Om mestring

27 thoughts on “Om mestring”

  1. Noen ganger leser jeg det du skriver å tenker «nemlig, og så fint noen sier det» så her er en litt kjedelig kommentar:

    Nemlig.
    Det er fint noen sier det.

    (ps jeg fikk først sånn avatarbilde med en snabelnese, men nå har jeg hjørnetenner istede. Jeg likte snabelnesen bedre)

  2. Jeg har to flotte setninger til deg:
    «Livet består ikke av å vente ut stormene. Det handler om å lære seg å danse i regnet.»
    Og:
    «Mot er å gjøre det jeg er redd for å gjøre. Det kalles ikke mot hvis jeg ikke er redd.»
    Det er ikke modig å kaste seg ut for Trollveggen hvis du ikke er redd. Men å stå i eget liv, når det blåser som verst – det er mot det!

  3. Veldig inspirerende å lese om! Det er som Katla sa, «Nemlig. Så fint noen sier det.»

    Du skriver veldig ofte om ting jeg tenker på. Man leter jo som regel etter seg selv hvor enn man går.

    Uansett, så gir det meg bedre selvinnsikt å lese innleggene dine. Rart, men sant!

  4. Dette var utruleg godt skreve; Virrvarr, og er gyldig på så mange område i livet.

    Eg huskar ei venninne av meg hadde fått barn, og guten var tre-fire månader eldre enn mi jente. Dei skulle spise middag saman, dei var kanskje rundt eit og eit halvt år. Eg la på potet til dei begge saman med noko anna greier. «Han likar ikkje potet, han», sa venninna mi. Skal du slutte å gi han det då? spurte eg. Eg har slutta å gi han det, svarte ho. Du kan vel tenke deg resultatet; han spiste potet med god apetitt.

    Det er lett, men ikkje alltid det beste, å gi opp, å ikkje prøve meir.

  5. Nettopp! Akkurat sånn.
    Jeg synes det du formidler ut her i dette innlegget er fantastisk viktig. Det du skriver om ikke å gi opp er viktig, men også det her:

    Noen ganger er jeg så redd og skjelven at jeg ikke greier. Noen ganger greier jeg det, tross all angsten.

    Hovedpoenget er å huske at bare fordi jeg var for redd til å ta en telefon forrige gang, betyr ikke at jeg ikke kan greie det neste gang.

    For det går an å tryne selv om det ser ut som om man får til mange ting og det går an å klare det selv om man ikke fikk det til forrige gangen man prøvde.
    Du sier det best.

    1. Nei, det er en bøgg i en av pluginene våre som hindrer folk fra å bruke alle de fine tingene Virrvarr selv anbefalte. 😛 Vi jobber med saken. (Noen som vet om noe alternativ til Flutter, btw?)

  6. Jeg likte prinsessen veldig godt. Min type også 🙂 Ellers er jeg veldig enig med deg i det du skriver. Det var vondt og helt for j… , ja, helt livstruendre skrekkelig, og det kan til tider fortsatt være det, MEN jeg vil ikke ha det sånn for alltid. Jeg vil leve livet mitt og være MEG. Jeg er ikke en diagnose og heller ikke det som ble gjort mot meg i oppveksten. Jeg er meg og jeg vil leve mitt liv. Skikkelig hardt og tøft arbeid som skal til, men for meg ville det vært enda værre å bare resignere og si at jeg aldri kommer til å bli frisk.

    Hva tenker du foressten om de som sier at bipolaritet er noe man aldri vil bli frisk av, men er noe man må leve med hele livet? Jeg ser blant annet at hun her http://www.bipolarhappens.com/ skriver om det. At en del av det å akseptere at man er bipolar går på å akseptere at dette er en lidelse man vil ha livet ut. Er det det? Jeg mener, man kan jo bli frisk av schizofreni, så hvorfor ikke bipolaritet? Psykiateren min sa noe jeg syntes var veldig bra, og det er at jeg er ei ung kvinne og hvem vet hvordan psykiatrien vil være om en 20-30 års tid og hvordan forandringer i kroppen min vil påvirke bipolariteten. Men om det nå skulle være en lidelse man ikke blir helt frisk av, men må lære seg å leve med, så er det siste der veldig viktig: nemlig mestre det og leve med det på best mulig måte. Ikke bare gi opp og la det styre på.

    Hun jeg linket til har skrevet noen bøker om bipolaritet og mestring av det + gir ut nyhetsbrev (gratis), har du lest bøkene? Lurer litt på om jeg skal bestille dem og om de er gode. Siden jeg er så fersk i Bipolaria har jeg ikke lyst å fylle hodet mitt med mestringsråd som ikke er helt gode… Håper du synes det er ok at jeg skev OT her.

    Klem!

    1. Of topic er helt fint.

      Jeg er usikker på hvordan man skal tenke om bipolaritet. Jeg sa veldig sterkt i fra til sosionomen på sykehuset og til NAV forøvrig at jeg ikke har tenkt å søke uføretrygd selv om jeg har rett på det. For meg handler det om at jeg planlegger å leve det livet jeg har lyst til å leve, uavhengig av diagnose.

      Samtidig er bipolar en – vel – periodegreie. Å ignorere at det kan komme vanskelige perioder er ikke nødvendigvis mestring, hvis du får noia om symptomene melder seg igjen.

      Jeg liker å tenke at bipolariteten min skal ned på et «livsforstyrrelsesnivå» som f.eks astma, som betyr at jeg tar forhåndsregler for at jeg kan bli dårlig, men ikke lar vær å løpe turer i skogen av den grunn.

      Men jeg har ingen fasitsvar her.

      1. Psyk’en min sier at Bipolar er en sårbarhet på lik linje med allergi. Syns det er en fin måte å se på det på – blir ikke så overveldende da..

      2. hæ? Jeg fikk høre at jeg ikke har rett på ufør, fordi det er veldig vanskelig å si helt sikkert at jeg ikke blir frisk!
        $random_bannskap

  7. Jeg har vært sint mye, men opplever i dag begrepet «rettferdig harme» som lidelsens forsøk på å rasjonalisere frem sin egen tilstedeværelse. Så får man en slags forestilling om at det gjør en sterk, at det har å gjøre med kampen for det gode og slike ting, mens det egentlig bare er til hinder for akkurat dette. Men så kan man jo øve seg ut av det også, og det er fint 🙂

  8. Det er forskjell på konstruktivt sinne og destruktivt sinne, i min erfaring. Konstruktivt sinne får deg til å gå løs på problemene, mens destruktivt sinne får deg til å gå løs på deg selv, enten direkte eller ved å drive andre vekk. Tror jeg er litt viktig å huske.

    Det der å komme seg gjennom angst og få gjort det man må gjøre har jeg jobba mye med i mine endeløse NAV runder. Jeg har landet på et råd som en militærveteran ga til meg: Når du går fremover mens folk skyter på deg, tenker du i så små handlinger som mulig. Skritt for skritt, ett av gangen.

    1. Indeed. Konstruktivt sinne er et bra begrep, og parallellen «krig» og «NAV» traff meg litt for godt her. Jeg tror du er inne på en felleserfaring for det 00-århundre, fnord.

  9. Jeg tenker at mestring ogsaa handler om aa ikke la det som ligger foran blir styrt for sterkt av det som ligger bak. Ikke enkelt, men med smaa skritt og saa videre… Jeg liker aa foelge med deg gjennom bloggen din, whether going up or down. Denne posten er en av grunnene til det.

  10. Fint at du har funnet din vei, Virrvarr!

    Samtidig er det mange som går gjennom hele livet med store psykiske lidelser. Jeg tror ikke årsaken er at de ikke vil ha det godt.

  11. Takk for fine ord.

    Det er veldig lett å tenke at alt er håpløst og veldig lett å tenke at ting skal fikse seg snart. Og så gjør det ikke det, så alt blir håpløst igjen. Det er mye vanskeligere å se at en og en ting går litt bedre enn før.

    Nå skal jeg gå ut og gi dagen en ny sjanse.

  12. Viktig tema! Jeg øver meg på mestring. Jeg øver på å plukke meg selv opp når jeg ramler, og på å la andre få være med på å plukke meg opp, når de strekker ut en hånd. Jeg prøver å kjenne på det som er vondt, uten å omfavne smerte. Det er en vanskelig og hårfin balanse. Jeg synes det er vanskelig å alltid vite forskjell på hvor mye sinne som er bra, og hvor mye som bare er destruktivt for meg og omgivelsene mine. Jeg prøver å se når jeg bør sette meg ned og kjenne på det som er kjipt, og når jeg bør prøve å glemme det, for erfaring viser at det å fortrenge de kjipe tankene ikke funker i lengden det heller, da går man fort på en kjempesmell, og da kan det være langt opp igjen. Da hjelper det litt å tenke at jeg VIL ha det bra, og at det fins så mange bra ting der ute, jeg må bare komme dit først.

  13. Dette er det beste jeg har lest på lenge!

    Det er helt sant, at den viktigste formen for mestring er å være i stand til å tenke at neste gang skal jeg klare det. Av og til er det veldig vanskelig. Og av og til er det vanskeligste å vedgå at en ikke mestret det akkurat da. Hvorfor? Hva er problemet? Det er jo helt irrasjonelt! Jeg klarer jo å fatte det! Så hvorfor i huleste får jeg ikke til akkurat dette, akkurat nå?! Har man tenkt det er det vanskelig å se for seg at neste gang vil være helt annerledes. Men øvelse gjør, som du sier, mester..

    Vedgå, håndtere, mestre, gå videre. Et slit. Men en nødvendighet.

  14. «Å mestre noe betyr ikke bare å få til noe, men å øve seg til man får til noe.»

    Åja tenker jeg. Så utrolig deilig å lese de ordene der. Det er så ofte jeg banker meg selv opp mentalt fordi jeg ikke mestret situasjoner slik jeg ønsket. Jeg blir så innmari alt eller ingenting, liv eller død.

    Helt herlig å lese at det er OK, prøv igjen neste gang. Flirer også litt med «blir aldri bra». Kjenner igjen den slags dommedagstanker hos meg selv.

    Applauderer innlegget ditt!

  15. Nemlig.
    Det er fint noen sier det.

    (Ikke for å herme, altså..)

    Men hei, det jeg skulle si! Eller spørre om, blir det vel.. Du har vel ikke linket til den nettsiden før? Var innom den et par dager før du skrev dette innlegget, men husker ikke hvor jeg fant den..

  16. Klikket meg tilfeldigvis inn på denne når jeg var litt fanget i en loop for et par dager siden, og det hjalp litt til å få hodet opp fra suppa.
    Så takk 🙂 Det var som bestilt 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s