning for forskningen sin selv.
2. Utdanne: Her har man jo uante muligheter Bedre kunnskap og oppfølging i NAV-systemet kunne jo vært en god start, som du sier mange faller utenfor i møte med NAV. Eller kunne jeg gjerne tenkt meg personlig å banke kunnskap inn i enkelte foreldre.
3. Forebygge: Styrke det psykiatriske tilbudet til ungdom, uten nødvendigvis å kalle det et psykiatrisk tilbud. Kvalifisert og tilgjengelig personell der ungdom befinner seg (Skole, fritidsaktiviteter etc.)
Det ble kort og knapt og på sparket.
Da jeg klaget til fastlegen min, henviste han meg til kommunepsykiatrien, som hjelper til med akkurat det du etterlyser. Disse kan kobles inn akutt også, da jeg har hørt det har skjedd. Jeg får hjelp til kontakt med NAV, barnevern, ja da faren til sønnen min døde, fikk jeg hjelp til å ordne opp med arvesaken også. Det spriker nok litt fra kommune til kommune hvor godt dette tilbudet er, men fakta er at alle kommuner skal ha det.
Jeg ville gjort psykisk rettede utdanninger mer attraktive.
Enig i ditt første punkt, mens andre og tredje er mer usikre. Ikke om disse burde gjennomføres men hvordan.
Jeg ville:
1) Gjort ingenting til jeg hadde hatt god oversikt over hva man vet om problemet og eventuelle løsninger som faktisk virker.
2) Utstedt resept på Staff Benda Bilili (http://www.youtube.com/watch?v=JtVZhaZp6Ng) i mens.
3) Når jeg hadde funnet ut hvor lite vi faktisk vet så hadde jeg tatt en prat med forskningsministeren.
4) Satt igang en seriøs mobilisering av frivillige organisasjoner ifht ditt tredje punkt. Her tror jeg det offentlige kommer til kort.
I Oslo er det psykiatrisk legevakt.
Tidligere hadde de også et telefontilbud der, som man kunne ringe og få snakke med en psykiater. Dessverre ble telefontjenesten nedlagt for noen få år siden. Det var synd, for ved andre hjelpetelefoner treffer man jo ikke fagfolk, og ikke alle frivillige har like mye forståelse for psykiske vansker.
Ja, det er bra. Likevel: den psykiatriske legevakten stenger klokka ti på kvelden, og enda tidligere i helgen. Det gjør at folk som kommer for sent, må gå hjem og legge seg og komme tilbake neste dag. Oppstart av telefon-funksjonen og døgnåpent tilbud, I’d say.
Klokka 11. Både kvardag og helg. Berre julaftan og nyttårsaftan har kortare opningstid: http://www.psykiatrisklegevakt.no
Jeg skulle tro at nettopp på juleaften og nyttår er når det virkelig er behov for psykiatrisk legevakt sent på kvelden!